March 24th, 2011

Hvor er Farzaneh?

Jeg sendte melding til mamma og ba henne se på NRK2, fortalte henne at dette er noe av grunnen til at jeg brenner sånn for å reise ned. Afghanistan kaller og bruker hjertet mitt som høytaler.


foto: stian nn, 2009, redigering: privat. Kanskje de allerede er solgt for jord og sauer, kanskje er de hos mennene sine om et par år og blir behandlet som verdiløse dyr.

Jeg spoler litt tilbake i livet, til da jeg var 10 år. Min største bekymring var hvordan jeg skulle få dukkene mine til å banne uten at jeg måtte si ordene selv. Jeg ville ikke det, banning var så stygt. Jeg sensurerte de stygge glosene ved å eliminere forbokstavene. “Faen” og “jævla” ble til “*aen” og “*ævla”. “*aen i *elvete!!” sa dukken da hesten hadde rømt. Det føltes så bra å kunne utrykke så stygge ord på vegne av de sinte dukkene mine, uten at jeg egentlig bannet allikevel. Jeg elsket å forsvinne inn i den verdenen jeg hadde skapt av lego og små barbier. Livaktige hestefiguerer galopperte over gulvet ved hjelp av en barnehånd som var preget av en lykkelig barndom. Den myke hånda holdt et trygt grep om den sølvgrå hesten. Livet smilte. Det nærmeste jeg kom vonde følelser var da dukkene mine ville banne, men jeg ikke hadde guts til å gjøre det selv.

Hvis du setter tilbake forbokstavene der de hører hjemme, så skal jeg ta deg med til Afghanistan. Ordene blir kanskje grove igjen, men de er allikevel ikke sterke nok til å utrykke hvor urettferdig livet til en afghansk jente er. Dokumentaren som gikk på NRK2 på mandag satt en forsterker på høytalerhjertet.

Farzaneh, 10 år gammel. Hun sitter på steingulvet og hører stefaren prate med en mann i rommet ved siden av. Mannen virker hissig, det dreier seg om henne. Han har kommet for å ta henne med til mannen som har kjøpt henne for sauer og jord. En jord som er verdiløs uten regn, et fenomen som ingen kan styre. Den nydelige jenta er en gammel manns eiendel, og han vil ha henne med en gang. Hun ble solgt da hun var åtte og avtalen var at han skulle få henne etter seks år. Nå kom han for å bryte premissene og ta henne før tiden. Stefaren prøver intenst å fortelle den hissige mannen at avtalen var at han skulle få lille Farzaneh etter fylte 14. De er 4 år for tidlig ute. “Hun er for ung, hun må lære mer om livet først. La henne bli hos oss i noen år til, så skal han få henne. Vær så snill.”

Stefaren har mye gjeld og fire kvinner i huset å mette. Han ble nødt til å selge Farzaneh i bytte mot jord og sau for å få hjulene til å gå rundt. Den hissige mannen er ikke noe roligere når han forlater familien, men han går. Han kommer garantert igjen.

“Hva vil du, da?” spør storesøsteren.
“Far ga meg bort, jeg kan ikke gjøre noe med det. Jeg er verdt 50 sauer. Jeg vil ikke, jeg er for ung. Jeg vil gå på skole og lære å lese først….”

Det er samme hva hun vil, for hun har ikke noe valg. Mannen som har kjøpt henne er voldelig, og til syvende og sist må stefaren gi etter og sende henne bort. Og min største bekymring var sinte dukker uten ordentlige skjellsord.

Det er en tradisjon i Afghanistan å selge jentene sine til menn, menn som gjerne behandler de som dyr. Kritiserer du han for det han gjør med henne, svarer han med antall sauer han har brukt på henne. Hadde stefaren hatt en sønn, hadde datteren vært spart. Ingen selger sønnene sine, for de beskytter familien og tjener penger slik som fedrene. Tenk om bare Farzaneh hadde vært en liten gutt i stedet. “All min ulykke kommer av at jeg ikke har en sønn…..”

Filmteamet som spilte inn dokumentaren viser bilder av en nydelig 10 år gammel afghansk jente i blått. Hun står i den uttørkede hagen til det familien kaller “hjem” (et steinhus uten møbler) og kaster ball med moren. Hun er klinkende klar over hvilken skjebne som venter henne, allikevel ler hun når ballen spretter ut av hendene hennes. Hun smiler.

Tre måneder senere kommer filmteamet til låst dør. Familen har flyttet. Teamet får tak i storesøsteren, som kan fortelle at Farzaneh ble hentet av eieren sin. Hun hadde protestert høylytt, men stefaren hørte ikke etter. “Jeg kommer aldri til å se henne igjen, hun bor i et talibanstyrt område hvor kvinner ikke slipper fri.” Ingen vet hvor hun er, men jeg tror dukkene hennes hadde bannet smertefullt og høylytt hvis hun hadde hatt noen. En dukkehest hadde ikke galoppert over noe gulv, men ligget ødelagt i fanget hennes, holdt av en mishandlet hånd preget av ulykkelig barndom.

Stakkars Farzaneh. Kunne ønske noen kunne gitt henne en verden å forsvinne inn i.

March 18th, 2011

i skrivende stund forblir drømmen i boka

Hjertet mitt har banket så hardt i dag at en stund var jeg sikker på at det deltok i vm i marimba på ribbeina mine. Det var like før jeg brøt ut i vill afrikansk dans på kontoret. “Flyene går jo….” Tankene om å sende meg ned dit for å jobbe med Afghanistanboken har vært der, dere. “…komme ned hit en ukes tid.” TANKEN HAR STREIFET!!!!!! Forståelig nok er ikke designoppdraget mitt så nødvendig at det er noe vits i å bruke masse ressurser på å få meg ned dit, når jeg like godt kan sitte i Norge og trylle frem boken, så jeg skal nok ikke ned. Men det gjør liksom ikke så mye. Seriøst, tanken har vært innom og jeg kan med hånden på hjertet, bak alt marimbagnålet, si at det er faktisk tanken som teller. Det gjorde meg så ut-av-en-annen-verden glad, bare det at de faktisk hadde nevnt det da de snakket om oppgaven! Følelsen av å være så nær at jeg nesten kunne lukte Afghanistan gjorde meg spinnvill, selvom jeg egentlig var like langt unna som jeg har vært hele tiden. Haha, det var helt sprøtt!

Neida, så…. Da sitter jeg her i Norge og koser meg med å legge Afghanistan i en bok så lenge, jeg. Så snakkes vi senere, Asia. EN DAG.

February 10th, 2011

mental intops

00:43

Det var så rart, hver gang han begynte å si “Jeg tenkte på en ting….” så fullførte jeg setningene hans i hodet mitt med “…du må jo faktisk bli med til Afghanistan, hvis du skal designe den boka her.”

Jeg dro mentalt til Afghanistan på morgenen i dag, og kom ikke hjem igjen før det ble kveld. Jeg har sittet i møte med en som har levd ut drømmen min og vært presseoffiser i Afghanistan i hele dag, nytt synet av bilder derfra og hørt historier. Jeg har bare lyst til å gi hele oppdraget jeg har fått en stor KLEM, det er så perfekt! Jeg skal designe en hel BOK full av Afghanistan, dere!! “Det du kunne gjort, da, Marie…..”

“…er å bli med meg til Afghanistan og jobbe videre med boka der.” Skjønner dere eller? Jeg fikk aldri med meg slutten på setningene hans, for de ble overdøvd av det jeg VILLE høre. “Camelspider, heter de edderkop…..”

“….også reiser du til Afghanistan.” Neidajoda.

Boken skal være på over 100 sider, og med en grafisk designer som mentor skal jeg sy den sammen helt selv!! Fritt for å være stolt! Jeg gleder meg sånn til å begynne, til å lære mer om landet og hva soldatene våre driver med der nede. Jeg har hørt så mye om PRT* i Meymaneh, det blir dødsspennende å få vite mer om hva NCC**/NSE*** driver med i Mazar e Sharif også!

(husker dere gjesteinnlegget fra 21 år gamle Mikke, som var soldat der nede? Han var i PRT.)


Alle foto: Stian N Nilsen, Meymaneh

Her sitter jeg og ler meg i hjel hos FN, forresten. De har kommet i gang med bloggen sin og det er gøy å se at de plukket opp noen av tipsene mine! Best å høre på meg, fordi §1: Jeg har alltid rett. §2: Hvis jeg tar feil, gjelder §1.

*PRT = Provincial Reconstruction Team
**NCC = National Contigent Commander
***NSE = Nasjonalt støtteelement

January 25th, 2011

jokke we will never forget

Tenk at vi fløy gjennom den samme himmelen, over samme hjemsted med samme flagg på høyre skulder. Hjertet mitt galopperte av fryd i et jetjagerfly mens mamma sto på bakken og vinket som et freakshow, hjertet ditt slo ikke lenger da Hercules tok deg med hjem til din. Med samme uniform og samme vind i håret kjørte vi i samme stormpanzer på samme jord. Jeg gliste i ekstase over en helt ny, fet opplevelse, din tur i panzeren ble din siste noensinne. (Dere kan lese om det her og delta på faceevent ved å tenne lys i kveld og trykke “Jeg deltar” her)

Kontrasten er forferdelig, det er så ekkelt å sitte på solsiden og vite at medsoldater faller i skyggen. Jeg trenger liksom ikke ha på meg en caps, engang…..




foto 1 priv, 2 Forsvarets mediearkiv, 3 priv – tatt under nedleggelsen av en krans på Jokkes grav i sommer, da afghanske Faryab United var på besøk i Norge og insisterte på å få vise sin sorg og respekt ovenfor familien.

Til minne om Claes Joachim Olsson som falt i Afghanistan for et år siden i dag. Tankene går til familien hans og andre falne soldaters nære og kjære.
De beste går først.

December 25th, 2010

jeg fikk et pepperkakehjerte med navnet mitt skrevet i melis på

01:41

De tok en knust drøm, pakket ned og sendte den av gårde i en hvit konvolutt. Da drømmen var hel, tilhørte den meg. Jeg fikk den i retur i tusen biter hjem i postkassen i dag. På JULAFTEN, altså. Det var sykt unødvendig, herr saksbehandler. Mine nære og kjære er sikkert dødslettet, happy og hadde sikkert hengt opp restene av drømmen min på kjøleskapet – hvis det hadde vært magnetisk, da. Heldigvis er det ikke er det.

“Akkurat nå har vi ikke behov for den kompetanse du besitter.”

Nei vel, ttyn Afghanistan….

Joda, jeg gir meg ikke så lett. Selvom jeg kunne sluppet alt jeg har i hendene (dvs tastaturet, og av og til en brødskive) og frikeløpt til Asia i skrivende stund, kan jeg godt jobbe LITT hardere for å oppnå drømmen. Jeg er ikke en slutter. Fra og med ble “slutter” en beskrivende tittel. Og den er ikke min. :)


foto: privat/onkel, redigering: me. Kristoff(misbruk)er, Joakim, meg og min bror. Jeg har et dårlig sovehjerte for tiden, tydeligvis. Herregud….

Anyways. Tusen takk for alle ønskene om en god jul! Julaften var så hyggelig. Jeg satt igjen med flest presanger – i år igjen, til tross for at jeg virkelig har gått inn for å bli venneløs det året her. Haha! Typisk meg. Jeg fikk iallfall det jeg ønsket meg + litt til, spiste meg god og mett på julemat og koste meg med verdens beste familie. Og dere, onkel lånte meg den sinnsyke fisheyen sin frem til tirsdag, det blir så fete bilder av den! Skal vise dere i morgen, jeg. Blubbblubb.

Nå skal jeg dra den komatøse* kroppen min inn i sengen og drømme om bitene i konvolutten. Inntil drømmer blir virkelighet er det det beste jeg kan få til. Håper julekvelden deres også var bra, dere. Nyt resten av 2010, 2011 tar snart over! (og kjøp for all del VG på nyttårsaften…. :))

God natt!

ps Vil dere se hva jeg fikk til jul, eller sier dere bare “JAAA” nå fordi jeg er Supermarie og dere sluker alt jeg kommer med? Lesere, ass..

*komatøs = når en person er bevisstløs og ikke reagerer på smerte, er vedkommende komatøs. Tror dere jeg kastet appelsinbåter veggimellom av fryd når jeg hørte det ordet for første gang på rekrutten eller? Haha!

December 16th, 2010

dare to dream



I dag meldte jeg min interesse for tjeneste i internasjonale operasjoner inn til Forsvaret. Herregud.
Jeg tok mitt første steg mot drømmen, jeg ligger i registeret deres, dere, og hvis de har behov for meg tar de kontakt. Tenk om det…..
Æææh! Det var som å gå inn i et uforutsigbart venteværelse uten at jeg egentlig har en avtale med noen.
Det er på tide å tatovere inn det ankeret jeg snakket om, symbolet for håp.

xoxo

December 9th, 2010

I have a dream

De sender andre og siste episode av Livredderne i Afghanistan på VIASAT4 kl 21:35 i kveld, husk det!

Den er visst enda mer gripende og dramatisk enn den forrige, og vi følger redningsoperasjonen til den ene norske soldaten som ble skadet der i sommer. De som ikke fikk sett første episode kan se den her. Gulrotsjefen er prosjektlederen for det her, så dere MÅ jo faktisk se, kaniner :)

Herregud, jeg begynte å gråte fordi Myrtel i Barne-TV begynte å gråte i dag.

December 6th, 2010

jeg får ikke engang snakket med mammaen min på bursdagen min jeg

For første gang har jeg slitt med å lese en mail, fordi tårene i øynene mine fikk bokstavene til å danse sidelengs. Jeg fikk lov å legge den ut, den og “Snehvit” fortjener oppmerksomhet. Pårørende er en ufrivillig tittel og den er ikke lett å bære. I know. Bare… Les.

Hei Supre Marie! Ja, for det er du virkelig. Super. I dagens samfunn er kanskje dette ordet misbrukt, men du setter virkelig meningen tilbake i ordet. Supermarie. Rett og slett.

Vet du hva? Jeg føler at du faktisk er så super at jeg kan åpne meg for deg. For av en eller annen grunn tror jeg at du kan forstå hva som skjer i livet mitt. Og jeg lover deg – det er det ikke mange som gjør. Du skjønner, moren min jobber i Forsvaret. Saniteten faktisk, og er som regel stasjonert ved Gardermoen. Men det siste halvåret har hun vært laaangt, laaangt hjemmefra. Mazar-e-Sharif. Det er langt unna det. Og dette er ikke første gang hun er ute. Nei, hun har vært inn og ut av landet så lenge jeg kan huske. Første gang hun var ute var jeg 10 måneder gammel. Så har det kommet i veldig rykk og napp, og spesielt de siste årene (etter at jeg ble større og klarer meg selv) har hun vært borte ca 50%.

Nå er jeg akkurat fylt nitten, og jeg lover deg – jeg savner mamma like mye som da jeg var tretten. Og når moren din er borte halve puberteten og faren din har en ny kone å ta vare på, ja da er det ikke alltid like lett å være. For det første hadde jeg nok med å akspetere hvem jeg var og skulle være, samtidig som alle disse hormonene fløt fritt og egentlig blokkerte all hjernekapasitet. Så det var ikke så veldig lett å være “Snehvit” på ungdomskoletiden, nei. Men tross alt har ingen det bra da uansett, så vi tar det ikke så tungt.


foto priv

Men, jo. Nå er jeg nitten. Mamma er fremdeles langt borte. Jeg hadde bursdag på mandag og gledet meg til å endelig få snakke med henne. Det går tross alt tre-fire uker mellom hver gang. Jeg hadde telefonen ved meg hele tiden. Men ingen telefon kom. Nei, det var bare bursdagsmeldinger fra venner og annen familie. Jeg kastet telefonen fra meg og ble generelt sett lei meg. Hvor er mammaen min!? Hvorfor blir vennene mine vekket på sengen med kake og kaffe og te av mødrene sine, og ikke jeg? Jeg får ikke engang snakket med mammaen min på bursdagen min jeg. Hun er borte på så innmari mange viktige dager. Til og med julaften har hun mistet. Det var veldig tungt, spesielt siden jeg bare feirer annenhver jul hos henne (skilsmissebarn ftw).

Men det som kanskje er det alleralleraller verste med at mamma er borte, er alle som spør om hvordan det går med henne der nede. For det første aner jeg ikke fordi jeg snakker aldri med henne, for det andre – hvorfor er det ingen som spør meg om hvordan jeg har det med at hun er ute? Alt handler om mamma, fordi hun er så “moderne”, “tøff”, “eventyrlysten” og alle disse andre glosene mennesker jeg kjenner lirer av seg. Og alle kommer bort og tar meg på skulderen, ser meg dypt inn i øynene og stiller samme spørsmålet: “Hvordan går det med henne?”, med den mest alvorlige stemmen man kan finne med promille på 1.

Jeg er så lei, Marie. At alle skal passe på MAMMAen min, når det er jeg som trenger å bli passet på. Jeg skjønner jo at alle er nysgjerrige, hun har tross alt ikke en a4-jobb, men jeg, datteren hennes, er lissom “ikke noe” i forhold. Hva gjør jeg lissom? JEG er jo bare en helt vanlig ungdom som går på skolen, drar på fylla og drikker kaffe i friminuttet. Det er jo ikke noe spennende. Men jeg skulle virkelig ønske at en, bare én, satte seg ned, tok meg på skulderen og sa med den mest alvorlige stemmen man kan få med promille på 1 – og mene det- og si “Hvordan går det med DEG, “Snehvit”?”.

Jeg er veldig glad for at mamma har en jobb hun elsker. Jeg er veldig stolt over alt moren min gjør der i det store utlandet. Men herregud som jeg savner henne. Jeg savner å sitte på verandaen og ta en røyk og sladre, jeg savner krangelen om at jeg ikke har tatt ut av oppvaskmaskin og jeg savner krangelen om hvem som har den sorte genseren med gullknapper.

Jeg vet jeg er nitten, og beregnes som voksen i det norsk samfunnet. Men for å være ærlig så føler jeg meg som en 7-åring som gang på gang blir forlatt av det kjæreste hun vet. Og den følelsen går ikke bort, og jeg tror egentlig ikke den kommer til å gjøre det heller med det første. Jeg aner ikke om du i det hele tatt vet noe om utenlandstjeneste og de pårørende – kanskje jeg nettopp har lært deg noe. Eller kanskje du allerede har fått 100 mail om akkurat det samme. (Jeg håper på det første, for kan være kult å si at JEG har lært DEG noe!)

Du kjenner nok mange som både er og har vært ute. Ta vare på de, men enda viktigere: ta vare på de pårørende. Jeg har følt meg glemt hele mitt liv, av både foreldre og støtteapparatet rundt. Og det har jaggu meg ikke vært lett. Nå merker jeg at jeg begynner å bli voksen, for disse følelsene takler jeg bedre i dag enn jeg gjorde for bare to uker siden. Jeg tror, og håper, at dette bare er begynnelsen på noe som blir lettere og lettere. Ikke borte, men det blir som om sekken jeg har på ryggen tømmes sakte men sikkert for vekter, og de rundt meg hjelper meg mer og mer. Og nå tror jeg jaggu meg du har fått en vekt av meg også, for jeg skal si det hjalp å få det ut.

Åh, Marie. Dette ble bare rot. Jeg tror jeg avslutter her før jeg fyller opp hele innboksen din. Det var ikke meningen at e-posten skulle bli så lang, men det skjer alltid når jeg gir frie tøyler til hjernen min.

Du er fantastisk. Du er herlig, enestående og eventyrlig: men mest av alt super. Supermarie. Det klinger jo tross alt ganske fint.

Klem “Snehvit”

Det er DU som er enestående, Snehvit.

December 2nd, 2010

Meymaneh







foto: Afghanistan, S. Nilsen, redigering: super

Hehe, kjøtt :)

Husk å se på “Livredderne i Afghanistan” kl 21:35 i kveld! Jeg har min siste dag på Forsvarets mediasenter i morgen, babyen min trykkes as we speak og jeg har hørt rykter om at det nærmer seg gulrot. A desember to remember.

hjerte

December 1st, 2010

videoblogg: livredderne i Afghanistan

Jeg har fått tak i den her!!!! Livredderne i Afghanistan har egentlig ikke premiere før i kveld (2.desember), men…. La oss kalle det en førjulsgave :-)

Jeg prøver hele tiden og se for meg at jeg er blandt dem der nede i videosnutten, prøver å se for meg at det er jeg som står på sidelinjen og ser medsoldater komme såret tilbake fra oppdrag, prøver å komme frem til et svar på om jeg hadde taklet alt det der. Åååh, jeg VET ikke. Jeg vet bare at jeg fortsatt har en flamme et sted, og den slukkes i Meymaneh.

For å se hele episoden, se på VIASAT4 kl 21:35 i kveld, torsdag 2. desember. Jagerpilotene er ferdig, Livredderne i Afghanistan tar over.