Jeg ville skrive noe fint, med mening, men det er så vanskelig å sette ord på andres følelser.
Jeg skjønner det ikke. Jeg sitter på benken. Ser bare inn gjennom vinduet. Står på sidelinjen. Står utenfor og titter inn. (omg EN metafor til, så klikker det…)
Jeg skjønner faen ikke.
Hva skjedde? Hva tenkte du på? Hvordan så du ut?
Store øyne, hjertebank, livredd. Alene.
Du er så blek.
Før stillheten. Skrek du?
Er det sant at livet passerer i revy? Svar da. Si noe…. Hva som helst.
Det var det Simba sa til faren sin, når faren hans døde. Mufasa het han vel.
Simba gråt. Var det en fin revy? Applaus. En fengende musikal med en sørgelig slutt. Sceneteppet, åh nei, ikke sceneteppet… Publikum gråt.
Jeg gråt.
Spol tilbake. Ta det i saktefilm. Sover du? Du må ikke det. Drøy litt. Du må hjem, kom hjem da. Grandiosa i ovnen. Du kan få en klem av meg? Det er så mye jeg vil du skal se. Vær så snill. Verden suger. Uten deg suger. Det suger veldig. Sist jeg så deg sang vi på vårt siste refreng. Jeg var så såret og sint. Det siste du så av meg var såret & sint. Det ordnet seg for oss. Det ordnet seg uten deg. Vi er uten deg.. Savner deg.

foto&gif: privat
Hjerteknusende, herregud så urettferdig. Jeg lover å passe på ham. Du hadde smilt, jeg vet at du hadde smilt. Smil da




