Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

Jeg er så lei. Jeg er så lei av å ikke kunne være meg, være den jeg er. Jeg er jo det, men en stor del
av meg gjemmer jeg inni meg for mine nærmeste. Jeg vil rope det ut, vise det, dele det, men jeg
tør ikke. Men jeg vil jo så gjerne.
Det er så mange fordommer. Jeg har aldri vært en av dem som ikke tør si ifra. Jeg har aldri vært en av
dem som gnager på meningene sine uten å dele dem. Jeg er stolt av den jeg er. Jeg vil ikke være noen
andre enn meg, men noen ganger er det vanskelig å leve opp hva folk forventer av meg.
“Har du ikke en kjæreste, da? Joo, det må jo være en gutt du liker eller noe, hva?”

Jeg er så lei av det. Jeg vil bare fortelle dem det og se ansiktene deres. Men jeg tror ikke konsvekvensene
vil være verdt det. Men jeg skal. En dag skal jeg fortelle alle det. En dag når jeg er litt modigere og
kanskje litt eldre. En dag når jeg ikke får høre at det bare er en fase. En dag skal jeg fortelle dem om
kjæresten min, Julie.

Skrevet av Jente 17 år.

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg.

foto privat, modell meg og emilie

Hva gjør man når man innser at man har blitt det man hater? Gjort mot andre det man alltid har fryktet skal skje mot seg selv? Jeg har vært sint på venninner som har gjort det, jeg har baksnakket, fordømt. Aldri forstått, til tross for at jeg stort sett alltid har god innsikt, empati og forståelse for det meste. Men aldri utroskap. Vi har alle lært at utroskap sårer, ødelegger og igrunn er som å pisse i buksa for å holde seg varm. Til slutt angrer man, og skulle ønske man kunne få én sjanse til. Den samme historia går igjen og igjen og igjen. Min innstilling har derfor alltid vært ganske logisk: hvorfor er ikke mennesker i stand til å tenke lenger enn eget kjønnsorgan?

Men det måtte skje. Det finnes diverse rettferdiggjørelser, unnskyldninger og psykoanalytiske forklaringer på hvorfor det gikk som det gikk, men ingen av dem forandrer det faktum at leppene mine har vært i kontakt med andre enn kjærestens, at det ikke er kjærestens hender jeg savner når jeg ligger alene i sengen.  At det aldri vil skje igjen sier jeg høyt og ofte til meg selv, og kjenner med en gang tanken er tenkt hvor stor den løgnen er. Sannheten er at jeg gleder meg til neste gang. Sannheten er at jeg absolutt ikke angrer, og vet jeg ville gjort det samme igjen. Sannheten er at samme hvor godt jeg vet at mine handlinger er feil, føles de irriterende rett.  Etter flere måneder uten én eneste romantisk sommerfugl, har jeg endelig tusenvis samtidig.

Siden jeg har vært kjæreste i flere år, har jeg øvd inn rutinene ganske godt. Hei-kyss, hade-kyss, søte smil. Jeg vet hvor jeg skal putte hendene mine til riktig tid, hva jeg skal si, hvordan jeg skal oppføre meg. Jeg går på automatgir, og er så flink til å lyge og late som ingenting at det skremmer meg. Jeg skremmer meg.

Så – hva gjør man? Prøver man å være et bedre menneske overfor seg selv og være ærlig, når man vet det vil såre? Han er jo lykkelig uvitende. Den eneste som vil ha det bedre av det er meg, og jeg tror at en objektiv leser vil være enig i at jeg igrunn fortjener å ha det så jævlig som mulig.

For noe kjekt er det ikke. Følelsen av å sitte her med noens hjerte i hendene, uten å vite hva man skal gjøre med det. Følelsen av at å dra er det eneste rette, blandet med vissheten om at det er praktisk umulig for en fulltidsstudent å betale dobbel leie i flere måneder fram til sommeren og friheten kommer, og at det trygge pikerommet befinner seg flere hundre mil unna.

Filmene viser aldri denne siden av historien.

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg.

“The feelings that hurt most, the emotions that sting most, are those that are absurd; the longing for impossible things, precisely because they are impossible; nostalgia for what never was; the desire for what could have been; regret over not being someone else; dissatisfaction with the world’s existence. All these half-tones of the soul’s consciousness create in us a painful landscape, an eternal sunset of what we are.”

Den følelsen som slår til alle innvollene dine og tar tak i hjertet ditt og rister det så hardt at du ikke forstår hvordan du orker å holde ut.
Den absurde følelsen av lengsel etter noe som er så umulig å nå at det er helt latterlig at du i det hele tatt tenker på det.

Nostalgi. Lengsel etter noe som har vært, noe som fantes en tid tilbake i livet ditt. Noe som fantes for flere hundre minutter, timer, dager, uker siden. Anger. Tanken på at du skulle gjort noe annet, sagt noe annet, spurt om noe annet, skrevet noe annet.

For ingen følelse er så vond som følelsen du har når du er klar over at ønsket ditt aldri kan bli, aldri kan eksistere, aldri kan være.

Ingen viten er så vond som den viten om at det du nå ønsker er noe som kunne ha blitt, kunne ha eksistert, kunne ha vært.
Om du bare ikke var så sykt redd. Redd for å gjøre noe annet, si noe annet, spørre om noe annet, skrive noe annet.

Du blir tvunget til å spise anger til frokost og nostalgi til kvelds, og jeg vet at det er så mettende at kroppen din nesten vrenger seg.

Det er ganske synd at du ikke klarer å slippe bestikket ditt og gå over til neste rett. Det er fordi du er redd for at det skal smake akkurat det samme, eller hva?

Jeg er også redd.

http://open.spotify.com/track/3LeNQIGi0zwmQm8WShZB95

- Skrevet av M

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg.

Tusen takk for alle de nydelige og triste mailene dere sender meg, det gjør vondt å lese men godt å vite at dere setter ord på ting! Det hjelper. Dere er herlige, en vakker dag kommer han som er enig med meg inn i livene dere også. Jeg bare vet det. Inntil det skjer; stay strong!

“We spend half our life sleeping, but we spend our whole life waiting. Waiting in lines, waiting for times, waiting to be old enough, waiting for a call. We’re always waiting. We just don’t always realize it. Waiting for someone to say something, waiting for them to notice you. Constantly waiting for that one person, and they have no idea you’re waiting for them.”

Og når du har ventet så lenge at du har rukket å google “how to think about something else,” så mange ganger at det fyller opp historikken på pcen din, eller sjekket facebookprofilen hans over ti ganger daglig gjennom flere måneder, eller brukt hver eneste kveld til å gå gjennom alle feilene du gjorde, eller lagd hundrevis av uekte scenarioer i hodet ditt som inneholder that special someone bare for å kunne smile litt, når du skriver liste opp og liste ned med punkter som skal hjelpe deg med å få han tilbake, og når det øyeblikket du kunne gjort hva som helst for å unngå inntreffer så hardt at det føles som om alle de tusen sommerfuglene i magen forvandler seg til tunge blokker med bly – når han velger en annen..

Det er da venninnene dine sier at du må prøve å tenke på at det kanskje er noen andre som står i kø og venter på akkurat deg. Deg, og ingen andre. Men hvis du er som meg, slik at dørvaktene som står fremst i den køen ikke lar noen andre slippe inn til hjertet ditt uansett, er det bare å riste på hodet og vente enda litt mer. Vente på at søvnen skal komme litt tidligere de neste kveldene, slik at du slipper å kaste bort mer tid på de udugelige scenarioene du lager i hodet ditt, slik at du ikke får tid til å google ”how to get him back” bare for å innse at google er like udugelig som deg selv.

Folk sier at man ikke vet hva man har før det er borte. Det er løgn, for du visste veldig godt hva du hadde. Du bare trodde du aldri kom til å miste det.

http://open.spotify.com/track/42YywKfzqQ70rO2KY0CcZH

- skrevet av M.

Jeg tar ofte meg selv i å misunne dem som nettopp har slått opp med kjæresten sin, eller sitter og gråter fordi de har det vondt, mens bestevenninnen holder rundt dem. Jeg misunner dem fordi de nettopp har hatt en kjæreste- en bestevenn, eller at de har noen som kan holde rundt dem mens de forteller hvor vondt de har det. Jeg kan godt føle allverdens smerte, hvis jeg bare har noen å snakke med det om, noen som kan holde rundt meg mens jeg gråter, noen som kan fortelle meg at det blir bra til slutt, noen som kan fortelle meg at de kommer til å sitte å holde meg i hånden helt til det går bra.

fotopriv

Okei, skummelt, jeg vet at jeg nettopp sendte deg en mail hvor jeg kverna venninnene mine, men nå rett etter at jeg hadde trykket på sendknappen fikk jeg en melding av ei av dem. Det hjalp visst virkelig å få det ned på papiret! Følte bare for å sende en mail igjen og si, TAKK!

Uansett kan jeg bare legge til at jeg er en ivrig og fast leser av bloggen din, og at du inspirer i massevis! Måten du skriver på er fantastisk :-)
- Hilsen fra anonym igjen

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over lovelife og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få ting ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

Kjøttkverna. Forvirring, sinne, hat, redsel. Å kverne alle følelsene gjør ikke det bra, men jeg lever i håpet om at det hjelper.

Han har sin plass i mitt hjerte. Han er som ett av hjertekammrene jeg trenger for å få blodet til å sirkulere. Han er som oksygenet jeg trenger for å leve. Det har han vært siden vi ble i lag, den gang jeg var 14 år og han 16. Selv etter at det ble slutt har han vært en stor del av meg.

5 år seinere får han fremdeles gåsehuden min til å løpe om kapp fra topp til tå og hjertet mitt til å hoppe over et slag hver gang han smiler. Hver gang han snakker til meg blir jeg helt mo i knærne og når han tar på meg, smelter jeg gradvis. Han får meg til å glemme alt som er rundt meg, bare ved å se på meg. Han er den siste jeg tenker på før jeg sovner, og den første som dukker opp i hodet når jeg våkner. Han er levra mi, uten den lever jeg ikke.
På de 5 årene har både han og jeg hatt våre egne liv, med nye flørter og kjærester. Men valget mitt har bestandig falt tilbake på han.

Nå nylig kyssa han meg. Og Gud det var herlig. Endelig fikk jeg kjenne pusten hans på mine lepper igjen, der de hørte hjemme. Endelig fikk jeg holde rundt ham igjen, en oppgave som var ment for bare meg. Endelig fikk jeg kjenne varmen hans igjen.
Det var med tungt hjerte jeg stoppet kysset. Hva ville dama hans si? Hvordan ville han reagere når det gikk opp for han hva han hadde gjort? Hvordan ville jeg reagere når det gikk opp for meg hva han hadde gjort?

3 uker seinere ble det slutt mellom han og dama. Om det var på grunn av meg vet jeg ikke. Jeg vet ikke om jeg skal være glad for min del eller lei meg på hans vegne.

Han har kyssa meg igjen. Og igjen, og igjen og mer enn det. Og jeg vet godt at han ikke gjorde det fordi jeg får gåsehuden hans til å løpe løpsk, eller at jeg gjør knærne hans til gelé. Det er hun han savner. Han vil bare ha en måte på å komme seg over henne på.  Og her er jeg, så svak for han at jeg åpner meg fullt og helt, og lar han gjøre hva han vil med meg.

Her går jeg i troen på at han har ekte følelser for meg. Men han vet en gang ikke at jeg kunne løpt jorda rundt for han, spist verdens ekleste dyr for han eller tatovert hele kroppen for han.

Jeg gjør meg selv så forvirret. Det er to deler av meg som krangler. Den ene vet godt at han ikke har følelser for meg, mens den andre er fullstendig overbevist om at det er jeg han vil ha. Jeg blir sint på meg selv fordi jeg lar meg tro at jeg er den eneste. Jeg hater at jeg er så svak for han. Hater at jeg faller så lett for han og at jeg kan gjøre alt for han. Jeg er redd for at jeg aldri kommer over han. Redd for å sitte fast i den gjørma for alltid. Redd for alt jeg kan finne på å gjøre for han. Jeg er redd fordi han gjør meg blind.

Å kverne følelsene gjør ikke det bra, men jeg lever i håpet om at det skal hjelpe litt.

Skrevet av anonym

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

To timer er gått siden jeg la hodet på puten. Klokken viser 01.03, og jeg er lys våken. Som så mange netter før. Natten er stille og trygg, men inni meg hersker kaoset og tankene. Tankene jeg helst vil skal forsvinne. Tankene som vandrer hen til minnene. Minnene med deg. Bildene som dukker opp i hodet er fine. Men jeg vil helst glemme dem. Alle sammen. Natt etter natt ligger jeg våken og tenker på fine ting jeg helst vil glemme. For jeg vet at det blir med minnene. Jeg vet du aldri kommer til å ringe meg igjen og si at du savner meg. Jeg vet at vi ikke kommer til å la samme film rulle over skjermen tre ganger til langt ut på natt, fordi vi glemmer alt rundt oss og blir liggende og prate. Vi deler en vørterøl og to pølser på kjøkkenet hos foreldrene dine klokken fem om morgenen, før jeg kjører hjem. Jeg klarer ikke å sove hos deg fordi sengen din er for trang og jeg trenger plass for å klare å sove. Det brydde du deg aldri om. Vi hadde jo hele natten for oss selv, og neste dag ville alltid dukke opp tidsnok.

Du kunne aldri føle nok for meg, sa du. Du er så glad i meg som i ingen annen, sa du. Men det var ikke nok. Ikke nok til at det kunne være oss to mer. Du sa du var nødt til å finne ut hvem du var, og var ikke i stand til å gi meg det jeg fortjente. Du hadde vanskelig for å føle. Du var lei for det, og håpet jeg ville ta tiden til hjelp. Nå er jeg tilbake. Alt jeg ser minner meg om deg. Tannbørsten din står fortsatt i skapet på badet. Jeg kaster den i søpla, nølende. Tårene triller, og jeg føler meg patetisk. Snart et år er gått, og tiden burde virkelig ha kommet til unnsetning og hjulpet meg.

Jeg treffer deg en dag. Du har en ny jente i livet ditt. En ny jente som ikke er meg. Jeg tenker på henne, hvem hun er. Hvem hun som fikk deg til føle er. Hva hun har som ikke jeg har. Hvorfor han jeg elsker ikke kan elske meg. Hvorfor hun har alt jeg ikke har. Hvem er hun? Du klemmer meg og sier du savner å ha noen å prate med. For du kan aldri fortelle noen andre alt du har fortalt meg. Du savner meg. Men du kan fortsatt ikke føle nok. Jeg føler meg ikke nok. Jeg er ikke nok for deg. Jeg vil være alt for deg. Du holder rundt meg, og jeg vil at det aldri skal ta slutt. Men det gjør så vondt at det er det nødt til.

Jeg vet at når jeg er her, kan jeg treffe deg når som helst. På butikken, i byen, på veien. Jeg ser etter den røde bilen din hver gang jeg er ute og kjører. Jeg vet at jeg kan ringe deg, og du vil si at det bare er å komme innom. Vi kan sitte på gulvet i den nye leiligheten din og prate, og noen ganger hender det at jeg føler alt er som før, bare at det er oss. Deg og meg. Fremtiden vår. Oss i fremtiden. Men så snart jeg lar blikket bevege seg, ser jeg tingene hennes. Glassene hun har kjøpt fra Ikea. Sengetøyet hennes på sengen din. Den usynlige veggen hun lager mellom oss. Du nevner at dere ikke klarer å bestemme dere for hvilken sofa dere skal kjøpe. Dere. For snart er det dere to i en leilighet på 60 kvadrat. Og det er på høy tid at jeg går herifra og aldri ser meg tilbake.

av Monica, postet i kjøttkverna.

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

Du var egentlig bare grønn tekst på hvit skjerm, i et MSN-vindu en sol-varm dag i mai. Ikke noe mer enn det. Men for meg var du en levende person. Selv om du var fra et helt annet land et helt annet sted, var vi så nære den sommeren. Hver natt. Hvert sekund. Tre måneder oppi skyene. Herregud, det var jo ikke lange tiden. Plutselig, bam. Bang. Den vesle skyen min ble borte. Tyngdekraften dro meg ned til jorda igjen. Med et smell, blåmerker og hjerteknas var jeg tilbake dit jeg var. Dit jeg var før du kom.

Do you come together ever with him? Is he dark enough, enough to see your light? Do you brush your teeth before you kiss? Does he drive you wild, or just midly free?

Det er to år siden og jeg tenker fortsatt på deg. Fy fader, jeg har jo aldri møtt deg før. Jeg har aldri pustet inn samme luft som deg. Jeg har aldri rørt deg. Jeg har aldri sett deg gjennom mine egne øyner. Bare gjennom en skjerm, gjennom et kamera…

Well, I know I make you cry, and I know sometimes you wanna die, but do you really feel alive without me? If so, be free. If not, leave him for me.

Det er på tide at du drar nå. Jeg vil ikke ha deg mer. Jeg orker ikke mer periodehjerteknas. Jeg orker ikke mer. Okei? Gå.

Gå.

Skrevet av Anonym

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

fotopriv

Er kanskje ikke kjøttkvernmateriale, men uansett godt å få utløp for tankene til tider.

Det gjør vondt i hjertet. Jeg vil ikke mer, men våger ikke å si ifra.
Ett år som student har forandret meg, forandret hvordan jeg føler, spesielt for deg.
Jeg følte ingenting da du tok på meg sist, følelsene var borte, tapt til en annen.
Du ringer og spør om jeg ikke er glad i deg lengre, jeg lyver.
Sier ”selvsagt er jeg glad i deg vennen”, men egentlig vil jeg si at jeg har en annen kjær.
En som jeg ikke vet om har de samme følelsene for meg engang.
Jeg lovet meg selv og aldri være en hjerteknuser, og så plutselig er jeg utro.

Ikke på ekte, men på innsiden.

–
Med Vennlig Hilsen
Anonym

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få ting ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

foto priv

“Visste du at leveren er et utrolig fascinerende organ? Ikke bare er det livsviktig, men du kan faktisk fjerne store deler av leveren og det vokser ut igjen av seg selv.

Jeg er sikker på at hjertet også innehar noen av leverens egenskaper. Det kan bli tråkket på, knust og rever i fillerbiter. Men det blir alltid sterkere og vokser seg sterkt tilbake i troen på kjærligheten.

Nettopp blitt singel.

FML.”

Anonym