Jeg vil så gjerne gi noe tilbake, jeg vet det ikke er all verden – men jeg har fått noen produkter for silkemyke føtter som jeg tenkte å gi videre til dere!

Jeg kan kategoriseres  som en beinhard nøtt å knekke når det kommer til å gå på reklamer. 70% lengre vipper, perfekt hud, jeg ler meg ihjel av alle de overdrevent dumme forsøkene på å lure oss til å kjøpe noe. Derfor lo jeg litt da noen ville sende meg disse såkalte “mirakelsokkene” også, som skulle gi meg silkemyke føtter etter én enkel behandling.

ph_priv, testing Footner Miracle socks :)

REKLAME: To uker senere ler jeg enda, men mest fordi jeg er glad i de nye føttene mine. Sokkene fungerte! Du sitter med de på deg i én time, vasker føttene ren for gelé og så er jobben gjort. I dagene etter vil du med skrekkblandet fryd se at føttene dine kvitter seg med alt av hud (det er så sykt mye død hud/flass at om du er en av de som elsker å pelle av sånt, kommer du til å skjelve av ren begeistring), og ny babymyk hud kommer til syne under. Utskiftelsen av hud varte i ca 10 dager for meg, nå er huden helt ny på hele foten – og de er like myke som de sier at de skal bli! HAHA! /REKLAME SLUTT

Så, som takk for alt dere lirer av dere av godord til meg har jeg fikset TO slike sett med mirakelsokker til dere, alt du trenger å gjøre for å være med i konkurransen om å få de er å

o Like FACEBOOKSIDEN MIN (om du ikke allerede gjør det)
o Legge igjen en kommentar på dette innlegget (husk å skrive e-postadressen din)

Lykke til! Og ha en strålende helg videre!

(Produktene er sponset, meningene er ærlige)

The cutest thing, but they’re kind of making a good point. We can basicly travel the World from home. I mean, you made the around-the-world-trip with me, right? And with videos, pictures, stories. I think I wanna go to Iceland today, where do you wanna go?

Om én uke sitter jeg på flyet mot Toronto, Canada. Der skal jeg delta på reisebloggkonferansen TBEX hele helgen, før jeg må hive meg tilbake til Norge og ta i mot vårt britiske journalistbesøk. Mitt neste oppdrag som Norgesambassadør for Expedia starter i begynnelsen av juni, og jeg gleder meg som et barn til å endelig få vite hva og hvor vi skal! Jeg har tatt med flere av tipsene deres i forslaget jeg akkurat sendte til Expedia, dere er liksom med i alt jeg gjør, dere. Hadde jeg vært Asterix, hadde dere vært min styrkedrikk!

Nå ble det ramaskrik i første etasje, katten kom gående inn i gangen med en dø fugl mellom tennene. Hun så stolt, stakkar, og så freaker bare familien hennes helt ut. Kulturkræsj! Vi skrives plutselig!

Ps. Jeg måtte nesten sette meg ned da jeg logget på til alle kommentarene deres på forrige innlegg. Jeg er så glad i dere! Tusen, tusen takk! Så godt å vite at jeg ikke er den eneste som opplever dette nye kroppshysteriet som DRØYT.

Today fell the answer to my future down in my mailbox, now the rest is up to me. It’s crazy that a piece of paper can give life to so many nerves, expectations and big dreams. But I will not lie down and die just yet, if I fail to deliver the demands that the paper requires me to, I’ll just fold it into a paper airplane. And then you you know what happens: Hello world! Again! (I’m too scared to tell you more atm, I have more than enough with my own sky-high expectations for myself, the thought that all of you also would think that I get through it all makes my paper curl. I will tell you later instead, when I know whether the paper will continue to be an A4, or whether to fold it and fly!)

In about one week I’m sitting on a plane to Toronto, Canada, where I will attend the travel blog conference TBEX for the weekend before I have to throw myself back to Norway and greet our British journalist that’ll come to visit. My next assignment as the Ambassador of Norway for Expedia starts in early June, and I’m excited like a child to finally know what and where we are going! I have included several of the tips you guys gave me in the suggestion I just sent to Expedia. You are sort of included in everything I do, you guys. If I were Asterix, had you been my strenght tonic!

Wow what an outcry on the first floor, the cat has walked in with a dying bird between her teeth. She looked proud, poor thing, and then her wholy family just freaks completely. Culture Crash! See you!

Ps. I almost had to sit down when I logged on to all your comments on the previous post. I am so fond of you! Thank you so much!

Jeg har snakket med dere om det her en gang før, innrømmet at alle de tusen blogginnleggene og instagrambildene fra alle kanter, om at “fit is the shit”, var i ferd med å gå til hodet på meg. Og det er det eneste fit faktisk har blitt: en shit, og da mener jeg drit. Da jeg kom hjem igjen til Norge, flere kilo tyngre enn da jeg reiste ut, stod jeg plutselig ansikt til ansikt med et samfunn så forbanna sunt at det ble usunt. Dere trenger ikke gå med lupe mellom linjene mine for å vite hvor stor motstander jeg er av den nye trenden medier og bloggere har tredd over hodene våre.

Heldigvis har jeg klart å holde hodet kaldt gjennom alle de tusen oppskrifter på hvordan bli fit, spise sunt, gå ned i vekt, oppnå skjønnhetsidealet. Mitt skjønnhetsideal er så enkelt som et smil under nesen og øyne som glitrer fordi livet er fint, ikke fordi kroppen min i følge et samfunnsbestemt ideal er det. Jeg skal prøve å skrive dette på en ryddig måte, så dere forstår og ikke oppfatter feil budskap:

Da jeg kom hjem og fant alle klærne mine for trange, ble jeg litt spak. Jeg tenkte åh, faen. Jeg har ikke RÅD til en helt ny gardrobe. Så kroppen min måtte rett og slett tilbake til der jeg var, sånn ca. De ekstra kiloene mine gjorde meg så lite, det var nesten DEILIG å gå i motsatt retning, når resten av Norge var så obsessed med å bli fit. Men kiloene var for mye for alle buksene mine, som igjen blir for mye for kontoen min. Så jeg begynte å jogge.

Nå passer klærne mine igjen, en drøy måned senere.

Og det er nå jeg kommer til selve poenget:
Jeg trengte ingen PT, intet strengt kostholdregime med bare én “spisedag” (WHAT THE FUCK???), ingen selvdisiplin utover en Day Zero-liste som “tvinger” meg til å jogge to ganger i uka. Jeg trenger ingen “ass to the grass”, ingen ville treningstimer på et senter, ingen umenneskelige timer i tunge øvelser med den indre stemmen som gjentar etter bloggerne: “train like a beast, look like a beauty”. Det eneste jeg trengte for å få igjen bukseknappen igjen var to faste joggeturer i uka, en gåtur i skogen i ny og ne og et normalt, norsk kosthold. Jeg har ikke endret på noe. Jeg nekter å endre på noe! Alt som trengs for et sunt og friskt liv er en balansegang. Spis og kos deg hver eneste dag, om du vil, og gå heller en tur ekstra om du frykter at å nyte livet tvinger deg ut av klærne dine. Så enkelt kan det gjøres! Ikke HØR på dem! Fitnesstrenden er kanskje fysisk sunnere enn å strebe etter size 0, men psykisk er det like ille: Vi jakter på noe uoppnåelig, vi føler oss aldri bra nok, vi blir fortalt at vi aldri er bra nok, vi må trene, trene, slite og svette daglig for å oppfylle idealet. Det er pisspreik, fra ende til annen! Slutt å tro at du må ha de fineste treningsklærne, personlig trener, spiseplan som overstyrer det du egentlig har lyst på. Og slutt å føle at dere feiler fordi dere ikke gjør som dem. Du er fin som du er, og om du absolutt må pynte litt på kroppen din – gå deg heller en ekstra lang tur i skogen, ikke tro at det alle disse hysteriske treningsbloggerne gjør er det som må til. Det kan gjøres så mye enklere, så mye sunnere og dere så mye lykkeligere – om dere bare gir slipp på den dårlige samvittigheten over at dere ikke trener som dem.

Vi er bare mennesker. Og vi har bare ett liv. Ikke kast det bort på å strebe etter noe vi selv har skapt i hodene på hverandre. You see?

Food is such a basic thing for us humans, traveling the world without eating food that belongs in the different countries and cultures is to me a waste. With a pinch of salt. I reveled in the curry in India, ate dog and frog in China, Balut in the Philippines and black beans with rice every day in Brazil. I drank local beer during the carnival through six cities (that’s a lot of beer!), went wine tasting in South Africa and tried out the popular roti in Trinidad. I tasted the world and gave my middle finger to the body hysteria you struggled with here in Norway. I would, and will rather be happy, exploratory and life-enjoying to the bone. At least as long as I could.

 I have talked to you about this once before, iadmitted that all the thousands of blog posts and instagram photos, that “fit is the shit”, was about to go to my head. And that it is the only fit actually has became: A shit, and then I mean shit. When I came back home to Norway, several pounds heavier than when I went out, I suddenly stood face to face with a society so damn healthy that it was unhealthy. You don’t have to go with magnifying glass between my lines to know how against I am the new trend that media and bloggers have strung over our heads.

Luckily I managed to keep my head cool through all the thousands of recipes on how to get fit, eat healthy, lose weight, achieve the beauty ideal. My ideal of beauty is as simple as a smile under my nose and eyes that sparkle because life is good, not because my body follows a particular social ideal. I’ll try to write this in an orderly way, so you don’t misunderstand:

When I came home and found all my clothes too tight, I was a little oh shit. I can not afford a brand new gardrobe. My body had to get back to where I was, approx. The extra kilos of mine, I didn’t care, it was almost nice to go in the opposite direction, when the rest of Norway was so obsessed with being fit. However, my pounds was too much for all my pants, which is too much again for my account. So I started jogging.

Now I fit my clothes again, about a month later.

And now I’ll come to the point:
I needed no PT, no strict diet regime with only one “eating day” (WHAT THE FUCK??), No discipline beyond a Day Zero-list that’s “forcing” me to jog twice a week. I do not need any “ass to the grass”, no heavy exercise hours at a center, no inhuman hours in insane exercises with the inner voice that repeats the bloggers: “train like a beast, look like a beauty.” The only thing I needed to get the trouser button together again were two regular jogs in the week, a hike in the woods now and then and a normal Norwegian diet. I have not changed anything. I refuse to change anything! Everything needed for a healthy life is a balance. Eat and enjoy every single day, if you wanna, and go for a extra walk if you fear that enjoying life forces you out of your clothes. As simple as that! Do not listen to them! The Fitness trend may be physically healthier than the strive for size 0, but mentally it’s just as bad: We are looking for something unattainable, we never feel good enough, we are told that we are never good enough, we have to train, train, struggle and sweat daily to fulfill the ideal. It’s bullshit, from beginning to end! Stop thinking you have to have the finest training clothes, personal trainer, eating plan that overrides what you really fancy. And stop feeling that you are wrong because you do not do like them. You are fine as you are, and if you absolutely have to embellish a little on your body – you either get an extra long walk in the woods, do not believe that all these hysterical fitness bloggers are doing the only thing it takes. It can be made so much easier, so much healthier and you so much happier – if you just let go of the bad conscience that you do not train like them.

We’re only human. And we have only one life. Do not throw it away in the pursuit of something we have created in the minds of each other. You see?

Hei! Åh, jeg er så lettet, dere vet ikke. Jeg har fått hjelp av den gamle regnskapsføreren til broren min med å rydde opp i bloggregnskapet mitt, og nå er alt på stell! Jeg vet ikke om dere vet det, men jeg er et null i annen når det kommer til tall, excel og selvangivelser. Jeg stoppet liksom på terskelen til voksenlivet, og nektet å ta steget. Men nå har jeg gjort det – og jeg er så glad! Jeg får helt angst av alle storbloggerne som blir “tatt” av skattejegerne, og har hatt vårREGNgjøring (hehe) for å unngå å bli en av dem. Alt av sponsing, inntekter og goder ligger nå som perler på en snor, jeg har lært å føre regnskap, selvangivelsen er i orden og skuldrene mistet vekten av en hval. Om dere tjener de minste ting på bloggene deres, inkludert produkter, husk å føre det opp!

Ellers har jeg akkurat kommet hjem fra jobb. Livet på bakeriet er det søteste! Daglig kommer de samme pensjonerte ansiktene, med de samme historiene fra da de var sjømenn, livet de har levd, de sitter og løser verdensproblemer i timesvis over kaffekopp etter kaffekopp, hele bakeritilværelsen min gir meg en slags indre ro. Det er som å sitte i en badstue etter en vill ride i de syv verdenshav!

Det eneste problemet mitt er den nyeste kampanjen til Coca Cola. Dere har sett de nye etikettene? En morsom greie, tenkte Cola, og det er det jo – om du er kunde og har friheten til å velge flaske og hvem du skal “share a coke with” selv. Jeg, derimot, er den som må ta flaskene ut av skapet til kundene, og jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har gitt “Søstern” og “Anna” til kunder som åpenlyst er menn, og omvendt til de som er kvinner. Å ta ut en flaske fra skapet har blitt en daglig stein i skoen, jeg følte meg så dum da jeg ga en “Søta” til en eldre mann på jobb i dag. Og “Kjæresten” til en småkjekk yngre. Jeg flørter og fornærmer kundene mine uten at det er meningen hver eneste dag! Herregud, Cola, hva tenkte dere på? Jeg vurderer å sortere flaskene i skapet etter kjønn. Slik at “Anna” og “Søta” havner i hendene til kvinnelige kunder, og “Eivind” og “Typen” til menn. Men det blir jo et problem det også, jeg ønsker jo ikke å gjøre noen til “Typen” min ufrivillig…. Åh, hverdagsproblematikk.

Hvordan har deres dag vært? 

Hey! Oh, I’m so relieved, you don’t even know. My brother’s old accountant has helped me to clean up my blog account, and now everything’s good! I do not know if you know, but I’m clueless when it comes to numbers, Excel and tax returns. I somehow stopped on the threshold of adulthood, and refused to take the step. But now I’ve done it – and I’m so happy! I get totally anxiety of all the popular bloggers who are “hunted down” by the tax people, and had my own spring clean to avoid being one of them. All of sponsorships, income and benefits is now like pearls on a string, I have learned to keep my accounts, tax returns are in order and my shoulders lost the weight of a whale. If you guys earn the smallest things on your blogs, including products, be sure to bring it up in a system!

Otherwise I have just come home from work. Life at the bakery is the sweetest! Daily I see the same retired faces, with the same stories from when they were sailors, their life they have lived, they sit and solve world problems for hours over a coffee cup, my bakery existence gives me a kind of inner peace. It’s like sitting in a sauna after a wild ride in the seven oceans of the World!

The only problem I have is the latest campaign for Coca Cola. You’ve seen the new labels? A funny thing, thought Coke, and that’s what it is – if you are a customer and have the freedom to choose the bottle and who to “share a coke with” yourself. I, however, am the one who must take the bottles out of the refrigerator to serve the customers, and I cannot count how many times I have given the “Sister” and “Anna” to customers who openly are men, and vice versa for those women. Taking out a bottle from the cabinet has become a daily stone in my shoe, I felt so stupid when I gave a “Cutie” to an older man at work today. And “boyfriend” to a handsome younger. I flirt and insult my costumers without really meaning it every day! OMG, Cola, what were you thinking? I am considering to sort the bottles in the refrigerator after gender. So that “Anna” and “Cutie” end up in the hands of female customers, “Eivind” and “Boyfriend” in the hands of men. But there are quite a problem there too, I don’t wanna make anyone my “Boyfriend” withouth their approval …. Oh, everyday problems.

How has your day been?

I can’t help my fascination about Afghanistan. I love watching videos that show us another side of the country, beyond the picture Media is painting for us. I’ve also found another blog to follow: Andershammer.com. He’s writing in Norwegian, lives in Afghanistan and work there as a journalist. He’s kind of living my dream.

Jeg har aldri vært mer motivert noengang. Dere kjenner historien. La oss skrive en ny! Er dere med meg? #Asstothegrass #groforfaen #måbligedigen! LET’S GOOO!

(…#som #om #hashtags #noengang #kommer #til #å #fungere #utenfor #twitter #og #instagram #superlol #giveup)

Just making fun of the fitness bloggers showing my readers the new cherry tree of ours! The last one died because of an animal, he ATE it! But we won’t give up, will we? Hey ho, let’s go :)

Festivalen har en religiøs betydning for hinduene, som feirer drapet på den kvinnelige demonen Holika. I følge legenden ble Holikas bror, demonkongen Hiranykasipu sint på sønnen Prahlad da han dyrket Vishu som den høyeste guden, og beordrert han brent levende. Holika, som var immun mot ilden, ledet nevøen inn i flammene. Da grep Vishnu inn og Prahlad kom uskadd fra det, mens Holika ble brent til aske.

For å symbolisere brenningen av Holika og ødeleggelsen av det onde er det vanlig å tenne bål under feiringen av Holi. Den delen av feiringen som er mest kjent er allikevel gladlaks som løper rundt i gatene og kaster farger og farget vann på hverandre. Selvom feiringen stammer fra Hinduismen, blir den også feiret rundt om i verden som en sosial greie. Den arrangeres i februar/mars for å ønske våren velkommen, og ta farvel med vinteren, si hei til det gode og hejdå til det onde.

Festivalen står sterkest i India og Nepal, men den har også fått liv i land som Bangladesh, Pakistan, Suriname, Malaysia, Guyana, Sør-Afrika, Trinidad og Tobago, UK, USA, Mauritius og Fiji som også har spor av hinduisme i seg.

होली, also known as the Holi festival is something I have to do before I die. The pictures and videos from the celebration as speaking for themselves. It’s magic in practice! The festival has a religious meaning for the Hindus, they are celebrating the murder of the female demon Holika. According to the legend Holika’s brother, the demon king Hiranykasipu got angry at his son Prahlad when he was worshiping Vishu as the highest God, and demand him to be burned alive. Holika, that was immune to the fire, led her nephew into the flames. Then Vishnu intervened and saved Prahlad, while Holika was burned to ashes. 

To symbolize the burning of Holika and the destruction of the evil it’s usual to light a fire during the Holi festival. The part that the celebration is known for, however, is the happy people running around throwing colours and water at eachother in the streets. Even though the festival comes from the Hinduism, it is celebrated all around the world as a social thing. It’s running in February/March to welcome the spring and to say goodbye to the Winter. Also to say hello to the good, and bye bye to evil. 

The festival stands the strongest in India and Nepal, but it has also spread to countries such as Bangladesh, Pakistan, Suriname, Malaysia, Guyana, South-Africa, Trinidad & Tobago, UK, US, Maritius and Fiji – wich also has traces of Hinduism. 

photosource

Dere må bare se på det her:

Temporary Story from Vadim Sahakian on Vimeo.

I recieved an e-mail the other day, from one of the creators of this Documentary. I’m glad, ’cause I love their video…. It made me wanna throw my hands up and just get back out there again. I can’t even tell you how much I miss traveling around, with no clue, with absolutely nothing but an open mind ready to conquer hearts, as my old friend on Guam said. Have a lot of thoughts, perspectives, inspiration and the feeling of living my life to the fullest, getting it enriched by all these amazing people and places that is out there. It is out there, just waiting for us! Go! Our world is a book, you know. And if you don’t travel – you’re only reading the first Chapter. Wich chapter are you on?

ph_priv, Arnold & Fernando, grand danois

That dog is ridiculously huge, and only 7 months old. I am head over heels!