I dag var det biologisk vekkerklokke og opp klokken syv, til sol og skyfri himmel.

Opp og ut til mørke, markerte gutter i bar overkropp på stranden som løper mot bølgene med surfebrettet under armen, som om det ikke fantes et eneste sted her i verden de ville være mer enn akkurat der ute i det blå, akkurat her og nå. Lidenskapen deres fikk det til å krible i magen min. Noen ganger er livet bare så herlig ukomplisert, man gjør det man vil og elsker, uten å styre så mye mer med det, uten å tenke på alt som burde tenkes på, uten å bry seg om hva andre måtte si. Man bare overgir seg helt til det man føler seg født til å drive med, og så gjør du bare det. Simple as that. Kjærligheten trenger ikke alltid komme i menneskeform, ikke glem det.

Bølgene. Raser innover i sanden nonstop, som om de prøver å nå noe her oppe på land, men aldri rekker frem. Og slik har de alltid holdt på, i tusenvis av år, og det kommer de til å gjøre til langt ut i evigheten. Dette skillet mellom vår verden og undervannsverden er så hårfint og så vakkert, jeg kan ligge sånn i sanden og se på de ville blå kaste seg mot meg i flere timer. Akkurat som med flammer, stjernehimmelen og fossen i Iguazu. Det er forbindelsene mine til verden, jeg føler meg så innmari connecta når jeg ligger og betrakter de. Til sommeren skal jeg ligge i gresset og telle stjerner.

ph_priv, taken with my good ‘old’ iPhone 4

Jeg ble liggende der fra halv ni til to, da gikk jeg for å dusje av meg sanden og gå ut og spise en bedre middag med meg selv. På vei til min faste resturant med den himmelske mangojucien fanget jeg smil i gatene. Jeg søkte blikket til forbipasserende, fikk kontakt, holdt blikket deres med mitt eget, og smilte da jeg var sikker på at jeg hadde deres fulle oppmerksomhet. Smilet gikk som en bomerang i retur, jeg dånte av glede og smilte en gang til. For meg selv. Det sies at du er lykkelig hvis du smiler når ingen ser på.

Woke up at 7 again, to clear blue sky and sunlight. I went out to be a witness to passionate boys doing their thing at the beach. Surfing, waves, their passion made my belly tickle. Sometimes life can be so liberating uncomplicated. You just stick to doing what you love the most, without any thoughts at all. I love that. When the boys was gone in the waves, I continued watching the ocean toss itself towards me. It’s so powerful, like the waves are trying to reach something in the main land, but they never get close enough. I can watch that dance forever. Same with starry nights, fire and the falls of Iguazu. It makes me feel so connected to the Earth. I stayed at the beach until 2, then I went up to the hotel for a shower and then out again for a better dinner with myself. On my way to my fav restaurante with the best mango juice, I wasn collecting smiles. I captured peoples eyes and sent them a smile when I was sure that I had their attention. And I always got one in return. Everyday beauty. That made me smile, again. On my own this time. And they say that if you’re smiling when noone’s wathing it means your happy.

Fortsettelse fra dagboken min om Pantanal:

Etter fem timer med døtid bar det ut i båten igjen. Denne gangen var det bare nederlenderen, én av tjekkerne – og meg. Vi kjørte et lite stykke nedover elven, før guiden stoppet motoren og ga oss hver vår bambuspinne og noen kjøttbiter. Vi skulle fiske Piranha:

Tenk å være så liten, kledd i så fin glitterjakke, og samtidig være så skummel! Derav uttrykket ‘monsterfisk i Grand Prix-klær’, ulv med fårklær er utgått på dato. Jahn Teigen her spiser altså kjøtt, og internettet fortalte meg at angrep fra slike fisker kan ta liv av folk! Vi lærte selvfølgelig ingenting om det mens vi satt og lokket på selve beistet, det ville jo være dumt å advare klientene sine, mener jeg. De som i tillegg betaler for å sitte der og fiske små dødsårsaker til middag.

Piranhaene satt tydeligvis allerede til bords, da vi kastet ut middag til dem. Det tok ikke mer enn ti sekunder fra det første kjøttet traff havoverflaten, til en liten glitterjakke ble med opp igjen på kroken. Herregud, så gøy det var, så ofte som de kom! Jeg ble andremann til å fiske opp en piranha, og slik fortsatte det. Opp, opp, opp. Vi fikk åtte til sammen – det holdt for å mette samtlige mager til kvelds. (Ikke at de smakte noe særlig, og de har heller ikke mye kjøtt på beinet – men å fange sin egen mat føltes uansett kult og herlig back-to-basic!)

Jeg tror de fiskene vi ikke fikk tak i også ble mette, så mye kjøtt vi mistet til dem. De var sleipe, og gnagde på kjøttbitene uten å være nær kroken – så stort sett måtte jeg dra opp snøret bare for å finne en naken krok i enden. Uten så mye som et lite pust på den hadde de fått med seg hele lokkematen, det kunne jo ikke jeg merke der jeg satt i andre enden av pinnen og ventet naivt. Det er som med fisk som det er med menn. Neida.

……

I stille perioder slo vi pinnene mot havoverflaten. Piranhaer tiltrekkes nemlig av bråk, fikk jeg vite, etter at jeg måtte spørre. For å lære klientene sine om hvordan man gjør det de har betalt for å være med på – slik praktiserer ikke Ecological Expeditions. Jeg er så lei meg for at sarkasme er bærebjelken i alle innleggene mine om Pantanal, men jeg må bare være ærlig. Om dere noen gang tenker dere til Pantanal – velg noe annet enn EE. Jeg vet de er nevnt i Lonley Planet, men hvorfor er meg en jævla stor gåte. For 1500 kr får du så godt som ingenting. Du får en bil som tar deg med ut til hjertet av Pantanal, du får noen måltider om dagen, tak over hodet, greit nok, og et par lufteturer med en barnepasser av en uengasjert guide. That’s it. Vi kunne like godt ha dratt ut dit på egenhånd! Du får ingen informasjon, verken om antrekk for det du skal gjøre eller timeplan om når, og iallfall ikke noe om selve Pantanal. Du får ikke fortelle guiden at du syns det er kjipt at han aldri forklarer noe, at han aldri gidder å vente på gruppen sin når vi er ute på tur – kritikk blir besvart med sinne, og en preken om at du ikke får fortelle han hvordan han skal gjøre jobben sin. Vel, uten oss hadde du ikke HATT en jobb, mann! Nesten ingen snakker engelsk, enda det stort sett er engelsktalende klienter de skal håndtere. Prisen på hele opplegget kan du gjerne prute på, og dét i seg selv bør fortelle deg hvilken useriøsitet som ligger i kortene.

Det er så synd at de ikke gjør noe med businessen sin, for herregud – for et utgangspunkt de har! En stor, deilig villa rett ved elven, hele PANTANAL de kan boltre seg i og servere klientene sine på sølvfat, alle dyrene, plantene, det rike naturlivet som finnes der ute…. Det eneste de faktisk får til, ut av alt det her, er det tilbudet om én gratis overnatting ved hostellet i Bonito, eller Campo Grande, som følger med ekspidisjonen. Bra jobba, men resten er lik null. Jeg hørte noen kunder av Santa Clara var fornøyde, da, så om dere noen gang tar turen til Pantanal bør dere kanskje heller satse på de! Det angrer jeg på at jeg ikke gjorde…..

Siste utflukt i Pantanal kommer senere :) (Ps. Vil bare få legge til at jeg er ikke en klager, men når man betaler såpass mye forventer man å få et opplegg som i allfall gjenspeiler beløpet. Ikke misforstå, jeg er glad jeg fikk se Pantanal, det var nydelig, og de få tingene vi gjorde var spennende, men dessverre overskygget mangelen på informasjon og gode guider mye av den gleden. Ingenting stod til forventningene, bortsett fra myggen og hvor vått det var!)

We were fishing piranhas the first day in Pantanal, so much fun! But I have to be honest; never ever use Ecological Expeditions as an agency if you’re going to Pantanal. They are unprofessional, uninspired and just… UN. Every adjective for them starts with ‘un’. It’s a shame, ’cause they have SO much potencial with the whole Pantanal outside their door! Aaah! If it wasn’t for the beautiful nature I got to see out there, I would say my money wasn’t worth it. But the driver that took me from Bonito to Pantanal himself made it worth it, he showed me a lot and Pantanal in itself are worth a visit. As long as you don’t do it with EE…..

Fortsettelse fra dette innlegget:

Vekkerklokken ringte klokken 06:00. Da satt de frokosten frem, og 07:00 skulle halve rommet vårt forlate hostellet og gjøre resten av turen sin på den andre siden av elven. Vårt program startet ikke før klokken 08:00, så vi hadde god tid! Slik så rommet vårt ut, forresten:

Bortsett fra at dusjen kun serverte kokende varmt vann, eller den rake motsetningen, og at toalettet stinket det toalettet i verste fall skal brukes til – var det helt greit! Airconditionen sørget for at myggen mistrivdes, så selvom vi slet med de små udyrene hver eneste dag utendørs, var iallfall sengen et fristed.

Klokken 08:00 startet dagen vår. Nederlenderen og jeg, pluss to menn fra Tjekkia, tok plass i båten og guiden kjørte oss nedover elven. Elven var så rar – vannet var like varmt som et badekar! Jeg mener det, skikkelig lunkent. Det var helt merkelig å dyppe hånden i det. Guiden kjørte ikke lenger enn en ti minutters tid, før han braste inn i noen høye havplaner og skrudde av motoren. “Let’s go!”, sa han og hoppet uti.

Sånn ca der. Vi fire satt igjen i båtet – himmelfalne, og veldig forvirret. Han måtte vel tulle? Men nei. Null tull. Jeg ble den første til å hoppe ut av båten, og sette de bare føttene mine på Pantanal – verdens største våtmark, for aller første gang. Vannet var like lunkent der som midt ute på elven, og sjøplantene gned seg mot de bare leggene mine. Jeg turte ikke engang fantasere om alle krypene som kunne finne på å bo rundt der vi nå skulle sette de nakne føttene våre den neste timen. Jeg lo en liten latter av skrekk og fryd, før jeg hoppet bortover i fotsporene til guiden. De andre kom seg omsider uti, og etter oss. Vi prøvde iallfall å holde tritt, men guiden vår ventet aldri. Han bare raste av sted, og ba oss ta en annen vei enn han – gå utenom de dypeste områdene. Vi skulle på anaconda-tracking, så følelsen av å bli etterlatt slik i anacondaens territorium var ikke den beste – men vi holdt nå sammen, og fikk utforsket den ukjente verdenen rundt oss på egenhånd.

Vi så ikke stort. Det gikk en time, da hadde vi ikke sett annet enn to hvite, store fugler, mygg, maur som svei på føttene våre og en gjeng termitter. Og guiden vår, en sjelden gang hvis vi var heldige, der han kretset rundt oss i utkanten. Latterlig. Jeg savnet å ha noen som kunne FORTELLE meg noe der ute! Hvorfor er Pantanal våtmark? Hva får man ut av den? Hva slags dyr bor her? Hva het de hvite fuglene vi så? (Tojojo, men det var det sjåføren min fra Bonito til Pantanal som tilfeldigvis fortalte meg da en av de passerte oss på veien) Hva gjør menneskene som bor her? Hva ER dette? Men nei, ingenting. Guiden oppførte seg som om vi var irritasjonsmomenter – og ikke kilden hans til inntekt. Hadde han ikke kommet gående fornøyd ut av en busk med noe gult i hendene akkurat da han gjorde – hadde humøret mitt bikket fra irritert, til noe mye mørkere.

Men jeg ble altså litt distrahert der jeg stod, så jeg glemte at jeg var misfornøyd. Jeg kunne kjenne den klemme rundt Marie-smykket mitt. Kreftene i den gir meg fortsatt frysninger. Og dette var bare barnet, på et par meter, en voksen anaconda kan bli opp til ni meter lang! Jeg er glad jeg slapp å møte moren til denne tassen… Etter å ha tatt noen bilder med den, slapp vi den fri igjen. Og så var utflukten over – vi gikk barbeinte tilbake til båten, og kjørte hjem for å vente i FEM TIMER (!!) på neste utflukt… På et øde sted som Pantanal er det lite å gjøre, så vi ruslet rett og slett inn til “sentrum” og kjøpte noen øl i kiosken for å slå i hjel tiden.

Fortsettelse følger!

Deres ønske er mitt blogginnlegg, så her kommer fortellingene mine fra Pantanal:

Reisen til Pantanal startet, som dere vet, i Bonito. Jeg forlot hostellet hvor jeg hadde et 6 mannsrom for meg selv (husker dere?), og fant veien til neste hostell – drevet av de som arrangerte turen til verdens største våtmark. Endelig mennesker, jublet jeg lydløst. Uten grunn overhodet:

Da jeg kom frem til hostell nummer to i Bonito var det nemlig like tomt, og jeg fikk et 4 mannsrom for meg selv. Jeg trodde de tullet, men tenkte at én natt til kunne jeg vel holde ut i mitt eget selskap, på reisen til selveste Pantanal måtte jeg jo få følgesvenner!

På mandagen ble jeg hentet etter frokost i en minibuss med minst ti seter. Resepsjonisten ved hostellet kunne fortelle meg at jeg var den eneste fra hele Bonito som skulle til Pantanal den dagen. Jeg så på han med øyenbryn så hevet at hvis det hadde fantes en gud, hadde de kilt han under føttene. Men det kom jo ikke flere mennesker av den grunn, så da satt jeg der, da – i forsetet sammen med sjåføren (som ikke snakket engelsk) med en femtimers tur til Pantanal foran meg. Det gjorde ingenting. Sjåføren var herlig. Hver gang han så et dyr stoppet han bussen, prøvde så godt han kunne å forklare meg med tegnespråk og portugisisk hva slags dyr det var, og sto lenge nok til at jeg fikk fanget dyret på kameraet mitt. Bussen raste bortover en øde asfaltert vei, med brasiliansk musikk og to mennesker i stillhet. Jeg var både spent og glad på en gang, var skikkelig på eventyr og følte meg så trygg der jeg satt at jeg sovnet.

Da jeg åpnet øynene igjen ventet dette. Cowboyer! Sjåføren forklarte meg på portugisisk at de drev å flyttet kuer over fra den ene siden av veien, til den andre. Jeg har blitt en jævel på å forstå portugisisk, skjønner dere, uten å egentlig kunne språket. To av cowboyene eskorterte minibussen vår gjennom flokken av kuer – øynene mine glitret i takt med klover mot asfalt, det var så KU-lt!

Mø.

Da vi var kommet gjennom flokken, ba sjåføren en av cowboyene om å stille seg opp så jeg fikk tatt et bilde. Han må ha sett hvor ivrig jeg var på avtrekkeren, for han ba om det på eget intiativ, noe som gjorde at sansen min for han ble enda større. Cowboyen stilte opp, ikke bare for et fotografisk minne – han gjorde en liten forestilling med hornet sitt også - behanche, som brukes for å drive kuer. Lyden av den Sør-Amerikanske prærien! Jeg knipset i vei, og etter et flertall med ‘brigada (jenteversjonen av ordet ‘takk’ i Brasil) senere kjørte vi videre.

Etter ett lunsjstopp i Miranda, og noen store fugler langs veien, kom vi til dammen hvor caimonene lå og latet seg. Caimon er reptiler i familie med alligatorene. Vi nærmet oss Pantanal nå, og hadde sjåføren bare PRØVD å advare meg bittelitt hadde jeg kanskje visst bedre enn å styrte ubeskyttet ut av minibussen og bort for å ta bilder av beistene. Så fort jeg var ute kom det nemlig 10-20-30 mygg mot meg som blodtørstige piler. Det var helt overveldende, de stakk OVERALT og uansett hvor mye jeg vrikket og hoppet rundt, ga de seg ikke. AAaah! Jeg følte meg heldum, sjåføren stod jo der ved siden av meg som om han ikke engang enset de tusen små udyrene som svermet rundt oss – så jeg tok på meg en anstrengt maske, og latet som jeg ga faen jeg også. (Pappa, den egenskapen fikk jeg aldri i arv, ref. alle myggene og vepsene som omtrent får gå uten visum INN i øyne, nese og munn på deg uten at du så mye som leer på en nerve…)

Sjåføren pekte på caimonene, fortalte meg noe om de som jeg ikke helt fikk tak på. Det var noe med denne, noe om at den manglet en fot på grunn av at en annen hadde bitt den av han. Jeg grøsset med tanke på hva slags krefter de har i kjevene og tennene sine, og hvordan jeg ville sett ut etter en omgang med de.

Og så knelte jeg og smilte pent. Mens myggen forsynte seg av blodet mitt. Da vi løp gjennom regndråpene tilbake til bussen, fulgte myggen med oss inn – de brukte leggene mine som fremkomstmiddel. Det var sjåføren som gjorde meg oppmerksom på det, han klasket hånda si på leggen min før han var rask med å slå igjen døren min før flere mygg fikk ta plass. I minuttene som fulgte fikk jeg så mange små liv på samvittigheten at jeg kom helt ut av tellingen. Men i og med at det faktisk var MITT blod som til slutt med spilt i slaget, føler jeg ikke så mye på dét….

De neste timene gikk med til venting. Etter det hadde gått to av dem, kom det endelig en van som skulle ta meg med innover i Pantanal. Jeg takket sjåføren for alt, kjøreturen til Pantanal skulle tross alt senere vise seg å være HØYDEPUNKTET med hele Pantanalturen (det kommer jeg til senere), og hilste på mitt nye reisefølge (FOLK, endelig!) – en jente fra Nederland. Så da ble vi to!

Turen innover i Pantanal var nesten litt spennende den også, men ikke så veldig – i og med at sjåføren min allerede hadde vist meg de mest interessante dyrene på nært hold. Vi så caimoner, capybara (bamsen på bildet over) og en papegøye jeg vanligvis forbinder med dyrebutikker hjemme. Her lever de i det fri! Mye vakrere. Kjøreturen var humpete, lang og leirete, og til slutt kom vi frem til en elv. Paraguay River skilte oss fra hostellet vårt, som lå på den andre siden. Vi krysset elven med båt, og kom til et potensielt nydelig sted med stor, grønn hage. Velkomsten var helt merkelig – eventuelt ikke-eksisterende. Vi måtte spørre oss frem til hvor vi skulle sove, og vi fikk ingen beskjeder. Ikke før senere, hvor det kom en fyr bort og sa vi skulle på båttur etter middag. Okei, sa vi, uten å vite når middagen var.

Etter middag ble det altså båttur. Eller ‘night walking’ som de så fint skryter på seg på nettsidene sine…. Men hvis 30 minutter fanget i en båt med en totalt uinteressert guide kan kalles ‘night walking’ – så er det absolutt innafor, altså! Vi kjørte båten et lite stykke nedover elven, for å lyse på caimoner med lommelykt. Øynene deres lyste tilbake på oss. Det var et trollsk absurd syn, for noen skapninger de er! Det var dessverre umulig å ta bilde av, men tro meg når jeg sier at det var vakkert. Og så ble det kveld, og natt. Rommet delte vi med 10 andre, 12 senger tilsammen. Lyset slukket klokken 9, for neste morgen var det tidlig opp!

Fortsettelse (slange og farlige fisker!) følger!

ph_priv, Sao Vicente, Santos, Sao Paulo

Ingen påske uten stolheis, så i dag løp jeg ut så fort det ble oppholdsvær og satt meg i Teleférico Sao Vicente som tok meg med opp, opp, opp til utsikten utover hele byen, fra 700 m over havet. Den gikk rett fra stranden utenfor hotellet mitt, og opp til et lite fjell. Det var en fin tur, selvom jeg skal innrømme jeg slet med å sette bånd på nervene da den simple stolheisen bar meg over tungt trafikkerte veier og den nådeløse asfalten. Tenk om, tenk om, tenk om, sa det. Men det gikk bra, og utsikten var fantastisk. Det var visst jeg óg! Da jeg skulle ned igjen ble jeg overøst av komplimenter fra heisgutten. “Muito bonito, sooo beautiful. You’re… Very pretty. Chiao, Amor!” Jeg smeltet. Brasilanerne får meg til å føle meg som en utenomjordisk skjønnhet her nede! Det er nesten så jeg får vinger og begynne å sveve, men jeg prøver å holde meg på bakken for jeg vet hvilken fallhøyde det blir å komme hjem til Norge hvor ingen engang tar seg bryet med å løfte blikket idet du passerer. Og smilene. Herregud, som jeg kommer til å savne alle de vakre smilene…..

Today I took the Teleférico Sao Vicente cable car 700 m up to get the view over the city. So beautiful! But I have to admint I was a bit nervous when the cable car went over the heavy trafic on the road down on the asphalt, haha. WHAT IF?! But I survived, and the view was worth the nerves. The guy that worked at the top of the cable car thought I was a view as well, he gave me compliment after compliment when I went to him to get down again! The brazilians make me feel like a beautyqueen over here! I almost get wings and start to fly, but I’m doing my best to don’t. ‘Cause I know how high the fall would be when I get back to Norway and the people I pass in the streets don’t even look up. And the smiles. Oh my, I’m gonna miss all the friendly smiles….

ph_priv, Santos, Sao Paulo, Brazil

Ca. sånn har dagen min sett ut! Det eneste dere går glipp av er varmen, de lange blikkene en blond gringa gjerne får på steder hvor turismen ikke er så himla stor og et sjarmerende smil fra en gammel fisker. Jeg har gått rundt i hele dag med kameraet mitt og boken min i vesken, forberedt på alt jeg måtte få lyst til å gjøre! Jeg liker Santos så langt. Det er en perfekt kombinasjon av det bedagelige strandlivet, og en liten storby. Passe masete, ikke for mye – ikke for stille. Etter å ha orientert meg rundt i nabolaget til hotellet jeg bor på (sjekk det fine rommet mitt!), gikk jeg opp til et 500 årsmomument med utsikt utover hele byen. Så pent! Deretter fant jeg veien ned igjen, og så et kjøpesenter. Jeg er så LEI de klærne jeg har at jeg kunne ha klippet de i stykker med en gaffel, hadde jeg hatt en. Jeg fant bare et par skjørt, som jeg ikke kommer til å tørre å bruke her uansett for jeg orker ikke tiltrekke meg enda mer oppmerksomhet enn det blonde lange håret allerede gjør. Latinomenn er som skrubbsultne gribber i de altoppslukende blikkene sine, i utgangspunktet smigrende – men litt ekkelt óg, når jeg rusler rundt på egenhånd!

Jeg må forresten skryte av Brasil. De er fantastisk flinke til å tilrettelegge for funksjonshemmede mennesker! Selv telefonboksene er senket, slik at rullestolbrukere rekker opp. Og lokalbussene har heis, inngangspartiene har ramper, det er nesten så man får LYST til å brekke beinet litt, bare for å nyte det gode systemet! Her kunne du også vært, pappa <3

My day went approximately like this. The only thing you miss is the heat, all the attention a blonde gringa gets in a less touristic place like this and a charmy smile from an older fisherman. I’ve been walking around all day with my camera and book in my bag, prepared for anything I suddenly would crave. I like Santos so far! It’s a perfect combo between the lazy beach life and a small bigcity. Not too noisy, not too quiet. After an orientation walk around the neighborhood, I went up to a 500 years monument to get the view of the city. So beautiful! And then I found a mall. I’m so sick my clothes now that I could cut them in pieces with just a fork – if I had one! But I only found two skirts, that I’m not gonna wear anyway. I don’t wanna beg for more attention than necessary, my blonde hair already does it for me. The latino men are like gribs with their eyes – eating me alive! It’s such a compliment, but a little creepy aswell – when I’m walking alone like this. Oh, I’ve to give Brasil a thumb up, btw. They’re really good at adjusting to people with disabilities! Even the phone booth are made lower for them to reach it. And the buses have lifts, the entrance has ramps, it makes me WANT to get in a wheel chair – just to enjoy the system! You could’ve been here with me, dad <3

ph_priv, Pantanal, Brasil. 1. Me and the chillin’ caimans, 2. Walking barefoot in the wetmark of Pantanal, 3. Picked up an anakonda, I wanted it around my neck – but he squeezwed my face and refused to let go, haha, 4. I was suppose to pose, but all the mosquito bites made me CRAZYYYY, 5. Paranha fishin’

Hei! Jeg er tilbake i sivilisasjonen, jeg overlevde tre dager i jungelen av Pantanal! Det var lurt av meg å gå mann mot natur sånn på slutten av reisen, for nå har jeg tydeligvis sørget for at kroppen min er FULL av spor etter Sør-Amerika…. I tilfelle noen ikke skulle tro på at jeg har vært ute og reist jorden rundt, mener jeg. Hadde myggestikk vært rikdom, hadde jeg toppet norske skattelister lett. Ikke færre enn TRE netter har jeg våknet av at jeg selv ligger og klorer meg på beina, fordi det klør så intenst – selv i søvne! Jeg blir GAL! Jeg ønsker meg tvangstrøye i hjemkomstgave, bare for å la meg selv slippe for en stund.

Det siste døgnet har jeg bare vært på reis. Busset fra Pantanal til Campo Grande i går ettermiddag, kom frem kl 20:00 – jeg hadde verken hostell eller bussbillett videre, men karmaen min fikset meg en buss 20:30 mot Sao Paulo, så jeg hoppet passende nok på den. 16 timer senere kom jeg frem til Sao Paulo i dag formiddag, med én time på metroen (sild i tønne MED svær ryggsekk – kjempestas) kom jeg frem til neste busstasjon og derfra kunne jeg busse en time til og her er jeg, altså; SANTOS! Alle norske sjømenn skal visst vite om denne byen, det var Ina (leseren fra Florianópolis igjen) som tipset meg denne gangen også. Etter dager uten dusj og ordentlig do, unnet jeg meg rett og slett et hotellrom – så her ligger jeg og flesker meg utover og oppdaterer meg på mail, facebook og blogger. Den feteste oppdateringen av alle var meldingen skrevet i grønne bokstaver!…. Norge finner stadig nye måter å lokke meg hjem på, heeh.

Så! Vil dere ha dagboka mi fra Pantanal?

Ps. Jeg har savnet dere! Takk for at dere har holdt liv i kommentarfeltet mens jeg har vært offline! 

Hi! I’m back in the civilisation; I survived three days in the jungle/Pantanal! Smart move, to go man again nature in the end of my travels – my body are FULL of marks from South America… Just in case someone would doubt the fact that I travelled the world around. If mosquito bites were money, I would’ve been rich by now. For THREE NIGHTS now, I’ve woke myself up by scrachting myself as a mainjack in sleep. It drives me crazy, I want a straitjacket as a welcome home gift, just to let me off for a while. Please. Thanks. 

The last 24 hours I’ve just been travelling. I took the bus from Pantanal to Campo Grande last night, arrived CG at 20:00, without any hostels or tickets further. But I found a bus to Sao Paulo 20:30, perfect timing – so I went with that one for 16 hours. Today I arrived SP at noon, then went an hour with the metro and an hour with another bus, and now I’m finally here – SANTOS! After days without a proper bathroom and shower I gave myself a hotel room. So now I’m just lying in my bed, keeping me updated on emails, facebook, blogs…. The coolest update of ‘em all is the one written in green letters…! Norway keep finding new ways to bring me home, don’t you. 

So – wanna read my diary from Pantanal?