Archives for the ‘kjøttkverna’ Category

#28 LONG GONE

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er så deilig å sette ord på ting, og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte. (Følgende tekst er ikke skrevet av meg, Marie.)

Det er stille rundt meg. Snøen hadde falt og lagt seg som et tynt lag på bakken. Det minner meg om finmalt, raffinert sukker. Melis. Benken under meg er kald og fuktig, men jeg beveger meg ikke. Følelsen av kulden er det eneste som gir meg visshet som at jeg fortsatt er i live. Frostrøyk.

En krumbøyd, eldre mann går forbi meg. På hode har han en militær grønn lue, og i halsen et grått skjerf. I ansiktet hans kan man skimte likegyldighet. Likegyldighet til livet. Følelsen kommer skyldende over meg. Relasjon. Jeg fortsetter å se på han helt til ryggen forsvinner bak svingen. Han fortsetter langs elven, mens gule og orange blader faller rundt ham. Snøen kom tidlig i år.

Jeg reiser meg og går sammen vei, sammen med elven, hånd i hånd. Kanskje vil jeg igjen møte på denne krumbøyde mannen, der elven renner ut i hjertet av byen? Da kan vi stå der sammen og titte forventningsfullt ned i det iskalde vannet. Hvor går man når man ikke kan følge strømmen? Jeg håper han har svaret.

Det er blitt mørkt og frostrøyken legger seg som en tykk, hvit sky rundt munnen. Jeg trekker jakken tettere opp i halsen. Jeg lever enda. Hvor er han? Elven renner snart ut og da blir jeg stående igjen ensom og alene. Han dukker ikke opp.

Han er ute av livet mitt for alltid. Akkurat som deg.

- Anonym

The ‘meat grinder’ is a concept where you can print out all you frustration, anger and grief over lost love and red roses. It’s insanely delicious to put bad expirences into words and get it out of your system, just… Do it, do it, implement it: blogg@supermarie.net. Feel free to be anonymous, if that’s better for ya’. Remember that you’re never alone, and if things are really really bad, let ME be your girlfriend. Love

It’s quiet around me. The snow had fell down and made a thin layer on the ground. It reminds me of refined sugar. Powdered sugar. The bench is cold and wet, but I won’t move. The feeling of cold is the only thing that makes me sure that I’m still alive.

A stooped elderly man walks by me. He’s wearing an army green hat and around his neck there’s a grey scarf. In his face you can spot indifference. Indifference to life. The feeling comes in waves over me. Relation. I’m keeping my eyes on him till his back disappear around the corner. He continues along the river, while yellow and orange leaves are falling around him. The snow came early this year.

I’m getting up and walk the same way, together with the river, hand in hand. Maybe I’ll meet the stooped man again, where the river flows out into the heart of the town? Then we can stand there together, watch wistfully down on the icecold water. Where do you go when you can’t follow the stream? I hope he has got the answer.

It’s getting dark. The frosty’s gathering as a thick, white cloud around my mouth. I’m pulling my jacket closer to my neck. I’m still alive. Where is he? The river will flow and then I’ll be left alone, lonely. He doesn’t show up.

He’s out of my life forever. Just like you. 

#27 THE INVISIBLE MURDERERS

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er så deilig å sette ord på ting, og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.
(Følgende tekst er ikke skrevet av meg – Marie)


ph_priv, 2011

“De usynlige mordere” kalles de. De dreper livsgnisten hos sine ofre, og “myrder” dem langsomt innefra.

Det går ikke en dag uten at jeg gråter for han, enten om det er tanken på alle gangene han var utro, slagene, skjellsordene eller fordi jeg savner han. Jeg er sint på han men mer enn alt er jeg sint på meg selv, hvordan kan jeg la han styre mitt liv? Hvordan kunne jeg la han dra meg så langt ned? Han dro meg ned på et punkt hvor jeg mistet all selvrespekt, jeg lot han banke dritten ut av meg i håp om at han skulle holde rundt meg og angre når jeg gråt. Men så fort han så at jeg begynnte å bli bedre fortjente jeg slagene, sparkene og dritt slengingen. Alt var min feil.

Jeg kan ikke komme på et stygt ord han ikke har kalt meg, ikke en påstand han ikke har beskyld meg for. Hver morgen mente han at jeg hadde vært borte mens han sov, andre ganger hadde jeg fått folk til å komme hjem til han for å stjele. Hver gang han gjorde noe galt fant han opp ting han mente jeg hadde gjort for å gjøre det “greit”. Når jeg sa imot han var jeg en løyner, så og si alt jeg sa var for han løgn. Og for hver løgn skulle jeg straffes…

Jeg er nå rundt 15 timer borte fra han, men fortsatt er han den eneste som kan styre humøret mitt. Jeg rømte over 7000 kilometer, men ingenting er forandret. Jeg er seksten år og forelsket i psykopaten som ødela livet mitt.

- Anonym

The ‘meat grinder’ is a concept where you can print out all you frustration, anger and grief over lost love and red roses. It’s insanely delicious to put bad expirences into words and get it out of your system, just… Do it, do it, implement it: blogg@supermarie.net. Feel free to be anonymous, if that’s better for ya’. Remember that you’re never alone, and if things are really really bad, let ME be your girlfriend. Love

“The invisible murderers”, they’re called. They kill the lease of life in their victims, and murder them slowly from inside.

Not a single day’s passing without me crying for him, someimes it’s the thoughts of all the times he cheated, the beating, the swearing or because I miss him. I’m angry at him, but I’m more angry at myself – how could I let him control my life? How could I let him pull me so far down? He dragged me down in a place where I lost all my self respect, I let him beat the shit out of me in a hope that he would hold around me and regret when I cried. But as soon as he saw that I was getting better I deserved being hit, the kicks and all the shit he threw at me. Everything was my fault.

I can’t come up with any bad words that he didn’t call me, not a thing he hasn’t blamed me for. Every morning he meant that I had been away while he slept, other times I had asked people to go to his place to steal. Every time he did something wrong he made up things that he meant I did – just to make his crime “OK”. When I tried to protest he told me I was a liar, everything I said was a lie to him. And for each lie to be told, I had to get punnished.

I’m now about 15 hours away from him, but he’s still the only one that can control my mood. I ran over 7000 kilometres, but nothing is changed. I’m 16 years old and in love with that psycho that ruined my life.

- Anonymous

#26 FISH BOWL

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er så deilig å sette ord på ting, og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte. (Følgende tekst er ikke skrevet av meg, Marie.)

Jeg ligger med hodet på bordet og brystet mot bordkanten. På den måten kjenner jeg hjertet mitt bedre og det minner meg
på at jeg lever, selv om klokken tikker men tiden blir igjen her. Jeg har kampesteiner i magen men jeg vil ikke gråte gulltårer fordi
det har han ikke fortjent. Jeg sitter helt stille og prøver å sanse hjertet så jeg ikke merker alt det ekle som ligger og råtner i lufta mellom bordet på kjøkkenet og sofaen i stua. Det er varmekabler i gulvet og jeg har stilongs på, men lufta er kald og jeg vil ikke være her. Allikevel er det ingen andre stier å gå, så lenge jeg går stien jeg går nå. Jeg har forelsket meg i en fisk og sammen svømmer vi rundt på dypet av en fiskebolle. Det sies at å være forskjellig er bra, men forskjellig er også vanskelig og uten gjeller går det ikke lang tid før det presser på brystet og jeg må opp for å trekke luft. I mens jeg henger på vannkanten og hiver etter pusten gløtter jeg ned på fisken. Han svømmer rundt som han er vandt med og forstår ikke at det er en utfordring for meg å gjøre det samme.

Jeg svømmer ned igjen til han og holder pusten så godt jeg kan, vitende om at før eller senere må jeg opp igjen om jeg vil det eller ei. Jeg får vel bare vente, selv om tiden står stille her. Jeg trøster meg med at jeg lever.

Takk for kjøttkverna og takk for deg. Trengte å få det ut et sted på en dag som denne. Du er super.

Skrevet av Anonym. 

The ‘meat grinder’ is a concept where you can print out all you frustration, anger and grief over lost love and red roses. It’s insanely delicious to put bad expirences into words and get it out of your system, just… Do it, do it, implement it: blogg@supermarie.net. Feel free to be anonymous, if that’s better for ya’. Remember that you’re never alone, and if things are really really bad, let ME be your girlfriend. Love

I’m laying with my head on the table and my chest against the table edge. In this way I can feel my heart better and that reminds me I’m alive, even though the clock’s ticking but the time stands still. I’ve got boulders in my stomach but I won’t cry my golden tears – ’cause he doesn’t deserve that. I’m sitting completely still and trying to stop my heart from beating so that I won’t notice all the creepy things that rot in the air between the table in the Kitchen and the sofa in the living room. It’s heating in the floor and I’m wearing underwear pants but the air is cold and I don’t wanna be here. Yet it’s no other path to go, as long as I’m on this one. I’ve fallen in love with a fish and together we’re swimming in the deep of a fish bowl. It has been said that differences make us stronger but differences are also hard, and without gills it won’t take long before it lays a pressure on my chest and I need to go up for air. While I’m hanging in the waterfront and gasp for air I’m looking down at the fish. He’s swimming around as he’s used to and doesn’t understand that it’s hard for me to do the same.

I’m swimming back down to him and hold my breath as good as I can, well known that before or later I’ll have to go up again even if I don’t wan to. I guess I just have to wait, even though the time stands still here. I’m comforting me with this: At least I am alive.

Thank you for your meat grinder, and thank you for you. I needed to get this out on a day like this. You’re super.

Written by Anonymous. 

#25 dear stranger

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.


ph_priv, Jericoacoara

Kjære fremmede. Jeg ser deg hver dag, og jeg ser deg nesten aldri. Av og til glemmer du meg, selv om jeg står rett foran deg. Ofte er du bare så alt for langt unna, og når du er min ser du meg bare en gang i året. Bare en stund hadde jeg deg lenge, jeg hadde deg nært, og jeg tror du så meg. Jeg sier tror fordi jeg ikke husker lengre. Jeg var så liten da du så meg, men så ble jeg så alt for stor. Du gikk, og jeg glemte.

Jeg må dele deg med så mange. Da jeg vokste opp gjorde det til tider vondt. Jeg så deg med vennene mine. Dere var så nære. Selv om dere kranglet. Jeg snakket aldri om deg med vennene mine. Jeg hadde ikke noe ønske om det. De hadde alltid hatt den tryggheten og kjærligheten du gav til dem. Jeg følte ikke jeg kunne snakke med dem om det lille tomrommet du hadde skapt i meg. Det var så mye tryggere å late som om du ikke eksisterte.

Da du var min måtte jeg dele deg med to andre. Men jeg var sjenert og liten, og du var så fremmed. De andre to kjente deg bedre, og av og til var det en stemme i hodet mitt som hvisket at du elsket dem mere. Det fikk tårene til å presse på, likevel holdt jeg dem som oftest tilbake, og jeg lærte å trøste meg selv og få opp motet.

Du ga meg liv, du og mamma. Slik dere ga alle liv.

Nå er jeg litt eldre, og jeg har vokst innvendig også. Derfor gjør det ikke vondt. I stede er du ikke lengre helt min, og jeg er heller ikke din. Og jeg tenker.

Kanskje var det til det beste at jeg aldri kjente deg, pappa.

- Sunniva Sommer

The ‘meat grinder’ is a concept where you can print out all you frustration, anger and grief over lost love and red roses. It’s insanely delicious to put bad expirences into words and get it out of your system, just… Do it, do it, implement it: blogg@supermarie.net. Feel free to be anonymous, if that’s better for ya’. Remember that you’re never alone, and if things are really really bad, let ME be your girlfriend. Love

Dear stranger. I see you every day, and I see you almost never. Sometimes you forget me, even if I am standing right in front of you. Often you’re simply too far away, and when you’re mine you see me only once a year. Just one time I had you for a long time, I had you close, and I think you saw me. I say ‘think’ because I can’t remember anymore. I was so little when you saw me, but then I grew up to be such a big girl. You left, and I forgot.

I have to share you with so many. When I grew up it sometimes hurt. I saw you with my friends. You were so close. Even if you were arguing. I never talked about you with my friends. I had no desire for that. They had always had the confidence and the love you gave to them. I did not feel I could talk to them about that little gap you had created in me. There was so much safer to pretend you didn’t exist.

When you were mine, I had to share you with the other two. But I was shy and little, and you were so foreign. The other two knew you better, and sometimes there was a voice in my head whispering that you love them more. That made my tears wanting to go free, however, I mostly kept them back, and I learned to comfort myself and get up the courage.

You gave me the life, you and mom. Like you gave life to everyone.

Now I’m a bit older and I’ve grown inside aswell. Therefore, it does not hurt anymore. Instead, you are no longer totally mine, and I am not yours. And I’m thinking.

Maybe it was for the best that I never knew you, Dad.

Written by Sunniva Summer

#24 å elske

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

Hun elsker ham. Elsker. Det lille ordet som en gang virket så uskyldig, stikker deg nå i hjertet. Du føler en smerte du kun har følt en gang før. En smerte som er så rå at du vil løpe langt vekk, og bare falle sammen i gråt. Det eneste du klarer å tenke på er alle minnene dere har sammen, måten han sa at han elsker deg. Du er redd. Verden faller fra hverandre. Du visste at hun elsker han, og ham henne. Men når du leste ordet. Det ordet som nå gjør så vondt. Tårene presser på bak øynene, og du må blunke hardt for å få dem vekk. Du er over han, du er kommet deg videre. Så hvorfor gjør det så vondt når han gjør det samme?
Du vil falle sammen i smerterykninger, du er helt alene. Det er først nå du innser det. Du er alene. Du har ingen rundt deg som kjenner deg, ingen som merker smerten du bærer på. Du er helt hinsides alene. Og hun elsker ham. Minnene går som en film i hodet ditt, og du kan enda kjenne varmen du følte da. Når dere lå ved siden av hverandre. Du merker enda hvordan det kribler i magen, som det gjorde da fingrene hans traff kroppen din. Du har en du også, men hun er langt vekke. Det virker som om alle du en gang kjente, har forlatt deg. De avskyr deg. Han avskyr deg. Hvorfor? Det enkle spørsmålet surrer i hodet ditt om og om igjen, og du finner ikke tid til å svare før et nytt dukker opp. Hva gjorde du mot han, hvorfor er han med henne, hvorfor er du så redd? Hvorfor bryr du deg?

Hun elsker ham.

skrevet av Anonym

#23 collecting your jar of hearts

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

Du har vært utro. Jeg bare vet det. Men du kommer aldri til å innrømme det. Og jeg vet enda ikke om jeg kommer til å konfrontere deg med det. Jeg leste nemlig en samtale du hadde hatt med ei anna jente på Facebook. Hun bor like i nærheten, jeg bor et stykke unna. Vi har kun vært sammen i et halvt år, men likevel har jeg allerede klart å forestille meg resten av livet med deg. Jeg har gitt deg alt jeg har og er, og du kaster det bort med denne jenta. Men jeg var den som leste på Facebooken din. Som ikke stolte nok på deg til bare å logge deg av, og så logge meg på. Det gjør jo meg til den slemme. Til den som bør bli kjeftet på.

Gjør det ikke?

skrevet av Anonym

#22 er det kjærlighet, eller er jeg bare redd?

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

Det er to følelser som er vanskelig å skille.
Jeg klarer i allefall ikke å skille dem.

Han har vært i livet mitt i tre år, den gangen jeg ble med han hjem,
flytta jeg inn. Vi var sammen i tre år, vi hadde det fint.. for det meste.
Vårt største problem; vi var fra ulike verdener, hadde ulike
prioriteringer, ulike liv…
Vi møttes på halvveien. De gangene vi ikke hadde andre planer,
det var slik det ble.
Det var en grei ordning tenkte jeg først, jeg får gjøre det jeg liker,
og han det han liker.
Men vi hadde en å krype til sengs og føle seg trygg med om kvelden!
Perfekt ikke sant…?

Men jeg savnet noe, det var noe som manglet, men ønsket om at den
følelsen bare skulle gå over var større.
Jeg overså den…
Han overså den..
Til slutt måtte vi gjøre noe. Det ble slutt.

Men vi fortsatte å møtes, hver gang lysten ikke klarte å holdes i sjakk.
Vi møttes, gjorde de tingene som fungerte best i vårt forhold. Dermed
uteble all verbal kommunikasjon…
Jeg lå igjen etterpå med den ekle følelsen av skyld, følelsen av at
dette kanske ikke var riktig måte å gjøre det på.
Hvis vi skal prøve på nytt må vi endre noe, vi kan ikke bare fortsette
der vi var. Men det er jo den letteste utveien..?
Det føles jo så bra, der og da.

Vil jeg tilbake? Har jeg tro på at dette vil ordne seg?
Eller er jeg bare redd for å være alene, eller kanskje avhengig av å
ha noen der når jeg skal legge meg om kvelden?
Er jeg redd for å føle meg ensom?

Dette gikk opp for meg her en dag.
Jeg fikk melding fra en bekjent, vi har møttes et par ganger for noen
år siden på fest, og han pleier å handle hos meg av og til.
Etter den meldingen, har vi tekstet nå og da.
Jeg merker at min avhengighet til min eks (eller hva vi nå er) minsker litt.
Plutselig var det ikke så ille å være alene i leiligheten lenger.
Jeg får den type oppmerksomhet som jeg så lenge har savnet.
Følelsen av å ikke bare være noe som er tilgjengelig når det er behov for det.

Skal jeg da gå tilbake å kjempe for noe, som jeg ikke trenger å kjempe
for andre plasser?
Eller skal jeg finne noen der det kommer naturlig, der det ikke blir
en kampsak…?

Er jeg virkelig så glad i min eks, eller er jeg bare redd for å være alene?
Et spørsmål som er vanskelig å finne svaret på.

Takk for at jeg fikk bruke din kjøttkvern!
Mvh
A

#21 lovecrime

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

Jeg har gjort ganske mange fæle ting i livet, stjelt, ljugd og det som verre er. Jeg trodde at det verste var at jeg har rota med gutter som har dame, og gitt blanken i det.
Men likevel… På bursdagen til venninna mi, etter å ha fortalt til alle hvor et fint par hun og kjæresten er, at han virker som den perfekte fyren for henne. Da han, kjæresten til bestevenninna mi, kysset meg, klarte jeg ikke å rive meg løs. Han sa alle de rette tingene. For èn gangs skyld var det noen som sa at jeg var pen. Ikke søt, men pen. At jeg kan få hvem jeg enn vil ha. Verden sto stille i århundrer, mens det i virkeligheten bare var noen minutter, før jeg klarte å rive meg løs og forlate han.

Det ble som en besettelse… Jeg tenkte på det øyeblikket hele tiden, hver dag, i flere uker etter. Og på nyttårsaften, trakk jeg han med på et rom og kysset han som om jeg aldri hadde gått fra han den natta to måneder før.

Jeg er forelska. I en utro manipulerende drittsekk. Og bestevenninnen min aner ikke hva han og jeg har gjort… Jeg håper at han aldri forteller det, for jeg tør og vil ikke si det selv. Jeg vil ikke ødelegge for de, for det er lenge siden jeg har sett henne så lykkelig. Jeg vil ikke fortelle det, fordi da blir han sint på meg. Jeg vil at de skal gjøre det slutt. Jeg håper at de gjør det slutt, for da kan dette gli inn i skuffen “skjedde aldri”.

Jeg har egentlig kassert opplevelsen allerede, men frykter at alt kommer for en dag. Bestevenninnen min er tross alt viktigere enn han…

Skrevet av anonym

#20 snøen glitrer ikke på ekte

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

Han er som vinteren for deg, helt fantastisk å betrakte, nesten litt majestetisk. Vakker. Men med en gang du åpner dørene og tar trinnet over dørterskelen merker du at det er alt for mange minusgrader og at snøen egentlig er full av eksos og annet dritt. Den kalde vinden skyter mot deg som om det skulle vært mange små pistolskudd som treffer deg, alt for hardt, på en gang. Skyter deg og setter seg alt for langt inn under huden, og du fryser helt inn til skjelettet. Den ellers deilige dunjakka du har på deg er alt for svak til å kunne brukes som beskyttelse, for kulda har allerede funnet veien inn under det tykke stoffet. Akkurat som hendene hans gjorde den gangen dere lå i sengen og snakket om alt og ingenting. Dere hadde alt, det var varmt og godt, og altfor bra. Men så ble alt til ingenting, og varmen ble til kalde gufs som du fortsatt kan kjenne klore deg nedover ryggen. Hvordan kunne vel du vite at ordene hans kom til å forurense deg like mye som snøen er ute? Full av eksos og dritt.

Neste gang burde du huske å dra opp glidelåsen på jakka ekstra godt, og kanskje finne frem ullskjerfet i samme slengen. Hvis det ikke blir for varmt, da. For han er jo både varm og kald, han er både ja og nei, han er opp og ned samt nær og langt vekk. Og selv om du velger å dra opp glidelåsen vet du like godt som meg at du lett hadde latt han dra den ned igjen hvis han ville. For han er som vinteren, sterk. Han har overtaket på deg. Akkurat slik som vinden kan dytte deg frem og tilbake helt til du faller over ende. Og i fallet tenker du at du egentlig bare burde ha blitt inne, du burde aldri ha tatt det trinnet over den dørterskelen.

Jeg fryser enda og jeg har ingen anelse om hvordan jeg skal få varmen tilbake.

Skrevet av – M

#19 cold as ice

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

Skjønner ikke. Hvorfor ble du plutselig helt uinteressert i meg? Det kom så brått. Vi hadde vært igjennom så mye, du og jeg. Jeg trodde ikke det var så lett for deg å bare la meg gå. Bare sitte der, ikke svare når jeg prøvde å holde hånda di. Som jeg alltid gjør, du svarer alltid. Ikke nå. Jeg blir helt tom inni meg av at du plutselig ikke forstår hva du gjør. Plutselig. Så brått. Du prøvde ikke engang, du. Du så jeg prøvde, du ga opp. Du var feig. Du ga oss opp. Så lett. Betydde jeg ingenting for deg? Jeg spør hva som skjer. Vi har tydeligvis mistet gnisten. I løpet av en dag har du plutselig ingen interesse for meg. Du prøver ikke engang. Jeg sier til deg at det er sikkert bare en periode, og vi må jo jobbe for oss, snakke ut. Ikke gi opp. Du nikker. Virker ut som om du faktisk skjønner at det er ned- og oppturer i et forhold.

Vi legger oss i senga. Jeg stirrer opp i taket. Hater at du ikke legger deg inntil meg, eller tar hånda mi som du alltid pleier. Tårene renner stille. Jeg vet at du gir opp, jeg hater det. Skjønner ikke hvorfor. Trodde ikke du ville gi meg opp så lett. Jeg begynner å snakke. Føler at jeg aldri kommer til å få sjansen og fortelle han det en annen gang, siste sjanse, jeg vil at du skal vite, selv om det ikke nødvendigvis gjør noe for deg. Forteller han hva jeg føler, forteller han det jeg alltid har slitt med å snakke om, han vet at jeg er deprimert, har hatt det hardt, jeg snakker om det. Har snakket om det før, men ikke på denne måten.

Du sier at det er bare å tenke positivt, jeg svarer at det ikke alltid er like lett. Det er vanskelig for meg. Vanskelig, men jeg prøver så godt jeg kan. Du orker ikke tanken på at folk skal ha det fælt, som i at du ikke orker å være med dem. Grunnen er for du er i en slik fin periode i livet. Jeg trodde jo du ville være sammen med meg, da må du vite både de svake og sterke sidene mine. Du spør meg hva jeg vil at du skal si. Jeg vil at du skal si det du mener. Det du føler. Du sier ingenting, ligger der vekk fra meg. Jeg sovner. Våkner at du ligger ved meg, stryker meg, kysser meg. Jeg later som jeg sover. Vil ikke at du skal gå. Ikke forlat meg. Du flytter deg. Våkner igjen at du gjør det samme. Tenker kanskje du ikke har gitt oss helt opp.

Neste dag sitter vi der, du ignorerer mine forsøk. Ber deg vær så snill å holde meg, du gjør det og spør hvorfor jeg driver å piner meg selv. Jeg piner ikke meg selv. Du piner meg ved å gi meg tusenvis av miksa signaler. Du gir meg tingene mine. Gir meg den ene tingen jeg alltid hadde hos deg, den tingen du sa var begynnelsen på alt det jeg kunne ha hos deg. Jeg spør om dette er slutten, ja det er det. Du kunne ikke si det. Du måtte få meg til å spørre.

Du er feig. Jeg fortjener bedre. Selv om det svir, det svir så fælt i hjertet mitt. Du har alltid hatt hjertet mitt, du er min store kjærlighet. Du ga oss opp. Du sa du elsket meg, du sa du alltid ville være sammen med meg. Du ringte meg; bare for å si du savnet meg. Likevel så ga du oss opp så fort. Jeg håper du angrer, men du vil aldri ha meg igjen! (Selv om jeg egentlig vil være med deg for alltid. Jeg elsker deg…) Hvorfor du slo opp? Jeg likte deg mer enn det du likte meg. Du savnet meg bare når du ikke hadde så mye å gjøre. Nå har du skole og arbeid, du vil overleve da. Fint å være 17, fri og frank, sa du. Det føltes mer ut som om du prøvde å overbevise deg selv, prøvde å overbevise deg om at det går fint, det går over. Likte du meg noen gang? Hvorfor sløste du bort 5 år av livet ditt med meg?

Det går over… håper jeg. Du var så lite real på slutten. Det smerter meg, får meg til å tro det har skjedd noe. Eller så bare skylder jeg på noe annet. Vil at det skal være en ordentlig grunn for at du slo opp. Det var så brått. Så feigt…

Men neida! Vi skulle fortsatt være venner. Hvorfor prøver du da å fjerne alle spor av meg? Blandt annet, jeg kommenterte bildene dine på face, nå har du fjernet det jeg skrev. Det burde i så fall vært jeg som fjernet det, siden DU slo opp med meg. Greit nok, fjern meg. Gjør hva du vil. Nå er det slutt.
Du likte meg vel aldri du? Takk for alt.

Skrevet av anonym