Archives for the ‘Brazil 2013’ Category

GO BRAZIL

Det er både trist og fint og være vitne til det som skulle (skal) være en fest for hele verden, som sparkes i gang i Brasil i dag. Jeg tilbrakte to lange måneder i landet i fjor, og er fortsatt sveiseblindforelsket i det, folket, og kulturen og de fortjener all den oppmerksomheten de nå får, men samtidig sliter de jo så innmari med sitt, og de fortjener bedre, jeg forstår at de demonstrerer og at gleden og forventningene blandes med frustrasjon. Det er jo faktisk de har sjansen sin til å virkelig bli hørt, nå som hele verdenssamfunnet (iallfall den fotballinteresserte delen, og den er jo ikke liten) har øynene rettet mot de, og myndighetene MÅ på en måte lytte til de som streiker og protesterer, for det er nå det gjelder, og det er nå alt skal fungere, og for at det skal være mulig må alle som bidrar til VM, fra bakken og til topp, være nogenlunde fornøyde for å få det til å gå rundt – det er Brasil trenger at de blir vist frem fra sin beste side. Jeg google translater meg frem til meningene som de jeg møtte i Brasil ytrer på Facebook, og forstår de så innmari godt. Jeg snakket med Joao, han jeg bodde hos i Recife, og allerede da jeg var der for over ett år siden var han så oppgitt over at så himla mye penger skulle gå til ting som nye fotballstadion og han lo høyt av de nye bussveiene som ble gravd frem i hui og hast, og alle pengene som gikk til dét, fremfor å fokusere på alt det de egentlig trenger, de som lever i Brasil hver eneste dag. Utdanning, og bedre arbeidsforhold og tiltak som løfter hverdagene – ikke bare en sport. (Ta det med en klype salt, jeg vet at sport er stort, og sport er bra! Men dere skjønner greia) Som hosten min i Belém, Lysmar, skrev på Face for noen uker tilbake: elendigheten og urettferdigheten har alltid vært der, lenge før og kommer til å være der også etter at VM er over. Det er deilig å se et større engasjement fra hele verden, og at folk bryr seg, men hvorfor ikke før, og ikke bare akkurat nå – fordi det er “i vinden”.

Men jeg antar at det her er et dilemma og meninger som dukker opp i et hvert land som tar på seg den oppgaven det er å hoste gigantiske verdensarrangementer som dette, vi så det i Russland, og vi ser det nå, og vi ser det uten tvil neste gang óg. Måtte VM bli en positiv greie, og jeg håper det fører med seg noe bra på lang sikt også! Lykke til med avsparket i kveld, Brasil, jeg heier på dere!

Hvis dere ikke fikk med dere reisen min gjennom Brasil, kan dere finne alle innleggene HER.

It’s both sad and nice to witness the thing that’s going on in Brazil these days, this World Cup and international celebration of this sport called football. I spent two long months in the country last year, and I’m still head-over-heels in love with it, the people and the culture and they do deserve all the attention they’re getting in this very moment, but still – they are struggeling with their things in the community, and they do deserve better, I understand all the demonstrations and that the joy and positive expectations are getting mixed in with frustration. Afterall it is NOW that they have their chance to be heard, now that the rest of the world has laid their eyes on Brazil (at least the football interested part of it, and that’s quite big I guess), the authorities HAS to listen to those who are frustrated, ’cause this is it and everything has to work out, every little brick in this big World Cup puzzle has to be about pleased to make things go around, this is the time for Brazil to be shown from their best side. I’m google translating the opinions of my Brazilian friends on Facebook, and I totally get ‘em. I talked to Joao, my host in Recife, and even a year ago he told me about the frustration around all the money that are being used on football stadiums and bright new bus roads, in stead of spending them on things the people really need – like a better everyday life, with education and work and things that make their life easier – not only to lift up a sport. (Don’t get me wrong – I know how huge sport is to the world, and sport is good – I agree, but you understand what I mean) As my host in Belém, Lysmar, wrote on Face a couple of months ago: the misery has been going on for a long time, and it’ll last longer than the World Cup – it’s redicilous how “all of the World” suddenly cares, it’s so good to see the engagement and that people care, but why haven’t they done anything before? Not just now – when it’s “hot” to care about Brazil because of the Cup.

But I guess these are dilemmas and opinions that will appear in every country that are hosting a huge thing like the World Cup. We saw it in Russia, we see it now, and we will see it in the future as well. I do hope that this World Cup will be a success and that it’ll bring positive things to Brazil – also in the future. Good luck tonight, Brazil, I’m cheering for you! 

(If you wanna read all my travel blog posts from my time in Brazil, you’ll find them HERE.)

WILD AND WET


ph_priv, Pantanal, Brazil

Jeg tar opp tråden igjen, og reiser videre gjennom Brasil på gamle reiser og brennende minner. Når en reiser jorda rundt i nesten syv måneder, er det klart det blir en eviglang hangover på bloggen etterpå, men det gjør vel ikke noe?

19. mars 2013 ankom jeg verdens største våtmark – Pantanal etter et eventyr av en biltur, og jeg skal ikke gjenta meg selv en gang til, jo da, det skal jeg – BILTUREN til var bedre enn programmet i selve Pantanal. There you go. Ikke velg Ecological Expeditions som turoperatør. Sånn. Ferdig repetert.

Etter en sen kveld hvor vi gled stille gjennom mørket på Pantanals elver i en kano, og jaktet etter lysende caimon-øyne (i familien med alligator, det var veldig spennende og for et SYN det var med de lysende øynene!), kom en ny dag hvor vi fikk kjenne våtmarken på kroppen. Å trå barbeint i den Sør-Amerikanske våte villmarken var som å sette føttene ned i flytende skrekkblandet fryd. Ikke visste vi hva som fantes der nede i den bløte marka, og ikke ble vi fortalt noe heller. Det stakk og det sved, og det kunne jo være hva som helst av innsekter og kryp, men det gjaldt bare å gå forsiktig og tenke glade tanker. Senere viste det seg at marka inneholdt anakondaer, blant annet, guiden vår fanget “””en liten en””” (det er et BARN dere ser på bildet) og la den rundt halsen til de som ville dét. Jeg ville, jeg, men anakondaen ville noe annet – den ville klemme hodet mitt i stedet, og et øyeblikk der tenkte jeg med meg selv at det var litt dumt å få hodet klemt av en anakonda, for hva kunne vel guiden ha gjort hvis den slangen plutselig bestemte seg for at jeg fortjente en SKIKKELIG klem? Men det gikk fint, og det ble noen morsomme bilder og noen tynne, nervøse lattere fra de jeg var der med.

Og senere på dagen fisket vi Piranha, som spiser kjøtt og svømmer etter høye lyder så vi slo pinnene mot vannoverflaten for å lokke de til oss. Det tror jeg var det eneste jeg lærte i løpet av 3 dager med EE. Elva var forresten helt surrealistisk der den rant! Like varmt som et badekar, og jeg underdriver ikke når jeg forteller dere at å stikke foten nedi kjentes ut som et ferdigtappet BADEKAR. Minst 30 grader med brunfarge fra jordens leire, og kjøttetende fisk i og en krokodilleslekt som ser på oss i mørket gjennom selvlysende øyne. Turoperatørene kan være så sleipe og dårlige de bare vil, men VERDEN vår svikter aldri.

More from Brazil here

More pictures from Brazil. I’m floating on my old journeys and burning memories. When you travel the world for almost 7 months, of course it’ll be a everlasting hangover on the blog afterwards, but you don’t mind, do you?

19th of March I arrived the biggest wetmark in the world – Pantanal, after an amazing drive from Bonito. Once again – the drive out there was better organized and more educational than the program we went through IN Pantanal. Never ever go for Ecological Expeditions when you book your travel in the Pantanal.

The pics above show our walk in the wild wet mark of Pantanal. We didn’t knew anything about the insects that could be down there in the water I walked through, so we just had to trust the fact that none of ‘em were toxic haha. We didn’t even knew what kind of animals we had around us, until the guide picked up an anaconda. LOOK AT IT. And it wanted to squeeze my head, for a second out there I was like “FML”, I mean, what if the snake just decided to squeeze – for real, what could the guide do to avoid that? Haha. At least we got some nervous laughs and good pictures! Later we went to fish Piranha, which eats meat. The river was by the way SO WARM, like a bath tub at home – not kidding. The Earth is an amazing lady, all the funny things she gives us, huh?

THE ROAD TO PANTANAL


ph_priv, Pantanal, Brazil

Siste morgen i Bonito – veien til Pantanal. Jeg har sagt det før, selve reisen til våtmarken var bedre enn programmet jeg var gjennom når jeg først kom dit. Jeg ble plukket opp av en tiseters minibuss, det var visst bare jeg som skulle til Pantanal den dagen, med en sjåfør som ikke kunne snakke engelsk. Men wow, så mye han fikk fortalt allikevel! Han spilte brasiliansk musikk, pekte på dyrene vi så underveis og sa hva de het på portugisisk. Han vekket meg også til synet av det første bildet ^ – veien blokkert av kuer og cowboyer! Det var så utrolig…. Sør-Amerikansk! Han stoppet så jeg fikk tatt bilder og fikk sjefscowboyen til å spille på hornet sitt – behanche (brukes for å drive kuer), for oss. Jeg fikk ikke takket han nok, den lille gesten står fremdeles sterkt i minnet og ble et av de fineste øyeblikkene jeg hadde der ute i verden. Obrigada!

Litt senere stoppet han bilen igjen, da vi nærmet oss Pantanal, og viste meg caimonene – den lille alligatorslekten, som lå spredd rundt en dam. Det var en spesiell opplevelse, straks jeg satt foten utenfor bilen ble jeg angrepet av flere titalls mygg. Det var en VEGG der ute. Uten å overdrive. Fullstendig GALSKAP! Jeg ante ikke hvordan jeg skulle komme meg unna de, de stakk og festet seg på alle synlige kroppsdeler, jeg følte meg som en vandrende gourmét. Ikke ble jeg advart mot angrepet heller, så jeg hadde jo ikke myggsprayen på – ikke at jeg tror den hadde hjulpet uansett… Jeg var et klistremerke med fersk, dampende blod. Sjåføren hadde vært i krigen før, han enset de nesten ikke en gang. Det var helt sjukt. Men da vi kom ned til dammen med caimon glemte jeg de små vampyrene litt, for et SYN det var! Jeg er så glad sjåføren spurte om å ta bilde av meg med de, for det ble det nærmeste jeg kom disse dyrene i løpet av reisen min i Pantanal.

Da vi omsider var fremme i våtmarken takket jeg sjåføren fra hjertet, for turen, for musikken, for alt. Og så hoppet jeg inn i neste bil, hvor jeg fikk selskap av ei jente fra Nederland. Turen gikk videre inn i hjertet av Pantanal, og vi så enda flere caimon – og en søt capybara (siste bildet). Men der sluttet egentlig eventyret også. Reisen til Pantanal var magisk, men selve programmet til Ecological Expeditions som vi dro dit for, anbefaler jeg ikke til noen. Du blir stort sett overlatt til deg selv, de forklarer og forteller ingenting med mindre du spør og de har en tone som ikke passer en business som lever av kunder og behandling av mennesker. Jeg kunne like godt ha reist inn i dypet av naturen ALENE. Santa Clara derimot, som også har et program der ute i villmarken, hørte jeg mye bra om så kanskje de er noe å satse på!

Dagboken min fra Pantanal kan dere lese HER.

Last morning in Bonito – the journey to Pantanal. I’ve said it before, the drive to the wet mark was better than the program I was signing up for inside Pantanal. Never choose Ecological Expeditions, they don’t know how to please their costumers – you feel like you could rather be on your own than having this baby sitter of a guide walking around – not even with you, but ahead of you. And he doesn’t wait for you, and he gets angry when you tell him that he should wait. Anyway – I was picked up in Bonito by an empy mini bus and a driver that didn’t speak English. But WOW – how much the told me even though I didn’t understand his language! He pointed out the animals we passed on the road, he woke me up when he saw the road being blocked my cows and cowboys and the made sure that I got pictures of it. He even asked the cowboy to play his instrument – behanche, for me! I was so grateful, from the bottom of my heart, he made the road to Pantanal SO interesting with his pointing and Brazilian music. He also showed me caimon, those alligator look-a-likes. I was eaten up by mosquitos at the time, they were INSANE, but at least I got some pictures haha. When the driver let me off in Pantanal, I was picked up by another car where I met this girl from the Netherlands. We traveled further into the wet mark, and reached our destination at last – a villa by the river Paraguay.
You can read my diary from Pantanal HERE!

IN A GARDEN IN BONITO

Isobel og mitt sitt siste stunt sammen før vi takket hverandre for alt (jo så dramatisk), var å dra til en nydelig gård i Bonito med stall og stor fiskedam rammet inn av et hav av grønt, friskt gress. Utrolig stille og fredelig! Vi fikk servert små pinner stikket i ost av de som drev gården. Brasilianerne elsker osten sin. Etter å ha ligget der og lest et par timer, måtte vi tilbake til hostellet fordi Isobell skulle videre. En klem som takk for alt, lykke til videre på reisen og et løfte om å sees igjen. Jeg dro videre dagen etter, til et annet hostell i Bonito – et hostell som skulle ta meg med enda litt lenger inn i Sør-Amerika, til verdens største våtmark – Pantanal.

The last thing Isobel and I did together before we splitted up was to go to a beautiful garden in Bonito. They had a stable full of horses, a big fish lake all framed in by an ocean of green grass. So peaceful! The owner of the place served us sticks with small pieces of cheese – the Brazilians love their cheese. After a couple of hours with relaxing by the lake, we went bak to Sao Jorge and said goodbye to eachother. A hug, best wishes for the upcoming journey and a promise to meet again. After she had left I changed hostel to another one in Bonito, a hostell that should take me further into South America, to Pantanal.

(Hostellet var like tomt og ensomt som det ser ut) Fortsettelse følger!

(This new hostell was just as empty an lonley as it looks like) To be continued!

UNDERWATER

Til nye lesere: Jeg reiste syv måneder alene som backpacker rundt hele jorden 2012/2013, og har tusenvis av bilder og historier som jeg ikke har delt enda. Akkurat nå drømmer jeg meg tilbake til Brasil, trykk her for å se tidligere historier derfra. 

Et MUST når du er i Bonito er å snorkle. Det er det den lille byen er kjent for, dét og grottene sine. I løpet av verdensreisen min snorklet jeg to ganger, én gang i Stillehavet utenfor Hawaii (jeg svømte med gigantiske skilpadder i det fri – åh hjertetmitt, det var helt FANTASTISK!), – og en gang i Brasil. Her hadde jeg skikkelig feber og måtte opp hvert femte minutt for å rense dykkemaska for snørr, men Isobell skulle reise videre neste dag så alternativet, holde sengen, fantes ikke. Syk kan du være i grava, si.

Før vi skulle ut i elven fikk vi plaske litt rundt i et basseng for å komme inn i det. Heldigvis for meg, som får helt angst av konseptet ‘puste under vann gjennom et plastikkrør’ de første gangene. Hyperventilerer og forstår IKKE at det er mulig å trekke til seg oksygen når hele ansiktet ligger ned i vannet. Strider i mot all  min logikk, hver celle i kroppen protesterer. Det bor en slags vannskrekk i meg, som jeg ikke har helt fått taket på men så lenge den ikke stopper meg fra å (omsider) snorkle og bade i de syv verdenshav, så er jeg happy, jeg!

Før Isobell og jeg skrev oss på snorklingen var vi forresten ute i byen og kjøpte en liten dykkebag til kompaktkameraet mitt. Den kostet nesten ingenting, og var helt, helt tett! Anbefales virkelig, det er så gøy å ha bilder fra en annen verden, en verden vi sjeldent ser.

Isobell ^

Det er så evig fredfullt det er der nede, jeg kunne svevd gjennom vannet til langt inn i evigheten. Så utrolig vakkert!

(Snørrpause)


ph_priv

Vi gled gjennom hele elven, det tok oss rundt to timer til sammen. Det fantes andre elver og tilbud som varte enda lenger, men den snåle bestyreren ved hostellet vi bodde på, Pousada Sao Jorge, garanterte oss nakkeskader og varige mén hvis vi meldte oss på en tur som varte i timesvis. Type.
Etter snorklingen kunne vi ligge ved bassenget og sole oss så lenge vi ville. Vi kjøpte oss hver vår mangojuice og nøt livet helt til stengetid, da kom Harry Potter (bestyreren) og plukket oss opp. Denne dagen skal jeg huske til evig tid.

Har dere snorklet før, dere? Hvis ikke må dere sørge for å skrive det inn i livets timeplan. Det er så spesielt.

When you’re in Bonito you have to go snorkling. We went to this river – it took us 2 hours to float down all of it. The underwater world is SO BEAUTIFUL! I recommand you to buy a small platic bag for your compact camera – it’s so much fun taking underwater pics! 

GRUTA DO LAGO AZUL

Read all my posts from Brazil HERE

Det er midten av mars, og vi nærmer oss slutten på reisen min gjennom Brasil. Etter å ha blitt bergtatt av Iguazu falls fra to forskjellige land, reiste jeg videre mot Bonito. Jeg hadde to seter for meg selv, og satt vekselvis og duppet av og skvatt av uværet utenfor. (trykk på linken for å lese om hele reisen, inkl flørt!) Jeg er sikker på at vi fulgte etter de stormfulle skyene, for lynet flerret rundt oss i alle de fjorten timene det tok å busse til Campo Grande. Der ble Isobell (ei jeg møtte på hostellet i Argentina) og jeg vandrende rundt i noen timer, før den neste bussen vår tok oss med videre til nydelige Bonito.

(Nevnte jeg noen gang at Isobell så en fyr i sidesynet på bussen, som satt og… hygget seg i setet sitt? Hvordan blir egentlig mennesker så sjuke?)

Bonito var en fredelig, liten by med nok av naturperler å bli forelsket i. Vi begynte med Gruta do lago Azul – en grotte med det blåeste vannet jeg har sett i hele mitt liv.

Vi gikk med en liten gruppe, sammen med en reiseleder. Han snakket på portugisisk, så jeg fikk ikke med meg så veldig mye – annet enn det Isobell klarte å tyde utifra spansken sin.

Her er han. Selvom han ble nødt til å ta hele turen på sitt språk, passet han på at vi fikk med oss hovedtrekkene.

Det gikk bratt nedover, og da jeg snudde meg så jeg det her. Et glimt av himmelen, og deilige grønne planter.

Og dette så jeg da vi kom enda dypere ned. Fargene er ikke manipulert, det er nesten så jeg ikke kan tro det selv – enda det var jeg som trykket på knappen da bildet ble tatt. I rett lys var det bare så himla blått, helt naturlig! Jeg ble helt trollbundet.

utrolig vakkert! Det var noe med mineralene i vannet som lagde fargene, mener jeg han sa.

Etter grotteturen (det tok et par timer til sammen) dro vi tilbake til hostellet og lånte sykler, og syklet til Balneario Municipal – et deilig sted hvor de lokale drar for å spise, svømme med fiskene og nyte livet. Der høljet det ned like etter vi kom frem, men det klarnet heldigvis etterhvert – så vi fikk litt sol og svømt med fiskene vi også!

Isobell introduserte meg for… det her. Jeg husker ikke hva de kalte det i farten, men det var en søt sak med kanel og sjokolade på!

Elven med fiskene som vi kunne mate og svømme sammen med.

Og så syklet vi hjem igjen – like før solnedgang.

Vi bodde på Pousada Sao Jorge, drevet av en utrolig sjarmerende familie. Den daglige lederen var utrolig snål, jeg fikk en Harry Potter-feeling av hele stemningen hans, men så utrolig snill! Det var ikke akkurat trafikk mens vi var der, så vi hadde et helt seksmannsrom for oss selv, Isobell og jeg.

Hun var en skikkelig solstråle, og var mye av grunnen til at Bonito ble så fortryllende som det ble. Hun reiste videre etter bare to netter, men før det dro vi ut på enda et eventyr. Det skal jeg servere dere snart!

Beautiful Bonito. Actually “bonito” means beautiful, and I do understand why. Isobel, which I met in Argentina, traveled with me to Bonito. We took the bus from Iguazu to Campo Grande, and from there a small bus to Bonito. We stayed at Pousada Sao Jorge and spent the first day at Grotto do Lago Azul – a mesmerizing cave with the bluest water I’ve ever seen. Absolutely amazing! After a walk in the cave, we rent bikes and rode them to Balneario Municipal – a peaceful place where the locals go for a swim in a river with fishes and to have lunch. So pretty! Isobel left after only two nights, but before that – we did another adventure. I’ll tell you about that very soon!

IGUAZU FALLS OF BRAZIL

 

Det her har jeg med hånden på hjertet gledet meg lenge til å vise dere. Det er virkelig noe av det mektigste og vakreste jeg noen gang har sett jorden vår gjøre. Den første sneakpeaken vi fikk var det på bildet over, dere kan jo bare forestille dere hvilken spenning og hvilke forventninger som bygget seg opp og svimlet rundt bak ribbeina mine akkurat da.


De dyrene her krydde det av. Og de er ikke sjenerte, de går i folks vesker om de må, på jakten etter noe å spise. De er jo selv til å spises opp!

Og så:


Bildene rettferdiggjør ingen verdens ting. Det å stå der og høre fossen tordne, å føle de bittesmå dråpene omfavne huden min, jeg mistet begrepet om både tid og sted.


Meg og Lena, jeg er så glad for å ha delt opplevelsen med noen hvis ikke hadde jeg blitt GAL.


ph_priv, Iguazu Falls, Brazil

Og de nydeligste sommerfuglene jeg har sett svermet rundt overalt. Det var som en altfor sann drøm, hele greia. Lov meg at dere reiser hit en gang i løpet av livet, LOV meg det!

Breath-taking Iguazu Falls…. I still can’t believe that these are my own photos. It was so powerful to stand there and hear the fall’s thunder, feel the tiny drops and just watch the amazing Earth we’re living on do it’s thing. Promise me that you’ll go here someday, ok? PROMISE!

I HEART FLORIPA


Hahaha. Må elske Brasil. (Her spiser jeg Acai, SÅ godt!)


Verdens fineste tatovering, jeg vurderer fortsatt å stjele idéen! Lenas føtter.


Folk drar ikke på shopping når det er strandvær, så da flytter vi shoppingen til stranda. Like greit.


Her er jeg i himmelen, valpefettet mitt nikker enig. Kokosnøttvann og salt mais, de selger det på så og si alle strendene.


Mitt første møte med backpackerklesvask. Det sier litt om hvor heldig jeg var i resten av verden, det måtte gå fem måneder og tre kontinenter før jeg trengte å vaske noe for hånd! Lenge leve couchsurfingheaven og byer med klesvaskemuligheter.


Stranddelikatesse no. 2 – varm ost med krydder på. Jeg sikler bare jeg skriver det, dere får ha meg unnskyldt.


Sjokoladepizza, null tull. Jeg trodde også at de tulla.


ph_priv, Florianopolis, Brazil

Etter å ha sovet meg elleve timer sør i landet, fra Sao Paulo, ankom jeg deiligste Florianopolis i midten av februar. Jeg tror ikke dere sliter med å forstå at jeg ble der i over to uker. Stedet var et pa-ra-dis på jord! Med 44 strender hadde jeg nok å gjøre ved å prøve å rekke over alle. Favorittene ble Praia Mole, til tross for de store bølgene (vannskrekk), Jurere (roligere hav!) og Barra do Lagoa. Herregud, hvordan velge, det er jo basically sand, sol og hav overalt haha. På Praia Mole var sanden så myk at det hørtes ut som du tråkket på valper når du gikk rundt!

Florianopolis har blitt en populær destinasjon for backpackere fra hele verden, det er så mye å gjøre og så mye energi å hente der. Du kan ligge dagen lang på 44 forskjellige strender og lade batteriene, surfe, stå på sandboard eller på padlebrett. Jeg bodde på Backpackers Sunset, hvor jeg delte rom med syv andre. Et utrolig fint og sosialt hostell, med bussholdeplass til resten av øya og gangavstand ned til sentrum. Det var på denne øya jeg møtte fineste Lena og Ina (nederste bildet) også. De hadde lest bloggen og hjertesukket mitt fra Rio, og spurte om vi skulle møtes – helt uavhengig av hverandre, så det endte med at vi møttes alle tre til slutt. Vi koste oss med sjokoladepizza, forró (dans) og øl før Lena og jeg (vi bodde på samme hostell) reiste videre sammen til neste destinasjon – Iguazu falls. Der ventet det mektigste og vakreste synet jeg har sett noen gang, helt på linje med den gigantiske hvalen jeg så danse i havet foran meg på Hawaii…. Jeg gleder meg til å vise dere bilder!

After sleeping myself 11 hours further South in Brazil, from Sao Paulo, I arrived wonderful Florianopolis in the middle of February. I don’t think you’re struggeling with understanding why I spent over two weeks in that place. It was PARADISE on Earth! With 44 beaches I had plenty of things to do – trying to explore all of them. My favourites were Praia Mole, Jurere and Barra do Lagoa. Oh god, how can one choose – it’s basically sand, sun and beaches all over the place haha. At Praia Mole the sand was so soft that it sounded like you were walking on puppies!

Florianopolis has become a very popular destination for backpackers from all over the world. It’s so much to do, and so much energy to catch there. You can lay on the beach all day long to recharge, or you can go surfing, sandboarding and padle. I stayed at Backpackers Sunset Hostel where I shared a dorm with seven more people. Such a nice and social place to stay, with the bus stop right outside and walking distance to the small town. It was on this Island that I met Lena and Ina as well, the angels that made me smile again after Rio. They had read my blog and reached out a hand – both independent from eachother, so we ended up meeting all the three of us. Had such a nice time with chocolate pizza, forró dance and beer until Lena and I traveled together and let Florianopolis behind. We went to Iguazu Falls, which was an amazing experience… Can’t wait to show you pictures from there!

SAO PAULO


ph_priv, Sao Paulo, Brazil

Nå som jula er over, er det på tide å ta opp reisen min igjen! Dere som ikke har hengt med fra begynnelsen av: Jeg reiste altså syv måneder backpacking rundt hele jorden 2012/2013, og har tusenvis av bilder og historier som jeg ikke har delt enda. Før jul reiste jeg med ord og bokstaver tilbake til Brasil, hvor jeg var i to måneder i fjor, dere finner alle innleggene jeg har skrevet så langt HER.

I forrige innlegg forlot jeg dritt-Rio, og reiste med nattbuss videre til SAO PAULO! Der møtte jeg et kjent fjes, og var så sliten og lei av alt tullet at jeg tok med fjeset på middag og Caipirinhas x 10….. Dere som kjenner Caipirinha, Brasils nasjonaldrink (ordet betyr “liten landsbyjente”, og brukes om de som bor på bygda), vet at den IKKE skal ganges med ti. Den smeller etter bare én! Resten av historien skriver seg selv. Helt svart. Dagen etter ble det en liten gåtur rundt i Sao Paulos gater, før jeg fant ut at storby ikke var det beste stedet for å koble av, så det ble med dét og en buss videre til et PARADIS 11 timer asfalt lenger sør i landet: Florianopolis. Wait for it!

Since the Christmas is over, it’s time to get back to my travel stories. For new readers: I traveled the world by backpacking for 7 month 2012/2013, and I have thousands of pictures and stories that I haven’t told you yet. Before Christmas I traveled by words and letters back to Brazil, where I spent two months last year, you can find all of my posts about that so far HERE. In the last post I left Rio, and traveled further down to Sao Paulo, where I met a friend and were so tired of all the bullshit so I took my friend out for dinner an Caipirinhas x 10…. For those of you who knows Caipirinha, the national Cocktail of Brazil, you know that that cocktail shouldn’t be multiplied with ten. You’re loosing it after just one, haha. The rest of the story’s writing itself. Totally black. So I don’t have too many pics and stories from this place haha. The day after we walked around for a bit, before I decided that I had enough of big cities, so I left and went down to paradise instead. 11 hours by bus to Florianopolis. Wait for it!

RIO DE JANE-I-WANNA-GO-HOME

Jeg blar gjennom bildene mine fra Rio med et hjertens sukk. At jeg kunne være så naiv. Det som skulle bli det o’ store karnevalet, selveste paraden i Rio de Janeiro, en stor drøm som er listet opp på SÅ mange bucketlister over hele verden, kokte ned til å bli noen skikkelig kjipe dager. En 43 år gammel mann, gift fikk jeg vite i ettertid, som bygde meg opp med en forestilling om hvordan dagene mine i Rio skulle bli – for så bryte meg ned igjen med manipulasjon, sexdrikkeleker og en ugrei oppførsel. Jeg skal ikke gjenta hele historien, dere kan lese den HER.

I’m browsing my pictures from Rio with a sigh. I can’t believe I could be that naive. It was suppose to be the oh so big carneval, THE parade in Rio de Janeiro, a big dream listed on so many bucket lists all over the world, but it turned out to be some really bad days. A 43 years old man, married someone told me after I left, that buildt me up with a picture of how my days in Rio were gonna be – and then break me down with manipulation, sex drinking games and a mean behaveior. I won’t repeat the whole story – you can read it HERE, use Google Translate.

Den første kvelden, før fyren dro opp sexlekene sine, tok han med meg ut i gatene for å se hvordan de lokale karnevalene så ut. Den store paraden i Rio som dekkes årlig av medier over hele verden er jo én ting, de lokale festene noe helt annet.

The first night, before the guy started his sick sex game, he brought me out in the streets to see how the locals were celebrating the big carneval. The big parade in Rio that media all over the world is writing about is one thing – the local parties is something else.


Her var nabolaget mitt, en snau times busstur uten for sentrum av Rio:

My neighborhood, a short hour outside the senter of Rio:

Sofaen:

The Couch:

Og bikkja som holdt meg med selskap da jeg trengte det mest:

And the dog that kept me company when I needed it the most haha:

Dag nummer to tok mannen med seg meg og den kinesiske sofasurferen, som også bodde hos han, til Jesus. For nei – jeg bodde ikke hos han alene. Men de andre sov i underetasjen, mens jeg lå på soafen i samme etasje som han. Skjønner jo i ettertid hvorfor han plasserte meg der….

Day 2 the guy brought me and the Chinese couchsurfer that also stayed with him – to Jesus. ‘Cause no, I wasn’t there alone – but the others slept in the first floor, while I slept in the same floor as the guy. I understood why later…

Men tilbake til Jesus – utsikten derfra var helt nydelig!

But back to Jesus – the view was amazing! 

Den tredje dagen var den verste dagen. Kvelden i forveien, etter vi kom hjem fra Jesus, spurte hosten min om vi ikke skulle kose litt. Eller, han spurte ikke engang. Jeg uttrykte at jeg var trøtt og ville sove, og siden det var i hans stue jeg sov, måtte jeg på en måte få lov. Det fikk jeg, men først, sa han, “vil jeg at vi skal kose litt”. Jeg sa nei. Kanskje jeg var språkforvirra. Han spurte om jeg visste hva “cuddle” var, det engelske ordet. Jeg svarte at det var sånt man gjør med katten. Og så lo jeg vantro av hele oppførselen hans. Helt i orden, svarte han. Helt i orden? Hvordan kan du fortelle meg at det er ‘helt i orden’ at jeg ikke vil kose med en vilt fremmed, sexdrikkelekende mann på 43? En sånn situasjon er ikke helt i orden i det hele tatt. Og bare det faktum at dét var svaret hans til mitt nei til å kose sier alt om hans manipulerende, ekle væremåte. SELVSAGT er det helt i orden, det er så i orden at man ikke skal være nødt til å si “helt i orden” engang. Du foreslår ikke for ei fremmed 22 åring som er avhengig av at du er trygg og til å stole på, at dere skal kose litt!

Det jeg skulle frem til: den tredje dagen var dagen etter han ble avvist, og dermed fikk jeg et inntrykk av at han ville hevde seg. Straffe meg. Hente inn æren sin igjen. Så han sendte meg alene ned til Rio sentrum, uten veibeskrivelse hjem igjen – med et løfte om å møte meg der sånn at jeg kunne sitte på hjem igjen. Et løfte som aldri ble holdt. Jeg var så redd. Dere kan lese hele den historien HER. Den verste kvelden på hele den syv måneder lange verdensreisen.

The third day was the worst. The night before, after we came home from Jesus, my host asked me if we should cuddle for a while. No, he didn’t even ask. I said I was tired and wanted to sleep, and since my bed was his couch I had to ask if it was OK. It was, but first, he said, “I want us to cuddle for a while”. I said no. Maybe I didn’t understand. He asked me if I knew what “cuddle” ment, the English word. I answered: It’s what you do with your cat. And then I laughed of his creepy behavior. “That’s alright”, he said. That’s alright? How can you tell me it’s ‘alright’ that I didn’t wanna cuddle with a stranger, sex drinking gaming man in his 43s? That situation is not OK at all. And the fact that THAT was his answer to my NO says everything about his manipulating, creepy way to be. OF COURSE it’s alright, it is so alright that you don’t even have to say ‘alright’. 

My point: the third day was the day after I rejected him, and ’cause of that I got a feeling that he needed to feel get back at me, to get his honour back. To feel a man again. So he sent me alone downtown to Rio, without any directions on how to get back home – with a promise that he would meet me there. A promise he never kept. I was so scared that night. You can read the whole story HERE. The worst night in my seven months long journey. 

Når det er sagt – dere skal vite at jeg har perspektivet i behold. Det kunne vært så mye verre, og det vet jeg. Drap, ran, kidnapping, menneskehandel. Jeg kunne blitt voldtatt den første kvelden, for så dritings ble jeg i flukten fra sexoppgavene appen hans spøy ut. Og mange spør seg hvorfor jeg ikke sa nei, hvorfor jeg ikke flyttet ut, hvorfor hvorfor hvorfor. Hadde jeg gitt dere mine to sko hadde det vært enklere å få dere til å forstå.

When that’s out – I want you to know that I have my perspective in control. It could’ve been so much worse. I could have been raped that first night, that’s how wasted I got by trying to escape the sick sex tasks his app were puking out. And many ask themselves why I didn’t refuse, why I didn’t move out sooner, why why why. If I had given you my two shoes it would’ve been easier for you to understand.

Her sitter jeg på trappen den natten jeg ble forlatt i Rio. Hvorfor jeg ble så lenge som jeg ble: Han hadde to ansikter. Det skjedde noe da han plantet et førsteinntrykk hos meg, han virket så trygg, avslappa, snill og kul. Jeg var så sliten, og slapp på en måte alle bekymringer ut da jeg ble overbevist om at han var en kul fyr. Jeg orket ikke at dette skulle være et sted jeg måtte kjempe mer – hadde allerede kjempet så lenge mot ensomheten i Recife, hvor ingen ville snakke engelsk med meg. Noe i mekanismen min klarte ikke å forstå at han vekselvis kunne forvandle seg til å bli et så stort rasshøl. For det vekslet sånn! Så kul og flink til å presentere byen sin på dagtid, så annerledes og ekkel på tomannshånd hjemme om kvelden.

Hvorfor jeg ikke sa nei til sexspillet: Hva kunne da ha skjedd? Stor, voksen mann mot liten jente alene i Rio. Hvem kunne jeg be om hjelp, hvor skulle jeg dratt, hvordan skulle jeg kommet meg dit, midt på natten? Jeg hadde så mange vurderinger og tankeprosesser de dagene jeg var i Rio. Når jeg forteller historien her hjemme er det alltid JEG som er gal. Det er JEG som var syk i hodet som dro dit, bodde der, ble med på det. Jeg skal ikke si at jeg ikke kunne ha taklet det annerledes, men sånn jeg leste situasjonen der og da var det bare å ta minutt for minutt, være høflig og jatte med. Og håpe på det beste. Og det gikk jo bra, heldigvis gikk det bra. Han var ekkel – men ikke ekkel.

That pic above is from the stairs the night I got left alone in Rio. Why I stayed as long as I did: He had two faes. Something happened when he gave his first impression when we first met, he seemed so safe, relaxed, kind and cool. I was so tired, and let all my worries go when I thought I had come to a safe harbour. I didn’t manage this to be a place I had to fight more – I had already fought so long against the loneliness in the city where no body talked English with me. Something in my mechanism could not understand how he could be such a nice guy and then suddenly become an asshole. ‘Cause he changed like that! So cool and nice presenting his city in day time, and so different in the night. Why I didn’t say no to the sex game: What could have happened? Big, grown up man against small girl alone in Rio. Who could I ask for help, where should I go, in the middle of the night? I had so many reviews over and over again in my head, so many thoughts. When I tell the story back home – I’m always the crazy one. I was the sick one to go there, stay there, join the game. I’ll not say that I couldn’t have dealed with it differently, but how I read the situation there and then – I could only take minute for minute, be polite and talk along. And hope for the best. And it did go well. LUCKILY. He was nasty – but not THAT nasty.

Den nydelige kanina som reddet meg ut av angst og panikk den kvelden jeg ble overlatt til meg selv i Rio. Vi har fremdeles kontakt på Facebook!

The beautiful bunny that saved me from my panic attack the night I got left alone in Rio. We’re still in touch at Facebook!

En kald elv fyren tok meg med til en av dagene, hvor de lokale drar og kjøler seg ned.

A cold river the guy took me one of the days, where the locals go to coolen up.

Og så la jeg hele Rio bak meg, og satte nesten mot Sao Paulo. En fantastisk fin busstur, jeg fikk plass ved siden av en brasilaner som kunne engelsk nogenlunde ok, så vi snakket store deler av natten. Vi har også kontakt på Facebook!

And then I left it all behind and went for Sao Paulo. Such a nice bus ride, I got a seat next to a Brazilian that spoke some English so we talked all night. We’re still in touch at Facebook aswell!

Nå skyggela den dårlige opplevelsen med hosten min mye av Rio, men som by var den stor og flott. Den minnet meg mye om Cape Town, og der hadde jeg allerede fått den WOW-følelsen, derfor var ikke Rio såååå spesiell for min del. Det er det jeg hører folk si, enten elsker du Rio (slik jeg falt pladask for Cape Town – for det er samme konsept, storby med strender og natur) – eller så syns du byen er overvurdert. Jeg syns Rio var overvurdert. Det er bare plass til én Cape Town i hjertet mitt.

My bad experience with the host kinda painted Rio in dark colours, but as a city – it was big and beautiful. It reminded me of Cape Town, and there I had already got this WOW-feeling, so Rio wasn’t very special to me. I hear people say that – either you love Rio, or you think it’s overrated. The last one is for me. I had only space for ONE Cape Town in my heart.