September 20th, 2012

#19 cold as ice

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

Skjønner ikke. Hvorfor ble du plutselig helt uinteressert i meg? Det kom så brått. Vi hadde vært igjennom så mye, du og jeg. Jeg trodde ikke det var så lett for deg å bare la meg gå. Bare sitte der, ikke svare når jeg prøvde å holde hånda di. Som jeg alltid gjør, du svarer alltid. Ikke nå. Jeg blir helt tom inni meg av at du plutselig ikke forstår hva du gjør. Plutselig. Så brått. Du prøvde ikke engang, du. Du så jeg prøvde, du ga opp. Du var feig. Du ga oss opp. Så lett. Betydde jeg ingenting for deg? Jeg spør hva som skjer. Vi har tydeligvis mistet gnisten. I løpet av en dag har du plutselig ingen interesse for meg. Du prøver ikke engang. Jeg sier til deg at det er sikkert bare en periode, og vi må jo jobbe for oss, snakke ut. Ikke gi opp. Du nikker. Virker ut som om du faktisk skjønner at det er ned- og oppturer i et forhold.

Vi legger oss i senga. Jeg stirrer opp i taket. Hater at du ikke legger deg inntil meg, eller tar hånda mi som du alltid pleier. Tårene renner stille. Jeg vet at du gir opp, jeg hater det. Skjønner ikke hvorfor. Trodde ikke du ville gi meg opp så lett. Jeg begynner å snakke. Føler at jeg aldri kommer til å få sjansen og fortelle han det en annen gang, siste sjanse, jeg vil at du skal vite, selv om det ikke nødvendigvis gjør noe for deg. Forteller han hva jeg føler, forteller han det jeg alltid har slitt med å snakke om, han vet at jeg er deprimert, har hatt det hardt, jeg snakker om det. Har snakket om det før, men ikke på denne måten.

Du sier at det er bare å tenke positivt, jeg svarer at det ikke alltid er like lett. Det er vanskelig for meg. Vanskelig, men jeg prøver så godt jeg kan. Du orker ikke tanken på at folk skal ha det fælt, som i at du ikke orker å være med dem. Grunnen er for du er i en slik fin periode i livet. Jeg trodde jo du ville være sammen med meg, da må du vite både de svake og sterke sidene mine. Du spør meg hva jeg vil at du skal si. Jeg vil at du skal si det du mener. Det du føler. Du sier ingenting, ligger der vekk fra meg. Jeg sovner. Våkner at du ligger ved meg, stryker meg, kysser meg. Jeg later som jeg sover. Vil ikke at du skal gå. Ikke forlat meg. Du flytter deg. Våkner igjen at du gjør det samme. Tenker kanskje du ikke har gitt oss helt opp.

Neste dag sitter vi der, du ignorerer mine forsøk. Ber deg vær så snill å holde meg, du gjør det og spør hvorfor jeg driver å piner meg selv. Jeg piner ikke meg selv. Du piner meg ved å gi meg tusenvis av miksa signaler. Du gir meg tingene mine. Gir meg den ene tingen jeg alltid hadde hos deg, den tingen du sa var begynnelsen på alt det jeg kunne ha hos deg. Jeg spør om dette er slutten, ja det er det. Du kunne ikke si det. Du måtte få meg til å spørre.

Du er feig. Jeg fortjener bedre. Selv om det svir, det svir så fælt i hjertet mitt. Du har alltid hatt hjertet mitt, du er min store kjærlighet. Du ga oss opp. Du sa du elsket meg, du sa du alltid ville være sammen med meg. Du ringte meg; bare for å si du savnet meg. Likevel så ga du oss opp så fort. Jeg håper du angrer, men du vil aldri ha meg igjen! (Selv om jeg egentlig vil være med deg for alltid. Jeg elsker deg…) Hvorfor du slo opp? Jeg likte deg mer enn det du likte meg. Du savnet meg bare når du ikke hadde så mye å gjøre. Nå har du skole og arbeid, du vil overleve da. Fint å være 17, fri og frank, sa du. Det føltes mer ut som om du prøvde å overbevise deg selv, prøvde å overbevise deg om at det går fint, det går over. Likte du meg noen gang? Hvorfor sløste du bort 5 år av livet ditt med meg?

Det går over… håper jeg. Du var så lite real på slutten. Det smerter meg, får meg til å tro det har skjedd noe. Eller så bare skylder jeg på noe annet. Vil at det skal være en ordentlig grunn for at du slo opp. Det var så brått. Så feigt…

Men neida! Vi skulle fortsatt være venner. Hvorfor prøver du da å fjerne alle spor av meg? Blandt annet, jeg kommenterte bildene dine på face, nå har du fjernet det jeg skrev. Det burde i så fall vært jeg som fjernet det, siden DU slo opp med meg. Greit nok, fjern meg. Gjør hva du vil. Nå er det slutt.
Du likte meg vel aldri du? Takk for alt.

Skrevet av anonym

September 13th, 2012

#18 ødelagte minner

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

Hun ser utover havet. En frisk bris blåser i håret hennes. En bølge skyller over de solbrune føttene hennes, og hun synker litt ned i den våte sanden. En tåre renner fra øyekroken. Drypper ned i sanden der den blir skylt bort av en ny bølge. Tåre på tåre renner fra øynene hennes.

Ett minutt tidligere smilte hun og lo. Ett minutt tidligere var alt perfekt. Ett minutt tidligere trodde hun ikke noe kunne bli bedre. I løpet av det lille minuttet forandret lykken seg til en ubeskrivelig tristhet. “Jeg vil ikke ha deg i livet mitt lenger”. Så fort kan det endre seg.

Nå føles det ut som at hun har ingenting. Til og med ikke minnene, for de er blitt ødelagt. Minnene betyr ikke noe mer. De betydde aldri noe. Det var bare noe hun innbilte seg. Det føles ut som at noen (les: h*n) har tatt en penn og tegnet store kryss over alle minnene som finnes. Ødelagt dem. Det samme med fremtiden. De gledene hun hadde sett for seg i fremtiden – de er skrotet ut. De finnes ikke nå lenger. De betyr ingenting lenger.

Nå bare står hun her. Føttene synker lenger og lenger ned i sanden for hver bølge som skyller innover land. Idet sanden har begravd føttene så mye at man skulle tro hun ikke ville klare å løfte dem fra sanden igjen, løfter hun den ene foten opp med en sterk kraft. Så den andre. Hun snur seg fort. Og går.

Alt forandrer seg. Men livet går videre.

Skrevet av Elise…

September 6th, 2012

#17 det skulle være mitt livs eventyr

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

USA.
Et helt jævla år.

Vi visste det begge to. Vi visste at det skulle skje. Allikevel, naive som vi var, ble vi sammen. Du og jeg. Jeg og du. Det var jo så lenge igjen. 9 måneder var god tid på å være sammen før jeg skulle flytte. Du spurte av og til hva i helvete du skulle gjøre når jeg reiste. Men jeg dyttet det under teppet og ville ikke snakke om det. Det var så lenge til, og det var ikke vits å snakke om det før avreisedatoen nærmet seg.

Men så begynte du å tenke mer og mer på det. Jo mer tid vi tilbrakte sammen, jo gladere ble du i meg. Og jo hardere ble det når jeg skulle reise. Du var så redd for at hjertet ditt skulle bli knust. Pysete var du! Var jeg ikke verdt det? Var jeg ikke verdt smerten? Kunne du ikke skjønne at det var like vondt for meg? At jeg allerede var for glad i deg?

Så slo du opp med meg. Tre måneder før avreise. Tre måneder der vi kunne vært sammen. Du og jeg. Jeg og du. Vi skulle være venner. Besøke hverandre av og til. Snakke til hverandre på fjesboka, så vi ikke mistet kontakten. Så skulle vi prøve på nytt når jeg kom tilbake. Jeg gråt. Jeg var utrøstelig. Det var ingenting jeg kunne gjøre. Du hadde allerede bestemt deg.

Dagene gikk. Jeg så fjeset ditt på venstre side av faceooken lyse grønt. Men du snakket ikke til meg. Ikke i det hele tatt. Skulle ikke vi være venner? Skulle vi virkelig miste kontakten allerede før jeg hadde reist? Brydde du deg ikke om meg? Var ikke du lei deg?

Ukene gikk som år. Etter en måned hadde vi enda ikke hatt en lengre samtale. Og vi som brukte å snakke sammen i timesvis, hver dag! Jeg kjedet meg hjemme. Satt på facebook og ventet på at du skulle snakke til meg. Hørte på deppemusikken min 24/7, og ville egentlig bare sove. Sove resten av livet. Jeg gråt meg i søvn mange ganger. Jeg gråt for hver minste ting som minnet om deg.

Jeg har kommet til det stadiet der jeg egentlig er litt sint på deg. Sint for at du ikke ville utnytte tiden du hadde sammen med meg. Sint fordi du ikke snakker til meg. Sint fordi du får meg til å føle det slik. Hvorfor skal vi vente 13 måneder på noe som kanskje ikke skjer, når vi egentlig kunne vært sammen? Hva om vi ikke finner tilbake til hverandre når jeg kommer hjem? Hva om du finner en annen mens jeg er borte? Hva var vitsen med all denne ventinga da?

Du ødelegger litt det fantastiske året jeg skal ha. Du kommer sikkert til å bli fort glemt i alt det “nye”, men akkurat nå gleder jeg meg mer til å få det overstått, enn til å faktisk reise. Det er ikke slik jeg skal føle det. Jeg skal glede meg så mye at jeg tripper på tærne og ikke klarer å sitte i ro. Men her sitter jeg med deppemusikken min, med et stort hull i hjertet og en enda større lengsel.

Jeg klarer ikke gi slipp. Jeg klarer ikke gi slipp på tanken om at vi skal bli sammen igjen.

USA.
Et helt jævla år.
Uten deg.

(ikke få deg kjæreste før et utvekslingsår. Det er dødsdømt og smertefullt)

Skrevet av Anonym

August 30th, 2012

#16 i’m sorry

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

Den 8.August i år 2012 var min andre fulle dag alene hjemme, eller det skulle bli det. I Juni fylte jeg hele 18 leveår, og skulle for første gang være hjemme uten foreldre, barnevakter eller lillebror. Men det ble ikke som planlagt. For den 8.August i år 2012 våknet jeg klokken 05.30 av at det ringte på dørklokken, og at hunden min knurret som en gal. Lyset skinte inn igjennom vinduet mitt, og jeg trodde jeg hadde sovet til langt på dag. Da døren ble åpnet kom en eldre mann med prestekrave.“Okei? Hva skjer nå?” tenkte jeg mens jeg holdt hunden i nakkeskinnet i ene hånden min (ikke hardt), og morgenkåpen igjen med den andre. “Jo, jeg er sognepresten fra Fyllingsdalen og jeg er her for å informere deg om at din bror ***** ***** er død.”

Rommet spant og hunden min prøvde tappert å hoppe opp å bite den ukjente mannen som fikk mammaen hennes til å gråte. “Hva sa du??” Sjokkbølgene slo inn i kroppen min, og jeg forsto ingenting. “Han er død. Han tok selvmord i natt, ved å henge seg.” Min kjære storebror. Min flotte storebror som jeg snakket med kvelden før, som kjeftet på meg fordi jeg drakk hele én cidær mens jeg koste meg med film. Død. “Om du tuller med meg nå, så dreper jeg deg”. Ordene slo ut av munnen min før jeg fikk stoppet dem. Presten så tilbake på meg og bekreftet enda en gang hva han hadde sagt… Min bror? Nei, han måtte ha kommet feil.

Jeg løp med hysteri inn til telefonen og ringte min bror. Nummeret hans var det siste på loggen min. Ingen svar ventet meg, bortsett fra Telenor sin kalde telefonsvarer. Min bror? Død? Nei.. Etter et par timer var hele familien hos meg, bortsett fra min kjære mamma og pappa. De var på vei hjem fra Roma, etter å ha avbrutt ferien sin.

Den 8.August i år 2012 tok min storebror livet av seg. Den 17.August i år 2012 bar jeg han ut av kirken og la han på hans siste hvilested. Den dag i dag, går jeg rundt og lurer på alt. Hvorfor, er det godt i himmelen, finnes himmelen, hva skjer når man dør, kom han til himmelen, ser han ned på meg??  Alle spørsmål og tanker raser rundt i hodet mitt mens en liten del av meg fremdeles nekter å tro hva alle rundt meg sier. Hvorfor sier de kondolerer? Min bror er jo ikke død, han kommer snart inn porten. Bare vent å se. Men han kommer aldri. I morgen er det to uker siden han døde. Og allikevel kan jeg ikke tro det. Min fine storebror..

 Som etterlatt søster føler jeg meg til tider uønsket, jeg kan ikke være alene hjemme, selv i bare to minutter, jeg føler skyld og smerte. Vær så snill dere der ute, snakk med noen om det. For det gjorde ikke min bror. Min storebror som fikk leve til å bli 22 år. Min storebror som etterlot seg søsken, foreldre, besteforeldre, venner og ikke minst en sønn på 9 mnd. Snakk med noen. Vær så snill. Ikke plasser noen i min situasjon igjen..
Prat med noen før det er for sent.
Skrevet av storebrorløs jente 18 år
May 23rd, 2012

#15 my girl

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

Jeg er så lei. Jeg er så lei av å ikke kunne være meg, være den jeg er. Jeg er jo det, men en stor del
av meg gjemmer jeg inni meg for mine nærmeste. Jeg vil rope det ut, vise det, dele det, men jeg
tør ikke. Men jeg vil jo så gjerne.
Det er så mange fordommer. Jeg har aldri vært en av dem som ikke tør si ifra. Jeg har aldri vært en av
dem som gnager på meningene sine uten å dele dem. Jeg er stolt av den jeg er. Jeg vil ikke være noen
andre enn meg, men noen ganger er det vanskelig å leve opp hva folk forventer av meg.
“Har du ikke en kjæreste, da? Joo, det må jo være en gutt du liker eller noe, hva?”

Jeg er så lei av det. Jeg vil bare fortelle dem det og se ansiktene deres. Men jeg tror ikke konsvekvensene
vil være verdt det. Men jeg skal. En dag skal jeg fortelle alle det. En dag når jeg er litt modigere og
kanskje litt eldre. En dag når jeg ikke får høre at det bare er en fase. En dag skal jeg fortelle dem om
kjæresten min, Julie.

Skrevet av Jente 17 år.

February 7th, 2012

#14 tabu

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg.


foto privat, modell meg og emilie

Hva gjør man når man innser at man har blitt det man hater? Gjort mot andre det man alltid har fryktet skal skje mot seg selv? Jeg har vært sint på venninner som har gjort det, jeg har baksnakket, fordømt. Aldri forstått, til tross for at jeg stort sett alltid har god innsikt, empati og forståelse for det meste. Men aldri utroskap. Vi har alle lært at utroskap sårer, ødelegger og igrunn er som å pisse i buksa for å holde seg varm. Til slutt angrer man, og skulle ønske man kunne få én sjanse til. Den samme historia går igjen og igjen og igjen. Min innstilling har derfor alltid vært ganske logisk: hvorfor er ikke mennesker i stand til å tenke lenger enn eget kjønnsorgan?

Men det måtte skje. Det finnes diverse rettferdiggjørelser, unnskyldninger og psykoanalytiske forklaringer på hvorfor det gikk som det gikk, men ingen av dem forandrer det faktum at leppene mine har vært i kontakt med andre enn kjærestens, at det ikke er kjærestens hender jeg savner når jeg ligger alene i sengen.  At det aldri vil skje igjen sier jeg høyt og ofte til meg selv, og kjenner med en gang tanken er tenkt hvor stor den løgnen er. Sannheten er at jeg gleder meg til neste gang. Sannheten er at jeg absolutt ikke angrer, og vet jeg ville gjort det samme igjen. Sannheten er at samme hvor godt jeg vet at mine handlinger er feil, føles de irriterende rett.  Etter flere måneder uten én eneste romantisk sommerfugl, har jeg endelig tusenvis samtidig.

Siden jeg har vært kjæreste i flere år, har jeg øvd inn rutinene ganske godt. Hei-kyss, hade-kyss, søte smil. Jeg vet hvor jeg skal putte hendene mine til riktig tid, hva jeg skal si, hvordan jeg skal oppføre meg. Jeg går på automatgir, og er så flink til å lyge og late som ingenting at det skremmer meg. Jeg skremmer meg.

Så – hva gjør man? Prøver man å være et bedre menneske overfor seg selv og være ærlig, når man vet det vil såre? Han er jo lykkelig uvitende. Den eneste som vil ha det bedre av det er meg, og jeg tror at en objektiv leser vil være enig i at jeg igrunn fortjener å ha det så jævlig som mulig.

For noe kjekt er det ikke. Følelsen av å sitte her med noens hjerte i hendene, uten å vite hva man skal gjøre med det. Følelsen av at å dra er det eneste rette, blandet med vissheten om at det er praktisk umulig for en fulltidsstudent å betale dobbel leie i flere måneder fram til sommeren og friheten kommer, og at det trygge pikerommet befinner seg flere hundre mil unna.

Filmene viser aldri denne siden av historien.

-  Skrevet av Anonym
January 16th, 2012

#13 You are the ever-living ghost of what once was

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg.

“The feelings that hurt most, the emotions that sting most, are those that are absurd; the longing for impossible things, precisely because they are impossible; nostalgia for what never was; the desire for what could have been; regret over not being someone else; dissatisfaction with the world’s existence. All these half-tones of the soul’s consciousness create in us a painful landscape, an eternal sunset of what we are.”

Den følelsen som slår til alle innvollene dine og tar tak i hjertet ditt og rister det så hardt at du ikke forstår hvordan du orker å holde ut.
Den absurde følelsen av lengsel etter noe som er så umulig å nå at det er helt latterlig at du i det hele tatt tenker på det.

Nostalgi. Lengsel etter noe som har vært, noe som fantes en tid tilbake i livet ditt. Noe som fantes for flere hundre minutter, timer, dager, uker siden. Anger. Tanken på at du skulle gjort noe annet, sagt noe annet, spurt om noe annet, skrevet noe annet.

For ingen følelse er så vond som følelsen du har når du er klar over at ønsket ditt aldri kan bli, aldri kan eksistere, aldri kan være.

Ingen viten er så vond som den viten om at det du nå ønsker er noe som kunne ha blitt, kunne ha eksistert, kunne ha vært.
Om du bare ikke var så sykt redd. Redd for å gjøre noe annet, si noe annet, spørre om noe annet, skrive noe annet.

Du blir tvunget til å spise anger til frokost og nostalgi til kvelds, og jeg vet at det er så mettende at kroppen din nesten vrenger seg.

Det er ganske synd at du ikke klarer å slippe bestikket ditt og gå over til neste rett. Det er fordi du er redd for at det skal smake akkurat det samme, eller hva?

Jeg er også redd.

http://open.spotify.com/track/3LeNQIGi0zwmQm8WShZB95

- Skrevet av M

December 8th, 2011

#12 time can’t stop the soul, dear.

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg.

Tusen takk for alle de nydelige og triste mailene dere sender meg, det gjør vondt å lese men godt å vite at dere setter ord på ting! Det hjelper. Dere er herlige, en vakker dag kommer han som er enig med meg inn i livene dere også. Jeg bare vet det. Inntil det skjer; stay strong!

“We spend half our life sleeping, but we spend our whole life waiting. Waiting in lines, waiting for times, waiting to be old enough, waiting for a call. We’re always waiting. We just don’t always realize it. Waiting for someone to say something, waiting for them to notice you. Constantly waiting for that one person, and they have no idea you’re waiting for them.”

Og når du har ventet så lenge at du har rukket å google “how to think about something else,” så mange ganger at det fyller opp historikken på pcen din, eller sjekket facebookprofilen hans over ti ganger daglig gjennom flere måneder, eller brukt hver eneste kveld til å gå gjennom alle feilene du gjorde, eller lagd hundrevis av uekte scenarioer i hodet ditt som inneholder that special someone bare for å kunne smile litt, når du skriver liste opp og liste ned med punkter som skal hjelpe deg med å få han tilbake, og når det øyeblikket du kunne gjort hva som helst for å unngå inntreffer så hardt at det føles som om alle de tusen sommerfuglene i magen forvandler seg til tunge blokker med bly – når han velger en annen..

Det er da venninnene dine sier at du må prøve å tenke på at det kanskje er noen andre som står i kø og venter på akkurat deg. Deg, og ingen andre. Men hvis du er som meg, slik at dørvaktene som står fremst i den køen ikke lar noen andre slippe inn til hjertet ditt uansett, er det bare å riste på hodet og vente enda litt mer. Vente på at søvnen skal komme litt tidligere de neste kveldene, slik at du slipper å kaste bort mer tid på de udugelige scenarioene du lager i hodet ditt, slik at du ikke får tid til å google ”how to get him back” bare for å innse at google er like udugelig som deg selv.

Folk sier at man ikke vet hva man har før det er borte. Det er løgn, for du visste veldig godt hva du hadde. Du bare trodde du aldri kom til å miste det.

http://open.spotify.com/track/42YywKfzqQ70rO2KY0CcZH

- skrevet av M.

December 1st, 2011

#11 friendships are like stars, not always seen but they’re always there

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

Ikke røde roser og mannlige hjerteknusere, men allikevel noe som får hjerte til å blø.

Jeg tar ofte meg selv i å misunne dem som nettopp har slått opp med kjæresten sin, eller sitter og gråter fordi de har det vondt, mens bestevenninnen holder rundt dem. Jeg misunner dem fordi de nettopp har hatt en kjæreste- en bestevenn, eller at de har noen som kan holde rundt dem mens de forteller hvor vondt de har det. Jeg kan godt føle allverdens smerte, hvis jeg bare har noen å snakke med det om, noen som kan holde rundt meg mens jeg gråter, noen som kan fortelle meg at det blir bra til slutt, noen som kan fortelle meg at de kommer til å sitte å holde meg i hånden helt til det går bra.

Jeg vet at det blir bedre og at “tiden leger alle sår”. Men når blir det bedre, og når leges mine sår? Men mest av alt, når skal jenter lære seg å oppføre seg fint mot hverandre?
- Skrevet av anonym.


fotopriv

Ti minutter senere tikket denne mailen inn i innboksen, herregud, så glad jeg ble! Les:

Okei, skummelt, jeg vet at jeg nettopp sendte deg en mail hvor jeg kverna venninnene mine, men nå rett etter at jeg hadde trykket på sendknappen fikk jeg en melding av ei av dem. Det hjalp visst virkelig å få det ned på papiret! Følte bare for å sende en mail igjen og si, TAKK!

Uansett kan jeg bare legge til at jeg er en ivrig og fast leser av bloggen din, og at du inspirer i massevis! Måten du skriver på er fantastisk :-)
- Hilsen fra anonym igjen

November 26th, 2011

#10 luckless love

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over lovelife og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få ting ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

Kjøttkverna. Forvirring, sinne, hat, redsel. Å kverne alle følelsene gjør ikke det bra, men jeg lever i håpet om at det hjelper.

Han har sin plass i mitt hjerte. Han er som ett av hjertekammrene jeg trenger for å få blodet til å sirkulere. Han er som oksygenet jeg trenger for å leve. Det har han vært siden vi ble i lag, den gang jeg var 14 år og han 16. Selv etter at det ble slutt har han vært en stor del av meg.

5 år seinere får han fremdeles gåsehuden min til å løpe om kapp fra topp til tå og hjertet mitt til å hoppe over et slag hver gang han smiler. Hver gang han snakker til meg blir jeg helt mo i knærne og når han tar på meg, smelter jeg gradvis. Han får meg til å glemme alt som er rundt meg, bare ved å se på meg. Han er den siste jeg tenker på før jeg sovner, og den første som dukker opp i hodet når jeg våkner. Han er levra mi, uten den lever jeg ikke.
På de 5 årene har både han og jeg hatt våre egne liv, med nye flørter og kjærester. Men valget mitt har bestandig falt tilbake på han.

Nå nylig kyssa han meg. Og Gud det var herlig. Endelig fikk jeg kjenne pusten hans på mine lepper igjen, der de hørte hjemme. Endelig fikk jeg holde rundt ham igjen, en oppgave som var ment for bare meg. Endelig fikk jeg kjenne varmen hans igjen.
Det var med tungt hjerte jeg stoppet kysset. Hva ville dama hans si? Hvordan ville han reagere når det gikk opp for han hva han hadde gjort? Hvordan ville jeg reagere når det gikk opp for meg hva han hadde gjort?

3 uker seinere ble det slutt mellom han og dama. Om det var på grunn av meg vet jeg ikke. Jeg vet ikke om jeg skal være glad for min del eller lei meg på hans vegne.

Han har kyssa meg igjen. Og igjen, og igjen og mer enn det. Og jeg vet godt at han ikke gjorde det fordi jeg får gåsehuden hans til å løpe løpsk, eller at jeg gjør knærne hans til gelé. Det er hun han savner. Han vil bare ha en måte på å komme seg over henne på.  Og her er jeg, så svak for han at jeg åpner meg fullt og helt, og lar han gjøre hva han vil med meg.

Her går jeg i troen på at han har ekte følelser for meg. Men han vet en gang ikke at jeg kunne løpt jorda rundt for han, spist verdens ekleste dyr for han eller tatovert hele kroppen for han.

Jeg gjør meg selv så forvirret. Det er to deler av meg som krangler. Den ene vet godt at han ikke har følelser for meg, mens den andre er fullstendig overbevist om at det er jeg han vil ha. Jeg blir sint på meg selv fordi jeg lar meg tro at jeg er den eneste. Jeg hater at jeg er så svak for han. Hater at jeg faller så lett for han og at jeg kan gjøre alt for han. Jeg er redd for at jeg aldri kommer over han. Redd for å sitte fast i den gjørma for alltid. Redd for alt jeg kan finne på å gjøre for han. Jeg er redd fordi han gjør meg blind.

Å kverne følelsene gjør ikke det bra, men jeg lever i håpet om at det skal hjelpe litt.

Skrevet av anonym