Archives for the ‘lovestory’ Category

COMMITING A HEART CRIME

Hun åpnet øynene og gjennom tåken kunne hun skimte ham over henne. I neste øyeblikk forsvant hun igjen og verden gikk i sort.

Hun åpnet øynene. Tåken hadde lettet. Alt var som det skulle være, allikevel var det noe som ikke var som det skulle. Det var øynene hennes. De var vidåpne og lukket på en gang, samtidig, for en surrealistisk tilstand å befinne seg i. For en behagelig surrealisme.
Hun stod opp, grep håndkleet, løp ned til sjøen og lot det friske morgenvannet omfavne henne. Bevisstheten hennes svevde fraværende, underbevisstheten jobbet på spreng for å få henne ned på jorda igjen. Iskaldt bad, klare tanker, stillhet. Alt prellet av som regndråper mot en paraply. Og så kom han. Han smalt paraplyen sammen, kastet henne ned i bakken og åpnet øynene hennes.

Sannheten burde ha skyllet inn over henne, knekke henne, gjøre henne opprørt og såre henne dypt. For den kom til å såre andre.
Hun smakte på den sannheten, men det kom aldri noen usmak. Bare latter.
Hun bare lo.

Og så ble det stille. Hun steg inn i en illusjon hvor tårene føltes kunstige og skyldfølelsen kun var overfladisk. Delvis fordi hun ikke kunne klandres, delvis fordi en illusjon hadde tatt hver bit av henne. Hun rettferdiggjorde alt sammen igjen og igjen og fikk rettferdigheten bekreftet av de hun fortvilt ønsket det fra.

Sannheten er at hun hadde begått ugjerningen lenge før hun egentlig hadde gjort det.

about love and other stuff, use google translate for translation. love can’t be translated.

I CAN DIE HAPPY NOW

I dag har jeg vært på jobb, spist grillmat med Lena og kameratene hennes, feiret livet med en øl, gått en deilig tur langs sjøen

DRIT I DET, DRIT I ALT, JEG HAR MØTT EN BMW X6!

_________
Today I have been at work, had a barbecue with Lena and her friends, celebrated life with a beer, went for a lovley walk by the ocean

Oh fuck that, fuck everthing, I met a BMW X6!

EASTER LOVE


ph_priv, Easter 2014

Å, hvilken m.a.g.i.s.k påske. Ullsokker og saueskinn, og rødvin ved bålet, og hoppe i undertøyet og ut i badestamp i snødekt landskap med stjernehimmelen som eneste vitne.
“Åh, jeg har så lyst til å se nordlys en gang, jeg, kan ikke du gi meg nordlyset?” spurte jeg og så lengselfullt opp mot himmelen, og da ba han meg bli stående der jeg stod ute i snøen, og så løp han inn på hytta og hentet en penn som lyste grønt som han skar gjennom den mørke kvelden rundt oss med, og lagde nordlys til meg av det han hadde. Det var så innmari fint og romantisk at jeg nesten besvimte og gikk glipp av hele øyeblikket, men heldigvis gjorde jeg ikke det og det øyeblikket skal jeg huske så lenge jeg lever. Det er de små tingene som lager den store kjærligheta.

Jeg håper dere har hatt en like deilig påske, og at dere nyter det siste vi har igjen av den!

Oh, what a beautiful Easter. Wool socks and sheepskin, and red wine by the fire up in the mountains, and jumping into my underwear and out in the tub in a landscape covered in snow and the starry night was the only witness.
“Oh, I wish I could see the Northern Light sometime, can’t you give me the Northern Light?” I asked and looked longingly to the sky, and then he asked me to stand right there out in the snow where I stood, and he ran into the cabin to get a laser pen with a green light, and with that pen he cut through the dark night that surrounded us and gave me the Northern Light with whatever he had. It was so beautiful and romantic I almost passed out and missed the whole moment, but luckily I didn’t and I will remember that moment for as long as I live. It’s the small things that’re making the big love.

I hope your Easter was just as good as mine, and that you’ll enjoy the rest of it!

IT IS WHAT IT IS

ANSTRENGELSE er å holde telefonen i hånda mens han er i hjertet, og vite at stemmen hans bare er noen tastetrykk unna. Du kan så enkelt få oppmerksomheten hans i så mange sekunder han bruker på å lese meldingen din, fristelsen til å sende han noen ord er helt uutholdelig.

DESPERASJON er når du gir etter for lengselen etter å snakke med han, når du sender han en melding og venter sårt på svar. Det verste som kan skje er at du får en melding tilbake……. fra mamma, og ikke fra han.

VILJESTYRKE er å være logget på Facebook, og vite at du kan brette ut det sosiale livet hans som et skattekart foran deg bare du trykker på han, hjerteknuseren i 50 x 50 pixler, men allikevel klare å la være. Du har ikke godt av å se hun nye han ble venn med og pine deg selv med spørsmålet “hvem er hun?” og “hvordan møttes de?”

MOTVILJE er når du gir etter for fristelsen og trykker på hjerteknuseren allikevel. Du blir sittende å bla motvillig nedover Internetts versjon av drømmemannen din og hjertet sukker i takt med antall jenter du ser kommenterer statusene hans.

FORELSKELSE er ikke det ordet du burde bruke for å beskrive tilstanden din, med den tilgangen du har til å overvåke han i all hemmelighet, og det faktum at du gjør det – ligner det mer på en besettelse.


ph_priv

aldri publisert før, men skrevet i 2011, da det stormet som verst bak ribbeina – og til alle dere som noen gang lurte; ja, han finnes og ja – han leste/leser bloggen og har fått med seg de dypeste hjertesukkene jeg forfattet i mørket. Jeg hadde kanskje ikke utlevert følelsene mine på samme måte hvis det var i dag jeg falt pladask for en som var umulig å fange*, men det er et fint følelsesmessig eventyr å se tilbake på sånn i ettertid. Tekst blir alltid best når den er farget av brennende følelser.

*ingenting er umulig, det umulige tar bare litt lenger tid – blunkblunk

 For translation: copy + paste into google translate

LOVE ALONE

Hun lå og hørte på pusten hans. Likegyldighetens ekko. Hun presset fortennene sine hardt ned i underleppen, en anstrengelse og svak smerte hun håpet ville holde masken på plass. Den verste ensomheten er den som tynger brystet ditt når du ligger i en seng – sammen med noen.

Hun var ikke trist lenger, hun var ferdig med det. Men den nye følelsen var ikke videre søvndyssende den heller. Et sort sinne og ren frustrasjon, flettet sammen til en tilstand som skremte selv henne, hun som var i den. Men hun tillot seg ikke å skrike. Ikke å kaste ting i veggene. Ikke å knuse noe. Ikke å hyle ut det hun hadde på hjertet til han som var inne i det. Det eneste utløpet de sviende følelsene fikk var i tårer, de kjentes ut som sagblader nedover kinnene der hun lå i mørket og lyttet til pusten hans som stadig dro han lenger og lenger fra henne, og inn i dyp søvn.

Og der lå hun igjen. Alene og forlatt. Med tusen destruktive tanker, hundre usagte ord og et hjerte som stadig tok en mørkere tone.


ph_priv

Hun kunne telle på to hender hvor mange ganger hun hadde hatt denne samtalen med venninnene sine. Det evige spørsmålet – hvordan de i det hele tatt klarer å sovne når den de liksom elsker ligger like ved siden av og har det så vondt, og de vet det, men de løfter ikke engang et øyelokk. De lar det forbli lukket, og sovner. Til lyden av et hjerte som slår sprekker.

RATHER THAN FEARLESS

Den største frykten ved å forlate noen er ikke alltid stillheten og friheten som følger med det å bli alene. Noen ganger tar føttene deg med i en retning hjertet ikke bifaller, og den største frykten er å ikke bli stoppet på vei ut av døren når du går. Den endelige bekreftelsen på at du aldri satt de sporene du prøvde å sette på hans gulv. At armene som en gang var laget for å holde rundt deg, nå ikke leer seg en millimeter for å hindre deg i å bryte løs.

Alle trenger å bli kjempet for en gang i blant, holdt igjen og bli fortalt at de betyr noe. Likegyldighet knekker oss som fyrstikker.

The biggest fear about leaving someone isn’t always the silence and freedom that follows being alone. Sometimes your feet are taking you in a directions your heart doesn’t agree with, and the biggest fear is not to be stopped on your way out the door when you’re leaving. The final confirm that you never left those footsteps you wanted to on his floor. That the arms that once were made to hold you, now doesn’t move a centimeter to stop you from breaking free.

Everyone needs to get fought for sometimes, to be taken care of and told that they’re someone’s reason to smile.

BURNING

Was gonna show you tonight’s outfit, when these 30 roses came knocking on the door. So I thought I could show you my heart’s outfit instead. Romance isn’t dead ♥ Thank you, love!

EVERYDAY


ph_priv, at my grandma and grandpas house, Fredrikstad, Norway

Jeg har nesten ikke savnet noe som helst mens jeg har vært ute og reist, men nå som hjemreisen er innenfor rekkevidde ligger plutselig lengslene som perler på en snor. Jeg kan nesten ikke vente med å lukte mammas parfyme igjen. Å stoppe innom bensinstasjonen og få seg en pølse i brød med sprøkløk, og en Litago til lunsj. Å tenne stearinlys, sette seg ned i sofaen med sølveplet på fanget og TVen som beroligende bakgrunnsmusikk. Å gå barbeint ut på hellene når det nærmer seg sommer, og finne pappa døsende i solen mens mamma sitter ved siden av og leser en bok med brillene nede på nesen. Alt som pleide å være usynlig for meg, har nå blitt så detaljert at jeg nesten faller overende. Følelsen av parketten i trappene ned til støvet* under føttene, lukten av kjølerommet som egentlig ikke er så vond som kjøleskaplukten hos andre pleier å være, å automatisk liste seg rundt i stuen min når klokken har passert altfor mye i helgene, for ikke å vekke de som ligger under meg og sover. Å sitte ved middagsbordet og lure på hva i all verden det er pappa ler så hysterisk av nå, mens mamma sitter med gaffelen giv akt i hånda og hevede øyenbryn mens hun tålmodig venter på å få gitt han den neste biten. Hodet hans fungerer som mitt – vi sitter i hvert vårt lille univers, og PLUTSELIG faller det noe ned som får oss til å sprute ut i latter, mens resten av bordet lurer på hva i all verden det var som skjedde. Jeg gleder meg til å ta vina under armen og rusle ned til broren min, drikke rent vann fra springen og kaste toalettpapir i do. Jeg gleder meg til å spise brødskiver med leverpostei og nøkkelost, sitte med rundstykker hos støvet hver fredag og kjenne de myke hendene til mormor fikle med det lange håret mitt. Til bestefar peker meg på brystet og spør “Hva er det a?”, bare for å knipse meg på nesa når jeg vender den ned for å se etter. Jeg gleder meg til katten hopper opp i fanget mitt en kveld jeg er alene, bare for å slippe en liten fis og hoppe ned igjen. Hun er udregelig, åh, jeg savner henne.

Og så gleder jeg meg til å vise dem hvem jeg har blitt, og hva jeg har fått med meg i bagasjen. Jeg gleder meg til å dele ut suvernirer og gaver jeg har sanket verden rundt, til å (prøve å) stelle i stand indisk mat – som jeg lærte å lage på kokkekurset i Jaipur. Jeg gleder meg til å måle brunfarge, vise de bilder, filmer og fortelle det jeg aldri fortalte på bloggen. Jeg gleder meg til å endelig bli gjenforent med trygghet, endelig slippe guarden og puste lettet ut over at jeg klarte det. Men før dét må jeg banke i bordet, for reisen er enda ikke over.

Og hvis jeg fremdeles har vennene mine fra verdensreisen hengende på bloggen, så gleder jeg meg masse til å vise de bilder fra livet mitt i mitt eget hjemland. For borte er bra, men hjemme ER best.

*mamma og pappa

I’ve hardly missed anything while I’ve been travelling, but now that home is within my reach suddenly all of my longings are placed like beads on a string. I can not wait to smell my mom’s perfume again. To stop by the gas station and get a hotdog in bread with crispy onion and a Litago milk for lunch. To just light a candle, sit down in my sofa with my silver apple on my lap and the TV as soothing background music. To walk barefoot on the stones outside my house when the summer is approaching, and find my dad dozing in the sun while mom sits next to him reading a book with her glasses down on her nose. Everything that used to be invisible to me, has now become so detailed that I almost fall over. The feeling of the parquet in the stairs that go down to my parents, the smell of the refrigerator which is not really as bad as others refrigerators smells tend to be, to have to sneak around in my living room when the clock has passed too much in the weekends, just to not wake up my people that sleeps beneath me. To sit by the dinner table and wonder what in the world that made my dad laugh so hysterically, while mom sits with raised eyebrows and her fork ready in her hand as she patiently waits to give him the next bite. My dad’s head works like mine – we sit in our own little universe, and all of a sudden somethins drops to our minds that makes us burst out laughing, while the rest of the table are wondering what on earth is happening. I look forward to grab the wine and stroll down to my brother, drinking fresh tap water and throw toilet paper in the toilet. I look forward to eat bread with pate and key cheese, having rolls with my parents every Friday and feel the soft hands of my Granny fiddling with my long blonde hair. I look forward to find my cat jumping into my lap just to fart in my face, and then get down again. She’s disqusting, oh, I miss her!

And I look forward to show them who I’ve become and what my luggage contains. I’m looking forward to handing out souvenirs and gifts I have gathered around the world, to (try to) make Indian food for them – which I learned how to make during the chef course in Jaipur. I am looking forward to measuring skin colours, show my photos to my friends, videos and tell stories I never told on the blog. I am excited to finally be reunited with confidence, finally drop my guard and breathe a sigh of relief that I made it. But first I have to knock on wood, ’cause the journey is not yet over….

And if I still have my friends from all over the world hanging with me on the blog, I’m looking forward to show them my life, my homtown, my Norway. ‘Cause beeing away is great, but nothing beats at home.

likære

Noe sier meg at det ikke er så mye action i hjembyen min for tiden, når dette er forsiden på dagens avis. Åh, jævla Fredrikstad! Nå sees vi snart! Hjerte.

all about love

Alt handler om kjærlighet, ikke sant. Noen ganger finner du den på steder det hadde vært så mye enklere om du overså, men så gjør hjertet og sinn det umulig for deg. Det blir hos h*n, uansett hvor hardt du kjemper på fornuftighetens side. Bare dropp det. Kjærlighet som dette kommer ikke mer enn et par ganger i løpet av livet, tenk om dette er den eneste du får? Vel. Så alt du kan gjøre er å gjøre ditt beste for å spille med på notene som kommer innenfra, ennå så mye det måtte skjære i andres ører. Men melodien er enten de vil eller ei vakker, så om du spiller den ofte nok nynner de kanskje med etterhvert de også.

It’s all about love, you know. Sometimes you’ll find it in places it would’ve been so much easier to ignore. But your heart and mind make it impossible for ya. They’ll stay with him, no matter how hard you fight on the side of common sense. Just drop it. Love like this doesn’t show up more than a couple of times during a lifetime, what if this is the only one you’ll ever get? Well. All you can do is your best to play along with the notes from within, no matter how bad that’ll sound for people around you. But the melody is sweet, they can’t argue with that, so if you play it enough – they’ll have to hum along one day.