Du føler deg ikke bedre jo flere menn du erobrer, du føler deg bedre den dagen du innser at du ikke trenger disse mennene for å vite at du er nydelig akkurat som du er. Kanskje du føler deg bittelitt bedre på din walk of shame hjem fra Mr Handsome en søndagsmorgen, tenk at du kapret han, liksom, men i lengden gir det deg ingenting annet enn shame, alle disse walkene. Respekter deg selv.
tumblr
I begynnelsen av leopardutbruddet var menn noe av det jeg bekymret meg mest over. Kanskje fordi det ofte er det motsatte kjønn som avgjør om du ser bra ut, eller ikke, når speilet ditt nekter å samarbeide. Det føles iallfall sånn, på den kronglete veien mot selvtillit. Leoparden dyrket frem bekymringer om fremtiden og kjærligheten. Hvor skulle jeg finne en som kunne leve med en psoriasistjej? Ingen vil vel frivillig stryke hånden over en hud som kjennes ut som sandpapir, som i tillegg er rødprikkete og ser udelikat ut både nært og langt ifra? Armene til en mann hadde plutselig blitt en fjern fantasi, og jeg følte jeg trengte dem rundt meg for å få bekreftet at jeg fremdeles var et catch. Personligheten stod det ikke på, herregud, jeg er jo DRITMORSOM, snill og sjarmerende som faen. Men i mine øyne hadde ikke det en dritt å si, for ingen tørr å nærme seg en personlighet som er pakket inn i et kaos av ekkelt. Det blir som å være en flue på vei mot lyset, men så er flua smart nok til å oppdage at lyset er fælt, så den bråsnur og flyr i motsatt retning. Det var tankegangen min, av en eller annen sinnsyk grunn hadde utseendet plutselig ALT å si. Jeg mener, hva ville folk si? “Han er samme hun derre ekle, husker ikke navnet, hun der… Hun med skorper over hele kroppen.” En del av meg orket ikke tanken på å vise kroppen min til noen, og iallfall ikke en mann. Den andre delen ville bruke det som medisin. Jeg følte jeg trengte en til å stryke meg over den ruglete magen min, som om ingenting hadde skjedd. Som om den fortsatt var myk, glatt og god som den en gang var. Som om han faktisk kunne levd med en leo, og at huden ikke betydde noe.
Leoparden rakk heldigvis aldri å sluke selvrespekten min, før jeg innså at jeg fortsatt var fin. Jeg trengte aldri armer i flertall for å føle meg trygg på at det fremdeles er håp. Jeg trengte vennene mine, og en alvorsprat med meg selv. Å erobre en ny, helg etter helg, ble aldri nødvendig for å bygge opp et godt selvbilde igjen. Jeg hadde èn hånd på magen, en som lekte med navelpiercingen som om den fremdeles prydet en mage som var fin. Den ene hånden var mer enn nok. Hvis han orket synet av meg, ville flere gjøre det. Hvis vennene mine sa jeg var fin og at det “..egentlig ikke var så ille”, mente de det. Og det viktigste av alt: de fikk meg til å mene det selv.
Mange jenter bruker gutter som de puslespillbrikkene man trenger for å danne et godt selvbilde. Åh, ikke gjør det mot dere selv.
Du tenker at jo flere menn du får på kroken, jo vakrere er du. Du er ikke vakker før du ser det selv, og det går opp for deg at du ikke trenger alle mennene for å se klart. Når ble de brillene dine? Wake up, sunshine, du stråler uten å måtte gispe etter bekreftelse av det motsatte kjønn.
