Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

ph_priv, Jericoacoara

Kjære fremmede. Jeg ser deg hver dag, og jeg ser deg nesten aldri. Av og til glemmer du meg, selv om jeg står rett foran deg. Ofte er du bare så alt for langt unna, og når du er min ser du meg bare en gang i året. Bare en stund hadde jeg deg lenge, jeg hadde deg nært, og jeg tror du så meg. Jeg sier tror fordi jeg ikke husker lengre. Jeg var så liten da du så meg, men så ble jeg så alt for stor. Du gikk, og jeg glemte.

Jeg må dele deg med så mange. Da jeg vokste opp gjorde det til tider vondt. Jeg så deg med vennene mine. Dere var så nære. Selv om dere kranglet. Jeg snakket aldri om deg med vennene mine. Jeg hadde ikke noe ønske om det. De hadde alltid hatt den tryggheten og kjærligheten du gav til dem. Jeg følte ikke jeg kunne snakke med dem om det lille tomrommet du hadde skapt i meg. Det var så mye tryggere å late som om du ikke eksisterte.

Da du var min måtte jeg dele deg med to andre. Men jeg var sjenert og liten, og du var så fremmed. De andre to kjente deg bedre, og av og til var det en stemme i hodet mitt som hvisket at du elsket dem mere. Det fikk tårene til å presse på, likevel holdt jeg dem som oftest tilbake, og jeg lærte å trøste meg selv og få opp motet.

Du ga meg liv, du og mamma. Slik dere ga alle liv.

Nå er jeg litt eldre, og jeg har vokst innvendig også. Derfor gjør det ikke vondt. I stede er du ikke lengre helt min, og jeg er heller ikke din. Og jeg tenker.

Kanskje var det til det beste at jeg aldri kjente deg, pappa.

- Sunniva Sommer

The ‘meat grinder’ is a concept where you can print out all you frustration, anger and grief over lost love and red roses. It’s insanely delicious to put bad expirences into words and get it out of your system, just… Do it, do it, implement it: blogg@supermarie.net. Feel free to be anonymous, if that’s better for ya’. Remember that you’re never alone, and if things are really really bad, let ME be your girlfriend. Love

Dear stranger. I see you every day, and I see you almost never. Sometimes you forget me, even if I am standing right in front of you. Often you’re simply too far away, and when you’re mine you see me only once a year. Just one time I had you for a long time, I had you close, and I think you saw me. I say ‘think’ because I can’t remember anymore. I was so little when you saw me, but then I grew up to be such a big girl. You left, and I forgot.

I have to share you with so many. When I grew up it sometimes hurt. I saw you with my friends. You were so close. Even if you were arguing. I never talked about you with my friends. I had no desire for that. They had always had the confidence and the love you gave to them. I did not feel I could talk to them about that little gap you had created in me. There was so much safer to pretend you didn’t exist.

When you were mine, I had to share you with the other two. But I was shy and little, and you were so foreign. The other two knew you better, and sometimes there was a voice in my head whispering that you love them more. That made my tears wanting to go free, however, I mostly kept them back, and I learned to comfort myself and get up the courage.

You gave me the life, you and mom. Like you gave life to everyone.

Now I’m a bit older and I’ve grown inside aswell. Therefore, it does not hurt anymore. Instead, you are no longer totally mine, and I am not yours. And I’m thinking.

Maybe it was for the best that I never knew you, Dad.

Written by Sunniva Summer

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

Hun elsker ham. Elsker. Det lille ordet som en gang virket så uskyldig, stikker deg nå i hjertet. Du føler en smerte du kun har følt en gang før. En smerte som er så rå at du vil løpe langt vekk, og bare falle sammen i gråt. Det eneste du klarer å tenke på er alle minnene dere har sammen, måten han sa at han elsker deg. Du er redd. Verden faller fra hverandre. Du visste at hun elsker han, og ham henne. Men når du leste ordet. Det ordet som nå gjør så vondt. Tårene presser på bak øynene, og du må blunke hardt for å få dem vekk. Du er over han, du er kommet deg videre. Så hvorfor gjør det så vondt når han gjør det samme?
Du vil falle sammen i smerterykninger, du er helt alene. Det er først nå du innser det. Du er alene. Du har ingen rundt deg som kjenner deg, ingen som merker smerten du bærer på. Du er helt hinsides alene. Og hun elsker ham. Minnene går som en film i hodet ditt, og du kan enda kjenne varmen du følte da. Når dere lå ved siden av hverandre. Du merker enda hvordan det kribler i magen, som det gjorde da fingrene hans traff kroppen din. Du har en du også, men hun er langt vekke. Det virker som om alle du en gang kjente, har forlatt deg. De avskyr deg. Han avskyr deg. Hvorfor? Det enkle spørsmålet surrer i hodet ditt om og om igjen, og du finner ikke tid til å svare før et nytt dukker opp. Hva gjorde du mot han, hvorfor er han med henne, hvorfor er du så redd? Hvorfor bryr du deg?

Hun elsker ham.

skrevet av Anonym

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

Du har vært utro. Jeg bare vet det. Men du kommer aldri til å innrømme det. Og jeg vet enda ikke om jeg kommer til å konfrontere deg med det. Jeg leste nemlig en samtale du hadde hatt med ei anna jente på Facebook. Hun bor like i nærheten, jeg bor et stykke unna. Vi har kun vært sammen i et halvt år, men likevel har jeg allerede klart å forestille meg resten av livet med deg. Jeg har gitt deg alt jeg har og er, og du kaster det bort med denne jenta. Men jeg var den som leste på Facebooken din. Som ikke stolte nok på deg til bare å logge deg av, og så logge meg på. Det gjør jo meg til den slemme. Til den som bør bli kjeftet på.

Gjør det ikke?

skrevet av Anonym

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

Det er to følelser som er vanskelig å skille.
Jeg klarer i allefall ikke å skille dem.

Han har vært i livet mitt i tre år, den gangen jeg ble med han hjem,
flytta jeg inn. Vi var sammen i tre år, vi hadde det fint.. for det meste.
Vårt største problem; vi var fra ulike verdener, hadde ulike
prioriteringer, ulike liv…
Vi møttes på halvveien. De gangene vi ikke hadde andre planer,
det var slik det ble.
Det var en grei ordning tenkte jeg først, jeg får gjøre det jeg liker,
og han det han liker.
Men vi hadde en å krype til sengs og føle seg trygg med om kvelden!
Perfekt ikke sant…?

Men jeg savnet noe, det var noe som manglet, men ønsket om at den
følelsen bare skulle gå over var større.
Jeg overså den…
Han overså den..
Til slutt måtte vi gjøre noe. Det ble slutt.

Men vi fortsatte å møtes, hver gang lysten ikke klarte å holdes i sjakk.
Vi møttes, gjorde de tingene som fungerte best i vårt forhold. Dermed
uteble all verbal kommunikasjon…
Jeg lå igjen etterpå med den ekle følelsen av skyld, følelsen av at
dette kanske ikke var riktig måte å gjøre det på.
Hvis vi skal prøve på nytt må vi endre noe, vi kan ikke bare fortsette
der vi var. Men det er jo den letteste utveien..?
Det føles jo så bra, der og da.

Vil jeg tilbake? Har jeg tro på at dette vil ordne seg?
Eller er jeg bare redd for å være alene, eller kanskje avhengig av å
ha noen der når jeg skal legge meg om kvelden?
Er jeg redd for å føle meg ensom?

Dette gikk opp for meg her en dag.
Jeg fikk melding fra en bekjent, vi har møttes et par ganger for noen
år siden på fest, og han pleier å handle hos meg av og til.
Etter den meldingen, har vi tekstet nå og da.
Jeg merker at min avhengighet til min eks (eller hva vi nå er) minsker litt.
Plutselig var det ikke så ille å være alene i leiligheten lenger.
Jeg får den type oppmerksomhet som jeg så lenge har savnet.
Følelsen av å ikke bare være noe som er tilgjengelig når det er behov for det.

Skal jeg da gå tilbake å kjempe for noe, som jeg ikke trenger å kjempe
for andre plasser?
Eller skal jeg finne noen der det kommer naturlig, der det ikke blir
en kampsak…?

Er jeg virkelig så glad i min eks, eller er jeg bare redd for å være alene?
Et spørsmål som er vanskelig å finne svaret på.

Takk for at jeg fikk bruke din kjøttkvern!
Mvh
A

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

Jeg har gjort ganske mange fæle ting i livet, stjelt, ljugd og det som verre er. Jeg trodde at det verste var at jeg har rota med gutter som har dame, og gitt blanken i det.
Men likevel… På bursdagen til venninna mi, etter å ha fortalt til alle hvor et fint par hun og kjæresten er, at han virker som den perfekte fyren for henne. Da han, kjæresten til bestevenninna mi, kysset meg, klarte jeg ikke å rive meg løs. Han sa alle de rette tingene. For èn gangs skyld var det noen som sa at jeg var pen. Ikke søt, men pen. At jeg kan få hvem jeg enn vil ha. Verden sto stille i århundrer, mens det i virkeligheten bare var noen minutter, før jeg klarte å rive meg løs og forlate han.

Det ble som en besettelse… Jeg tenkte på det øyeblikket hele tiden, hver dag, i flere uker etter. Og på nyttårsaften, trakk jeg han med på et rom og kysset han som om jeg aldri hadde gått fra han den natta to måneder før.

Jeg er forelska. I en utro manipulerende drittsekk. Og bestevenninnen min aner ikke hva han og jeg har gjort… Jeg håper at han aldri forteller det, for jeg tør og vil ikke si det selv. Jeg vil ikke ødelegge for de, for det er lenge siden jeg har sett henne så lykkelig. Jeg vil ikke fortelle det, fordi da blir han sint på meg. Jeg vil at de skal gjøre det slutt. Jeg håper at de gjør det slutt, for da kan dette gli inn i skuffen “skjedde aldri”.

Jeg har egentlig kassert opplevelsen allerede, men frykter at alt kommer for en dag. Bestevenninnen min er tross alt viktigere enn han…

Skrevet av anonym

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

Han er som vinteren for deg, helt fantastisk å betrakte, nesten litt majestetisk. Vakker. Men med en gang du åpner dørene og tar trinnet over dørterskelen merker du at det er alt for mange minusgrader og at snøen egentlig er full av eksos og annet dritt. Den kalde vinden skyter mot deg som om det skulle vært mange små pistolskudd som treffer deg, alt for hardt, på en gang. Skyter deg og setter seg alt for langt inn under huden, og du fryser helt inn til skjelettet. Den ellers deilige dunjakka du har på deg er alt for svak til å kunne brukes som beskyttelse, for kulda har allerede funnet veien inn under det tykke stoffet. Akkurat som hendene hans gjorde den gangen dere lå i sengen og snakket om alt og ingenting. Dere hadde alt, det var varmt og godt, og altfor bra. Men så ble alt til ingenting, og varmen ble til kalde gufs som du fortsatt kan kjenne klore deg nedover ryggen. Hvordan kunne vel du vite at ordene hans kom til å forurense deg like mye som snøen er ute? Full av eksos og dritt.

Neste gang burde du huske å dra opp glidelåsen på jakka ekstra godt, og kanskje finne frem ullskjerfet i samme slengen. Hvis det ikke blir for varmt, da. For han er jo både varm og kald, han er både ja og nei, han er opp og ned samt nær og langt vekk. Og selv om du velger å dra opp glidelåsen vet du like godt som meg at du lett hadde latt han dra den ned igjen hvis han ville. For han er som vinteren, sterk. Han har overtaket på deg. Akkurat slik som vinden kan dytte deg frem og tilbake helt til du faller over ende. Og i fallet tenker du at du egentlig bare burde ha blitt inne, du burde aldri ha tatt det trinnet over den dørterskelen.

Jeg fryser enda og jeg har ingen anelse om hvordan jeg skal få varmen tilbake.

Skrevet av – M

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

Skjønner ikke. Hvorfor ble du plutselig helt uinteressert i meg? Det kom så brått. Vi hadde vært igjennom så mye, du og jeg. Jeg trodde ikke det var så lett for deg å bare la meg gå. Bare sitte der, ikke svare når jeg prøvde å holde hånda di. Som jeg alltid gjør, du svarer alltid. Ikke nå. Jeg blir helt tom inni meg av at du plutselig ikke forstår hva du gjør. Plutselig. Så brått. Du prøvde ikke engang, du. Du så jeg prøvde, du ga opp. Du var feig. Du ga oss opp. Så lett. Betydde jeg ingenting for deg? Jeg spør hva som skjer. Vi har tydeligvis mistet gnisten. I løpet av en dag har du plutselig ingen interesse for meg. Du prøver ikke engang. Jeg sier til deg at det er sikkert bare en periode, og vi må jo jobbe for oss, snakke ut. Ikke gi opp. Du nikker. Virker ut som om du faktisk skjønner at det er ned- og oppturer i et forhold.

Vi legger oss i senga. Jeg stirrer opp i taket. Hater at du ikke legger deg inntil meg, eller tar hånda mi som du alltid pleier. Tårene renner stille. Jeg vet at du gir opp, jeg hater det. Skjønner ikke hvorfor. Trodde ikke du ville gi meg opp så lett. Jeg begynner å snakke. Føler at jeg aldri kommer til å få sjansen og fortelle han det en annen gang, siste sjanse, jeg vil at du skal vite, selv om det ikke nødvendigvis gjør noe for deg. Forteller han hva jeg føler, forteller han det jeg alltid har slitt med å snakke om, han vet at jeg er deprimert, har hatt det hardt, jeg snakker om det. Har snakket om det før, men ikke på denne måten.

Du sier at det er bare å tenke positivt, jeg svarer at det ikke alltid er like lett. Det er vanskelig for meg. Vanskelig, men jeg prøver så godt jeg kan. Du orker ikke tanken på at folk skal ha det fælt, som i at du ikke orker å være med dem. Grunnen er for du er i en slik fin periode i livet. Jeg trodde jo du ville være sammen med meg, da må du vite både de svake og sterke sidene mine. Du spør meg hva jeg vil at du skal si. Jeg vil at du skal si det du mener. Det du føler. Du sier ingenting, ligger der vekk fra meg. Jeg sovner. Våkner at du ligger ved meg, stryker meg, kysser meg. Jeg later som jeg sover. Vil ikke at du skal gå. Ikke forlat meg. Du flytter deg. Våkner igjen at du gjør det samme. Tenker kanskje du ikke har gitt oss helt opp.

Neste dag sitter vi der, du ignorerer mine forsøk. Ber deg vær så snill å holde meg, du gjør det og spør hvorfor jeg driver å piner meg selv. Jeg piner ikke meg selv. Du piner meg ved å gi meg tusenvis av miksa signaler. Du gir meg tingene mine. Gir meg den ene tingen jeg alltid hadde hos deg, den tingen du sa var begynnelsen på alt det jeg kunne ha hos deg. Jeg spør om dette er slutten, ja det er det. Du kunne ikke si det. Du måtte få meg til å spørre.

Du er feig. Jeg fortjener bedre. Selv om det svir, det svir så fælt i hjertet mitt. Du har alltid hatt hjertet mitt, du er min store kjærlighet. Du ga oss opp. Du sa du elsket meg, du sa du alltid ville være sammen med meg. Du ringte meg; bare for å si du savnet meg. Likevel så ga du oss opp så fort. Jeg håper du angrer, men du vil aldri ha meg igjen! (Selv om jeg egentlig vil være med deg for alltid. Jeg elsker deg…) Hvorfor du slo opp? Jeg likte deg mer enn det du likte meg. Du savnet meg bare når du ikke hadde så mye å gjøre. Nå har du skole og arbeid, du vil overleve da. Fint å være 17, fri og frank, sa du. Det føltes mer ut som om du prøvde å overbevise deg selv, prøvde å overbevise deg om at det går fint, det går over. Likte du meg noen gang? Hvorfor sløste du bort 5 år av livet ditt med meg?

Det går over… håper jeg. Du var så lite real på slutten. Det smerter meg, får meg til å tro det har skjedd noe. Eller så bare skylder jeg på noe annet. Vil at det skal være en ordentlig grunn for at du slo opp. Det var så brått. Så feigt…

Men neida! Vi skulle fortsatt være venner. Hvorfor prøver du da å fjerne alle spor av meg? Blandt annet, jeg kommenterte bildene dine på face, nå har du fjernet det jeg skrev. Det burde i så fall vært jeg som fjernet det, siden DU slo opp med meg. Greit nok, fjern meg. Gjør hva du vil. Nå er det slutt.
Du likte meg vel aldri du? Takk for alt.

Skrevet av anonym

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

Hun ser utover havet. En frisk bris blåser i håret hennes. En bølge skyller over de solbrune føttene hennes, og hun synker litt ned i den våte sanden. En tåre renner fra øyekroken. Drypper ned i sanden der den blir skylt bort av en ny bølge. Tåre på tåre renner fra øynene hennes.

Ett minutt tidligere smilte hun og lo. Ett minutt tidligere var alt perfekt. Ett minutt tidligere trodde hun ikke noe kunne bli bedre. I løpet av det lille minuttet forandret lykken seg til en ubeskrivelig tristhet. “Jeg vil ikke ha deg i livet mitt lenger”. Så fort kan det endre seg.

Nå føles det ut som at hun har ingenting. Til og med ikke minnene, for de er blitt ødelagt. Minnene betyr ikke noe mer. De betydde aldri noe. Det var bare noe hun innbilte seg. Det føles ut som at noen (les: h*n) har tatt en penn og tegnet store kryss over alle minnene som finnes. Ødelagt dem. Det samme med fremtiden. De gledene hun hadde sett for seg i fremtiden – de er skrotet ut. De finnes ikke nå lenger. De betyr ingenting lenger.

Nå bare står hun her. Føttene synker lenger og lenger ned i sanden for hver bølge som skyller innover land. Idet sanden har begravd føttene så mye at man skulle tro hun ikke ville klare å løfte dem fra sanden igjen, løfter hun den ene foten opp med en sterk kraft. Så den andre. Hun snur seg fort. Og går.

Alt forandrer seg. Men livet går videre.

Skrevet av Elise…

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

USA.
Et helt jævla år.

Vi visste det begge to. Vi visste at det skulle skje. Allikevel, naive som vi var, ble vi sammen. Du og jeg. Jeg og du. Det var jo så lenge igjen. 9 måneder var god tid på å være sammen før jeg skulle flytte. Du spurte av og til hva i helvete du skulle gjøre når jeg reiste. Men jeg dyttet det under teppet og ville ikke snakke om det. Det var så lenge til, og det var ikke vits å snakke om det før avreisedatoen nærmet seg.

Men så begynte du å tenke mer og mer på det. Jo mer tid vi tilbrakte sammen, jo gladere ble du i meg. Og jo hardere ble det når jeg skulle reise. Du var så redd for at hjertet ditt skulle bli knust. Pysete var du! Var jeg ikke verdt det? Var jeg ikke verdt smerten? Kunne du ikke skjønne at det var like vondt for meg? At jeg allerede var for glad i deg?

Så slo du opp med meg. Tre måneder før avreise. Tre måneder der vi kunne vært sammen. Du og jeg. Jeg og du. Vi skulle være venner. Besøke hverandre av og til. Snakke til hverandre på fjesboka, så vi ikke mistet kontakten. Så skulle vi prøve på nytt når jeg kom tilbake. Jeg gråt. Jeg var utrøstelig. Det var ingenting jeg kunne gjøre. Du hadde allerede bestemt deg.

Dagene gikk. Jeg så fjeset ditt på venstre side av faceooken lyse grønt. Men du snakket ikke til meg. Ikke i det hele tatt. Skulle ikke vi være venner? Skulle vi virkelig miste kontakten allerede før jeg hadde reist? Brydde du deg ikke om meg? Var ikke du lei deg?

Ukene gikk som år. Etter en måned hadde vi enda ikke hatt en lengre samtale. Og vi som brukte å snakke sammen i timesvis, hver dag! Jeg kjedet meg hjemme. Satt på facebook og ventet på at du skulle snakke til meg. Hørte på deppemusikken min 24/7, og ville egentlig bare sove. Sove resten av livet. Jeg gråt meg i søvn mange ganger. Jeg gråt for hver minste ting som minnet om deg.

Jeg har kommet til det stadiet der jeg egentlig er litt sint på deg. Sint for at du ikke ville utnytte tiden du hadde sammen med meg. Sint fordi du ikke snakker til meg. Sint fordi du får meg til å føle det slik. Hvorfor skal vi vente 13 måneder på noe som kanskje ikke skjer, når vi egentlig kunne vært sammen? Hva om vi ikke finner tilbake til hverandre når jeg kommer hjem? Hva om du finner en annen mens jeg er borte? Hva var vitsen med all denne ventinga da?

Du ødelegger litt det fantastiske året jeg skal ha. Du kommer sikkert til å bli fort glemt i alt det “nye”, men akkurat nå gleder jeg meg mer til å få det overstått, enn til å faktisk reise. Det er ikke slik jeg skal føle det. Jeg skal glede meg så mye at jeg tripper på tærne og ikke klarer å sitte i ro. Men her sitter jeg med deppemusikken min, med et stort hull i hjertet og en enda større lengsel.

Jeg klarer ikke gi slipp. Jeg klarer ikke gi slipp på tanken om at vi skal bli sammen igjen.

USA.
Et helt jævla år.
Uten deg.

(ikke få deg kjæreste før et utvekslingsår. Det er dødsdømt og smertefullt)

Skrevet av Anonym

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.

Den 8.August i år 2012 var min andre fulle dag alene hjemme, eller det skulle bli det. I Juni fylte jeg hele 18 leveår, og skulle for første gang være hjemme uten foreldre, barnevakter eller lillebror. Men det ble ikke som planlagt. For den 8.August i år 2012 våknet jeg klokken 05.30 av at det ringte på dørklokken, og at hunden min knurret som en gal. Lyset skinte inn igjennom vinduet mitt, og jeg trodde jeg hadde sovet til langt på dag. Da døren ble åpnet kom en eldre mann med prestekrave.“Okei? Hva skjer nå?” tenkte jeg mens jeg holdt hunden i nakkeskinnet i ene hånden min (ikke hardt), og morgenkåpen igjen med den andre. “Jo, jeg er sognepresten fra Fyllingsdalen og jeg er her for å informere deg om at din bror ***** ***** er død.”

Rommet spant og hunden min prøvde tappert å hoppe opp å bite den ukjente mannen som fikk mammaen hennes til å gråte. “Hva sa du??” Sjokkbølgene slo inn i kroppen min, og jeg forsto ingenting. “Han er død. Han tok selvmord i natt, ved å henge seg.” Min kjære storebror. Min flotte storebror som jeg snakket med kvelden før, som kjeftet på meg fordi jeg drakk hele én cidær mens jeg koste meg med film. Død. “Om du tuller med meg nå, så dreper jeg deg”. Ordene slo ut av munnen min før jeg fikk stoppet dem. Presten så tilbake på meg og bekreftet enda en gang hva han hadde sagt… Min bror? Nei, han måtte ha kommet feil.

Jeg løp med hysteri inn til telefonen og ringte min bror. Nummeret hans var det siste på loggen min. Ingen svar ventet meg, bortsett fra Telenor sin kalde telefonsvarer. Min bror? Død? Nei.. Etter et par timer var hele familien hos meg, bortsett fra min kjære mamma og pappa. De var på vei hjem fra Roma, etter å ha avbrutt ferien sin.

Den 8.August i år 2012 tok min storebror livet av seg. Den 17.August i år 2012 bar jeg han ut av kirken og la han på hans siste hvilested. Den dag i dag, går jeg rundt og lurer på alt. Hvorfor, er det godt i himmelen, finnes himmelen, hva skjer når man dør, kom han til himmelen, ser han ned på meg??  Alle spørsmål og tanker raser rundt i hodet mitt mens en liten del av meg fremdeles nekter å tro hva alle rundt meg sier. Hvorfor sier de kondolerer? Min bror er jo ikke død, han kommer snart inn porten. Bare vent å se. Men han kommer aldri. I morgen er det to uker siden han døde. Og allikevel kan jeg ikke tro det. Min fine storebror..