I looked at her to make sure she was following me.

«And then you run around drinking, partying and do funny and stupid things in these pants for like three weeks. You get to fasten a small item to the tail of your hat for every little thing you do – every school has a list of stuff to do. Once I was walking a dead fish like a dog through the streets of my hometown, and used fresh bread as shoes! It’s like you can use these pants as an excuse to do whatever you want to, and you ARE kind of “excused”, because it’s such a long Norwegian tradition. Being an ass in red or blue pants for three weeks in May.»
«????????»
«And the last day of this celebration called “russ”, we are walking in a parade, drinking, giving away personal cards with funny quotes on to the children, shooting water on them and celebrate the National Day with the rest of Norway. Really! It’s the time of your life!»
«…!!!!!!!!!!!????????»

ph_priv, 2009 – me in my russ clothes

Have you ever tried to explain the concept ‘RUSS’ to a foreigner? It’s the funniest thing. Russ 2013 – I hope you had the most amazing time, now life’s about to begin! Make the best of it! 

Now tell me – how was your russ celebration? Mine was… I was a part of a van called ‘Playvan’ (hahaha), drinking, doing cute innocent ‘russeknuter’ (the things you do to fasten items to the hat tail) and had the time of my life with my best friends and my (ex)boyfriend. AND I was the editor of the Russ Newspaper! Ye! Now – your turn, tell me about yours! :)

I natt ble jeg gjort oppmerksom på en blogg som kopierer innleggene mine. Jeg vil bare si at jeg er uendelig glad for at dere er på vakt der ute, og at dere tipser meg om sånt. Jeg har ikke ord for hvilke følelser som raste gjennom kroppen min da jeg så det. Jeg er veldig glad for at dere liker det jeg skriver, ikke misforstå, men når dere publiserer det JEG skriver på eget nettsted og unngår å kredittere, syr det inn i dagene deres og later som det er deres eget, da blir jeg forbanna.

Jeg legger tid, følelser og krefter ned i bloggen min. Ordene mine kommer ikke av seg selv. De kommer som et resultat av opplevelser, erfaringer, tanker og det livet jeg lever. Å skrive er noe jeg virkelig brenner for her i verden, og tanken på at noen andre skal utnytte det på denne måten gjør meg sjuk. Jeg har aldri i livet drømt om å slutte å blogge – enda, men er det EN god grunn til å slutte – så er det tyveri som dette. Tekstene mine legges ut, JA, åpne for alle, men dersom noen av den grunn tar de til seg som sine egne barn av alfabetet – da mister jeg lysten til å produsere. Jeg ønsker ikke å gjøre jobben for dere. Kan dere ikke skrive selv – SÅ DRIT I DET! Dere har sikkert noe annet dere er gode i, i dette tilfelle er det en fotograf. Mette Haukeland. Kjempeflink til å ta bilder, sikkert, men hold deg til det! Ikke lat som du er noe mer, ikke lat som du er meg ved tastaturet. Jeg blir kvalm. Og du som er fotograf, av alle yrker i verden, burde VITE bedre enn å stjele andres verk. Hva om jeg tar dine bilder, fjerner vannmerkingen og later som det er mine kunstverk? Nei, tenkte meg det….

Jeg sier ikke at jeg er verdens beste skribent, men jeg skriver tekster basert på egne følelser og erfaringer, og det gjør at mine tekster betyr noe for meg. Å se at andre stjeler og deler de, høster komplimenter og ros på mitt arbeid, det gjør meg dårlig – innside ut. Jeg ville bare si det. Det er ulovlig, og jeg er ikke redd for å ta saken videre. Du stjeler ikke bøker hos bokhandleren – du stjeler ikke tekster fra en forfatter på nett. Punktum. Det punktumet kan du få gratis av meg, men det er ALT du får.

Edit: Hun beklaget seg og rydder opp – det gjør meg glad! Fint i ufint, smil.

Just yelling at one of my readers or whatever for stealing my work. Fuck off, do it yourself – or don’t do it at all.

ph_priv, the Norwegian National Day/Constitution Day, Fredrikstad, Norway

Gratulerer med dagen, superhær! Å se Norge gå rødt, hvitt og blått har for meg aldri vært noe mer enn søttende mai. En dag å kle seg pent på, en dag å spise is og pølser, en dag med familie, en veldig fin dag – men det stoppet alltid der. I år var så anderledes. Så følelsesladd!

Da jeg stod der på fortauskanten med mamma og pappa ved min hjerteside, venstre, og så at 17. maitoget marsjerte forbi…. Følelsene mine sitter som regel langt, langt inne, men akkurat da hadde jeg lyst til å gråte. Hele byen hadde pyntet seg, bunader og norske flagg overalt, sang, musikk og barn som holder hender. Med hånden på hjertet slet jeg med å holde masken. Jeg ble så rørt! Det vi har er VAKKERT, dere! Det er ingen land i verden som har noe som ligner på det vi har sammen 17. mai. Jeg måtte få briller med styrke ‘verdensreise’ for å se det.

På denne dagen går hele vårt lille land pyntet og flotte ut i gatene og synger, smiler og koser seg – hvert eneste år. For å feire landet vårt, for å gratulere hverandre med dagen. For å feire at vi i 1814 fikk en grunnlov, og en konge av et uavhengig Norge. Så mange år etter går vi der i gatene fremdeles – like stolte av landet vårt. Like glade. Like fine. Jeg stod og tenkte på hva herrene på Eidsvoll i 1814 ville ha følt i dag, hvis de fikk komme tilbake og se hvordan det de utrettet den gang fremdeles lever videre i oss. Og i alle som kommer etter oss. Hvordan det fremdeles blir feiret og satt pris på, hvordan et samlet Norge tilsynelatende glemmer alle bekymringer, debatter og samfunnsproblemer og vier denne ene dagen til å sette pris på det vi har. Jeg stod og tenkte på hvordan de små barna som i dag veiver flagget ikke aner hvor stort det de veiver det for egentlig er, og hvor målløs det er til å bli av – den stemningen som oppstår blant oss på grunnlovsdagen. Jeg stod og tenkte på hvor himla fint Norge er, og hvor tydelig det kommer frem på en dag som dette. I dag er Norge på sitt beste, og jeg er så utrolig glad i det! Jeg kan reise jorden rundt sju ganger til, men hjem vil alltid være der hjertet mitt er. I min lille diamant i nord.

Hipp hipp!

Congratulations, super troop! Today we’ll see Norway go red, white and blue again. 17th of May has to me never been anything else than that day. A day to dress nicely, a day to eat loads of ice cream and hotdogs, a day to spend with my family, such a nice day – but nothing more. This year was different. So full of emotions!

When I stood there in the street, watching the parade march by…. Usually my feelings are locked up deep inside, but today I felt like crying. The whole town was dressed up, traditional costumes and Norwegian flags everywhere, singing, marching bands and children holding hands. To be honest – I was struggling with my mask. I was so touched! What we have over here is beautiful. I needed to travel the world to see that. 

On this day all of Norway are going out in the streets, looking so good and traditional, singing, smiling, having a good time – year after year. To celebrate our Country, to salute each other. To celebrate that in 1814 we got our own Constitution and a King to rule an (finally!) Independent Norway. So many years later – we’re still out there, in the street. Just as proud as we were. Just as happy, just as beautiful. I was standing there in the street today, thinking about what the Gentlemen from 1814 would have thought if they saw us today. If they could se how we still are celebrating, how their achievement still lives in us and will continue to live in us forever. How a gathered Norway apparently forget about all our worries, debates and trouble and how we make this day be ALL about appreciating what we have. I was standing there thinking about the children, how they’re waiving their flags with no clue how much that really means. How speechless the atmosphere of 17th May can make you. I was standing there thinking about how amazing Norway is, and how clear that is in a day like this. Today Norway is at its very best, and I love it so much here! I can travel the world seven more times, but home will always be where my heart is. By my little diamond up North. 

Mannen i mitt liv har bursdag i dag! Gratulerer med dagen, pappa! I love you!

It’s the Man of my life’s Birthday today! I love you, Dad!

Jeg hadde tenkt til å starte innlegget med å fortelle dere at jeg skulle til frisøren i dag, men slik dagen utviklet seg kan jeg jo heller fortelle dere at jeg skal til Canada: Jeg skal til Canada! Toronto! Reiser allerede om to uker, jeg fikk beskjeden i stad. Herregud, for en gledesscene som utspilte seg i minuttene etterpå. Mamma og pappa bare: “…….”. Jeg skal til Toronto for å delta på bloggkonferansen TBEX, verdens største samling med reisebloggere og andre skribenter. Jeg er så heldig at jeg har mest lyst til å grine! Det gir meg en slags indre ro å vite at jeg har en ny reise foran meg, rart med det. Wanderlusten har blandet seg med blodet mitt, det er til å bli gal av. Og lykkelig, når tiden for å reise endelig kommer.

Og så var jeg hos frisøren, da. Men det bleknet liksom litt i de andre nyhetene jeg fikk i dag. Håret mitt bleknet også, i striper, og jeg klinte til med en skap-sidecut. Altså en jeg kan dekke over med hår hvis jeg vil/plutselig angrer på at jeg lot barbermaskinen komme for tett på. Fornøyd!

Nå skal jeg se ferdig “Exit Afghanistan”, og sove. Jeg jobber på bakeriet for tiden, det samme jeg jobbet på før jeg ble militær. Det er helt sprøtt å stå der bak disken, med de samme kakene, de samme rundstykkene og de samme kollegaene og vite at SÅ mye har skjedd siden sist. 2,5 år i et militært eventyr, jeg har sett verden, jeg har gjort så mye. Og nå står jeg der igjen – som om ringen er sluttet. Livet er en merkelig greie, dere. Sørg for å utnytte det.

Today I was gonna start my post with “I’m going to the hairdresser”, but let me rephrase it: I’M GOING TO CANADA!! I’m leaving in two weeks, got the message today. Oh my god, that dance of joy the minutes after I hang up the phone… My parents were like: “……”. I’m going to Toronto for the blog conference TBEX, the worlds largest gathering with travel bloggers and writers. I’m so lucky I could die! And it gives me a certain inner peace to know that I have a travel to look forward to. Funny. The Wanderlust has mixed itself with my blood, it drives me crazy. And SO happy, when the time of departure finally arrives. 

Oh, and I DID go to the hairdresser today. But that kind of faded compared to the other news I got today. My hair got new aswell, though, I made a sidecut and lightened it a bit. I still have long hair to cover my sidecut if I suddenly change my mind about it. 

Now I’ll finish the documentary “Exit Afganistan”, and then go to bed. I’m working at the Bakery these days, the place I used to work at before I went to the army. It’s the weirdest thing, beeing back. SO many things have happened since last time I stood there, and now I’m back – with the same cakes, the same bread and the same people. It’s like the circle’s whole. Life’s a funny thing. Make sure to make it count. 

Jeg bøyer meg i støvet for mødre, fedre, matbloggere, studenter og mannen i gata. ALLE som er i stand til å lage seg en flerstemt middag (det gjelder altså ikke boksmat og pizza) hver dag. For meg er det som å stå foran et helt orkester og prøve å dirigere frem Bethovens femte symfoni, når yrket mitt egentlig er å kunne skille mellom “og” og “å”. Jeg er håpløs! I dag måtte jeg, og nå er jeg helt ærlig med dere, RINGE en venn for å spørre om “sett kyllingfiléten i ovnen” betydde å sette kyllingen direkte I ovnen, på risten der inne, eller om det krevde en ildfast form, jeg hadde ikke peiling. Forrige tirsdag jeg lagde mat var mitt første møte med kjøkkenet noensinne, og jeg gikk mot en personlig apokalypse da jeg ikke kunne finne en vekt. Å måle 40 g basilikum på øyet er like utenkelig for meg som å kunne utføre avansert hjernekirurgi. Alle dere som kjenner meg som hun der “det ordner seg!”-entusiasten, som svever med vinden og tar livet med knusende ro; se meg på kjøkkenet. Det rakner fullstendig.

I dag hadde jeg altså mitt andre forsøk på å mette Brudevoldene. Denne gangen gikk det faktisk bedre enn den første, jeg hadde tid til tenkepauser, kunne puste underveis og alt ble ferdig i harmoni med hverandre. Sist gang var det KAOS, å skulle time koking av pasta med steking av baguetter og hjemmelaget pesto gikk helt i spinn for meg. I dag lagde jeg derimot en deilig italiensk spagettirett med kylling, og blå- og bringebær med vaniljesaus over til dessert. Så godt! (Bildet over er fra min første middag – ikke denne) Neste gang vil jeg prøve noe annet enn pasta/spagetti og pesto, så nå skal jeg gå gjennom tipsene deres og velge ut min neste kamp. (Den dagen jeg ikke lenger blir sett på som en spøk på kjøkkenet, skal jeg invitere dere alle på middag….)

Dere finner hele Day Zero-listen min HER, jeg oppdaterer den etterhvert som lister (hehe) meg gjennom målene!

Har dere noe dere er skikkelig elendig i, men som dere virkelig VIL bli gode på? Dette er min, haha.

I bow for all the mothers, fathers, food bloggers, students and the general public. ALL who is capable of creating a polyphonic dinner (that doesn’t include pizza and can food) every day. For me it’s like standing in front of a full orchestra and try to direct the Beethoven’s Fifth Symphony, when my real job is to distinguish between “a” and “an”. I’m hopeless! Today I had to, and now I’m beeing completely honest with you, call a friend to ask if “put the chicken in the oven” meant to put the chicken in the oven directly, or whether it required a casserole, I had no clue. Last Tuesday I made food was my first time in the kitchen ever, and I was facing a personal apocalypse when I couldn’t find a weight. Measuring 40 g basilikum on the eye is just inconceivable to me as being able to perform advanced brain surgery. All of you who know me as the “it’ll be all right!”-enthusiast, who just follows the wind and take life with a devastating calm, watch me in the kitchen. It unravels completely for me.

So today was my second attempt to saturate the Brudevolds/my family. This time it was actually better than the first one, I had time to think, to breathe while I cooked and everything was done in harmony with each other. Last time there was chaos, having to time the cooking of pasta with baking baguettes and homemade pesto went completely like a spin for me. Today, however, I made a delicious Italian spaghetti dish with chicken, and blue and raspberry with vanilla sauce over for dessert. So good! (The picture above is from my first dinner – not this one) Next time I’ll try something other than pasta / spaghetti and pesto, so now I’ll go through all your tips and pick out my next match. (The day I no longer is seen as a joke in the kitchen, I’ll invite you all to dinner ….)

You can find all Day Zero-goals HERE (in Norwegian, use google translate), I update it as I reach them!

Do you have something you really suck in doing, but you really want to be good at? This is mine, haha.

SE! Jeg har fått postkort fra India! Åh, så glad jeg ble. Dere vet å lyse opp dagene mine, superstjerner. Tusen takk, Eirin! Og tusen takk for all responsen på forrige innlegg, jeg leser absolutt alt dere skriver og dere er så himla fine. Noen ganger får jeg bare lyst til å gi sølveplet mitt en real klem, det nærmeste jeg kommer dere. Til tastaturet skiller oss ad!

Hva har dere gjort i helgen? Jeg var ute i Moss og tok noen øl med en jeg jobbet med i Forsvaret på fredag, og i går tok jeg vinkartongen under armen og gikk ned til broren min igjen. I morgen skal jeg gjøre det godt igjen for kroppen min, jeg tar den med til legen. På tide å finne ut hva verden har satt av spor i meg! Og så har jeg fått vite når mitt neste oppdrag som ambassadør for Expedia skal skje, i morgen får jeg vite HVA også. Det gleder jeg meg til – vi får snart besøk, dere! Og det er jeg som skal vise h*n landet vårt!

Skrives plutselig!

Look! I received a postcard from India the other day! That made me smile. You know how to brighten up my day, superstars! Thank you, Eirin! And thanks for all the response to my last post, I read everything you write and you are so good, all of you. Sometimes I just want to give my MacBook a real big hug, that’s the closest I get you. Untill the keyboard tear us part!

What have you been up to this weekend? I went out in Moss and had some beers with someone from the Military on Friday, and yesterday I took my box of wine and went down to my brother again. Tomorrow I’ll make it up to my body, I’ll take it to the doctor. It’s time to find out what the world has done to me! I’ve also found out when my next mission as an ambassador for Expedia is to happen, and tomorrow I will know WHAT that is. I’m looking forward to it – we will soon get a visitor, supers! And I am going to show him/her our country!

See you!

Vår historie blir skrevet i jeg-form. Jeg skriver blogg. Mitt liv, mine bilder, min kropp, mitt utseende, mine ting. Se på MEG, hvor vellykket jeg er, hvor pen jeg er, hvilken stil jeg har, jeg er en gave til Internettet. Flertallet av oss har et enormt behov for å eksponere oss selv, bli sett, få kommentarer, få likes og følgere. Twitrere kjøper store antall følgere fra utlandet for å fremstå populære. Kjendiser på vei ut av rampelyset skriver bøker for å lufte traumatiske historier fra da de var yngre, “for å hjelpe andre” sier de, for å bli sett? Spør jeg. Og media nører opp under. Guider til hvordan DU får bikinikroppen, hvordan DU får drømmehjemmet, DU, DEG og DITT. Alltid.

Mange bloggere stiller spørsmål i slutten av et innlegg. Tror dere det er fordi de faktisk er genuint interessert i å høre om hva vi, en fremmed gjeng på 10 000, har gjort i helgen? Eller er det bare et forsøk på å samle så mange kommentarer som mulig så oppmerksomhetssyken deres blir lindret?

Vi lar vær å svare på det andre sier for å unngå å oppmuntre dem til å fortelle oss mer. Vi driter i det, hva andre har behov for å snakke om. Med mindre det er sladder, noe HELT spektakulært eller noe som dreier seg om oss selv, da. Det er alltid gøy. Jeg har reist verden rundt i et halvt år, bare min egen mor har bedt om å få se bildene mine. Og jeg har vokst opp i jeg-reformen, så jeg tar de ikke frem på eget initiativ heller. “Ingen bryr seg”, tenker jeg. For bildene mine er ikke av dem.

Det kan hende det bare er i mitt eget hode, men jeg føler at alle vinduene våre har blitt til speil. Vi ser ikke ut lenger, vi ser kun oss selv. Vi samles daglig på de tusen blogger og sosiale medier, men kun for å gnåle om oss selv. Eller for å hente inspirasjon og motivasjon til å dra hver for oss å trene oss like vellykket som de på skjermen vår, sånn at vi kan havne på andres skjermer og få den samme oppmerksomheten i fremtiden. Jeg kunne ønske vi var litt mer interessert enn det! At historien baserer seg på noe annet enn “JEG”, at vi bryr oss litt mer – ikke bare om minioritetsgrupper og de som skiller seg ut i samfunnet, men om enkeltpersoner. En lillebror, en tante, venninna di – spør hvordan hun har det, ikke vent til det skjer noe drastisk i livet hennes med å vise at du er der. For vi er her alle sammen, hele tiden, vi legger bare ikke merke til det lenger. For vi ser ikke hverandre.

Og nå spør jeg, fordi jeg er intressert – har du følt deg sett og hørt i dag?

Lofoten, Norway (this is the MIDNIGHTSUN I told you about, my new global friends!) (photo source)

Uluru, Australia (photo source)

Machu Picchu, Peru (photo source)

Sphinx, Egypt (photo source)

Never stop dreaming. Have you been to any of these places? What are your dream destinations in the world?

Det er frigjørings- og veterandagen i dag! Klem en veteran, og husk på at friheten vår ikke kom av seg selv. Ville egentlig bare si det, og be dere ofre noen tanker til de som har kjempet for landet vårt, for en bedre verden og for friheten. Forsvaret har en haug med arrangementer over hele landet i dag, dere finner de her. Ta turen!

Jeg var så dum at jeg bestilte togreisen min ned igjen fra Bergen på selveste 8. mai, så jeg feirer friheten ved å være innestengt i en vogn…. Fint. Håper dere får en fin dag, vi snakkes fra Fredrikstad!