Jeg lot penuniformen ligge igjen på Rygge på trass, fordi jeg har jobbet så mye i det siste og ville ha 100% militærfri, men… Nå angrer jeg sånn! Sivilt gir meg varige mén, og ingenting gjør meg mer stolt enn å bære uniform. Dumma. Skal nok klare å kose oss allikevel, for ute har solen sneket seg inn på himmelen og nå er vi på vei til Hællæwood for å se på toget! Pappaen min, mamma og jeg. Gylne tider.

Håper dere får en fantastisk og fredfull 17. mai, leserne mine! Vårt lille land; GRATULERER MED DAGEN!

Superpappa har bursdag i dag, HURRA FOR VERDENS BESTE! Love you!

Det fikk jeg ikke sagt i går: Tusen takk for alle fine ord om jubileumsflyet! Hun har høstet mye ros i gangene på jobben også, skjønn som hun er. Oppdragene mine raser videre, så i dag har jeg designet til den store gullmedaljen! Jeg hadde et oppdrag før dette flyet tok helt av (hehe, wordplay) også, jeg skulle fikse flightsuits og marsj-støvler til Ole Edvard Antonsen og crewet hans – til de skulle spille på Norsk Militær Tattoo i spektrum. Var noen av dere på det? Det var så stilig! Jeg var så heldig å få billetter til generalprøven, og det må virkelig jeg si… Høydepunktet var da Antonsen og de spilte, sammen med Luftforsvarets musikkorps. Sangen “Vidda” rører ved så mange følelser i meg at hårene reiste seg da jeg stod der og prøvde å fange melodien deres på film. Det er den sangen som ble spilt under minneseremonien til de som falt i Kebnekaise, og det er den sangen som ble lagt til den første filmen jeg så av flyet “mitt” tatt fra luften. Det spennet. Så hjerteskjærende, og så vakkert. Det er denne ubeskrivelige kontrasten i uniformen jeg prøver å fortelle dere om, men som jeg aldri får helt til. Kanskje sangen får det til.

Ps. Jeg må lære meg å filme……

Jeg kunne fortalt dem at jeg har forelsket meg i en sjiraff. Hvordan hjertet mitt banker når blikket mitt møter de store, mørke øynene, hvordan de mørkebrune flekkene på den lyse pelsen minner meg om en himmel full av stjerner, hvordan jeg smiler når jeg tenker på en 5,5 m høy sjarmør med kraftig hjerte og kløver. De ville smilt med meg, køddet litt med hvor lang halsen til sjiraffen faktisk er, og smilt likevel. :- ) Jeg kan gå med alle forsvarsgrenene under armene, klar for å forsvare meg mot protester, sjokkreaksjoner og en knusende dom, men det ender med at jeg kaster fra meg både hær, sjø, luft og hv og står igjen med hakeslep. Reaksjonene jeg så komme, kom aldri. De tar sjiraffen med knusende ro, som om det er er en hverdagslig forelskelse å slite med. De bryr seg ikke om mengde pels, lengden på hals, dyreart eller rase. De vet individet har en puls og et hjerte, det holder for dem. De stiller kritiske spørsmål, ikke for å være slemme, men for å få meg til å tenke. “Hvordan skal du tvinne fingre og holde hender med en som går på alle fire og har kløver?”

Den tid, den sorg. Jeg har de beste vennene i verden.

(Jeg fant dette i arkivet mitt, blant innlegg som aldri ble postet, og det var jo litt søtt, så jeg poster det nå! Familie og venner, dere kan altså puste lettet ut – jeg har ikke blitt hodestups i enda en ny, feil giraff fyr. (Og nei, jeg tenner ikke på giraffer. Dronningen av metaforer, you know.)

Jeg er HJEMME! Både på den ene og andre måten. Det kjennes ut som jeg er tilbake i mitt lille trygge hjem når jeg skriver til dere gjennom bloggen igjen, istedet for Dagbladet, Aftenposten og de andre mediene som har spredd ordene mine denne helgen. (Fredrikstad Blad kastet seg over nyheten de også). Jeg føler nesten at jeg har vært utro mot dere, når jeg har vendt fjeset mitt ut mot det ganske land, i stedet for å holde meg til dere. Sær følelse…. Uansett: Terrenget utenfor supermarie.net er så uforutsigbart og skremmende, som et minefelt, med jantelov, negativitet og kritiske mennesker. Den søte nyheten om at vi har lakkert et jagerfly i norske farger for å markere noe stort i år, drukner i kjønnsdiskriminering, klagesang og sarkasme. De menneskene eksisterer ikke her, og det er så deilig! Ilu!

Bilder fra helgen min:

Orion

Eskils Crew Chief hadde malt hjelmen sin i samme farger som flyet, herregud, som jeg digget det!

Bell 412

Luftmaktdemonstrasjonen vår. Jeg har jo snakket og hørt om dette opplegget i flere måneder, å endelig se det bli gjort i virkeligheten var heftig!

Han her var liksom Bernt Balchen, en flypioner fra like utenfor Kristiansand. Hele helgens flyshow var litt for å hedre han, for de sporene han har satt fra seg i historien til norsk militær luftmakt! Ikke skuespilleren altså, men den ekte Bernt Balchen. Som levde for lenge, lenge siden.

Dere ser sikkert hvor tankene om hvordan flyet skulle se ut kommer fra her. Patchen vår! Den rondellen har prydet Luftforsvarets fly i mange år, å få jagerflyet til å se ut som den vimpelen var så enkelt og riktig.

Og plutselig skulle babyen min vises frem til hele sørlandet….

SE så vakker hun er! Hun er enda nydeligere i levende live! Nei, kommentarfeltet til Dagbladet, jeg fant ikke akkurat opp kruttet ved å bestemme at hun skulle se sånn her ut, men det var aldri meningen å lage en grisespektakulær showmaskin heller. Hun er en seriøs dame som skal fortelle oss noe, samtidig som hun skal være pen å se på. Det enkle er ofte det beste, sa han som overbeviste meg om at flaggidéen var god nok. Og det er ofte det.

Undersiden er sølvfarget, etter Eskils ønske. Dødsfett!

De LIKTE henne! Og forgudet Eskil. Han er rå.

Showet avsluttet med messemiddag, som jeg har blitt så flink til å kle meg for!

Nå er jeg ganske skutt, og lurer på hvordan i alle dager jeg skal overleve å jobbe under flyshow hver eneste helg i hele juni… Men så lurer jeg ikke lenger, for jobben min er så fantastisk gøy og spennende at jeg ikke kunne tenke meg å la være!

Hvordan går det med dere? Fortell meg om helgen deres, da! Trenger å få hodet mitt over på noe annet enn fly…

Verdens stolteste tjej, danset rundt blant tusenvis av glade mennesker under strålende sol og deilige flyshow på det glade Sørland. Må løpe videre, ville bare si at… Livet er herlig!

Dere finner meg i dagens A-magasin med Aftenposten, og i går hang jeg med H.C. Andersen og co hos NRK Østfold. TV, radio og nettartikkel. Får da sladret litt til dere selvom jeg ikke gjør det gjennom bloggen, smil.

Ps. Herlig at dere har sansen for flyet mitt! Tusen, tusen takk og en million bamseklemmer for alt fint dere lirer av dere i kommentarfeltet for tiden. Dere er uerstattelige, leserhær! 

Å se bilder av det ferdiglakkerte flyet i innboksen min var én ting, men å møte det ansikt til ansikt var virkelig en Ting, dere. Med stor T. Jeg husker det som om det var i går, da jeg satt i møte med lakkererne og piloten som skal fly henne rundt i år, og fortalte de hvordan jeg ville at flyet skulle se ut. OG I DAG SER DET UT! Jeg er så himla…. Jeg har ikke ord, så jeg må lage et: Fornøydstolt, type overbegeistret.

Vi dro til Gardermoen for å bli med jagerflyet vårt opp i luften, i et Hercules på treningstur. Hercules. Flashbacks. Kebnekaise. Jeg sto plutselig med en fot i sorgen over å ha mistet fem kolleger i tragedien tidligere i år, og en fot i ekstasen over hvor fantastisk mye glede jobben min gir meg. Glede og sorg. For en kontrast å forholde seg til. Det tankespinnet som spant mens jeg satt der i Herculesen og ventet på at bakluken skulle åpne seg kan jeg aldri få dere til å forstå med ord….

Og så åpnet de bakluken i Hercen, og tankene mine ble for øyeblikket oppløst og trollbandt seg totalt til det som skjedde der ute i himmelen. Flyet vårt! Rett ved siden av oss! I himmelen!!!!! Det var helt sykt. Ordene finnes ikke engang. Jeg vet pilotene hadde stålkontroll på sikkerheten, men et hakeslepende øyeblikk kunne jeg bannet på at F-16 skulle komme inn og parkere INNI flyet vårt. Det så så nært ut! Og det var så vanvittig å se! Jeg er mentalt der oppe enda, det er derfor jeg famler med ord og overbruker utropstegnet. Beklager det, dagen min har bare vært… BEYOND!

(Følg med på TV2 nyhetene nå kl 21, dere.)

En ting er sikkert, jeg kommer aldri til å finne en jobb i det sivile som kan måle seg med det spennet av opplevelser, kontraster, gleder og sorger som militæret gir meg. Det er en arbeidsplass som foralltid har fått hjerteplass.

__________________________________________________________
Har ikke hjertekapasitet til å oversette noe til engelsk i dag, så for my english readers: I can’t even describe this day…… 

Hallo! HAR dere klemt en krigsveteran i dag? Fint! Jeg har multitasket ut av en annen verden. Det er det dagene mine går i, det er derfor jeg har vært offline siden foralltid, og blogger i tide og utide. Jeg løper mellom bloggfotokurs, jobbmøter, Vixenparty, pustepauser, telefoner, F-16 show, grafiske designoppdrag, skriver for Spirit, prøver å søke visum til verdensreisen og klarer ikke helt å få mitt lille, blonde hode over vann. Det beste med alt det her, er at jeg faktisk liker å ha det sånn.

“Du lever liksom livet, du”, sier mamma. “Pass på da, så du klarer å slå deg til ro en dag!”
“Må jeg det, a?” svarer jeg.
Pappa (sitter i rullestol) bare:

(kunstpause)

“Jeg har slått meg HELT til ro, jeg.” 
Hahaha, jeg elsker han!

I dag fikk jeg endelig se ordentlige bilder av hele jagerflyet jeg har designet! Og i morgen…. Wait for it…. ..skal jeg opp i himmelen SAMMEN med det! Kan nesten ikke vente! (Jeg skal ikke sitte på med F-16, altså, vi skal fly i et fly ved siden av for å ta bilder av babyen min mens det er i luften.) Det er en skrekkblandet fryd at flyet nå lanseres, det er jo liksom min skyld at det ser ut som det gjør. Skal prøve å få tatt noen bilder av det i morgen jeg også, så jeg får vist dere vidunderbarnet! So long!

_____________________________________________________

I’m superbusy these days, that’s why my blog is starving. Sorry about that, but I really love what I’m doing! Today I finally got to see the F-16 Fighting Falcon I’ve designed, it was so cool! Looking forward to meet her face to face tomorrow, I’ll try to take a picture of it for you to see. It feels like I’m showing my own baby to the world…. Scary and exciting – all at once! 

Husker du sist han reiste seg opp?

Det gjør ikke jeg.

Sett pris på alle de små tingene menneskene rundt dere gjør, alt det dere aldri tenker over. Små “selvfølger” i hverdagene deres, kan være store lengsler i andres. Og før du vet ord av det lengter du selv.