होली, eller Holifestivalen – fargefestivalen, er noe av det jeg definitivt må gjøre før jeg dør. Bildene og filmene fra feiringen sier egentlig sitt. Det er magi i praksis!

Festivalen har en religiøs betydning for hinduene, som feirer drapet på den kvinnelige demonen Holika. I følge legenden ble Holikas bror, demonkongen Hiranykasipu sint på sønnen Prahlad da han dyrket Vishu som den høyeste guden, og beordrert han brent levende. Holika, som var immun mot ilden, ledet nevøen inn i flammene. Da grep Vishnu inn og Prahlad kom uskadd fra det, mens Holika ble brent til aske.

For å symbolisere brenningen av Holika og ødeleggelsen av det onde er det vanlig å tenne bål under feiringen av Holi. Den delen av feiringen som er mest kjent er allikevel gladlaks som løper rundt i gatene og kaster farger og farget vann på hverandre. Selvom feiringen stammer fra Hinduismen, blir den også feiret rundt om i verden som en sosial greie. Den arrangeres i februar/mars for å ønske våren velkommen, og ta farvel med vinteren, si hei til det gode og hejdå til det onde.

Festivalen står sterkest i India og Nepal, men den har også fått liv i land som Bangladesh, Pakistan, Suriname, Malaysia, Guyana, Sør-Afrika, Trinidad og Tobago, UK, USA, Mauritius og Fiji som også har spor av hinduisme i seg.

होली, also known as the Holi festival is something I have to do before I die. The pictures and videos from the celebration as speaking for themselves. It’s magic in practice! The festival has a religious meaning for the Hindus, they are celebrating the murder of the female demon Holika. According to the legend Holika’s brother, the demon king Hiranykasipu got angry at his son Prahlad when he was worshiping Vishu as the highest God, and demand him to be burned alive. Holika, that was immune to the fire, led her nephew into the flames. Then Vishnu intervened and saved Prahlad, while Holika was burned to ashes. 

To symbolize the burning of Holika and the destruction of the evil it’s usual to light a fire during the Holi festival. The part that the celebration is known for, however, is the happy people running around throwing colours and water at eachother in the streets. Even though the festival comes from the Hinduism, it is celebrated all around the world as a social thing. It’s running in February/March to welcome the spring and to say goodbye to the Winter. Also to say hello to the good, and bye bye to evil. 

The festival stands the strongest in India and Nepal, but it has also spread to countries such as Bangladesh, Pakistan, Suriname, Malaysia, Guyana, South-Africa, Trinidad & Tobago, UK, US, Maritius and Fiji – wich also has traces of Hinduism. 

photosource

Dere må bare se på det her:

ph_priv

Jeg pekte på vannflasken min, holdt den opp og hevet øyenbrynene spørrende mot sigøynermoren som holdt et lite barn på armen. Barnet kunne ikke ha bikket 2 år engang, så liten han var. De vandret hvileløst rundt i gatene for å be om penger, om hjelp til å klare seg. Jeg ventet på svar, lot hele kroppsuttrykket mitt forbli et spørsmål om hun ville ha litt vann. Hun smilte og rakte frem koppen til svar, mens de kom min vei. Barnet tok automatisk hånden frem i tiggerposisjon da de var kommet helt bort. Han var for liten til å forstå noe, men var allerede oppdratt til å be om penger fra de hvite. Bevegelsen satt i den vesle hånden like selvfølgelig som å blunke. Som når en rutinert hund automatisk gir labb så fort den hører lyden av knitrende godtepose. Et triks man skal prise seg lykkelig for å slippe å lære det bort til sitt eget barn.

Jeg tok korken av, satte åpningen mot metallkoppen hun holdt frem og delte gladelig vannet mitt med mor og barn. Jeg passet på å fylle nok til flere munnfuller, og da koppen var full smilte kvinnen. Nikket, neiet, besvarte tilbudet mitt med hele kroppen, hun også. Jeg smilte tilbake, glad for å ha gjort noens dag litt bedre. Vann er grunnleggende for alt liv.

Vi sitter i tuktuken, på vei ned den samme bakken jeg nettopp hadde gjort en god gjerning i. Romkameraten min prikker meg på skulderen. På gebrokkent tysk-engelsk forteller hun meg at kvinnen jeg nettopp hadde delt mesteparten av vannet mitt med, hadde helt det som om det var verdiløst utover den tørre bakken så fort jeg var ute av syne. Barnet hadde ikke engang fått en slurk. Deretter hadde hun gått barfot videre til neste hvite menneske for å be om mer. Eller kanskje noe annet. Det grunnleggende for alt liv var ikke godt nok for henne. Jeg kan kjenne hjertet mitt falle i bakken sammen med vannet jeg forsøkte å gi henne…

ph_priv

Henna-malingen som gradvis ble mørkere på hånda mi under Diwali-festivalen førte meg, som spådd, rett ut i uløkka! Neida. Jeg giftet meg aldri i India. Men han fortjener et innlegg for seg selv allikevel. Han som la India for mine føtter. Jeg ville aldri i verden ha blitt like bergtatt av landet om det ikke hadde vært for alle stedene han fant, alt han stelte i stand, maten han anbefalte, alt han gjorde for oss. Han sa til oss den første dagen at han hadde et håp om at kanskje én av de han tok med seg gjennom India ville tenke tilbake på landet, og at han ville være en del av de tankene. Jeg kan gi han svart på hvitt, pixler på skjerm, at det håpet har blitt fakta. Jeg vet at når jeg drømmer meg tilbake til det landet hvor dyr og mennesker lever i ett, hvor trafikken lever sitt eget liv og atmosfæren bare er magisk – vil han være den øverste lederen av de tusen indiske minnene mine.

TAKK, Dushyant! Vi sees i bryllupet ditt! (Så får vi se om det er som gjest eller som noe annet, ehehe. Neida pt 2.)

The henna-painting which gradually became darker on my hand during the Diwali-festival led me, as predicted, right into the accident. Just kidding, I never got married in India, but he deserves a whole post for himself anyway. The guy who gave me India. I would never ever be that spellbound about that country if it wasn’t for the places he showed us, the things he arranged, the food he told us to eat, everything he did for us. If it wasn’t for him…. He told us the very first day that he would be so honored if people were thinking about him when they think back on the G-travels through India. I can ensure him that the hope now has become a fact. I know for sure that when I’ll be dreaming about the mesmerizing country where cows and humans live shoulder to shoulder, where the trafic has a life on its own and where the atmosphere is magic – he will be the leader of my memories. THANK YOU, Dushyant! You made my India perfect! I’ll see you in your wedding! (It remains to see if I’ll see you as a guest, or as something else, dressed in white, eheheh. Just kidding. Again.)

«Reiser med stil», tenkte jeg mens jeg manøvrerte kroppen min ut av kveldens miniskjørt og inn i Aladdins mykeste haremsbukser, i baksetet på en taxi. Blikket mitt festet jeg i speilet for å se til at sjåføren gikk glipp av den lille løsaktige forestillingen som utspilte seg bak ryggen hans. Guden som hang dansende i takt med rattbevegelsene i frontruta hadde neppe tilgitt han hvis han hadde fått med seg det.

For et stress det ble! Så liten tid til en så fin middag på stranden i den indiske solnedgangen, plutselig måtte jeg bare kaste fra meg 500 rupies for det jeg akkurat hadde svelget, og forlate alle jeg har delt så mange minner med, så brått. Jeg hadde ikke engang tid til å se meg tilbake der jeg travet gjennom sanden, for taxien stod allerede klar, og flyet mitt ville nok ikke vente. Det hele gikk litt for fort for meg, og før jeg visste ord av det satt jeg altså der og vred kroppsdelene mine i unaturlige vinkler i baksetet på en taxi for et stykke tøy. Og igjen på stranden satt en gruppe med himla fine mennesker jeg har delt 14 dager av livet mitt med, som jeg ikke aner om jeg får se igjen.

Vel ute av finstasen tørket jeg et par svettedråper fra pannen og lot blikket falle nedover den nye versjonen av meg selv. Genser fra Sør-Afrika og bukse fra India, de eneste faktiske bevisene på at eventyrene jeg akkurat har lagt bak meg ikke bare var en ubegripelig drøm. Bak de store blå svever det også et helt hav fylt av lukter, mennesker, følelser, opplevelser og inntrykk jeg skal bære med meg med silkehansker resten av livet, men noe av det er liksom for utrolig til at jeg klarer å ta det innover meg, så det er enklere å stole på minnene når jeg kan føle stoffet kile mot huden.

Jeg sa meg ferdig og fornøyd med skifteshowet, ga slipp på stresset og flyttet blikket ut av vinduet som i fortfilm viste meg konturene av landskapet på vei mot flyplassen i Goa. Sakte men sikkert senket roen seg i meg, og tankene gled inn på ryddig rekke igjen. Jeg tittet nærmere, og forstod at det ikke var mer oppløftende enn en rekke med miserable fanger, lenket sammen i føttene, på vei mot noe ála evig smerte. For det gikk opp for meg hva jeg akkurat hadde tatt farvel med, og hvor jeg var på vei. Det er så mye enklere når det ikke er så stille rundt meg. Men taxisjåføren skrudde aldri radioen på.

Med rett fokus kunne jeg se mitt eget speilbilde i glasset jeg stirret ut av – det eneste som skilte meg fra den indiske natten utenfor. Den natten jeg rakk å elske før jeg måtte videre. Jeg kunne se at de store blå var faretruende blanke, og jeg sukket helt inn til beinet. Følelsene mine var akkurat som den indiske trafikken utenfor. Kaotisk og fra alle kanter, samtlige ville frem på en gang. Det gjorde meg apatisk, og tom. Jeg trodde ærlig talt ikke at denne avreisen skulle stikke like dypt som da jeg la Sør-Afrika bak meg, men den lille dråpen som stille fant veien nedover kinnet mitt proved me wrong. Hvor mange avskjeder skal et lite hjerte være nødt til å tåle?

«Om namaha shivay», hvisket jeg for siste gang idet jeg mistet kontakten med den indiske jorden under meg, og satte kursen mot den neste. Nå sitter jeg på hotellet mitt i Bangkok, og venter på at Kina skal reparere sorgen over enda et tårevått farvel. Jada, så skal ‘a GRINE seg rundt jorda da vettu.

ph_priv. I’m no. 3 from the left. The rest of the people are… Well, let’s just call them awesome!

Hello! Just stopping by to leave you a picture from last night! We went to F Bar, Mumbai for dinner and drinks – had such a good time! And the Indian food… Oh my GOD! It’s a chapter for itself. No, wait, not just a chapter – it’s a whole BOOK. I love it! Can’t wait to get home to introduce my friends and family to the magic of indian spices, which the cooking-class taught me. Just wait for it!

These are some of the people I’ve been travelling through India with, by the way. I really gonna miss having them around! Well, actually, I don’t get rid of the boys quite yet – we’re gonna travel through my next destination together aswell. Gonna be awesome!

Now we’re going to the airport with high-tec tuktuks (aka cabs), our flight to Goa is just a couple of hours away. Tonight is my very last night in India, already! I’m leaving the program a day before everyone else, maybe that’s for the better – cause then I’ll miss out on all the tearful farewells. My heart can’t take anymore of that!

Later, superpeople!