Jeg kunne fortalt dem at jeg har forelsket meg i en sjiraff. Hvordan hjertet mitt banker når blikket mitt møter de store, mørke øynene, hvordan de mørkebrune flekkene på den lyse pelsen minner meg om en himmel full av stjerner, hvordan jeg smiler når jeg tenker på en 5,5 m høy sjarmør med kraftig hjerte og kløver. De ville smilt med meg, køddet litt med hvor lang halsen til sjiraffen faktisk er, og smilt likevel. :- ) Jeg kan gå med alle forsvarsgrenene under armene, klar for å forsvare meg mot protester, sjokkreaksjoner og en knusende dom, men det ender med at jeg kaster fra meg både hær, sjø, luft og hv og står igjen med hakeslep. Reaksjonene jeg så komme, kom aldri. De tar sjiraffen med knusende ro, som om det er er en hverdagslig forelskelse å slite med. De bryr seg ikke om mengde pels, lengden på hals, dyreart eller rase. De vet individet har en puls og et hjerte, det holder for dem. De stiller kritiske spørsmål, ikke for å være slemme, men for å få meg til å tenke. “Hvordan skal du tvinne fingre og holde hender med en som går på alle fire og har kløver?”

Den tid, den sorg. Jeg har de beste vennene i verden.

(Jeg fant dette i arkivet mitt, blant innlegg som aldri ble postet, og det var jo litt søtt, så jeg poster det nå! Familie og venner, dere kan altså puste lettet ut – jeg har ikke blitt hodestups i enda en ny, feil giraff fyr. (Og nei, jeg tenner ikke på giraffer. Dronningen av metaforer, you know.)

Au….

Hun satt og forestilte seg den dagen hun skulle bli såret igjen. Den dagen han skulle innrømme å ha lagt hendene sine på ei annen. Igjen. Hun smakte på sorgen, den hadde utspring fra kjærlighet. Han med noen andre….. Hun visste at den dagen snart ville komme, en viten som gjorde vondt absolutt overalt. Hvordan i alle dager hun skulle forberede seg til en hjertesmerte, manne seg opp og så overleve når det til slutt smalt bak ribbeina?

Det virkelig knyttet seg i brystet, som så mange ganger før, da hun slapp tankene fri og det resulterte i sjalusi. Frykten for å bli erstattet la seg som frostrøyk rundt hjertet, hun fikk vondt i magen av å tenke på at han kanskje flørtet med noen andre. At hennes meldinger var det som nå fikk han til å smile, og at hans giftige tone sjarmerte en ny “henne” i senk. En ny “hun” kommer snart til å overta hennes plass ved siden av ham, og det drepte henne innvendig. Når “oss” blir til “de” og du blir stående igjen alene, hvordan i all verden skal du klare å puste?

Pust, jente. Pust. 

Hun avbrøt seg selv i det destruktive tankekaoset, hvor han alltid hadde stått i sentrum. Det var noe rart denne gangen. Avbrytelsen hennes. Det var som om hun våknet opp fra en langvarig koma. Hun følte plutselig lettelse. Hun er endelig fri.

Herregud, det er så deilig! Tanken på at de vonde følelsene aldri skal kvele meg igjen. For det har ingenting med meg å gjøre lenger. Han kuttet meg ut. Han satt meg fri. Jeg er ute av stand til å påvirke noe, det er bare å gi slipp. Hvorfor holde fast ved noe som ikke gir annet enn sorg og bekymringer? ”Åh hjertet mitt, tenk om han flørter med noen andr…” Samme for meg, det spiller ingen rolle lenger. Det er ute av mine hender. Å holde fast ved det vonde stopper ikke han fra å møte noen andre. Han med noen andre…. Jeg trenger ikke tenke på det mer, herregud, det forandrer jo ingenting. Det er tusen vonde tanker jeg slipper å tenke, jeg er så lettet. For det nytter ikke å dyrke en kjærlighetssorg, og være hele tiden livredd for at han skal finne noen andre. Det får bli noen andres bekymring. Jeg er ferdig.

Virkeligheten har slått inn, og denne gangen er du sterk nok til å takle den. Han dytter deg ut av livet sitt, ja vel. Det samme dyttet kommer til å sørge for at du snubler inn i noen andres armer, og disse vil ikke dytte deg videre men ta vare på deg og holde deg hardt. Snart takker du han for at han tvang deg til å gå. Kjærlighetssorg, ikke denne gangen. Å være lei seg for å ha blitt avvist er som å kjøre bil og havne i kø. Det nytter ikke å sitte og bli stresset og forbanna, for det gjør ikke at du kommer fortere frem. Det nytter ikke å sitte i en hjertesorg for en som har dyttet deg fra seg, for det gjør ikke at han tar deg tilbake. Det beste er å stige ut av bilen, smelle igjen døra og gå forbi køen. DA kommer du fortere frem.

foto_jono, red_priv

Når du er liten og lager rare grimaser med mammas kunstverk, kommer en oral pekefinger og forteller deg at hvis du holder grimasen lenge nok, kan du bli sånn. I frykt for å se rar ut resten av livet slipper du grimasen med en gang og bare håper du gjorde det i tide. Du løper barbeint bort til speilet, berører kinnene dine fortvilet før du smiler lettet når du ser at du fremdeles ser ut som deg selv.

Når du blir eldre og finner en grimase du elsker, vil du ikke at den skal slippe taket igjen og holder den så lenge du bare kan. Du lukker øynene og ønsker over alt i verden at din bestefars skremselspropaganda, den han brukte for å skremme deg fra å lage rare grimaser, er sann. Kanskje hvis jeg holder grimasen lenge nok – blir jeg sånn? Kanskje hvis jeg setter fantasien fri ofte nok – blir den virkelighet? Er det ikke sant at hvis du lyver mange nok ganger begynner du å tro på det selv? Betyr ikke det at det til slutt blir en sannhet?

En vakker dag vil det gå opp for deg at du har blitt lurt og at grimasen slipper taket så fort du er uoppmerksom, bare et sekund eller to er nok. Bestefars teori om at hvis du holder grimasen for lenge blir den værende fordufter og alt du har igjen er utgangspunktet; deg selv, med evnen til å lage en grimase men ute av stand til å tvinge den til å bli.

Du kan kanskje ikke tvinge det utrykket du drømmer om til å vare for alltid, men hvis du smiler mye nok får du smilerynker :-) Da kan du gi bestefaren din en klem, teorien hans hadde et snev av sannhet allikevel.

Hun er i beredskap.

Hei, hore, du glemte skjoldet ditt.

I know.

Ta på deg rustningen da, i det minste.

Nei.

Hvorfor i helvete  gjør hun det her mot seg selv?
Hvem faen er det som vil seg selv så vondt?
Vær så snill å ta på deg refleksen hvis du absolutt skal gå i mørket da,
sånn at du slipper å bli truffet av en trailer.
Fy faen, som jeg hater trailere.
Hvorfor oppsøker du dem da?

Hun hørte traileren nærme seg, det var den dopplereffekten hun lærte om på skolen.
Hva med det du lærte på den andre skolen?
Jeg er skolelei, så umotivert, nesten desorientert.
Du har jo allikevel lært det – så hvorfor tar du det ikke i bruk?
Jeg lærte nynorsk også, bruker det aldri.
Premiedust.
Hun sammenligner nynorsk med hjerteteori.

Hun tittet opp og ble blendet av frontlysene. Hun bet tennene sammen, så hardt hun bare kunne. Sammenstøtet kom til å bli stygt. Hun klarte ikke bestemme seg for om hun angret på refleksen eller ikke. Hvis hun hadde ombestemt seg og tatt den på allikevel, hadde det sikkert bare tatt litt lenger tid før traileren hadde truffet. Sjåføren hadde sett refleksjonen av frontlyset bevege seg i harmoni med beinet hennes, men sannsynligheten for at neste trailer hadde truffet henne i stedet er ganske stor.
Jeg lærte om sannsynlighet på skolen også.
En trailer ville ha truffet uansett, til slutt.

Hun stivnet.
Tiden stod helt stille.
Verden frøs til is.
Det er desember.
Det er 6. desember. Du ble akkurat påkjørt av en trailer.

Hun rynket pannen.
Overlever du?

Jepp

Går det bra med deg?

Vet ikke.

En ting er å stå våpenløs med rustningen på og skjoldet i høyre hånd, og vite at det er noe som prøver å treffe deg. Det er ubehagelig nok det.
Nå stod hun der med verken det ene eller andre, helt ribbet for beskyttelse, og tok i mot støtet med hjertet i front. Det er vondt.
Skal iallfall være det.

alle foto: priv

Hun tittet på klokka, den hadde begynt å gå igjen.
Hun tok seg til ribbeina. Hjertet hadde begynt å slå igjen.

Det er forventet at du gråter, frøken.

Men jeg gråter jo ikke.

Det er forventet at du har det vondt.

Men jeg føler ingenting!

Bullshit. Påstår du at du sitter igjen uten en skramme – etter å ha blitt påkjørt av en trailer?

Jeg påstår ingenting, men jeg gråter ikke.