Archives for the ‘psoriasis’ Category

good morning!

Om dagen blir bra kommer ikke lenger an på om jeg har stått opp på riktig bein.

Jeg må stå opp med riktig flekker.

moose

Så du er nestenfrisk nå? Betyr det at det ikke er så mange flekker igjen?

Jeg blir aldri frisk, dere. Jeg kommer til å ha leopardblod i årene til jeg dør. Den kan fort gjøre som Jafar, og vende tilbake. Kanskje til vinteren når jeg fryser. Kanskje når jeg stresser. Kanskje når jeg sover lite, eller tenker for mye. Kanskje det er forelskelse som trigger den neste gang, at jeg blir så lykkelig at leoparden klikker og vil ut igjen. Jeg har hørt en historie, nemlig, om en jente som hadde alt. Hun var så lykkelig og så forelsket at hun fikk psoriasis. Just like that. “Du er for lykkelig. Her. Ta deg en sykdom.”

Jævla.

Se der. Jeg har en elg under senga, men det var ikke den jeg skulle vise dere nå. Jeg er fortsatt flekkete fra topp til tå, men flekkene er ikke røde og de skiller seg ikke ut fra resten av kroppen lenger. De har smeltet inn i huden, blitt glatte og brune. Nesten som store fregner over hele meg. Leoparden og jeg har blitt ett, nå.

Jeg har kunnet legge meg senere hver kveld de siste dagene, fordi leoparden ikke krever stellet sitt lenger. Det er så fantastisk deilig! Hudlegen sa at det ikke var noe poeng i å smøre de brune flekkene, det har ingen effekt, de kommer til å forsvinne i lysbehandlingen. De få flekkene som fortsatt krever litt stell lar jeg være. Det hadde jo vært litt trist å jage ut hele leoparden nå som jeg endelig har begynt å akseptere at den er der. Du kan få klamre deg til meg litt til, prikkedøden! Du och jag.

“Funka den kremen fra lush?”
Det er vanskelig å si. Jeg går på cellegift, tar kosttilskudd, smører med kremer på resept og kremer uten resept, tenker positivt, kler meg i bambusklær, unngår å stresse og får lysbehandling anhver dag. Herregud, alt jeg har ryddet plass til i livet mitt pga de flekkene! Alt det der skal bekjempe dyret, og jeg aner ikke hva som funker best. Sikkert cellegiften, de seks gule tablettene jeg kaster i meg hver onsdag. Ååhhhhhh, i morgen igjen…….

Nå skal jeg ut på fotoshut! Hade!

smile

Førstemann til å ha verdens beste lesereJEG VANT!!!!


Hovefestivalen 2011, Arendal

Det var så surrealistisk. I det ene øyeblikket stod jeg himmelfallen ved siden av Janove fra Kaizers for å ta fanbilde, i det neste sto to nydelige tjejer og ville ta bilde med meg. MED MEG!!!! Mamma, pappa, avkommet deres har blitt kjendis!! Tusen takk for at dere sendte meg bildet, smilprodusenter, dere tok jomfrudommen min i å ta bilde med lesere. Supergøj!

Nå skal jeg dra leoparden bort til hudlegekontoret og sole vekk de siste flekkene. Jeg var hos hudlegen tidligere i dag, han sa at de brune flekkene som er igjen etter leopardutbruddet ikke lenger har psoriasis i seg. De er mer som støvet på en slagmark etter et slag, som forsvinner når vinden blåser det bort. Vår vind får være solstrålene, da, leo. Solstrålene og cellegiften. Kom a, så går vi.

Ps. Noen hadde tegnet en tiss (med tenner!) på skriveblokka til hudlegen. Jeg tegnet et bånd på den, så nå har hudlegen også en tiss i bånd. Lucky bastard!

ett år, tusen flekker senere


5. juni 2010


4. juni 2011

Det er klart jeg tenker på det, av og til, hvor fin jeg var. Hvor overfladisk bekymringsløs jeg var, med mitt underverk av en forbrenning som aldri lot meg overstige 58 kg og str small, samme hvor hardt jeg prøvde. Hvor takknemlig jeg var, for at jeg kunne løpe i sanden med saltvann i håret uten komplekser for det gavepapiret sjelen min var pakket inn i. Smilet mitt var liksom sløyfen rundt, laget av sølvbånd.

Det er klart jeg savner det, av og til. Jeg gjør jo det, men hvem hadde jeg vært i dag uten  lærdommen jeg har fått av å bære et gavepapir med leopardflekker, når alle andre bærer et papir av gull? Jeg ville faktisk ikke vært foruten. Det er flekkene som er sløyfen nå, laget av gullbånd.

For leoparder lander alltid på beina. Gjør de ikke?

Nei

Er leoparden borte?” spurte hun.


Vi er ett, nå. Svarte jeg.

le’ pard


fotopriv

Selv leoparden er i sorg. Den trekker seg tilbake i stillhet.

best thing

Jeg lufter leoparden i dag også, jeg. Jeg kjenner at jeg blir matt av tanken på å la en sykdom styre livet mitt. Jeg nekter. BLÅNEKTER! I barnehagen betydde det at da virkelig nekter du. Med stor N.

Jeg skal fortelle dere litt om livet senere, nå skal jeg møte Theatjej i Hællæwood. Og jeg blånekter å skifte til bukse. Hade!

fuck det, jeg går i shorts

12:35, drar til Tigerstaden


black panther


sort skinnkjole_vila

Jeg har begynt å kjøpe korte kjoler igjen! Det finnes ikke et tydeligere tegn på optimisme og positivitet enn det. Kroppen min, kjære kroppen min. Jeg som egentlig hadde tenkt til å gjemme deg bort helt til jeg ble flekkfri, unnskyld, unnskyld, unnskyld! Jeg er fast bestemt på at jeg skal gå i kjole igjen før sommeren er slutt. Med eller uten flekker. Hodet må bare skjønne at det er greit først.

Kjolen er av uekte skinn og egentlig ganske kul! Det er verdens største fremgang og de best brukte 200 kronene på lenge. Det føles som jeg har kjøpt en rømningsvei ut fra en destruktiv tankegang. En rømningsvei i sort skinn. Tankegangen har ikke vært helt god når jeg har vært på shopping de siste månedene, nemlig. Jeg har bare lett etter maxikjoler, enda jeg hater å gå i lange kjoler. “De dekker iallfall hele kroppen, og godt er DET….” Jeg har blitt trist av å se på sommerklær i butikkene, fordi jeg vet at jeg aldri kunne tillate meg å gå i det selv. Ikke nå. “Ikke når det er dette verden kommer til å se…. “ Hvis jeg har kommet over noen fine kjoler, må jeg alltid se for meg om de passer til mønstrete, sorte strømpebukser først, for de er de eneste strømpene som skjuler mesteparten av leoparden.

I går derimot, var det litt lysere bak øynene mine. Jeg og L shoppet i Ski.

Jeg kjøpte både jumpsuit og kort skinnkjole, og tenkte at “..prikkene forsvinner snart allikevel, da kan jeg gå i hva faen jeg vil igjen!” Og “hvis ikke, går jeg i det allikevel… La de stirre. Det er bare noen prikker på huden, Marie. Get over it.”

Jeg ser de ikke selv lenger, nemlig. Flekkene. Og da tenker jeg ikke så mye over dem. Forsiden er så godt som fin igjen, det er baksiden som tvinger meg til å kle på meg bukser og se etter lange kjoler og en og annen burka. Jeg skvetter jeg når jeg ser bilder av meg selv bakfra. “Herre…. PRIKKEDØDEN!!!!” Det ser alltid mye verre ut enn det jeg forventet, jeg blir… Ikke glad. Vær glad, tenk positivt, jente. Finnes det et positivt ord for “gretten”?


foto private

Kan noen minne meg på at jeg må slutte å ta bilder av meg selv bakfra?

Remember all the sadness and frustration, and let it go. Let it go.

01:41

Kroppen har liksom blitt et kart over negative tanker. Jeg kan peke på den ene prikken og nesten si med sikkerhet at den er der på grunn av h*n. Nummer to er søvnmangel, nummer tre kom av deadlinestresset rundt Afghanistanboken, men den er snart usynlig igjen. Jeg har ikke nok stress og negativitet til de 34 893 andre prikkene, de bruker vel bare kroppen min scene. Pust, smil, hakuna matata.

Noen ganger blir jeg stresset av tanken på at jeg ikke må stresse, at jeg hele tiden må beholde roen og bare tenke glade tanker. Må jeg gå bekymringsløs resten av livet, jeg, da? Det kan jeg vel alltids klare. Egentlig burde alle mennesker i verden være utstyrt med en kropp som min, en som gir streng beskjed når det er på tide å gi slipp på bekymringer og stresse ned. En indre leopard som angriper hvis du ikke kvitter deg med negative faktorer i livet ditt, en som sørger for at du holder deg selv blid og fornøyd. For en behagelig, avslappet verden det hadde vært, med kropper som skifter farge etter humør.

Mood-ring er bare SÅ 2001….