Å fordøye en kronisk hudsykdom gjør at jeg vekselsvis får vondt i magen og ler så piercingen rister. Fordøyelsen er ikke over, men å svelge det med bokstaver som bestikk og dere som tilskuere har definitivt økt forbrenningen.

“Psoriasis. Du kommer til å ha det resten av livet, men det kommer til å forsvinne og blusse opp igjen i perioder.”

Første periode har vart siden februar. Diagnosen ble satt i vinter og jeg har vært flekkete i snart et halvt år. I begynnelsen var det utrolig mange tanker som styrte meg over på “Evig singel. Ingen vil ha det her, det er ekkelt.” Jeg var så sta! Jeg skulle nekte meg selv å bli forelsket i noen, aldri i livet, hvis jeg ble det ville jeg bare bli såret når han stakkars jævelen oppdaget at jeg var for flekkete for han. Jeg skulle aldri vise meg frem til noen, jeg skammet meg, følte meg møkkete og fikk tårer i øynene av mitt eget speilbilde. JA, så tungt tok jeg det, jeg som ivrig prøver å overbevise andre om at utseendet ikke teller…

Det er løgn. Utseendet teller, men bare for din egen del. Det teller for at selvbildet ditt skal kunne glitre som et glansbilde, ikke for noe annet og ikke for noen andre. De feilene du ser ved deg selv vil de som bryr seg om deg se forbi. Leopardtendensene mine har ikke fått noen til å kaste opp enda, det er bare i mitt eget hode. Alt står på meg. Jeg forhåndsdømte hele verden og tenkte at alle kom til å tenke at jeg var ekkel å se på. Den tøffeste dommen fikk jeg altså selv. Jeg har trodd jeg har vært tankeleser, “æsj, så ekkelt..” tenker jeg at andre tenker, det er et tankemønster jeg prøver å komme meg ut av nå.

Du trenger ikke være så hard mot deg selv, Marie. Hvis prinsen i eventyret ditt hadde fått leopardflekker – hadde du revet av han kronen og gjort han om til frosk da? Er det så big deal, liksom, disse flekkene?

Etter jeg slapp leoparden fri har tankene skiftet retning. Forrige uke var jeg til og med på nippet til å sole meg ute med en kamerat – med oppbretta bukser! Fremgang, dere. Fremgang. Det at jeg har blottlagt dyret i meg på nett har gjort at jeg lettere klarer å vise meg frem offline, uten å måtte forklare så mye. De som kjenner meg forstår greia, de vet at jeg ser ut som jeg gjør, de driter i det, og de vet at jeg bearbeider det. Jeg får så mye ut av det her, leopardoppvisningen. Ikke bare får jeg titalls av daglige kommentarer på nettet om at jeg inspirerer og viser styrke, medsoldater har også kommet bort og sett på meg med respekt.

“Det var tøft gjort.” Dagen etter jeg slapp bomben.
“Hva da?” Jeg ler nervøst og later som jeg ikke skjønner en dritt av hva han snakker om.
“Sykdommen.”
“Åja, neida, det… Det ordner seg.”

Og så står jeg der og ser ut som jeg ønsker meg vekk derfra for alt i verden, selvom innsiden egentlig lyser stolthet og jeg mentalt gir han en klem. Det å vite at noen ser opp til meg fordi jeg tørr å være meg selv, med alle “feilene” det måtte innebære, har gjort meg tryggere på, jess – meg selv. Jeg visste dette ikke var en sykdom, det er en lærdom og nå prøver jeg å gi dere lekser ved å fortelle om den. La dere inspirere av hvor pent et utseendet som skiller seg ut blir tatt i mot, les gjennom kommentarene dere selv har skrevet og legg merke til at ingen egentlig bryr seg en dritt om hvordan andre ser ut.

Åh, dere gjør meg så glad!

Du kan forsikre meg om at giften verken tar håret mitt eller tennene mine, at jeg fint kan trene som før og slipper noen bivirkninger fordi kuren er mye svakere enn den man får ved kreftbehandling. Du kan si det en million ganger til hvis du vil.

Ordet gir meg fortsatt gåsehud.

Er det ikke ironisk? Bare dager etter at jeg skrev innlegget om at utseendet ikke betyr noe, tidlig i februar, raser verden min sammen når hudlegen diagnoserer meg med en overfladisk kronisk sykdom. Skjebnens ironi. Psoriasis har tatt over kroppen min.

Jeg distanserte det ganske lenge før jeg skjønte at jeg bare må lære å leve med det. “Du takler det veldig bra, Marie!” Hvis det er bra å takle det ved å ikke takle det, antar jeg at hun hadde rett. Jeg levde lenge i håp om at det skulle gå fort over, behandlingene legen satt opp til meg og tonen han tok tydet på det. “Nå får du bad også, sånn at det trekker seg enda fortere tilbake!” Det gjør nemlig det, trekker seg tilbake altså. Sykdommen er kronisk, den kommer alltid til å være der, men den kan forsvinne og bli så godt som usynlig igjen. Jeg gleder meg til det skjer, da skal jeg gå i kjole i snøen om det så blir vinter før jeg får tilbake kroppen min. Jeg savner den sånn!

Nå har det gått 4 mnd og tusen behandlinger siden diagnonsen. Legens tone har blitt en helt annen. “Hvorfor har du så mye, da…? Hvorfor går det ikke bort?”

Jeg får behandling med bivirkninger en jente bare kan drømme om; ukentlige lysbehandlinger som opprettholder en gylden brunfarge og hår som vokser fortere. Jeg står i UV-stråler i bare 4 minutter, og blir brunere og blidere enn et solstudio noen gang har gjort meg før. Jeg trøstet meg med det i begynnelsen, at bivirkningene passet meg perfekt, før jeg visste hva slags sykdom jeg hadde med å gjøre. Hva faen er vitsen med å være så fantastisk brun når jeg ikke kan vise det frem til noen?

“Marie? Hvordan kan du la verden gå i grus over en så overfladisk sykdom, når faren din ikke kan gå for resten av livet og smiler ved middagsbordet allikevel…?”

Samvittigheten for at jeg har latt meg knekke av en leopardaktig kropp, når pappa er så sterk med en kropp som ikke virker i det hele tatt, tar liv av meg. Jeg kan fortsatt gå, jeg kan leve et helt normalt liv, det er ingen som ser at jeg er syk med mindre jeg skriker det ut, hva er det du gråter for, Marie?

Det lurer jeg på også….