Archives for the Date January 29th, 2010

sort anker i hagen til bestefar

Hun sto der hun ble betalt for å stå. Ventet. Ventet på at han skulle komme og plutselig huske hvem hun var. Han uteble ingen fredager. Ikke denne heller. Samme bord, samme klokkeslett, samme entrè. Hjertet hennes hamret vilt under burgunder-rød pikè-skjorte. Nervøsitet. De lange stegene hans førte han nærmere henne, helt bort til disken, før han stanset. Hun kikket opp og stirret intenst på øynene hans. Han smilte, som vanlig, han ramset opp ønskene sine, som vanlig og betalte, som vanlig. Øynene hans var like fremmede som vanlig. Hun var fremmed. Hjertet hamret villere. Hun var på nippet til å si navnet hans, erklære at hun kjente ham, at de var i familie, men noe stoppet henne – denne gangen også. De bar samme blod, han husket det ikke. Han hadde lekt med henne på hytta i mange somre, han hadde kjent henne i 18 år. Han husket henne senest noen måneder siden. Nå sto en fremmed på andre siden av disken og serverte wienerbrød og kaffe. Han husker meg ikke. Alzheimer. Hjertet sank. Hjerteanker. Hjertehåp. Dra til helvete, ankeret. Hun la ankeret tilbake på bunnen av havet.
Hun lente hodet i hendene og sukket, ventet på at han skulle reise seg igjen. Komme nærmere henne igjen, takke for kaffe og seg selv, og forsvinne. Som alltid. Hun så skyggen hans, hørte stegene, han kom til syne, “hade, god helg!”, døra smalt igjen. Hun så etter ham.
Faen.
Verdens stoppet liksom opp et sekund. Saktefilm. Han var på vei til å dra, men stoppet. Snudde seg. Forundring i blikket. Som om han husket NOE….. Han møtte blikket hennes fra utsiden av butikken. Snøen dalte mellom dem. Hun fikk store, glitrende øyne og smilte håpefullt. Ankerfullt. Han smilte kort.  Klar, ferdig, gå, verden kom til live igjen. Han ble borte. Det snør det snør, tiddelibom. Han satt seg inn i bilen, hun gikk og hentet ankeret.