“Marie, seriøst, hvordan holder du ut så lenge..?”

Herregud, jeg VET ikke. Hvorfor blir man ikke lei av mannekjøttet sitt? Hvorfor elsker man å våkne opp til det samme beistet HVER dag, dytte leppene mot det samme udyret HVER kveld, snakke med, ringe til, holde i, bli med, klemme, høre på, forfølge (eheh, neida. joda. neidaa..), krangle med, mase på og tenke på hver jævla dag? Hva gjør du når forelskelsen avtar da?

Jeg har tenkt på det en stund, men finner liksom ikke noe svar. 2 år 2 mnd, får fortsatt spørsmål om vi nettopp har blitt sammen. – Dere virker så nyforelska! Men seriøst, Marie.. Hvordan holder du ut?..

Jeg vet ikke. Er det dette som er soulmate? Får liksom aldri nok, går liksom aldri lei. MANNEKJØTT, MANNEKJØTT! Hva er det egenltig å savne der ute? Svelgingen av flest mulige folks spytt og fordervelse? Gratulerer med svineflu.

Hva savner du? Ensom i ukedagene, roter jo ikke med mindre du er drita, 36 forskjellige armkroker i helgene? Jeg sverger heller til trygghet og armkrok, mandag til søndag.

Det ække snakk om å holde ut, det er snakk om å holde sammen. Holde ut er noe man gjør i tøffe tider. Et forhold skal ikke være noe man må holde ut. :- )

foto: privat