Archives for the ‘afghanistan’ Category

AFGHAN SKI CHALLENGE

First time I heard about ASC I was so glad – finally a positive letter from Afghanistan! Usually the Norwegian newspapers only deliever us the tragedies, and it is tragic – a lot of it is, but that is no reason to ignore the bright side of the country either. Such as this one! Happy skiing!

Follow the event on Facebook HERE, and read more about the Afghan Ski Challenge HERE. It is open to all.

SKATEISTAN

Skateistan i Afghanistan. Filmen gjør meg vekselsvis trist og glad. Trist fordi de har det så vondt, og glad fordi de finner en virkelighetsflukt og glede i noe så enkelt og kult som et skateboard. Blikkene i gata stiller spørsmål ved jentas rett til å skate, jeg elsker at jenta er tøff og velger å skate allikevel. Gutten blir dårlig av å ikke få skate, så mye betyr den lille rullende gleden i et ellers så herjet liv.

Dere, virkelig, vi må sette mer pris på det vi har rundt oss i hverdagen. Her klamrer de seg til et fattig skateboard på gata i et land fullt av krig og smerte, mens vi lager nasjonal krise så fort NSB står på stedet hvil eller Tone Damli Aaberge lager en lettkledd musikkvideo. Realitycheck! Det er så himla latterlig. Vi er utrolig heldige som har det så bra, la oss ikke meske oss sånn i vår egen velstand at vi glemmer hvor bra vi egentlig har det.

next destination

Hallo, sa torsdagen og sendte meg av gårde til Gardermoen.

Jeg skal til Brüssel i pen uniform, og blir der til helgen. Belgia, et nytt land å skrape av på gullkartet mitt på veggen! Når et land dekket av gull blir til grønt vet jeg at jeg har satt føttene mine på enda et nytt sted i verden, sett litt mer av det usette, og det gjør meg så BLID!

..og det igjen gjør meg litt vondt. Jeg føler meg som en levende uniformert kontrast til det mine medsoldater i Afghanistan måtte oppleve i dag. Sender mine beste tanker til dem!

make it happen

Enda en god morgen, leserhær!

Nå er jeg på vei ut døren, jeg skal til Terningmoen på PIO*-kurs i regi av Heimevernet. Jeg gleder meg! Dere som har kjent meg en stund vet hvor stort jeg drømmer om å en dag være PIO i Afghanistan, og I DAG blir det første steget jeg tar i den retningen. Jeg vet at jeg snart kan glemme hele landet, i og med at vi er i ferd med å trekke oss ut, men PIO-drømmen alene står fortsatt like sterkt så jeg er sjeleglad for at jeg fikk muligheten til å ta det kurset. Forsvarspennen brenner i fingerne mine!

Å ja, det har jeg kanskje ikke fortalt dere enda…. Jeg driver og sniker meg inn i Heimevernets innsatsstyrke som PIO, sånn at jeg fortsatt kan være litt grønn når kontrakten min med Luftforsvaret går ut til høsten. Ja, jeg bruker nebb og klør for å beholde uniformen, hvis det skulle være noen tvil om det.

Nå må jeg kjøre! Håper dere tar vare på dagen deres, det er deres aller siste 22. februar 2012 EVER! Hejhej.

*Presse- og informasjonsoffiser, “journalist” m.m. i Forsvaret

Krigens pris

Det ser liksom ut som amatøropptak av en dårlig regissert krigsfilm. Du vil iallfall at det er det det skal være.

Men så ser du plutselig kollegaer du har stått og smilt med på norsk jord, sitte ved siden av TV2-logoen og fortelle om bomber de selv har sluppet over et ekte land, på oppdrag for Norge og NATO.

Og så synker det inn at filmen du ser er en dokumentar fra virkeligheten, hvor kollegaer i det fjerne utfører jobbene sine, mens du sitter på solsiden og utfører din; designer en minnebok de skal få når de kommer hjem igjen. De bærer det samme flagget som deg på høyre skulder, det er en merkelig påminnelse om at dere står til tjeneste for landet begge to. Du (foreløpig) med photoshop, og de med skarp ammunisjon i sine egne våpen, og i våpen som er rettet mot dem selv.

Dere kan mene hva dere vil om Norges innsats i Afghanistan, men våre soldater fortjener og trenger vår støtte. De gjør bare det de har blitt satt til å gjøre av regjeringen, og de gjør det profesjonelt med respekt, ansvar og mot.

“Husk, det er det enkelte individ du støtter – mennesket i uniformen.
Støtt våre soldater

(Som dere skjønner fant jeg til slutt en TV på Krigsskolen, savior of the night. Del 2 av Krigens Pris ser dere på TV2 neste onsdag, Del 1 legges sikkert ut på nett senere. Natta!)

 

hjertesmerte

 

Please meet Landon.. His dad, Marine LCPL, Carpenter made the ultimate sacrifice while serving with the 3/8 in Afghanistan earlier this year.. A month before his son was born. Never forget the price of freedom. Kilde: facebook

den vakre siden av Afghanistan


Afghanistan – touch down in flight from Augustin Pictures on Vimeo.

Mikke sendte meg linken til denne vakre filmen fra Afghanistan i går. De fleste maler bildet av Afghanistan med bomber, eksplosjoner, terror og militære styrker, denne filmen gir penselen en helt ny, vakker farge. Bildene er tatt i Kabul og Mazar-e Sharif og viser dagliglivet der nede. Åh. Landet er så nydelig!

the book

Jeg holdt pusten hele veien til jobb i dag. Og det tok èn time å kjøre, så dere skal stusse litt over at jeg fortsatt er i live. Boken jeg har designet for soldater som har vært i Afghanistan (NCC og NSE kontingent XVIII) lå pent i en eske og ventet på mammaen sin, og forvandlet henne til 58 kg skrekkblandet fryd. Det er veldig mye skrekk, og veldig mye fryd, i en ganske liten kropp…. Jeg var livredd for å få fødselsdepresjoner, så da jeg endelig sto med marsjstøvlene foran esken var det så vidt jeg turte å ta opp en for å se hva jeg hadde gjort. Tenk om jeg hadde oversett noe viktig eller sett meg så blind på mitt eget design at jeg ikke hadde fått med meg at jeg hadde plassert en ape der det egentlig skulle vært en blomst. Skjønner dere? TENK OM!!!?

Og så begynte trommevirvelen i hodet mitt og spille, og jeg skjønte at tiden var inne. Jeg lukket øynene, tok opp en av babyene og ba til hvem som helst om at fødselen hadde gått som den skulle. Plisplisplisplis….. Jeg lot sceneteppet gli sakte opp, og…. “HEI MAMMA!!!!”, skrek boka. Endelig. Etter å ha vært på sølveplet mitt siden i vinter, hadde jeg den plutselig i hendene mine, i levende live. Et øyeblikk trodde jeg den faktisk hadde puls. “HEI BARN!!!!!!” ropte jeg i ekstase og tok meg selv i å være fornøyd. Storfornøyd! Jeg har designet en hel bok, dere! Navnet mitt står i en bok! En bok!!!

Jeg trenger ikke å bli gravid, jeg. Designoppdragene mine gir meg samme forventninger, gleder og stolthet som en unge ville gitt. Neida, mamma!

(Joda)

 

deadlinerus

HJEMME FRA AFGHANISTAN!

Nei, nå tuller jeg. Jeg kommer alltid til å være litt i Afghanistan, derav det fraværende trynet.


foto: priv

Velkommen tilbake, Marie! Jo, takk. Jeg har vært i Afghanistan i fire måneder uten å ha vært der. Tullejente. Jeg flyttet inn i Mazar-e-Sharif mens kroppen ble igjen i Norge. Mental reise, sier jeg. Boken jeg har designet for soldatene som har vært ute er endelig ferdig, i dag var deadline! Hellige deadline! Det finnes ikke en mer intens dag enn det. Nå er over hundre sider ferdig designet med Afghanistan over hele seg! Det har vært en fryd og en fristelse å jobbe med boken, til tider har jeg hatt så lyst til å reise ned at det har gjort vondt. Gi meg ørkenkammo! Sett meg på flyet! Det er den eneste bandasjen som virker!!! Jeg hadde lyst til å klikke globalt da de snakket om å sende meg ned dit for å designe, husker dere det? Herregud, for en grill de satte fyr på da. Ooog slukket igjen…. MEN! Jeg kom i mål! I dag sendte jeg endelig/dessverre den afghanske babyen min fra meg til trykkeriet, og jeg gleder meg herfra til Afghanistan og hjem igjen til å få den i hendene mine. Skal jeg fortelle dere hva det står på side 3? “Design/layout: Marie Brudevold”

1 stk stolt lærling, nå kan jeg puste igjen!

 

solgt for 50 sauer





foto: Stian nn. Da han tok bildet kom politimannen og dyttet vekk den lille jenta. Se så nydelig hun er, jeg tror ikke jeg ønsker å vite hva hun gjør i dag, tre år etter bildene ble tatt.

Tusen takk for kommentarene deres på innlegget om Farzaneh! Virket som dere ble like rystet over den surrealistiske kulturen deres som det jeg er. Innlegget er basert på dokumentaren som ble sendt på NRK2 på mandagen, dere kan se den gratis HER. Den heter “Solgt for 50 sauer” og dere bør virkelig ta dere tiden til å se hele. Historien til Farzanehs storesøster er minst like tragisk….