Archives for the ‘Guam 2012’ Category

TAKE ME BACK TO THE PACIFIC OCEAN


ph_priv, Guam December 2012

Another flashback to beautiful Guam. I have soooo many pictures I want to show you – from all over the world! I thought we could start with the pearl in the Pacific Ocean.

I still write with Juan once in a while, he’s getting ready to climb the Kilimanjaro in Africa this Autumn. 76 years old. MAN! I wanna be just like him when my next birthday card says 76. Such an inspiration! We should beg him and Priscilla (his wife) to come to Norway after Africa, don’t you think? Oh we definitely should.

BEAUTY OF GUAM


ph_priv, Guam December 2012

I had never heard about Guam before I suddenly had it under my feet. It turned out to be one of the destinations on my journey with the best memories, and the most beautiful people I’ve ever met. I miss Juan and Priscilla, I miss his stories, her food, their big hearts and having them close enough to just pop in whenever I felt like. Juan, I want you to know that my next tattoo is inspired by our meeting :-) That’s how much it meant to me, and that’s something I’ll never forget.

Guam as a destination is a small, quiet island in the Pacific Ocean, you can finish all of it in five hours by car. A big part of the North is an American Air Force Base, Anderson, and Tamuning, the most popular tourist-spot on the island, is full of Japanese tourists. I think we can say that Guam is the Japanese answer to Norwegians Gran Canaria in Spain :-) That’s where they go to find the sun and have a nice vacation. The weather is hothothot, the water is clear and blue and it really is a nice place to go if you want to chill. You need a car to get around, and the shopping mall is duty free. Other than that? You NEED a Juan and Priscilla to get the best experience of Guam… For me Guam would be boring and quite random without them telling be the story behind and showing me the hidden pearls on the island. But the most beautiful pearls of ‘em all are themselves. 

superviking

«You are a modern viking. Traveling around the world to conquer nothing but hearts.»

I don’t know… Your kindness made me speechless. All I can say is thank you, Juan. Thank you, Priscilla, from the bottom of my heart. I’ll NEVER forget you! We’ll meet again!

today is today AND tomorrow, lol


ph_priv, Guam Reef, Guam

Heeej superhær! Så er vi her igjen. På terskelen til avskjed og hjertesmerte, med nesen mot et nytt land og nye eventyr. Jeg pakker sekken igjen, og det føles ikke enkelt! Lille Guam, som tok motet fra meg med sitt intetsigende førsteinntrykk, har nå fylt hjertet mitt helt til randen, og det kommer til å velte og strømme utover når flyet tar av. Jeg bare vet det. Men det kan vi snakke om senere.

I går var så gøy! Juan og Pricilla (kona hans) tok meg med på julemiddag på en helt fantastisk resturant. All mat og vin du kan tenke deg, for en satt pris! Det er himmelen for meg, jeg elsker mat – og jeg elsker vin. I tillegg ble vi underholdt av lokale dansere, med kokosnøtter på puppene og de villeste romperistene. Dere tror meg sikkert ikke når jeg skriver det, iallfall ikke dere som kjenner meg og hvor sjenert jeg er, men jeg danset jeg óg. En av jentene tok meg med opp på “scenen”, viste meg dansen og så plutselig danset vi foran alle sammen. Vel. Jeg gjorde så godt jeg kunne!…. Etterpå nøt vi mer mat og vin, og vin, og før jeg visste ord av det stod jeg ved siden av selveste guvernøren av Guam og poserte. Lederen av landet. Og jeg. Ved siden av hverandre. Hvordan i all v…. Det skjer alltid meg!

I dag spiste jeg froksten min med Juan, fikk låne bilen hans igjen for noen ærend, før vi rundet av kvelden hjemme hos dem. Der fikk jeg møte enda flere medlemmer av familien, og jeg kommer ikke over hvor heldig jeg er som har blitt introdusert for slike hjerter av gull. Verden trenger flere mennesker som deres etternavn bringer med seg, jeg kunne ønske hele de var pensum på skolen! Og jeg håper, håper, håper å se de i Norge en dag, så jeg kan gi iallfall en liten bit av mitt lille land i retur for alt det de har gitt meg disse ukene jeg har vært på øya deres. Nå, derimot, er tiden inne for å fortsette østover!

Apropos tid. I dag er det 2. juledag, i morgen (27.) reiser jeg videre, men neste gang vi skrives er det 2. juledag igjen for meg. I dag er i dag, men i dag er også i morgen, jeg skal reise tilbake i tid! HVOR FETT? Så.. Vi snakkes i morgen! Eller i dag. Eller.. Vi snakkes i går. Vi snakkes, iallfall. Love you!

Hi super-troop! Here we are again. On the doorstep to another goodbye and another heartache, heading for a new country and new adventures. I’m packing my backpack again, and it doesn’t feel easy! Little Guam, it took my courage away with it’s non-speaking first impression but now it has filled my heart to the edge, and it’s gonna fall over when the plane takes off. I know it. But, let’s talk about that sad stuff later.

Yesterday was so fun! Juan and Pricilla (his wife) took me to xmas dinner at this wonderful resturant. As much food and wine you can take for a sat price. That’s heaven for me, I love food and I love wine! We also got entertained by local dancers with coconuts on their boobs and the craziest ass-shakes. You won’t believe me when I tell you, especially you that know how shy I am, but I danced myself. One of the girls brought me to the “scene”, showed me how to move and suddenly I found myself dancing with her in front of everyone. I did my best!…. Afterwards we enjoyed more food and wine, and wine, and all of a sudden I was posing for a pic next to the gouvernour of Guam. The leader of the country. And I. Posing next to eachother. HOW did I get to that point?! 

Today I had my breakfast with Juan, borrowed his car and spent the night at his place again. I got to meet more of his family members, and I can’t tell how lucky I am to get introduced to such hearts of gold as theirs. The world needs more people like their surname brings, I wish that family was our pensum at school! And I hooope I get to see them in Norway one day, so I at least can give them at a tiny bit of my country in return for everyting they’ve given to me these last couple of weeks. Now – it’s time to move east!

Speaking of time. Today is 26th of Decemer, tomorrow I’ll leave (27th), but next time I see you it’ll be 26th of Dec again for me. Today is today, but today is also tomorrow – I’m gonna travel back in time! HOW COOL?!?! So… See you tomorrow! Or today. Or… See you yesterday. Whatever – I’ll see you later! Love you!

a desember to remember


ph_priv, Guam

Bestefar spurte mamma om å få en kopi av reiseruten min, for å vite hvor jeg er til enhver tid. Leser du den setningen riktig, ser du at jeg egentlig skriver “Mormor og bestefar bryr seg en hel masse om meg, og det gjør meg så forferdelig glad!” Tante, som egentlig ikke er så flink med datamaskiner, sender meg mailer og lurer på hvordan jeg har det, med ønsker om en god jul. Hun får meg til å føle at jeg lever videre der hjemme, enda jeg ikke har vært eller skal hjem på flere måneder. (Eks) Mannekjøtt var innom familien min for å ønske god jul, han sendte meg den nydeligste rapporten etterpå, om hvordan ting står til der hjemme hos støvet*. Jeg tror ikke jeg klarte å fortelle han hvor glad det gjorde meg, både for at jeg har en venn som han, og for at familien min er akkurat som jeg forlot den. Når jeg endelig kommer hjem skal vi feire jul en gang til, selvom årstiden blir helt feil, bare fordi jeg gikk glipp av min tjueandre. …..og den familien kommer jeg fra!

Avstanden mellom oss er forferdelig stor, men dere skal vite at jeg klarer meg helt fint her ute. Jeg trenger ikke drøssevis med gaver, julesanger, pepperkaker og et pyntet tre med titusen barnåler. Så lenge jeg har røttene mine, sier mitt grønne, glitrende tre “God dag!” <3 Samme om det er en palme eller gran. Og det slektstreet skal jeg klamre meg til for alt det er verdt!

Det ble ingen julefest i kveld, avlyst av personlige årsaker, men Juan og kona tar meg med ut på middag allikevel. Så nå må jeg gjøre meg klar! Håper dere får en fredfull dag med tid til å se på alt det fine dere har fått, hjerter! Snakkes!

*mamma og pappa

 

so this is christmas

Vel overstått, snøengler! Håper julekvelden ble som dere håpet på, og hvis ikke – nå er den endelig over, kast blikket opp og frem, fighters <3 Min egen lille feiring ble et fullkomment alternativ til den tradisjonelle norske, takket være min gamle venn. Juan tok meg med på barbecue på stranden med familie og venner, like bortenfor den perlen jeg snakket om her om dagen. Sanden der var fylt med enda flere skatter enn den forrige, det var helt utrolig! Digre, vakre skjell i alle størrelser – med eremittkrepser i, koraller, jeg kunne gått rundt og beundret i timesvis. Men uten mat og drikke virker ikke superhelten osv, så jeg ble nødt til å løsrive meg og gå opp i hagen for å hive innpå. Åh, det var så himla mye godt! De vet å lage mat, disse chamorroene. Og de reddet min 24. desember, uten hadde jeg helt sikkert lengtet mer hjem enn jeg gjorde. Jeg er så heldig!

Etter festen dro vi hjem, jeg til hotellet og de hjem til seg, med magen full av mat og nye avtaler for morgendagen. Kvelden fylte jeg med en eneste stor julegave til meg selv – 120 minutter med spa! Det var paradis i paradis, ass. Kroppen min var så ruset på velvære da det var over at den visste ikke hvordan den skulle oppføre seg. Helt gelé! Etterpå la jeg meg på sengen og skrev postkort til en av dere, lesere, før jeg sovnet stille inn.

05:15 i dag tidlig ringte alarmen, jeg spratt opp og hoppet i den glitrende julekjolen med gårsdagens sminke og bankende hjerte. Norge klokken bikket 20:16, jeg skulle se familien min igjen! Jeg har ikke sett dem på over 3 måneder nå, dere. Så lenge har jeg ikke vært uten dem siden før jeg fantes! Jeg hentet sølveplet, måtte krangle litt med Skype, lurte litt på om det var skyte- eller fosterstilling jeg skulle innta hvis det ikke fungerte. Og så plutselig – der var de! Hjemme i stua, midt under julegaveritualet. Herregud, så godt det var å se alle sammen igjen! Familien min åpner alltid én og én gave, så jeg hoppet inn i rekken og åpnet den ene julegaven mamma og pappa sendte med meg før jeg dro, “sammen” med dem. I konvolutten lå et brev, et familiebilde og et helt nydelig diamantsmykke. Det var perfekt! Og det hjalp å se de i levende live, det ga meg styrke nok til å fortsette reisen helt til jeg er i mål. Det føles iallfall sånn.

Fortell meg om deres jul, da, dere. 1. Hva var det fineste med kvelden, og 2. det fineste dere fikk?

engel i sanden

Jeg har kanskje ikke alt som skal til, men jeg gjør det jeg kan for å lage min egen lille replika av julen der hjemme, i vår vakre diamant i nord <3 GOD JUL, kjæreste lesere!

(ps hvis du vil gi meg en bitteliten julegave, stem på meg her! heehe)

I may not have everything I need, but I do what I can to make my own little replica of the Christmas we have back home, in our beautiful diamond up North <3 MERRY CHRISTMAS, my dearest readers!

(ps If you wanna give me a tiny xmas gift, vote for me here!)

everyday beauty

Hvor kul er ikke den hatten?! Juan LAGET den til meg! Ut av blader! Og da jeg stakk innom (han og kona har lånt meg bilen sin, og de fylte den opp med drikke og snacks før jeg overtok nøkkelen! Jeg…. vet ikke hva jeg skal si.) fikk jeg ikke bare den tredd på hodet, jeg fikk vin, ost og kjeks og nye historier å bli hypnotisert av også. Om dødssyke oldeforeldre som ble sendt bort fra Guam til en øy i Filippinene, sammen med andre syke, og etterlatt der for å dø. For det fantes ingen kur, og de som erobret Guam ville kvitte seg med smittekildene, og rense hele øya for sykdom. Lille, lille Guam…. Og så mye smerte.

Funny thing, forresten, i går leste jeg i “Hotellet på hjørnet av bitter og søt”, boken jeg leser vet dere, om en kinesisk skikk. Et eksempel, du sjenker i te til de du sitter med, men aldri til deg selv, din egen kopp lar du forbli tom. For skikken går ut på at andre alltid gjengjelder den gode gjerningen din. Og i dag snakket plutselig Juans kone, Priscilla, om det samme! Hun kalte det “pass forward”, det betyr at du gjør gode ting for andre, og andre gjør (forhåpentligvis) gjorde ting for noen andre igjen. En ring med kjærlighet! Det var derfor jeg ikke skulle tenke noe på å gi noe i retur, sa hun, for alt de har gjort for meg, lært meg, vist meg. Men jeg tenker ikke på annet. Jeg har så lyst til å vise de hvor uendelig takknemlig jeg er. For ALT!

Ps. Jeg jugde for dere da jeg fortalte om månedene hans i Vietnamkrigen, han ville at jeg skulle oppklare det for dere. Han sov ikke bare tre timer på 15 måneder, som jeg skrev, han sov gjennomsnittelig i tre timer hver natt, i 15 måneder. (J)Uansett (hehe), tre timer her eller der, det er en sterk historie og en brutal situasjon som er umulig å forestille seg for oss dødelige…. 

How cool is that hat?! Juan made it to me! Out of a tree! And when I stopped by (he and his wife have borrowed me their car, and the filled it up with drinks and snack before I overtook the key! I… don’t know what to say.), I didn’t only get the hat on my head, I got wine, cheese and new stories to get mesmerized of aswell. About grandparents with deadly diseases, that were sent away from Guam to an Island in the Philippines and left there to die. ‘Cause there were no cure, and the conquerors of Guam wanted to clean the Island for the sources of disease. Little Guam… And so much pain! 

Funny thing, by the way, yesterday I read in my book “The hotel on the corner of Bitter and Sweet” about a Chinese thing. You pour tea to your friends, but leave your own cup empty for others to do the same that you did – to you. One good thing for others to pass it on. Today, Priscilla (Juan’s wife) told me about the same thing! She called it “Pass forward”, and told me that that was the reason for me to not worry about all the things they do for me, all the things I get, learn and see. ‘Cause I’ll anyway pass the kindness on to somebody else, she said. But, honestly, that’s ALL I worry about these days. How to give them something in return, I mean. I want to show them how thankful I am for EVERYTHING they’ve done! But I don’t know how. Other than if they come to Norway one day – I’ll give them the best of my country, my family, my everything. They deserve the best! 

Ps. I lied when I told you that Juan slept for only 3 hours during his 15 months in Vietnam. He wanted me to tell you the truth, haha, so here we go: He slep for AVERAGE 3 hours a night during the war. Well, 3 hours here or there, it’s an incredible story anyway, and a brutal situation that’s impossible for us mortals to imagine… 

the beautiful home and heart of a chamorro


ph_priv, Dededo, Guam. Suddenly the brave soldier he told me so much about got a face! 

Pictures from our night at Juan’s place, the day before yesterday. Met Juan’s lovley wife, and she had cook this delicious meal for us! Followed by a homemade cake with bananas from Juan’s own tree. How cool?! And before dinner, Juan taught me how to do a coconut! I did great! Oh, I loved that night. So many good stories (again), so much laughter, all that food, their beautiful chamorro home, oh such a warm place to be. Inside out. Their hearts are bigger than this Island – that’s for sure. In the beginning I was afraid that Guam for 14 days would be way too long, but after meeting Juan? I’ll be sad to leave….

en perle i det stille hav

 ”Stillehavet”, oh the irony…. Det er vel alt annet enn stille! Jeg følte meg som et miniatyrmenneske laget av fyrstikk der jeg stod og så utover naturkreftene som rev og slet i det turkise og blå. Hypnotiserende skjønnhet, men åh så dødelig! I dag dro jeg altså tilbake til den vakreste stranden jeg har sett på Guam, Juan viste meg den her om dagen, da vi var ute på eventyr. Den pleide å tilhøre en chamorro i gamle dager, men jorden ble regelrett tatt fra han fordi høyere makter “skulle beskytte en fugl”. ????? Se på stedet da, dere, yeah right at de tok det fra han bare for å beskytte en fugl….

Perlen ligger gjemt et stykke forbi Andersen Air Force base, og veien ut dit er så ødelagt at de færreste bryr seg om å ofre dekkene sine for å dra dit. De kan angre! Hvit sand så langt du kan se, omkranset av jungel, viltre, majestetiske bølger i turkis og intet tegn til menneskeliv. Perfekt! Men sarkastiske “Stille”-havet serverte de voldsomste bølgene i dag, med en matchende vind til – så det var for farlig å bade. Jeg ble gående langs stranden og plukke vakre skjell og koraller i stedet, kunst som havet har spyttet fra seg. Også ble jeg liggende i sanden og lese bok hele dagen. Akkurat nå leser jeg “Hotellet på hjørnet av bitter og søt” , det føles så rart å lese den nå som jeg faktisk befinner meg her i 2. verdenskrigland! Med japanerne, amerikanerne, i Kina har jeg til og med vært. Dere som har lest den skjønner hva jeg snakker om, boken er nydelig, men fæl. Og litteraturen blander seg skilleløst med historiene Juan forteller meg fra virkeligheten, jeg blir helt borte av det! 1942 is the new 2012.

Men NÅ er det drink nede ved stranden å få! Tusen takk til dere som allerede har brukt stemmene deres på meg, jeg blir så GLAD! Hadde følelsene mine vært et juletre, hadde dere vært pynten <3

Google translate it, I don’t have the time, sorry!