January 13th, 2013

cheap lines, baby. not workin’.

«I’m gonna call you princess!»
(Not answering)

«Thank you for the roti!»
«No problem, Princess.»
«It’s MARIE…..»
«Ok, you want me to call you that?»
«???? That’s my name…»

«I saw you walking in front of me, I was like “Wow, what a beauty! That sexy beauty looks lost, I have to help her out. You know?”»
«No.»

«I like your eyes. I know what they say. I know what you’re looking for… I know excactly what you’re looking for, I can see it.»
(Yes, I’m looking for a way out of this painful situation….)
«Mmmm, okey, and what’s that?
»
«Love. You’re looking for someone to love, someone that loves you for you. I can see it in your eyes.»
(WHAT THE F….)
«Already got one. Sry.
»

«I was praying for a nice girl to come along. And then he sent me you! God’s working in a strange way sometimes, right?»
«I arrived with an airplane, and I walked here myself…. But thanks.» 

And with this totally awkward neverending conversation I had to experience the other they in town – I’m out! I don’t know if my next host’s got WiFi, but you can follow me on facebook here, on twitter here and on instagram as @supermarie - suddenly I’m on again!

CAN YOU GUESS WHERE MY NEXT STOP IS?


ph_priv instagram @supermarie, Trinidad

January 13th, 2013

The Pitch Lake / Asfaltsjøen


ph_priv, the pitch lake, Trinidad

Tjenare! I dag dro jeg til Asfaltsjøen, eller The Pitch Lake som den heter på godt karibienengelsk. Det er en helt innsjø av naturlig asfalt! Mørk skjønnhet, som sluker deg om du blir stående på den for lenge. Jeg regelrett SANK der jeg stod! Dødsspesielt. Vi har bare tre slike innsjøer i hele verden, og det blir sett på som den åttende av naturens egne underverker her på jorden. Jeg kan skjønne hvorfor, jeg har iallfall aldri sett noe sånt i hele mitt liv…

Skulle gjerne ha blitt, men nå drar klokken seg mot midnatt og jeg må pakke! I morgen sjekker jeg nemlig ut, atter en gang, og reiser videre til neste destinasjon. Der har jeg en sofa som venter på meg! Hvis sofaen har wifi snakkes vi nok derfra, ha det fint så lenge!

I dag er forresten siste stemmedag, GI MEG DIN STEMME HER hvis du syns jeg fortjener å bli kronet som “Årets blogger”, hjerte.

Hey! Today I went to the Pitch Lake. It’s a whole lake made of natural asphalt! Dark beauty, that takes you down if you’re standing there for too long. Really, I was SINKING! Really interesting. We only have three lakes like this in the entire world, and it’s known as the eight natural wonders of the world. I can see why, I’ve never seen anything like this before…

I would love to stay and chat, but the clock is running and I need to pack my things before I go to bed! I’m checking out tomorrow, yet again, and moving on to my next destination. There I have a couch waiting for me! If the couch has got wifi I’ll see you there. So long!

Oh, and today’s the last day for voting. If you feel like I deserve to be crowned as the Blogger of the year, you can vote for me here, love!

January 12th, 2013

yuma mas


ph_priv, Trinidad

Trinidad er i karnevalsesong, og kostymene deres er virkelig noe av det vakreste jeg har sett. Jeg ble helt trollbundet da jeg kom inn i showrommet. Tenk å få gå med noe sånt, jeg hadde følt meg som verdens fineste jente! Victoria Secret, go home.

Jeg fant altså veien til Yuma, etter at taxisjåføren slapp meg av og pekte ut retningen for meg. «Two blocks up! Two block up, OK?» «Got it, thank yoou!» Den engelske aksenten her er den rareste jeg har hørt så langt på reisen. Den slår både den sør-afrikanske, indiske, thailandske og kinesiske. Har dere sett på «Tre raske menn»? Dere vet den sketjsen «Han vet ikke at jeg ER blind…!»? I det tonefallet snakker de engelsken sin her! Dødsfascinerende!

Så gikk jeg to kvartaler opp. Denne delen av Port of Spain virket mye roligere, jeg passerte en barneskole (delt i to – med en jenteavdeling, og en gutteavdeling), det var flere hus og færre gatehjørner å passe seg for. Jeg følte nesten jeg kunne slappe av! Folk hilset på meg der jeg gikk, og menneskene jeg møtte da jeg etterhvert fant Yuma overbeviste meg om at jeg til nå har utforsket feil del av byen. Da kostymene hadde fortryllet meg nok, gikk jeg ut for å finne en taxi tilbake til hotellet. Jeg spurte en fyr som stod utenfor, han tok meg med videre til fyren på bildet over, eieren av hele kostymebutikken. Han var i telefonen, snakket til oss med bare halv oppmerksomhet, men la plutselig på da han registrerte hvem jeg var, og hva jeg drev med. «Say… WHAT? You’re traveling the world – alone? Just you? As a group… No?? JUST YOU?! WOW! I have never in my LIFE heard about anything like this!» Han ble helt himmelfallen! Og så ville han ha bilder med meg. Assistenten hans óg, hun het Janelle. Det var hun som etterhvert ble taxien min, for det viste seg at hun var på vei hjem fra Yuma – og «hjem» var forbi hotellet mitt. Så jeg fikk skyss! Førstemann til fødsel med gullhår i hiet, jeg vant!

Etter å ha fått et dryss med lykkeønskninger fra selveste kostymesjefen ble jeg med Janelle til bilen, og der satt forloveden hennes. Jeg gratulerte de så mye, de kastet seg over meg med spørsmål om reisen, om meg, om hvordan i all verden… Og så inviterte de meg på fest i kveld, ga meg nummeret hennes og ba meg ringe om jeg hadde lyst til å bli med. De kunne både hente meg, og kjøre meg hjem igjen – for ingen av de ville at jeg skulle reise rundt i Port of Spain alene på kveldstid. Jeg visste ikke engang hva jeg skulle starte med å si! Hvem er det som fortsetter å sende alle disse englene inn i livet mitt? De kommer som perler på en snor, og det gjør takkekortene mine også. Uten noen å gi de til, men dere skal vite at jeg er så takknemlig for at jeg er så heldig hele tiden. Blir det bedre nå, tatoverer jeg gullhår i hiet.

Trinidad is in carneval season and their costumes is the most beautiful I’ve ever seen. I was totally mesmerized when I entered the showroom. Imagine to get to wear something like that! I would feel like the prettiest girl in the world. Victoria Secret, go home. I found my way to Yuma Mas, as you can see. The taxi driver dropped me off and pointed out the way for me. This side of Port of Spain seemed so much nicer! With schools, and less people, the ones I passed were greeting and smiling to me. I felt like I could breathe again! I guess I’ve explored the wrong side of the town all along… The guy I’m posing with in the last pic is the owner of the shop. He was SO fascinated about my life, that I was traveling the world alone as a girl – he just HAD to get a pic with me, haha. Funniest ever! His assistent aswell, Janelle. She was the one to give me a ride back to the hotel. Who’s sending all these angels into my life?! Please, don’t ever stop.

January 11th, 2013

I’m having my roti with a spoon

Hei! For en DAG! Klokken er bare to, og jeg har allerede opplevd nok til at jeg følte at jeg kunne dra tilbake til hotellet med god samvittighet. Jeg sitter og spiser roti mens jeg skriver, det deilige brødet jeg ble introdusert for i India, fylt med kylling og spicy pepper. Et brød jeg fikk spandert på meg i dag, etter at “hele byen” hadde hjulpet meg med å finne en rotishop. Tilfeldigheter er virkelig blitt mitt narkotika!

Jeg stod opp relativt tidlig, og fant meg selv på vei ned til Independence Square igjen før klokken hadde passert 10. Humøret fra i går, og skuffelsen over hvilken brutalitet som la lokk på hele fantasien min om Trinidad lå fremdeles og ulmet – men det tok ikke lang tid før jeg glemte at jeg egentlig var sur. Opp bak meg kom en lokal fyr, spurte om jeg trengte hjelp – der jeg åpenlyst gikk med mobilkartet i hånda og søkende blikk. Piggene mine gikk automatisk ut, men jeg ga han en sjanse. Jeg hadde tross alt på meg våpenringen min fra Gina Tricot :)

Møt Flash! Han viste meg veien til Fredrick Street, som jeg lette etter, og fulgte meg trygt gjennom gatene jeg styrte unne i hele går. Alle de sleezy kommentarene om hvor “Nice giiirl…” jeg var, var borte. Da jeg nevnte for Flash at jeg hadde lyst til å finne en rotishop jeg hadde lest om i en T&T-reportasje, spurte han alle vi møtte på vår vei om de hadde hørt om en rotishop i nærheten. En eldre mann ba oss om å følge han, og før jeg visste ord av det stod vi i køen for å kjøpe roti. Vel, Flash kjøpte roti – til begge. Og så dro vi til parken og spiste de sammen. Jeg syns min nye følgesvenn virket veldig ålreit, helt til han kom med bemerkninger om hvor sexy han syns jeg var, etterfulgt av et målende blikk fra topp til tå. Å bli kalt sexy er IKKE greit, når det ikke kommer fra kjæresten min. Og iallfall ikke når det kommer fra en fremmed mann i Trinidad&Tobago, når jeg reiser alene som jente. Han virket litt for på til at jeg følte meg komfortabel. Piggene hadde altså kommet ut for en grunn, og nå lurte jeg på hvordan jeg skulle pent forklare at jeg ønsket å fortsette ferden min videre – alene.

Slapp å lure så lenge. Flash (som fortsatt var veldig grei, altså, til tross for at han var litt for ivrig) satt meg inn i en taxi, og ba sjåføren ta meg til Yuma Mas – som jeg hadde sagt var mitt neste oppdrag. Han ga meg en klem, ba meg ringe han og vinket meg avgårde. Selv takket jeg han så mye for hjelpen, for takkenemlig er jeg til beinet, ga han et telefonnummer som ikke var mitt og forsvant. (Unnskyld!) Taxiene her er ikke så enkle å få øye på. Det er rett og slett vanlige personbiler som står på rekke og rad langs veien, det eneste som forteller deg at de er taxier er et gateskilt hvor det står “TAXI” plassert ved siden av dem. Men dette var altså en taxi, og det er tydeligvis normalt å dele. Jeg var ikke forberedt på det, så jeg forstod ingenting da det plutselig rant inn mennesker fra alle kanter. Men jeg fikk raskt forklaring på at det var slik det var i Trinidad, av en jeg kaller Mcshine.

Møt Mcshine! Han var på vei til et studio for å spille musikken sin på radio. Musikk med oljefat som instrument, jeg gikk forresten forbi en oljefatgatespiller tidligere i dag – det lød fantastisk stilig! Men tibake til taxien, Mcshine hadde vesken sin full av CD’er med musikken sin på, så jeg spontankjøpte et eksemplar og kan nesten ikke vente med å finne en CD-spiller så jeg får hørt på den! Jeg elsker å møte mennesker ved tilfeldigheter som dette! Ved studioet vinket han farvel, og turen min til Yuma Mas fortsatte videre.

Yuma Mas var MAGISK! Jeg skal straks vise dere bilder og fortelle den søte historien om hvordan jeg kom meg helt derfra og hjem til hotellet igjen, men først skal jeg spise opp rotien min og heise ned til treningsstudioet igjen. Trinidad, du er ikke så verst allikevel!

Hi! What a DAY! The clock is only 2 pm, and I’ve already seen enough to return to the hotel without feeling guilty. I’m eating roti while I’m typing, the indian bread I got to know in India – filled with chicken and pepper. SO GOOD! A bread someone bought to me today, after “the whole city” helped me to find my way to the roti shop. Coincidences is my drug!

I got up quite early today, found myself heading for the Independence Square before 10 am. The mood from yesterday and the disappointment of how brutal Trinidad is compared to my dreams of how I wanted it to be were still hanging over me, but it didn’t take long until I forgot that I was grumpy. A guy came up from behind, asked me if I needed help. I guess I looked lost, haha. My spikes ran out immediately, I don’t trust anyone, but I gave him a chance. Afterall, I DID wear my weapon-ring from Gina Tricot :)

Meet Flash, in picture 1! He showed me the way to Fredrick Street, the street I was looking for, and he followed me all through the town. All the sleezy comments about how “Niiiice girrrl….” I was suddenly didn’t excist anymore. When I told Flash about the roti shop I wanted to visit, he asked everyone we passed if they knew about it. An old man told us to come with him, and suddenly I found us in a line waiting for roties! Flash was paying for it, and we ate them together in the park. He turned out to be a really good guy – except from the comments about how sexy he thought I was, followed by a dirty look. Calling me sexy like that is not OK unless you’re my boyfriend! Especially not when it comes from a stranger in T&T, while I’m traveling there all by myself. He seemed TO ongoing for me, so I felt that it was time to go. 

The feeling didn’t have to last too long, Flash (I still think he was a good guy, though!) took me to the taxi place and told the driver to take me to Yuma Mas – my next goal of interest. He gave me a hug and told me to call him. I thanked him for everything, gave him a number that wasn’t mine, and disappeared. (Sorry!) The taxies here aren’t too easy to get an eye on. They look like a private car, and the only thing that tells you it’s a taxi is the sign close to the road they’re all parking. It’s also normal to share them. I wasn’t prepared for that, so I was really freaked out when suddenly there were people coming into the taxis from all over the place, haha. One of them explained me that this was the normal way to take a taxi in Trinidad, I called him Mcshine.

Meet Mcshine, picture 2! He was on his way to the studio to play his music on the radio. Music like steel-band, made from oil drums. By the way, I heard a guy playing steel music on the street earlier, sound so cool! Mcshine in the taxi had his bag full of CDs with his music on, so I randomly bought one – can’t wait to listen to it! I love meeting people like that! Outside the studio he waved goodbye, and my journey towards Yuma Mas continued. 

Yuma Mas was MAGICAL! I’ll show you pics and tell the cute story about how I got back to the hotel from there soon, now I’ll finish my roti and go down to the gym again. Trinidad, you’re not that bad afterall!

January 10th, 2013

raindrops


ph_priv

Karibiske regndråper! For en fin naturlig unnskyldning til å ikke gjøre noe som helst. I dag fikk jeg endelig sovet ut etter noen søvnløse netter, jeg våknet ikke før halv tolv. Deilig! Jeg hadde egentlig planer om å være modig supertjej på nye eventyr i Trinidad i dag, men da jeg så himmelen falle utover og blande seg med havet, lot jeg dovendyret i meg enkelt vinne. Så jeg har holdt meg på hotellet. Jobbet litt, tok en god treningsøkt (med grå singlet på, jeg svettet et helt kontinent under armene og puppene! Null tull!), og nå er det snart kveld allerede. Middagen tar jeg i Waterfront, resturanten i første etasje, den ligger blant de beste i Trinidad så maten bør være god!

Jeg skal innrømme at jeg stanger litt i meg selv i dette landet. For første gang kunne jeg ønske jeg hadde noen med meg, så jeg slapp å føle meg så fanget i tårnet mitt/17.etasje på hotellet. Ensomheten, og stillheten den fører med seg, tvinger meg også til å tenke tankene mine helt ut, og i enden av dem lurer hjemlengselen. Kanskje det skyldes besøket mitt også, at det å se igjen mine nære og kjære minnet meg på hvor mye jeg savner dem. Eller fokuset mitt, som sakte men sikkert vender seg mot fremtiden, tilbake til Norge, – for det kommer jo et liv etter reisen er over også. De siste dagene har jeg sendt mailer til mitt tidligere liv, for å høre om det fremdeles er plass til meg der – det gir meg fantasier og drømmer om en hverdag der hjemme, noe jeg kjenner nå at det hadde vært helt greit å returnere til. Jeg har møtt mennesker underveis på reisen som sier at fire måneder er en perfekt reise, og nå som jeg selv nærmer meg mitt firemånedersjubileum kan jeg forstå hva de mener. Nå har jeg reist lenge nok til at jeg føler jeg har fått med meg store deler av verden, men samtidig kort nok til at hjemlengselen ikke har knekt meg. Jeg sier ikke at jeg knekker enda, eller at jeg kommer til å knekke før fire måneder blir til fem, jeg sier bare at jeg kan forstå hva de mener. Hadde jeg måttet avbryte reisen min i morgen, hadde det vært synd – men greit.

Jeg er sikker på at stillheten Trinidad tvinger på meg er selve roten til at alle disse tankene kommer nå. I neste land har jeg sofaen jeg skal surfe på klar, jeg har en ny lokal host, jeg vet jeg kommer til å møte nye mennesker, og alle tanker om at ‘fire måneder er passe’ vil fordufte igjen. Det er bare det at jeg ser mitt eget speilbilde i ruten som viser meg det karibiske hav der ute, og akkurat nå sier det speilbildet at hjemme er der hjertet mitt er.

Raindrops! What a cute naturally excuse to do nothing at all. Today I slept until noon, after some sleepless nights. I think I needed that! My plans were to be a brave supergirl out on new adventures in Trinidad today, but when I saw the sky was falling down and blending into the sea, I let my lazyness win. So I’ve just been in the hotel, answering mails, went down in the fitness studio for an hour (and tons with sweat), and now it’s night already. I’m having dinner in the Waterfront resturant downstairs, it’s listed as one of the best in Trinidad so the food better taste good!

I’ve to admit that I keep banging into myself in this country. For the first time during my travels I wish I had someone with me, so I didn’t felt so trapped in this tower/17 floor in the hotel. The lonleyness and the silence it brings forces me to listen to my thoughts, and in the end of them there is homesickness. Maybe it’s because of my visitors aswell, to see my beloved ones again reminded me on how much I miss them. Or it might be my focus, that is slowley turning into the future again. To a new life back home in Norway, ’cause it has to be one after this dream is fully lived. I’ve been emailing my past life these days, to see if they still have space for me – that makes me dream about my homecountry. I’ve met people on my way that told me that 4 months is the perfect travel time. I’m going into my 4 anniversary as we speak, and I do understand what they say. I’ve been traveling long enough to feel that I’ve seen a lot of the world, but short enough to not feel the homesickness yet. If I had to cancel my travels tomorrow, it would be a pity – but ok. I’m not about to break, I just tell you that I do understand the 4 months-idea they were talking about. 

I’m sure that the silence in Trinidad is the big issue that makes these thoughts come along now. In the next destination I’ve my couch and host ready for me already, I know I’ll meet new people and all my worries and homesickness will disappear. It’s just that I can see my reflections in the window that gives me the ocean view, and right now that reflection’s telling me that home is where my heart is.

January 9th, 2013

unsafe


Utsikten jeg våkner til hver morgen <3 // the view I’m waking up to every morning <3


Mannen som advarte meg mot måten jeg bar kameraet mitt på // the man that warned me about how I was carrying my camera


Blid og glad, sikkert // So happy I could die, or something


ph_priv the infinity pool @ my hotel <3

Åh, det er så deilig med litt varme igjen! Kulden (20 celcius) i Los Angeles tok knekken på meg og loppet meg nesten for brunfarge, så nå må jeg på rehab. Med karibien på alle kanter skal ikke dét bli noe problem.

Jeg har nettopp kommet inn etter en liten orientation walk i byen. Det siste jeg hørte før døren lukket seg bak meg i lobbyen var sirener, de skar fantasiene mine om Trinidad & Tobago i to. Det er ikke trygt for meg der ute, og jeg som hadde gledet meg sånn til å oppleve øyene! For første gang i løpet av reisen hadde jeg faktisk satt meg ned, laget dagsplaner og tenkt ut hva jeg skulle gjøre i landet, nå må jeg veie hver eneste lille idé opp mot risikoen det er å faktisk gjøre det. Jeg kom ikke lenger enn til Independent Square, like bortenfor hotellet, før advarslene kom – fra de lokale. «Hey girl, you shouldn’t carry your camera like that, take it around your neck instead. They’re gonna steal it…. I’m serious.», også viste han meg sitt eget kamera – trygt plassert på kroppen hans. Jeg takket for tipset, og ommøblerte straks meg selv.

Litt senere, da jeg hadde passert kirken, og stod og fiklet med mobilen for å finne frem kartet, kom en hyggelig dame opp bak meg. «Sweetie? I don’t think you should be here, the area you’re going into now is getting really rough. You see that man over there? Go that way, that’s safer, there’s book stores and shops, and police. Ok?» Ok. Så jeg snudde. Eventyrlysten óg.

Overalt hvor jeg gikk i dag var det blikk som målte meg opp og ned, menn som «Helloo, niiice….», «Hey miss, miss! Company? ;);))», etterfulgt av følelsen av å måtte komme seg vekk derfra. I alle de andre landene har det vært greit å bare gå videre, ignorere de sleezy kommentarene en blondine på tur alene “må” tåle i slike land, i dette landet er terrenget for ukjent til at jeg tørr å ta sjansen. Så i kveld skal jeg sette meg ordentlig inn i kartet, spørre om hotellet om kan hjelpe meg med å sette opp en trygg rute til alt jeg vil se, og prøve igjen i morgen. Blir det for skummelt, er alltids evighetsbassenget med utsikt til havet et fantastisk godt alternativ! Det er dit jeg skal nå, med bøkene mine. Hejhej!

January 9th, 2013

Caribbean, baby!

Hey! Nytter ikke å starte innlegget med en hilsen på det lokale språket her, for det er ikke mer spennende enn engelsk. Jeg er i Trinidad & Tobago! I Port of Spain, som er hovedstaden. Landet er kjent for steel band-musikk, hvor oljefat brukes som instrumenter (copycat-Kaizers, hæ?), rosa flamingoer og asfaltsjøen – Pitch Lake. Øyene ble oppdaget av Colombus, og har vært både spansk, fransk og senest engelsk – det ble ikke selvstendig før i 1962. Bare spebarnet!

Noe av T&T’s historie måtte jeg google meg frem til, men mesteparten har jeg allerede fått servert av en lokal. Og det lenge før jeg satte føttene mine her! Husker dere jeg nevnte noe om den utrolige karmaen min i forrige innlegg? Vel, i dag igjen, dere…. Jeg vet snart ikke hvordan jeg skal forholde meg til dette universet lenger, det er så uforståelig hvorfor akkurat JEG skal være målskive for så mye fint her i livet, så innmari heldig med alt. Uansett. I dag. Jeg gikk mot sete 6F i businessclass, på flyet fra Miami til Port of Spain. Hvorfor jeg som backpacker fortsetter å få seter i himmelens himmel aner jeg ikke, men jeg er jo ikke typen til å klage heller. Mannen i setet ved siden av meg stanset meg før jeg fikk satt meg ned.
«Sorry, is it possible that you could change seat with my daugther? She’s in 2F. Window seat aswell.»
«Yes, of course», smilte jeg og prøvde å krympe til kvart størrelse i det jeg kjempet meg mot strømmen av passsasjerer på setejakt i midtgangen. Jeg fant 2F, ventet tålmodig på at farens datter skulle flytte seg, og slo meg så ned ved siden av en liten, spe dame 50+.

Etter å ha levd i en snodig virkelighet på reis i noen måneder, har jeg for lengst merket meg at ting har en tendens til å skje for en grunn. Derfor slo tanken meg da jeg festet setebeltet i dette nye setet. Noe ville at jeg skulle sitte her ved siden av denne damen, og ikke den store mannen i 6E. Men hvorfor? For å redde begynnelsen på mitt karibiske eventyr, forstod jeg senere. For noen timer ut i flyturen kom vi i snakk, og jeg lot meg nok en gang vippe av pinnen av min egen flaks. Hun lurte på om jeg hadde noen kjente i Trinidad, jeg fortalte at jeg reiste jorden rundt alene. Hun var fra Trinidad selv, og likte ikke tanken på at jeg var på vei til Port of Spain uten kontakter, uten et sted å bo, uten noe som helst. Min plan var å ta en taxi til hvilket som helst hotell, spørre om ledig rom og se hvordan det gikk. Hun rynket på nesen enda en gang da jeg nevnte “taxi”, og sa at jeg heller kunne sitte på med henne – de måtte forbi uansett. Jeg takket selvfølgelig ja, hun foreslo noen hoteller og…. Her sitter jeg. I 17. etasje på et dødsfint hotell, med utsikt utover hele havet. Og flaksen stopper ikke der – resepsjonisten ga meg gratis internett! Æh!

Jeg rakk heldigvis å utveksle nummer med Noreen, damen fra flyet, og ba henne ringe meg i morgen for å ta en kaffe – hvis hun orker. For kofferten hennes var nemlig full av parykker, og av samme grunn var hun i Miami….. Det er alltid de beste menneskene på jord som får svi, er det ikke?

Nå skal jeg legge meg i min syke kingsize bed, og våkne opp til det karibiske hav i morgen! Gleder meg til å se mer av dette flamingolandet i karnevalmode, og til å fortelle dere om det etterpå! Ta vare på hverandre, der hjemme, og send noen gode tanker til skjønneste Noreen. <3