August 18th, 2011

si meg pt 2

Fortsettelse fra dette innlegget. Interessant å se hvordan dere hadde reagert! Man kan liksom ikke vite helt før man er i situasjonen selv. Jeg har kommet langt i prossessen hvor jeg må godta at jeg er sånn, jeg tenker nesten ikke på at jeg er syk lenger. Bildene i forrige innlegg er fra begynnelsen av utbruddet, nå er jeg nesten psoriasisfri – det eneste som er igjen er brune, store “fregner” der psoriasisen en gang boltret seg. Som en ekte leopard, uten røde sår og tårer.

Jeg hadde blitt forbanna. Jeg hadde gått i fornektelse. Jeg hadde tenkt det her skjer ikke meg. Jeg hadde brukt photoshop for alt det er verdt, og redigert bort hvert eneste spor av hudsykdom for de små tusner av lesere jeg hadde hatt hvis jeg var meg. Så ekkel hadde jeg følt meg. Jeg hadde overbevist meg selv om at jeg fremdeles var frisk og fin, at dette bare var en misforståelse. Fine huden min, si det er en misforståelse. Jeg hadde latet som ingenting, latet som jeg hadde gått i seng med en sykdom og våknet uten morgenen etter.

Og så hadde jeg våknet. Like dekket av sykdom som da jeg gikk å la meg kvelden i forveien. Jeg hadde fortvilt tenkt “Hvorfor meg?“. Jeg hadde skreket til mitt eget speilbilde, grått frustrerte tårer over en “ung, ødelagt utside” og tenkt at ingen mann i verden noengang ville røre meg igjen. Ingen kjoler ville se bra ut lenger, ingen sommerdager langs lange sandstrender, ingen lys og lettkledd fremtid i det hele tatt. Jeg hadde følt avsky for min egen kropp, som ikke lenger ville føltes som min. Jeg hadde følt at jeg var ekkel, og følt meg som et nederlag som taklet det så dårlig. Det her er så overfladisk, Marie! Du er ikke sånn!

Og så…. Endelig, hadde jeg sett nedover min egen kropp og innsett at samme hvor mye jeg fornektet, hatet og skrek til den ville det fortsatt være meg. Dette er meg. For resten av livet. Flekkete, hva så? Jeg hadde innsett at livet ikke stopper opp selvom jeg får utseendet til en menneskelig leopard. Det hadde gått opp for meg hva som egentlig betyr noe i den tiden vi har fått tildelt her på jorda, og at skjønnhetsidealet og mitt lille avvik fra det er så langt ifra hva som er verdt å gråte for. At kroppen min er flekkete kommer ikke til å synes i fotsporene jeg legger igjen etter meg i andres liv, i mitt eget liv. Når jeg finner en mann som elsker meg, ser han på det som er under flekkene, ikke dem. Hvilke flekker, jenta mi? At huden min ikke er som alle andres gjør meg ikke ute av stand til å leve det livet jeg har drømt om å leve. Jeg kan fortsatt gå, jeg kan danse, synge, le, leve, jeg er fortsatt meg. Jeg ville endelig forstått at i det jeg fikk diagnosen, fikk livet et nytt perspektiv. Mye mer verdifullt enn det forrige. Det som i utgangspunktet begynte som min selvdestruktive svakhet, ville etterhvert bli forvandlet til min største styrke. Og så ville jeg blitt sterk og reist meg. Som en leopard.

Jeg ville blogget om det. For min egen del, for å få utløp for følelser og utfordrende tanker, men også for å inspirere og la andre lære av de erfaringene leopardens angrep hadde gitt meg i prosessen. For å bidra til at det å ha en kropp som går utenfor skjønnhetsidealet, ikke lenger skal være tabu å vise frem eller skamfullt å snakke om. For å vise at utseendet i den store sammenhengen er totalt meningsløst å kaste bort energi på. Du er den du er, og livet er for kort til å kaste det bort på å prøve å se bra ut, når det du uansett blir husket for er de tingene du gjorde og ordene du sa, ikke hvordan du så ut da du gjorde det.

Og til slutt ville jeg hevet hodet, smilt og tenkt “DERFOR meg.

August 17th, 2011

si meg


Foto: 8. mars 2011


Foto: 24. april 2011


Foto: 24. april 2011

Hvordan hadde du reagert hvis kroppen din en dag hadde eksplodert ut i tusen røde dråper av ødelagt hud?

August 13th, 2011

good morning!

Om dagen blir bra kommer ikke lenger an på om jeg har stått opp på riktig bein.

Jeg må stå opp med riktig flekker.

August 9th, 2011

moose

Så du er nestenfrisk nå? Betyr det at det ikke er så mange flekker igjen?

Jeg blir aldri frisk, dere. Jeg kommer til å ha leopardblod i årene til jeg dør. Den kan fort gjøre som Jafar, og vende tilbake. Kanskje til vinteren når jeg fryser. Kanskje når jeg stresser. Kanskje når jeg sover lite, eller tenker for mye. Kanskje det er forelskelse som trigger den neste gang, at jeg blir så lykkelig at leoparden klikker og vil ut igjen. Jeg har hørt en historie, nemlig, om en jente som hadde alt. Hun var så lykkelig og så forelsket at hun fikk psoriasis. Just like that. “Du er for lykkelig. Her. Ta deg en sykdom.”

Jævla.

Se der. Jeg har en elg under senga, men det var ikke den jeg skulle vise dere nå. Jeg er fortsatt flekkete fra topp til tå, men flekkene er ikke røde og de skiller seg ikke ut fra resten av kroppen lenger. De har smeltet inn i huden, blitt glatte og brune. Nesten som store fregner over hele meg. Leoparden og jeg har blitt ett, nå.

Jeg har kunnet legge meg senere hver kveld de siste dagene, fordi leoparden ikke krever stellet sitt lenger. Det er så fantastisk deilig! Hudlegen sa at det ikke var noe poeng i å smøre de brune flekkene, det har ingen effekt, de kommer til å forsvinne i lysbehandlingen. De få flekkene som fortsatt krever litt stell lar jeg være. Det hadde jo vært litt trist å jage ut hele leoparden nå som jeg endelig har begynt å akseptere at den er der. Du kan få klamre deg til meg litt til, prikkedøden! Du och jag.

“Funka den kremen fra lush?”
Det er vanskelig å si. Jeg går på cellegift, tar kosttilskudd, smører med kremer på resept og kremer uten resept, tenker positivt, kler meg i bambusklær, unngår å stresse og får lysbehandling anhver dag. Herregud, alt jeg har ryddet plass til i livet mitt pga de flekkene! Alt det der skal bekjempe dyret, og jeg aner ikke hva som funker best. Sikkert cellegiften, de seks gule tablettene jeg kaster i meg hver onsdag. Ååhhhhhh, i morgen igjen…….

Nå skal jeg ut på fotoshut! Hade!

August 8th, 2011

smile

Førstemann til å ha verdens beste lesereJEG VANT!!!!


Hovefestivalen 2011, Arendal

Det var så surrealistisk. I det ene øyeblikket stod jeg himmelfallen ved siden av Janove fra Kaizers for å ta fanbilde, i det neste sto to nydelige tjejer og ville ta bilde med meg. MED MEG!!!! Mamma, pappa, avkommet deres har blitt kjendis!! Tusen takk for at dere sendte meg bildet, smilprodusenter, dere tok jomfrudommen min i å ta bilde med lesere. Supergøj!

Nå skal jeg dra leoparden bort til hudlegekontoret og sole vekk de siste flekkene. Jeg var hos hudlegen tidligere i dag, han sa at de brune flekkene som er igjen etter leopardutbruddet ikke lenger har psoriasis i seg. De er mer som støvet på en slagmark etter et slag, som forsvinner når vinden blåser det bort. Vår vind får være solstrålene, da, leo. Solstrålene og cellegiften. Kom a, så går vi.

Ps. Noen hadde tegnet en tiss (med tenner!) på skriveblokka til hudlegen. Jeg tegnet et bånd på den, så nå har hudlegen også en tiss i bånd. Lucky bastard!

August 3rd, 2011

ett år, tusen flekker senere


5. juni 2010


4. juni 2011

Det er klart jeg tenker på det, av og til, hvor fin jeg var. Hvor overfladisk bekymringsløs jeg var, med mitt underverk av en forbrenning som aldri lot meg overstige 58 kg og str small, samme hvor hardt jeg prøvde. Hvor takknemlig jeg var, for at jeg kunne løpe i sanden med saltvann i håret uten komplekser for det gavepapiret sjelen min var pakket inn i. Smilet mitt var liksom sløyfen rundt, laget av sølvbånd.

Det er klart jeg savner det, av og til. Jeg gjør jo det, men hvem hadde jeg vært i dag uten  lærdommen jeg har fått av å bære et gavepapir med leopardflekker, når alle andre bærer et papir av gull? Jeg ville faktisk ikke vært foruten. Det er flekkene som er sløyfen nå, laget av gullbånd.

For leoparder lander alltid på beina. Gjør de ikke?

August 2nd, 2011

Nei

Er leoparden borte?” spurte hun.


Vi er ett, nå. Svarte jeg.

July 27th, 2011

le’ pard


fotopriv

Selv leoparden er i sorg. Den trekker seg tilbake i stillhet.

July 20th, 2011

best thing

Jeg lufter leoparden i dag også, jeg. Jeg kjenner at jeg blir matt av tanken på å la en sykdom styre livet mitt. Jeg nekter. BLÅNEKTER! I barnehagen betydde det at da virkelig nekter du. Med stor N.

Jeg skal fortelle dere litt om livet senere, nå skal jeg møte Theatjej i Hællæwood. Og jeg blånekter å skifte til bukse. Hade!

July 16th, 2011

fuck det, jeg går i shorts

12:35, drar til Tigerstaden