kl 12:12, 12.12.12 – null tull! (evt kl 19:00, lokal tid i Manila, men det er ikke like tøft, så jeg feirer 12′erne med dere hjemme i stedet!)

ph_priv, Boracay, Philippines. 1. Threecycle, 2. boat, 3. boat. 

Utenriksdepartementet bare: «Sjøtransport kan være risikofylt da filippinske ferger ofte er overfylte, mangler nødvendig livredningsutstyr og er dårlig vedlikeholdte. Stormer kan blåse raskt opp. Det er risiko for sjørøveri og kidnapping i filippinsk farvann, særlig i sør.»
Og jeg bare: «ÆNÆNÆN, på bøljan den blååå <3 :DDD»

Men en gang måtte jeg jo forlate det lille paradiset, så sjøtransport ble det. Nå sitter jeg på flyplassen i Manila, igjen, og prøver å slå ihjel tiden med tastetrykk. Flyet mitt fra Cataclan/Boracay gikk plutselig 2 timer tidligere, så jeg fikk altfor god tid her før det neste!  Og smart som hårfargen min tilsier at jeg er – jeg sprang overentusiastisk gjennom all verdens sikkerhetskontroller, spredde gladelig rundt meg med pass, boardingpass, imigrationkort, ESTA og det som verre er. Tok for gitt at butikkene på innsiden tok kort, så jeg kunne spise litt, men nei, da! Så nå sitter jeg her. Og sulter. Tom for pesos, tom for energi. Og det er de største problemene jeg har hatt så langt på reisen, så jeg er glad óg! Bare tre glade timer igjen, smil.

12.12.12 12:12 – hva gjorde dere i det ‘O så store øyeblikket? Jeg fikk det 7 timer før dere, og satt på båten dere ser over!

ph_priv

God morgen, superpeople! Dere må vite at blogghjertet mitt har fått ny gnist siden sist, det er så mye gøyere å skrive når jeg får noen ord å lese i retur! TAKK! Jeg elsket responsen deres på baluten, haha. Nei – jeg kastet ikke opp, og ja – det smakte faktisk godt! Det smakte som vanlig egg. Det eneste jeg slet med under hele seansen var følelsen av å knuse det lite skjelettet mellom tennene mine…. Åh…

Men nå har jeg iallfall been there – done that. Belut var en av de tingene jeg følte jeg måtte gjøre når jeg først har kommet så langt som til Filippinene, hvor beluten er mest populær. Hadde jeg ikke prøvd den i går kveld, hadde jeg angret som en gal i dag – nå er det nemlig for sent! Sekken er pakket og jeg skal snart løpe ut i gata og gi tegn til the threecycle om at jeg trenger’n! Jeg skal til Caticlan for å fly tilbake til Manila, i kveld går nemlig flyet mitt derfra og til neste destinasjon. Til det landet jeg skal feire jul i.

Filippinene har vært fantastisk, og det har skilt seg klart ut fra alle de andre landene jeg har vært i så langt. Sør-Afrika med Cape Town og fjellet midt i byen, India med Taj Mahal, Kina med muren sin. I Filippinene har de ingen av verdens syv underverker som stjeler fokuset ditt, ingen majestetiske bygninger som setter alt annet litt i skyggen – her er det så mye lettere å se MENNESKENE! Det er de jeg kommer til å huske best fra tiden min her. Menneskene, og kjærligheten. De tversigjennom gode hjertene, smilene, hvordan de åpner sine hjem og familier og slipper, uten å nøle, en alien fra nord helt inn. Jeg er så takknemlig, og glad, tenk å være så… åpne! Jordnære, tillitsfulle, nå kunne jeg skrevet så mange adjektiv at dere kunne trodd jeg skulle bruke de til en adjektivsfortelling senere. Norge, det gjør vondt å se andre kulturer gjennom dine blå øyne. For det blir så tydelig hvor kald og trist vår egen er…. Bortsett fra når en landesorg tvinger oss ut i rosetog, selvfølgelig. Vi er fine når det gjelder, men gjelder det ikke egentlig hele tiden?

Ps. Siv ble den som får en håndskrevet hilsen fra Boracay <3 Takk for alt det fine du skriver til meg, det lyser opp kommentarfeltet mitt i tide og utide! Neste postkort fra neste land kan jeg sende allerede fra i morgen, så dere flittige kommentarfeltjegere som ikke fikk nå har fremdeles sjanse, smil.

Google translate, please, I gotta run to catch my flights! See you in the next country, xx

Google ordet “Balut”. Å da trykke på “Bilder” er som å frivillig gå forbi en trafikkulykke. Du vil ikke se, men du klarer ikke la være. Tenk deg da å holde denne lille eggformede trafikkulykken i hendene! Det gjorde jeg i kveld. Spiste et 15 dager gammelt andefoster, en asiatisk delikatesse. Jeg så fjærene, og kunne kjenne det lille skjelettet bli knust mellom tennene mine. Nei, jeg skal ikke unnskylde ærligheten min, for verden er jævlig – og det er ingen vits i å late som noe annet. Jeg følte meg som et beist! Filippinerne rundt meg, derimot, storkoste seg. Jeg tror å se utlendinger spise balut kunne gjort seg som realityshow her nede. Egget har allerede gjort sin debut i Fear Factor USA.

Balut spises som en midnightsnack her nede, varm. Den selges på gata, og spises forskjellig – alt etter hva du liker. Noen drikker bare vannet rundt fosteret (æh det ordet gir meg hjerneskader!), ikke selve fuglen, andre svelger fuglen hel, og noen er beist. Drikker, tygger, smaker, svelger. Det gjorde altså jeg. I tillegg til å, desverre, studere mitt kommende måltid før jeg satte tennene i det. Du ser alt du ikke vil se på tallerkenen din. Fjærene, de er sorte, du ser nerver, hvis du graver i fosteret finner du hodet også. Med to øyne. Som aldri fikk lov til å åpne seg….

Trikset er å aldri se på baluten før du spiser den, fikk jeg vite, selv filippinerne unngår det. Og jeg skjønner absolutt hvorfor.

Google the word “Balut”. To see the pictures is like seeing a car crash. You don’t want to see it, but still – you’re staring. Imagine how it is to hold this little car crash in your own hands. I just did! Ate a 15 days old foster of a duck, an asian delicacy. I saw the feathers, and could feel the little skeleton get crushed between my teeth. I’m not gonna appologize my honesty, ’cause the world is a bitch – no need to put make up on that. I felt like a monster! The Philippeans that sat around me, on the other hand, had a great time watching me. I think seeing foreigners eat balut could be a reality show down here. It has already done it’s debut in Fear Factor USA. Balut is a midnight snack in the Philippines, they’re selling it warm in the street. And you eat it as you prefer. Some just drink the water around the duck, some are swallowing the duck whole and some are chewing and tasting it all. I did…. I also studied my meal before I had it – should never have done that!! The feathers, the nerves, I could even see the head with the two eyes! The secret is to never see the balut before you have it. Even the locals do it that way. And trust me – it’s for the best….

Først bare:

Og så bare:

Vi kommer til å dø, tenkte jeg tvert. For mørke skyer topper fobi-listen min. Det er mormor, og jeg. Jeg føler meg som et truet rådyr på glattisen når himmelen tér seg på den måten, knusende klar over hva som har en tendens til å skjule seg bak det mørke himmelteppet. Og i Filippinene, da, si meg – hvor mange døde ikke her i forrige uke pga skyer som dette?!

Mindsettet mitt hoppet tilbake noen år, til da jeg førte værdagbok – akkurat som bestefar. Jente på 13-14 fører værdagbok. Så fantastisk nerd det høres ut nå! Men jeg var helt seriøs, dere. Jeg førte antall millimeter regn, krysset av for sol, sky eller nedbør, noterte meg med rynket panne hver gang det kom tordenvær. Etter ett år med slavisk føring av norske værtendenser så jeg et mønster – det tordnet ca 1-2 ganger i måneden, og sommerens siste lynshow gikk av i september. Nå stod jeg her i den hvite filipinske sanden uten noen bok å dele observasjonene mine med; jeg la merke til at gruppen med sorte skyer snek seg faretruende i vår retning – det hadde fortjent en liten, manisk notat! Bestefar, tar du det for meg? Jeg må evaku….

….og 10 minutter senere var den hvite sanden grå av regndråper, og det var det. Hysterisk. Så mange følelser i sving for 10 min med lokal byge. Men den VAR pakket inn i utseendet til en naturkatastrofe, null tull! Solen har fremdeles ikke tatt tilbake himmelen, men regnet har iallfall stoppet – så nå skal jeg ut og løpe langs strandkanten igjen. TAKK for at dere danser i kommentarfeltet mitt igjen, jeg har savnet dere! I dag kjøpte jeg postkort, så hold øye med innboksene deres i kveld <3 Og husk at mailene mine kan havne i søppelpost. Senere!

Before/after-pics from today. The sun is gone! I was scared to death when I saw the black sky coming our way, haha, that’s my biggest fear in the world. I HATE thunderstorms…. Before the rain, I spent my sunny morning with James, from Imagine Nation Photo – the business my host’s running. I didn’t get to cook or do anything in return for him hosting me and giving me the BEST time in the Philippines, so the least I can do is to tell you guys to go like their fb-page and spread the word! They’re doing a great job capturing happy couples in pixels, they deserve your likes. Now I want to make my body happy aswell, so I’m out for a run along the beach! Again! See you later!

Sovnet lykkelig uvitende til dette:

Våknet lykkelig til dette:

ph_priv, Boracay, Philippines

Hello, I live here! Jeg har akkurat strukket meg som en katt på stranden i Boracay, sovnet her kl 05:00 etter en hel natt på bilrejs fra Iloilo, og våknet av soloppgangen en time senere. Hotellet jeg skal bo på har ikke rommene klare for nye gjester enda, det er for tidlig, men når jeg fikk sovne stille inn under den klare stjernehimmelen til lyden av bølger, og våkne opp igjen til det her skal jeg aboslutt ikke si noe på dét! Åh, dere, det ER like vakkert som på bildene!

I går var vi altså i Iloilo, en landligere versjon av Filippinene, det var så fint! Jeg var med hostfamilien min hele dagen, vi spiste middag hos hostmoren min sin mormor, sammen med moren hennes. Mormoren hadde laget så mye mat, og den var så vanvittig god at jeg slet med å oppføre meg der jeg satt! Og hun var som mormorer flest, jeg måtte forsyne meg to ganger – ingenting annet ble godkjent som kompliment, bortsett fra dét. Ikke at jeg var så vond å be, jeg elsker mat! Og etterpå fikk jeg smake ren kokosnøtt, kokosnøttsaft og mango rett fra treet, det er den nye yndlingsfrukten min – ved siden av passionsfrukt, som jeg ble bedre kjent med i Kina. Mmm! Før vi måtte dra pakket mormoren ned den deilige hjemmelagde ananas og kokoskaken sin til meg også, som niste på turen vi skulle legge ut på til Boracay. Fotografen og jeg. Nå ligger vi fremdeles der vi la oss ned i natt, har brisen i ansiktet og ser på at øya våkner til liv. I morgen tidlig…. Da SKAL jeg jogge langs stranda i soloppgangen, og denne gangen SKAL det være like sexy som på film!

Snakkes senere, superpeople! Jeg har NESTEN snø jeg også, sanden her er iallfall like hvit. ;ppPPpp

«The sand on Boracay is so white that we’ll not even be able to see you», he said. And laughed out loud.
«Aah, ok………..» I didn’t even catch the insult, haha!
«Heeey, wait, I’m not THAT white!» 

Pale or not, we’re off to Iloilo and Boracay! Paradise! I’ll write you when I get online again, no idea when that will be. I’ll be running around my host as a puppy while he’s photoshooting another wedding over there, get as sunkissed as I can on the beach afterwards, and then I’ll be staying in Boracay all by myself until my next flight goes from Manila out of the Philippines next week. I fall a little harder for this country everyday, I really wish I had more time here…. Ok, later, paradise is waiting! xx

ph_priv, Intramuros, Manila, Philippines

I kveld spiste jeg rosene fra en filippinsk bryllupskake til kveldsmat. Og når dét blir avslutningen på dagen, kan dere bare forestille dere hvordan forløpet frem til dette siste måltidet var!

Jeg ble plukket opp av hosten min og crewet hans rundt klokken 9, og kjørt til Intramuros for å leke der mens de var på bryllupsfotooppdrag. Den dårlige researchen min gjorde at jeg hadde fått for meg at Intramuros bare var en gammel vegg i Manila, men herregud – det er jo en hel bydel! Og så så fin den var! Gamle bygninger, historie, små butikker, de nydelige gatene. Jeg ble gående rundt og bare se i flere timer, merket ikke engang at sekundviseren gikk der sammen med meg. Da den og jeg nærmet oss kl 15, klappet jeg sammen dagboken min, hoppet ned fra muren jeg satt og skrev på og tok farvel med filippiner’n som holdt meg med selskap. Jeg får så mye oppmerksomhet her nede at jeg snart ikke blir å snakke til! Hvordan skal det gå med selvtilliten når jeg kommer hjem til /ignore-Norge?

Jeg møtte hosten min og crewet utenfor St Augustin kirke, hvor bryllupet akkurat var ferdig. De skulle ta bilder av paret, og kastet et kamerastiv på meg, bare for at det skulle se ut som jeg var en av de. Jeg diltet etter som en liten valp (med et kamerastativ), trollbundet av hele scenarioet rundt meg. Så vakkert! Da jobben var gjort, kjørte vi mot neste oppdrag – etterpåfesten, før sjåføren tok meg med videre til the Mall of Asia. Det tredje største kjøpesenteret i hele Asia. Jeg tror ikke de juger, da, for å si det sånn. Det var enormt! Før jeg kastet meg over det, gikk jeg til sjøsiden for å få med meg solnedgangen. Der satt jeg meg på kanten av muren, sammen med 1 km med filippinere. Det var (enda) et sånt øyeblikk som gjør livet verdt å leve. Jeg fikk sjøspruten i ansiktet, brisen lekte med håret mitt, jeg var lykkelig!

Da solen smalt i vannet, løp jeg inn for å rekke mest mulig før sjåføren kom og hentet meg igjen. Jeg ville ikke kaste bort tiden på middag engang, så jeg kjøpte noe ræl fra McDonalds, tok det med meg inn i senteret og satt meg rett på gulvet for å spise. Skikkelig sjarmerende, sikkert, vi snakker klasse. Deretter løp jeg lykkelig inn i Zara, Forever21…. Og så skjedde det som i teorien aldri skal skje. Jeg ble sjekket opp! DET skal jo i teorien skje, såpass skal mamma og pappa ha, men det var bare dette med åstedet! Midt blant klesstativene i Forever21! Ingen menn skal i utgangspunktet befinne seg der, men han hadde sett meg sitte der på gulvet og spise McDonalds-mat (….herregud….), og vennene hans insisterte på at han skulle gå bort til meg. Så det gjorde han, og spurte om jeg ville bli med og ta en kaffe. Jaktinstinktet mitt knuste dessverre håpet hans, det var julekjole som var byttet mitt i dag – ikke mann. Så jeg forklarte at jeg hadde dårlig tid, han tok meg i hånden og forsvant. Det gjorde absolutt ikke selvtilliten min.

Like etterpå fikk jeg beskjed om at sjåføren var på vei, så jeg stresskjøpte en uprøvd julekjole fra Zara i ASIATISK str small (hvor optimistisk er du ikke da?!) og løp ut. Der ble jeg møtt av tidenes juleparade med musikk, lys og dansende pepperkakemenn, med sjåføren min som finale. Han kom seg jo ikke forbi, stakkar… I bilen spiste jeg altså roser, og nå har de farget kinnene mine også. Roser i kinnene, for så lykkelig er jeg!

I’ve to pack my back for Iloilo tomorrow, it’s late, so please google translate to read about my wonderful day in Manila <3

ph_priv, Manila, Philippines, me and tha taho-seller! yum

Magandang araw! Sitter på gulvet foran vifta på rommet mitt og spiser Pocky, nytt bloggrituale. Sjokoladetrekket bare fosser vannrett av pinnene, det er så himla varmt her! Dag og natt, ute og inne. Jeg starter hver morgen med en kald dusj, får ikke bestemt meg om jeg gjør det fordi jeg må (null varmtvann i leiligheten) eller fordi jeg syns det er digg. Digg er det, iallfall, etter en natt på hetetokt!

Jeg har latt timene mine i Manila komme og gå uten å fortelle dere noe som helst, ser jeg. Mest fordi jeg har hatt nok med å stable meg på beina og føle meg frem i nytt land. Før jeg reiste hjemmefra ble jeg fortalt at det er her i Manila jeg kom til å bli drept, så farlig er det her! Det er jo ikke det, men tanken har allikevel forstyrret nervene mine nok til at jeg lot meg fange av den. Turte ikke helt å utforske på egenhånd, har oppført meg som en baby som akkurat er i ferd med å lære seg i gå. I dag, derimot, frikeløp babyen som en streiting. Tok bussen til Greenhills Mall og hjem igjen, helt alene, frøken fryktløs, følte meg som gud!

Apropos han, i går hadde jeg det pinligste øyeblikket jeg kan huske å ha hatt så langt på reisen… Den herlige hostfamilien min tok meg med på christmasparty hos en av vennene deres, trofaste tjenere av han der oppe alle sammen. Jeg elsket huset, maten, menneskene, stemningen, alt var som tatt ut av en film! At jeg ikke delte samme tro som resten av festen plaget meg ikke i det hele tatt, jeg elsker å se og lære om andres måter å leve og se livet på. Vi satt samlet i stuen alle sammen, rundt 30 mennesker, presenterte nye fjes én og én, og det var på sin plass å presentere meg også – selvom jeg bare var en gjest av en gjest. Marie, from Norway, og så sa han “And of course you love God aswell, right?”

Den stillheten.
De 60 forventningsfulle øynene, rettet mot meg.
Meg.
Stivnet som et rådyr tatt på fersken av en jeger.
Munnen åpnet seg, lukket seg, åpnet seg igjen, jeg fikk ikke frem en lyd. Ute av stand til å lyve, det har jeg alltid vært.
Tiden har aldri stått mer stille, der jeg satt på en stol i en stue i Manila, med 30 kristne mennesker rundt meg, som alle ventet på å høre at jeg selvfølgelig delte deres kjærlighet til herren i 2.etg.
“….Y-yyeees….!” la et par av de omsider i munnen min, og jeg kunne ikke annet enn å yes’s med, lettet over at situasjonen løste seg. Og så bannet jeg innvendig for å ha løyet i et kristent hjem. Og bannet igjen for å ha bannet i et også.

Utenom dét, da, så deler jeg rom og køyeseng med en søt filippinsk jente, Vanessa, i etasjen over hosten min sitt filmstudio. I går spiste jeg frokost hjemme hos han med familien hans, han viste meg alle kontorene sine, jeg spiste lunsj med Van og jentene, ble altså med på denne julefesten, etterfulgt av konsert. Så gøy! I dag har jeg smakt taho, en slags pudding de selger gatelangs her i Filippinene, funnet to nydelige kjoler til 69 NOK (500 peso) i Greenhills Mall (elsket det markedet – så billig og fint!) og tatt brodden av Manila også. Jeg liker meg så godt her! I kveld skal jeg ut med Van og jentene igjen, i morgen blir jeg med hosten min på shoot før vi reiser til Iloilo og Boracay på søndag. No time to get bored!

Håper dere har det fint der hjemme i snøkrystallene, fang en på tunga for meg også!

Hi! Some words about the last couple of days in Manila. Went to the Greenhills Mall today, such a cool place to do my shopping! Bought two cute dresses for only 500 peso, that’s 69 NOK! Like NOTHING! Gonna be hard to go back to expensive Norway after this… To summarize what I’ve been up to: yesterday I had breakfast with my wonderful host’s family, he has showed me his places, took me to a party last night, a concert with “Prettier in Pink”, bought me mango (SO GOOD!), made me feel completely like home. I’m staying in a room above one of his offices, together with this sweet girl named Vanessa. Yesterday I had lunch with her and her girls, breakfast this morning and tonight I’m going out with them again. I’ve also tasted taho today, a sweet pudding/streetfood, and… Oh, I love the Philippines so far! This Sunday we’re going to Iloilo and Boracay, and I just can’t wait to see more of this beautiful country. See you soon! Catch a snowflake for me! xx