ph_priv, instagram @supermarie

Hei, superdupermarie.

Jeg synes ditt lille eventyr virker fantastisk. Det er vel strengt talt det også. Pappaen min har hatt samme sykdom som pappaen din i syv år nå, jeg var ni da han ble syk, og husker egentlig ikke så mye annet av det enn at han lå på sykehus tre timer unna hele jula. Han er frisk, men i det siste har det begynt å påvirke.. hjernen hans. Så han er litt på en snurr, rent mentalt.

Jeg viste han bloggen din, fortalte om pappaen din, og om verdensreisen. Pappa kan ikke engelsk, og var knapt i utlandet før seks år siden.

- Kanskje vi ska te Roma en tur, Renate, så kan æ lær engelsk og vi leik supermarie?

Ok, svarte jeg. Så da stikker vi en tur til Roma da.

Takk for bloggen din, og for at du er så super. :-)

Jeg får lyst til å grine av at dere er så nydelige, og sender meg mailer som denne. Og litt fordi MS har for lengst tatt fra pappaen min muligheten til å dra på slike spontanturer med sin datter. Sykdommer slår ned som lyn fra klar himmel flere tusen ganger over hele verden, hver eneste dag, så ta dette som en liten påminnelse (igjen) om at dere ikke må ta den friske kroppen deres for gitt! Vær takknemlig og leva livet <3

Hey, super duper marie.

I think your little adventure seems amazing. And it strictly speaking is too. My dad has had the same diagnosis as your father for seven years now, I was nine when he became ill, and don’t really remember much – else than the fact that he was in the hospital three hours away at Christmas. He is healthy, but lately it has begun to affect .. his brain. So he’s a bit of a spin, mentally.

I showed him your blog, told me about your father, and about your world journey. Dad does not speak English, and was barely abroad until six years ago.

- Perhaps we shall go to Rome, Renate, then I can learn English and we can pretend to be supermarie?

Ok, I answered. So now we’re off to Rome then.

Thanks for your blog, and that you are so super. :-)

I feel like crying that you are so gorgeous, and send me e-mails like this. And partly because MS has for long time ago taken my fathers opportunity to take on such spontaneous trips with his ​​daughter. Diseases beats down like lightning from a clear sky thousands of times all over the world, every single day, so take this as a reminder (again) that you shouldn’t take you healthy body for granted! Be thankful and live life <3

Dette er et spark i leggen til alle de som gir opp. Alle de som hører på andre, tar i mot og føyer seg som gummileire så fort noen legger fingeren sin på. TA DERE SAMMEN! Dere er deres eget jævla maskineri, det er bare dere som sitter med kontrollen, tankene og viljen til å være akkurat den du vil være, og gjøre akkurat det du har lyst til! Ikke la noen fortelle deg noe annet. Hvis drømmen din er i vest, går du ikke mot nord bare fordi noen mente at det var en retning som passet deg bedre.

«De bare ler av meg når jeg sier jeg vil inn i militæret…». Da er det viljen din som skal stoppe latteren deres. Dra i militæret, gi dem noe å le av og se hvordan kjeften deres lukker seg når du står der med attesten på utført førstegangstjeneste. «Men han såret meg sånn…!». Du burde ikke bry deg nok til å skrive den setningen engang. Han behandlet deg på en måte du ikke fortjener nærheten av, gi han den midterste fingeren din og gå videre. Ikke bruk tid og krefter på de som ikke bruker sine på å få deg opp og frem. Du er en uslepen diamant, og det er du selv som står med slipemaskinen. Noen kommer til å prøve å ødelegge deg med å lage fettete fingermerker på den krystallklare flaten din, andre kommer til å pusse på for å få deg til å skinne. Så er det opptil deg hvem du skal la få slippe til, og hvilke fingermerker du velger å bare tørke vekk uten å blunke, eller la være på som en demper på strålene du egentlig kunne gitt fra deg.

Ikke gi opp, du er der til slutt! Og fortsett å gå. Gå deres egen vei, følg deres egne drømmer, hør på det de rundt deg sier – men ikke la ordene overdøve deres eget jeg. Dere er diamanter som skal slipes, ikke gummileire som skal trykkes ned. Husk det.

Dere, da jeg løp den lille turen i skogen i går ble jeg så inspirert av absolutt alt der ute. Naturen, klimaet, hele VERDEN er full av motivasjon og lærdom, hvis dere bare ser etter! Bare tenk på det her neste gang dere løper en tur ute:

Du vil se at det er i motbakke det går oppover, at etter regnet skinner solen og etter kulden kommer varmen. Ta årstidene, for eksempel. Vinter, sommer. Fra kaldt, til varmt. Jo lenger du går, jo mer legger du bak deg, og jo nærmere kommer du målet. Etter smerten kommer alltid styrken, og med styrken kommer smerten sjeldnere. Du kan bli blendet av for mye solskinn, det aller beste fotolyset er jo når det er overskyet. Du ser ting klarest når verken solen skinner, eller regnet øser. Midt på treet! Det er da du ser ting som de virkelig er, i kontrasten mellom for mye solskinn og regntunge skyer. Gå sakte for å få med deg detaljene, men ikke så sakte at du blir kald. Forbered deg før du forlater det trygge, så er sjansen for at du klarer deg fint der ute større. Gå bestemt mot målet ditt, men ikke vær så giret at du sliter deg ut før du har nådd det. En vakker blomst visner når den ikke får vann, og skogen føles tryggest når trærne er mange og står tett sammen. Kommer det et fjell i veien din, klatre over det eller gå rundt. Da tar det kanskje litt lenger tid før du når målet, men etter omveien når du det allikevel, så ikke la fjellet knekke deg. Ta med deg en på reisen for å dele veien med noen, eller gå ensom hvis du trenger å finne veien på egenhånd. Stopp opp hvis du er usikker på hvor målet ditt har blitt av, men vær forsiktig med å gå tilbake til der du var. Det er helt ok å gå seg bort i blant, så lenge du melder i fra til noen før det blir farlig.

Og del turen med noen når du kommer hjem igjen, så andre kanskje kan lære noe av den også :-)

Jeg gikk og skrev ned dette mens jeg var i skogen i går, og klarte å koble det jeg fant i naturen rundt meg til alt her i livet; Kjærlighet, jakten på seg selv, trening, rusmisbruk, mentalitet, åh, bare bruk metaforene skogen gir deg så ser du at den snakker til deg når du trenger det! Jeg trengte det visst i går, den holdt ikke kjeft før jeg var inne igjen. Og da var det som jeg trodde. Etter en løpetur i skogen i litt for tynne klær, kom jeg inn i varmen igjen og ting ble bedre. Hadde jeg forberedt meg godt nok, hadde sjansen vært større for at jeg ikke ble kald der ute i det hele tatt. 

Livet, ass.