Jeg blar meg nedover bloggen til Angelica Blick. Fader, jeg vil også ha så proffe og pene hverdagsbilder av meg selv! Jeg går ut i hagen, inn på rommet mitt, ut i nabolaget, hvorsomhelst, tvinger kroppen min i femten forskjellige unaturlige positurer, later som jeg ikke enser kameraet, later som jeg er verdens mest utilgjorte person som blir tatt bilder av i oh so tilfeldige øyeblikk. Knipset sørger jeg for selv, med fjernkontrollen min. Jeg har ingen bloggassistent, jeg, som kan stå giv akt og fange bevegelsene mine til enhver tid. Jeg laster inn bildene på sølveplet og innser at min Brudevoldnese, mitt ubloggerske uttrykk aldri kommer til å kopiere elegansen til Angelica på den måten jeg vil at det skal. Jeg prøver å se ut som en svane, men bommer og ser ut som en kråke sendt i veggen med en sprettert.
Jeg ser på antrekkene til Elise lenge nok til at de fester seg på netthinnen, og kan dras frem hver gang jeg er ute og shopper. Men pengene mine når ikke opp til Acne, og kroppen min vil ikke bære plagg på samme måte som hennes gjør. Hva sa jeg om den svanen? Jeg er og forblir en kjøttmeis, og aller helst i ullgenser. Alle forsøk på noe annet dør ut i hånlig latter fra mitt eget nebb.
Jeg ser ansiktsuttrykkene og sminken Ulrikke legger daglig. Lurer på hvorfor i all verden mitt eget ansikt ikke oppfører seg på samme måte, hvorfor min egen hånd ikke fører kosten etter samme feilfrie mønster i speilet, hvorfor jeg ikke kan. Prøver, feiler, prøver og feiler igjen. Det er et refreng jeg kan utenat.
Jeg vil så gjerne gi leserne mine den samme bergtatte følelsen jeg sitter med når jeg scroller gjennom de største bloggernes hverdagsliv. Skjønnhet, inspirasjon til utseende, til bilder, til hverdagsmestring på strak arm. Jeg vil vekke bittelitt misunnelse, fordi utseendet mitt kan sammenlignes med en supermodells og jeg vil påvirke dem bittelitt til å lete etter de samme plaggene som jeg kler meg i, fordi de så meg i det, og det satt så pent at de fikk lyst på det selv. Jeg vil, jeg vil, men jeg får ikke til.
Og så ser jeg meg selv i speilet og ler hysterisk. Jeg ER jo ikke Angelica Blick, ikke Elise, ikke Ulrikke. Jeg er Marie Brudevold, og hvorfor i all verden skulle jeg ønske å være noen andre? Hvorfor prøver jeg så fælt? Jeg er unik, jeg er den eneste, jeg er ikke til å sløse med. Jeg har ikke det utgangspunktet som skal til for å lykkes i sminke, lykkes i mote, lykkes i proffposering på egne bilder. Jeg har ikke engang interessen, så hvorfor disse forsøkene? Marie Brudevold er ikke skapt for å inspirere på vegne av alles utseende. Jeg er jo søt, men jeg er ikke den typiske bloggsvanen som må til for å bergta andre jenter. Jeg må slutte å ønske noe annet, og heller begynne å fokusere på det som er MIN sterkeste side. På det som befinner seg bak kråkedrakten, bak kjøttmeisen, noe dypere enn mote og sminke – som jo bare er det ytterste laget av hva et menneske har å by på. Under fjærene i dag gnistrer ønsket om å fortelle deg at du er unik, at du må slutte å strebe og heller dyrke deg selv, din styrke, ditt talent. Slip deg selv, diamant, ikke la andres skinn sette deg i skyggen. Jeg ser deg, og du har potensiale til så mye mer. Til hva enn du vil her i verden! Fokuser på deg selv og ditt, og slipp din innvendige svane fri. For inni oss har vi alle én, og den må vi la fly.
ph_priv, the great wall of China, baby
