ph_priv, at my grandma and grandpas house, Fredrikstad, Norway
Jeg har nesten ikke savnet noe som helst mens jeg har vært ute og reist, men nå som hjemreisen er innenfor rekkevidde ligger plutselig lengslene som perler på en snor. Jeg kan nesten ikke vente med å lukte mammas parfyme igjen. Å stoppe innom bensinstasjonen og få seg en pølse i brød med sprøkløk, og en Litago til lunsj. Å tenne stearinlys, sette seg ned i sofaen med sølveplet på fanget og TVen som beroligende bakgrunnsmusikk. Å gå barbeint ut på hellene når det nærmer seg sommer, og finne pappa døsende i solen mens mamma sitter ved siden av og leser en bok med brillene nede på nesen. Alt som pleide å være usynlig for meg, har nå blitt så detaljert at jeg nesten faller overende. Følelsen av parketten i trappene ned til støvet* under føttene, lukten av kjølerommet som egentlig ikke er så vond som kjøleskaplukten hos andre pleier å være, å automatisk liste seg rundt i stuen min når klokken har passert altfor mye i helgene, for ikke å vekke de som ligger under meg og sover. Å sitte ved middagsbordet og lure på hva i all verden det er pappa ler så hysterisk av nå, mens mamma sitter med gaffelen giv akt i hånda og hevede øyenbryn mens hun tålmodig venter på å få gitt han den neste biten. Hodet hans fungerer som mitt – vi sitter i hvert vårt lille univers, og PLUTSELIG faller det noe ned som får oss til å sprute ut i latter, mens resten av bordet lurer på hva i all verden det var som skjedde. Jeg gleder meg til å ta vina under armen og rusle ned til broren min, drikke rent vann fra springen og kaste toalettpapir i do. Jeg gleder meg til å spise brødskiver med leverpostei og nøkkelost, sitte med rundstykker hos støvet hver fredag og kjenne de myke hendene til mormor fikle med det lange håret mitt. Til bestefar peker meg på brystet og spør “Hva er det a?”, bare for å knipse meg på nesa når jeg vender den ned for å se etter. Jeg gleder meg til katten hopper opp i fanget mitt en kveld jeg er alene, bare for å slippe en liten fis og hoppe ned igjen. Hun er udregelig, åh, jeg savner henne.
Og så gleder jeg meg til å vise dem hvem jeg har blitt, og hva jeg har fått med meg i bagasjen. Jeg gleder meg til å dele ut suvernirer og gaver jeg har sanket verden rundt, til å (prøve å) stelle i stand indisk mat – som jeg lærte å lage på kokkekurset i Jaipur. Jeg gleder meg til å måle brunfarge, vise de bilder, filmer og fortelle det jeg aldri fortalte på bloggen. Jeg gleder meg til å endelig bli gjenforent med trygghet, endelig slippe guarden og puste lettet ut over at jeg klarte det. Men før dét må jeg banke i bordet, for reisen er enda ikke over.
Og hvis jeg fremdeles har vennene mine fra verdensreisen hengende på bloggen, så gleder jeg meg masse til å vise de bilder fra livet mitt i mitt eget hjemland. For borte er bra, men hjemme ER best.
*mamma og pappa
I’ve hardly missed anything while I’ve been travelling, but now that home is within my reach suddenly all of my longings are placed like beads on a string. I can not wait to smell my mom’s perfume again. To stop by the gas station and get a hotdog in bread with crispy onion and a Litago milk for lunch. To just light a candle, sit down in my sofa with my silver apple on my lap and the TV as soothing background music. To walk barefoot on the stones outside my house when the summer is approaching, and find my dad dozing in the sun while mom sits next to him reading a book with her glasses down on her nose. Everything that used to be invisible to me, has now become so detailed that I almost fall over. The feeling of the parquet in the stairs that go down to my parents, the smell of the refrigerator which is not really as bad as others refrigerators smells tend to be, to have to sneak around in my living room when the clock has passed too much in the weekends, just to not wake up my people that sleeps beneath me. To sit by the dinner table and wonder what in the world that made my dad laugh so hysterically, while mom sits with raised eyebrows and her fork ready in her hand as she patiently waits to give him the next bite. My dad’s head works like mine – we sit in our own little universe, and all of a sudden somethins drops to our minds that makes us burst out laughing, while the rest of the table are wondering what on earth is happening. I look forward to grab the wine and stroll down to my brother, drinking fresh tap water and throw toilet paper in the toilet. I look forward to eat bread with pate and key cheese, having rolls with my parents every Friday and feel the soft hands of my Granny fiddling with my long blonde hair. I look forward to find my cat jumping into my lap just to fart in my face, and then get down again. She’s disqusting, oh, I miss her!
And I look forward to show them who I’ve become and what my luggage contains. I’m looking forward to handing out souvenirs and gifts I have gathered around the world, to (try to) make Indian food for them – which I learned how to make during the chef course in Jaipur. I am looking forward to measuring skin colours, show my photos to my friends, videos and tell stories I never told on the blog. I am excited to finally be reunited with confidence, finally drop my guard and breathe a sigh of relief that I made it. But first I have to knock on wood, ’cause the journey is not yet over….
And if I still have my friends from all over the world hanging with me on the blog, I’m looking forward to show them my life, my homtown, my Norway. ‘Cause beeing away is great, but nothing beats at home.
