Jeg lot penuniformen ligge igjen på Rygge på trass, fordi jeg har jobbet så mye i det siste og ville ha 100% militærfri, men… Nå angrer jeg sånn! Sivilt gir meg varige mén, og ingenting gjør meg mer stolt enn å bære uniform. Dumma. Skal nok klare å kose oss allikevel, for ute har solen sneket seg inn på himmelen og nå er vi på vei til Hællæwood for å se på toget! Pappaen min, mamma og jeg. Gylne tider.

Håper dere får en fantastisk og fredfull 17. mai, leserne mine! Vårt lille land; GRATULERER MED DAGEN!

Leobånd fra GT*, resten fra H&M (*Gina Tricot. I Forsvaret snakker vi bare i forkortelser, jeg har pådratt meg den YS**’en.) (**Yrkesskaden)

Drar ned til svigerinneløvinne og drikker fin, og så på byen for å leke vin. Åh dette har jeg savnet. Snakkes i morgen, englefjes! Ta vare på hverandre!

Må jeg også skrive sånn hvor alt er fra, selvom jeg ikke er moteblogger…? Sikkert. Leo-tshirt fra C&A i Paris, shorts fra h&M, leostrømpebukse fra lindex elns

Vær hilset, godtfolk!

Det var så LURT av meg å reise på ferie i begynnelsen av ferien, for når jeg kom hjem fra Frankrike i går… Så hadde jeg fortsatt ferie! Aaah, deilig! Jeg trenger å samle krefter til den sinnsyke tiden jeg har foran meg på jobb, sivilt og på veien mot sersjantvinkler. I dag har jeg sovet ut etter reisen, ligget på lading i sofaen og vært i familiemiddag. Helt nydelig middag! MEN…. Et stort, personlig ‘men’. Noen av dere kommer helt sikkert til å freake ut nå, kanskje hate meg til og med, men jeg håper dere kan tilgi meg en vakker dag.

“Hva slags kjøtt er det?”
“Lambobiff” gliste han lurt.
“Hm….”. Skjønte ingenting. Smakte, spiste, drakk litt mozell.

Fem minutter og for mange svelger senere.

“Meen, seriøst, hvordan kjøtt ER det her?”
“Det er hest! Han het Rambo!”

WTF! Herregud, for en brutal familie jeg har! Den vesle hestejenten i meg døde på stedet, jeg har aldri elsket et dyr så høyt som jeg elsket kjæreste Diiwa, og plutselig satt jeg der og uvitende gaflet i meg en stakkars sjel fra familien hennes! Og atpåtil var det godt, OG jeg ble mett! Hadde det her skjedd for 10 år siden hadde jeg hengt meg selv etterpå.

Nå har tatt meg et glass vin for å døyve sorgen, og forsvinner straks bortover gaten for å skåle med superbror, superforloveden (<3 !!) hans og gjengen deres. Vi snakkes i morgen! Ikke hat meg for hesten (forresten, forr-hesten, hehe wordplay), jeg lover å aldri sette tennene mine i det nydelige dyret igjen…. Ever. Det føles ut som jeg har spist søsteren til kattepusen min, og det føles IKKE bra. HEST, for faen!

Lykke er når et bittelite menneske lyser opp når han ser deg, strekker armene ut og fysisk trygler om at du skal ta han opp i armene dine. Følelsen av kjærlighet er så fantastisk ekte og ærlig, ikke pakket inn i et strategisk spill som vi blir kjent med når vi blir eldre. “Jeg liker trynet ditt” blir viklet inn i uendelige omveier av usikre smil og hjerteknuter, og når erklæringen først rekker frem dit du vil er det alt for sent. Omveiene du tar for å forhindre at du blir såret av ærligheten om kjærligheten forsinker deg så mye at når du endelig har mot til å strekke armene ut er mennesket du strekker deg etter borte. Hvorfor gjøre det så vanskelig? Jeg kunne ønske alle gjorde som nevøen min, han strekker bare armene ut, enser ikke frykten for å bli avvist, blir tatt i mot med åpne armer og det resulterer i latter og lykke. Hvis jeg ikke hadde følt for å ta han i mot, hadde han kanskje skreket et sekund eller to, men så hadde han funnet glede i noe annet, eller kanskje hos noen andre.

Vi har så mye å lære av supernevøen, dere.

Kjole på, vin i kjelleren, det er tid for utgang! Ta vare på hverandre i kulden, så snakkes vi i morgen. Hjerte