Archives for the ‘trening’ Category

RUN WITH ME

Hey! Beinhinnebetennelse speaking. Ligger til lading og ser på film, jenta har løpt som en F. Gump i dag. På asfalt! Bare et spørsmål om tid, så har jeg leggene mine under betennelsens regime igjen, akkurat som på rekruttskolen…. Men – man må lide litt for skjønnheten, og for drømmene sine óg!

Tipsene jeg fikk da jeg røyk ut av FOS* var å løpe laaaange turer, og heller slå om til intervaller når neste opptak begynner å nærme seg. Jeg har ikke fått snakket med idrettsoffiseren som skal sette opp en killerstrategi for meg enda (annet enn at han har sagt ja til å hjelpe meg, hurra!), så da takker jeg meg til de tipsene så lenge og løper MINST 30 minutter, to ganger i uka. Uten Day Zero-prosjektet mitt hadde jeg sikkert løpt en halv gang i måneden i stedet – å ha den lista hengende over meg er virkelig gull verdt og en stor stjerne til selvdisiplin! Rart med det, det viser jo bare at jeg egentlig har styrken og viljen i meg fra før av – jeg trenger bare å systematisere den i en dum liste før jeg gjør virkelighet ut av det. Sånn fungerer det, liksom, er det ikke snålt? Vårt lille maskineri er litt av et mysterium, og vakkert er det óg.

I dag hoppet jeg på toget til Oslo aaakkurat for sent til å få med meg beskjeden om at møtet mitt var avlyst… Så da slo jeg ihjel tid med en venninne der inne i stedet. Jeg ble stoppet på gata av en av dere óg, (like absurd hver gang…), av @saltsild, og det må jeg si – jeg elsker å bli kjent med dere! Dette enveisforholdet er til å bli gal av, jeg vet jo så lite om hvordan dere ser ut, hvem dere er, hva dere står for – mens dere vet SÅ mye om meg. Så ikke nøl med å si hei, er dere snille! Jeg er sjenert, rødmer kanskje litt og vet aldri helt hva jeg skal si – men når jeg går hjem for dagen gjør jeg ikke annet enn å smile, fordi jeg har avdekket enda et fjes av alle dere fine som leser bloggen min. Og DET blir det humør av! (Og du, @saltsild – dialekten din er til å dø for…)

I morgen er det Oslo igjen – jeg har nemlig fått ny jobb, mens jeg venter på neste reise, neste opptak og neste eventyr!

*Forsvarets opptak og seleksjon

Hey! It’s the Bone membrane inflammation speaking. I’m charging, this girl has been running like Forest Gump today – on asphalt! Just a question about time until my legs are under the regime of the inflammation again, just as in the Recruit School…. But – you’ve to suffer for your beauty, and for your dreams aswell!

The advices I got when I was sent home from FOS (the Norwegian Armed Forces admission and Selection) was to go for loooong runs, and start with intervals when the next selection is getting closer. I haven’t spoke to the guy’s gonna help me reach my goal (run 3000 m on 13 minutes), so I’ll just stick to that advice – run 30 minutes nonstop twice a week. Thanks to my Day Zero-project it’s so easy to stick to that routine! It gives me what I need of self discipline. Funny thing. It shows that I have the strength in me, I just need to systemize it in a stupid list before I make it a reality. That’s just how humans work, isn’t that funny? Our little machinery is such a mystery, and wonderful at the same time. 

Today I got on the train JUST a little too late to get the message that my meeting was off. So I spent my time in Oslo with a girlfriend instead. And I met one of you, guys! I love when that happens – this one-way-relationship makes me CRAZY. I don’t know anything about you, how you look, what you stand for, who you are – and you know so much about me. That’s why I love it when you grab me on the street – even though I’m shy, I always go home with a smile on my face because I’ve discovered another one of your beatiful faces. And THAT makes my mood! (And hey, @saltsild, your dialect is my favourite…)

Tomorrow I’m going to Oslo again – I’ve a new job while I’m waiting for my next travel, next Army selection and next adventure! 

I GOT FITTER WITHOUT MY ASS TO THE GRASS, BITCH

Mat er en så grunnleggende greie for oss mennesker, at det å reise jorden rundt uten å spise maten som hører til i de forskjellige land og kulturer er for meg en bortkastet reise. Med en klype salt. Jeg fråtset i curry i India, spiste hund og frosk i Kina, baluten i Filippinene og sorte bønner med ris hver dag i Brasil. Jeg drakk lokal øl under karnevalet gjennom seks byer (det er mye øl!), dro på vinsmaking i Sør-Afrika og prøvde ut den populære rotien i Trinidad. Jeg smakte på hele verden, og ga fingeren til kroppshysteriet dere drev og gnålte om her hjemme i Norge. Jeg ville, og vil, heller være lykkelig, utforskende og livsnytende til beinet. Iallfall så lenge jeg klarte.

Jeg har snakket med dere om det her en gang før, innrømmet at alle de tusen blogginnleggene og instagrambildene fra alle kanter, om at “fit is the shit”, var i ferd med å gå til hodet på meg. Og det er det eneste fit faktisk har blitt: en shit, og da mener jeg drit. Da jeg kom hjem igjen til Norge, flere kilo tyngre enn da jeg reiste ut, stod jeg plutselig ansikt til ansikt med et samfunn så forbanna sunt at det ble usunt. Dere trenger ikke gå med lupe mellom linjene mine for å vite hvor stor motstander jeg er av den nye trenden medier og bloggere har tredd over hodene våre.

Heldigvis har jeg klart å holde hodet kaldt gjennom alle de tusen oppskrifter på hvordan bli fit, spise sunt, gå ned i vekt, oppnå skjønnhetsidealet. Mitt skjønnhetsideal er så enkelt som et smil under nesen og øyne som glitrer fordi livet er fint, ikke fordi kroppen min i følge et samfunnsbestemt ideal er det. Jeg skal prøve å skrive dette på en ryddig måte, så dere forstår og ikke oppfatter feil budskap:

Da jeg kom hjem og fant alle klærne mine for trange, ble jeg litt spak. Jeg tenkte åh, faen. Jeg har ikke RÅD til en helt ny gardrobe. Så kroppen min måtte rett og slett tilbake til der jeg var, sånn ca. De ekstra kiloene mine gjorde meg så lite, det var nesten DEILIG å gå i motsatt retning, når resten av Norge var så obsessed med å bli fit. Men kiloene var for mye for alle buksene mine, som igjen blir for mye for kontoen min. Så jeg begynte å jogge.

Nå passer klærne mine igjen, en drøy måned senere.

Og det er nå jeg kommer til selve poenget:
Jeg trengte ingen PT, intet strengt kostholdregime med bare én “spisedag” (WHAT THE FUCK???), ingen selvdisiplin utover en Day Zero-liste som “tvinger” meg til å jogge to ganger i uka. Jeg trenger ingen “ass to the grass”, ingen ville treningstimer på et senter, ingen umenneskelige timer i tunge øvelser med den indre stemmen som gjentar etter bloggerne: “train like a beast, look like a beauty”. Det eneste jeg trengte for å få igjen bukseknappen igjen var to faste joggeturer i uka, en gåtur i skogen i ny og ne og et normalt, norsk kosthold. Jeg har ikke endret på noe. Jeg nekter å endre på noe! Alt som trengs for et sunt og friskt liv er en balansegang. Spis og kos deg hver eneste dag, om du vil, og gå heller en tur ekstra om du frykter at å nyte livet tvinger deg ut av klærne dine. Så enkelt kan det gjøres! Ikke HØR på dem! Fitnesstrenden er kanskje fysisk sunnere enn å strebe etter size 0, men psykisk er det like ille: Vi jakter på noe uoppnåelig, vi føler oss aldri bra nok, vi blir fortalt at vi aldri er bra nok, vi må trene, trene, slite og svette daglig for å oppfylle idealet. Det er pisspreik, fra ende til annen! Slutt å tro at du må ha de fineste treningsklærne, personlig trener, spiseplan som overstyrer det du egentlig har lyst på. Og slutt å føle at dere feiler fordi dere ikke gjør som dem. Du er fin som du er, og om du absolutt må pynte litt på kroppen din – gå deg heller en ekstra lang tur i skogen, ikke tro at det alle disse hysteriske treningsbloggerne gjør er det som må til. Det kan gjøres så mye enklere, så mye sunnere og dere så mye lykkeligere – om dere bare gir slipp på den dårlige samvittigheten over at dere ikke trener som dem.

Vi er bare mennesker. Og vi har bare ett liv. Ikke kast det bort på å strebe etter noe vi selv har skapt i hodene på hverandre. You see?

Food is such a basic thing for us humans, traveling the world without eating food that belongs in the different countries and cultures is to me a waste. With a pinch of salt. I reveled in the curry in India, ate dog and frog in China, Balut in the Philippines and black beans with rice every day in Brazil. I drank local beer during the carnival through six cities (that’s a lot of beer!), went wine tasting in South Africa and tried out the popular roti in Trinidad. I tasted the world and gave my middle finger to the body hysteria you struggled with here in Norway. I would, and will rather be happy, exploratory and life-enjoying to the bone. At least as long as I could.

 I have talked to you about this once before, iadmitted that all the thousands of blog posts and instagram photos, that “fit is the shit”, was about to go to my head. And that it is the only fit actually has became: A shit, and then I mean shit. When I came back home to Norway, several pounds heavier than when I went out, I suddenly stood face to face with a society so damn healthy that it was unhealthy. You don’t have to go with magnifying glass between my lines to know how against I am the new trend that media and bloggers have strung over our heads.

Luckily I managed to keep my head cool through all the thousands of recipes on how to get fit, eat healthy, lose weight, achieve the beauty ideal. My ideal of beauty is as simple as a smile under my nose and eyes that sparkle because life is good, not because my body follows a particular social ideal. I’ll try to write this in an orderly way, so you don’t misunderstand:

When I came home and found all my clothes too tight, I was a little oh shit. I can not afford a brand new gardrobe. My body had to get back to where I was, approx. The extra kilos of mine, I didn’t care, it was almost nice to go in the opposite direction, when the rest of Norway was so obsessed with being fit. However, my pounds was too much for all my pants, which is too much again for my account. So I started jogging.

Now I fit my clothes again, about a month later.

And now I’ll come to the point:
I needed no PT, no strict diet regime with only one “eating day” (WHAT THE FUCK??), No discipline beyond a Day Zero-list that’s “forcing” me to jog twice a week. I do not need any “ass to the grass”, no heavy exercise hours at a center, no inhuman hours in insane exercises with the inner voice that repeats the bloggers: “train like a beast, look like a beauty.” The only thing I needed to get the trouser button together again were two regular jogs in the week, a hike in the woods now and then and a normal Norwegian diet. I have not changed anything. I refuse to change anything! Everything needed for a healthy life is a balance. Eat and enjoy every single day, if you wanna, and go for a extra walk if you fear that enjoying life forces you out of your clothes. As simple as that! Do not listen to them! The Fitness trend may be physically healthier than the strive for size 0, but mentally it’s just as bad: We are looking for something unattainable, we never feel good enough, we are told that we are never good enough, we have to train, train, struggle and sweat daily to fulfill the ideal. It’s bullshit, from beginning to end! Stop thinking you have to have the finest training clothes, personal trainer, eating plan that overrides what you really fancy. And stop feeling that you are wrong because you do not do like them. You are fine as you are, and if you absolutely have to embellish a little on your body – you either get an extra long walk in the woods, do not believe that all these hysterical fitness bloggers are doing the only thing it takes. It can be made so much easier, so much healthier and you so much happier – if you just let go of the bad conscience that you do not train like them.

We’re only human. And we have only one life. Do not throw it away in the pursuit of something we have created in the minds of each other. You see?

KEEP ROLLIN’

Noen ganger GLEMMER jeg at pappa sitter i rullestol. I dag kom jeg busende inn etter å ha pisket meg selv rundt på løpetur ute i sluddværet, og bare: “Ååååh!”, stønner høylytt for at han skal spørre hva som er i veien. “Hm..?” sa’n. Pappaliktoppfyllende. Og så legger jeg ut om hvor forbanna TUNGT jeg syns det er å løpe, hvilket slit, hvordan jeg måler hver cm av asfalten der ute i hat, avslutter med at jeg kommer til å DØ av løping en vakker dag. Og så ser jeg ned på han og tenker… Nei, Marie. Fortsett å løpe, du. Du vet ingenting om å hate centimeterne foran deg, før du blir nødt til å legge de bak deg ved hjelp av en rullestol.

Dere kan se så mange fitpso-bilder og maskuline jentekropper dere bare vil, min inspirasjon er  og blir gleden over å ha to bein som fungerer. Og det å ha en pappa som er så god at han får meg til å glemme at hans ikke gjør det. Det er min inspirasjon.

Sometimes I simply forget that my dad sits in a wheelchair. Today I burst into the kitchen where he was sitting, after forcing myself to go for a run out in the snow. I was making loud complains about how horrible I think it is to run, to do my training, and how I hate every inch of the asphalt out there. One day I’m gonna DIE of running, I told him. And then I looked at him, and I was like… No, Marie. Just no. Continue running. You know nothing about hating asphalt before you get forced to leave the inches of it behind you with a wheelchair instead. You can continue watching as many fitspirations-pics and manly girls as you want, my inspiration is, and will always be, the joy to have two feet that get me around. And to have a dad that is so fantastic that he makes me forget that his legs doesn’t work. That is my inspiration.

happinspiration

‘Strong is the new skinny’
- vel, jeg foretrekker at ‘god helse is the new happy’. Ref. I know I’m beautiful but I’m feeling fat.

‘Vær den beste versjonen av deg selv’
- førstemann til ‘den lykkeligste’ i stedet!

‘Skinny girls look good in clothes, fit girls look good naked.’
- men de vakreste er de som smiler <3

‘No excuses’
- nei, trenger ingen unnskyldning for å droppe treningen i dag (heller) – jeg gidder bare ikke… Hvis trening ikke gjør deg lykkelig, hvorfor la deg presse da? Tren for helsen din sin skyld, og den trenger du ikke skylde mer enn et par timer i uka – kanskje! Jeg vet ikke, jeg kan ikke trening…. Men jeg kan lykkelig, og det er IKKE fem dager i uka for meg.

‘I will look so good in 2013′.
- good for you, I’ll just stay happy.

Gjør kamprop om til gledesrop, og spis, elsk, lev! 


ph_priv, in a lagoon close to Jericoacoara, Brazil

I know I’m beautiful, but I’m feeling fat


ph_priv

Kjære sosiale mediers ekstreme kroppshysteri.

Ville bare fortelle deg at du har ødelagt tankesettet mitt - også. Man down. Jeg, som alltid har spist hva enn jeg har hatt lyst på, og trent av alle andre grunner enn for å se kroppen min passe inn i så mange skjønnhetsidealer som mulig, er på vei inn i et tankemønster jeg ikke kjenner meg igjen i. «Strong is the new skinny», men hvorfor kan vi ikke bare «god helse is the new happy» i stedet? Helsemessig tror jeg ikke at de tusen inspirerende treningsinnlegg og instagrambilder gjør deg så happy, jeg. Iallfall ikke mentalt.

Jeg skal ikke beskylde deg for å ha gitt meg en spiseforstyrrelse, for jeg spiser fremdeles (altfor) godt. Det kan du se på meg, etter måneder på reis med færre treningsmuligheter enn før, men mentalt er jeg på et helt annet sted. Jeg er der at mat sniker i tankekøen min rett som det er, og til tross for at jeg har nedsatt syn på begge øyne, har mitt eget kroppsbilde aldri vært skarpere. Jeg har lagt på meg, og det er ikke lov i disse hysteriske tider.

Enhver veltrent ambassadør som er innafor skjønnhetsidealet, kan gå ut i media og si at følgerne av disse sosiale mediene selv må klare å tenke fornuftig når det kommer til trening og helse, at daglige innlegg om mat og økter ikke burde påvirke. Enhver følger som ikke føler seg like vellykket som dem kan rekke opp hånda og svare at denne påvirkningens makt faktisk eksisterer. Neivel, men jeg kan iallfall. For jeg er påvirket, og jeg hater det. Jeg hater det så mye at jeg tok meg i å bli sinna da jeg leste nok et jævla innlegg om trening og kropp her om dagen. Ikke sinna på bloggeren, fint for henne at hun har funnet sin lidenskap med sine mål, men sinna fordi jeg plutselig har latt meg velte av det hysteriet all den lidenskapen i samfunnet vårt bidrar til. Det er ikke meg å være misfornøyd med speilbildet mitt, uansett hvor mye dét måtte provosere jantelovsforkjempere. Det er ikke meg å vurdere lite gjennomtenkte snarveier som å skippe måltider for å miste de få ekstra kiloene reisen min har bidratt til. Og jeg liker å følge det daglige livet til disse ambassadørene dine, hysteri, for supersporty kropp og god helse, jeg har fulgt de lenge før de i det hele tatt begynte med det, men før det går for langt blir jeg nødt til å luke ugress. For jeg har ikke tenkt å bli syk, av noe så dumt som en rosa dagbok på internett.

Jeg savner den hjernedøde rosa atmosfæren som var før, før du kom. Påvirkningens kraft eksisterer ikke, sier de, – men hvordan har det seg da at hele Norges sosiale medietog kollektiv begynte å fokusere på helse, kropp og mat? Bang, sa det, så var alle treningseksperter og supermotivatorer, på twitter, på instagram, på bloggene sine, facebook. Det var som en dominobrikke falt, og utløste et hysteri VG later som de tar knekken på, men som de egentlig bare fortsetter å nøre oppunder. Åårh, men for faen, jeg er så LEI av samfunnet vårt! Hva slags verdier er det å bruke opp all energi på? Kjempeflott å være sunn, sterk og frisk – jeg stemmer for, men ta det pent og se alt det andre vi kan bruke de flotte kroppene våre til også! Og vær så snill – la den fine kroppen min være, jeg savner å se på den med uhysteriske øyne. Jeg savner å føle meg like fin som jeg er. Det var bare det jeg ville si. Nå skal jeg luke ugress.

Dear social medias extreme body focus.

Just wanted to tell you that you have ruined my mindset – as well. Man down. I, who have always eaten whatever I’ve wanted, trained by any other reason than to see my body fit into as many beauty ideals as possible, is heading into a mindset I do not recognize myself in. “Strong is the new skinny “, but why can not we just “good health is the new happy” instead? Healthwise I do not think that the thousands of inspirational training posts and instagram pics makes you happy at all. At least not mentally.

I will not blame you for having given me an eating disorder, because I still eat (too) well. You can see it on me, after months with travelling and fewer training opportunities than before, but mentally I’m in a completely different place. I’m where the food sneaks in my thought queue right as it is, and despite the fact that I have reduced sight in both eyes, my own picture of my body has never been sharper. I’ve gain weight, and that is not allowed in these hysterical times.

Any well trained ambassador who is within the beauty ideal, can go to the media and say that the followers of these social media must be able to think sensibly themselves when it comes to fitness and health, the daily posts about food and sessions should not affect. Any follow who do not feel as successful can raise their hand and answer that this impact force actually exists. Ok, but at least I can. ‘Cause I am affected, and I hate it.

It’s not me being unhappy with my own mirror image, no matter how much it may provoke permanent the well known “Janteloven” (it tells you to not think highly about yourself). It’s not me to think of poorly considered shortcuts as to skip meals just to lose those few extra pounds my journey has put on me. I like to follow the daily lives of these ambassadors for super sporty body and good health, but before it goes too far, I will have to pull some weeds. ‘Cause I am not going to get sick because of something as silly as a superficial diary on the internet.

ref ref 1

sporty sikkert


ph_priv svett

Herregud, jeg hadde helt glemt hvor digg det er å trene (s)vettet av seg! Jeg føler meg så god som ny! Én african time (hvem vet hvor lenge det er) etter jeg snakket med dere sist stod jeg klar i 4. etasje, som viste seg å være en hel heisstopp for bare treningsrom. Og jeg hadde det helt for meg selv! Jeg vant!

Med musikken i øret gikk jeg hardt og målbevisst mot straffen for å ha vanskjøtet kroppen min i altfor mange afrikanske uker. Tredemøllene var plassert mot vinduene, og vinduene kan vi som er inne se ut av – men ingen kan se inn, så de oppfører seg som speil. Jeg skal altså lide, og samtidig nyte synet av det. Straffen blir ikke bedre (verre) enn det.

Jeg trykket på START, mølla ba om alderen min. 22 år betydde tydeligvis 30 min med løping, så da tok jeg i mot ordren og løp for livet. Virkelig; for livet. Kroppen min har jo forfalt! Jeg måtte gi meg BLIKKET opptil flere ganger der jeg løp. Hver gang jeg tenkte tanken på å slakke på farten, sperret jeg øynene opp mot jenta som løp mot meg i vinduet, og da turte jeg ikke annet enn å holde det gående. Det var faktisk veldig motiverende å se på meg selv løpe, jeg kunne nesten SE kroppen bli friskere og sunnere for hvert steg jeg tok! Og jeg så hvordan svetten rant, hvor flink jeg så ut der jeg løp, det fikk meg bare til å gi enda mer – for å bli enda stoltere av det jeg så. Jeg, ass! Trives FOR godt i eget selskap.

Da jeg var ferdig druknet jeg i svette, så hvordan jeg kan sitte her og skrive er meg en gåte. Jeg kan virkelig ikke huske å ha svettet så mye i hele mitt liv, beklager detaljene, men herreGUD! Kroppen min! Dette kan bare ikke fortsette. 4. etg, we’ll meet again.

Hvordan ligger dere an med TRENINGSLØFTENE deres, da? Å joda, det forfølger dere for resten av livet deres. Iallfall de timene av livet dere velger å bruke på supermarie.net.

paradiset slår sprekker

Hey! Herregud, så fett at så mange vil ha postkort! Jeg håper å rekke å sende ett leserpostkort hjem fra hvert land jeg kommer til, så dere 56 som ikke blir trukket ut denne gangen får flere sjanser, smil.

I dag startet jeg dagen med å løpe langs stranden. Det både ser og høres filmaktig deilig ut, ikke sant? Det var det jeg også tenkte. Så jeg la fornøyd bak meg de få meterne det er mellom sengen min og det første sandkornet til den eviglange hvite stranden Dolphin Beach (bildet), klar for å forbrenne gårsdagens vinglass. Men samme hvor deilig det høres ut, og uanett hvor sexy det ser ut på film – å løpe langs stranden er faen ikke mye digg. For det første hadde jeg motvind, og for det andre dro den sterke vinden med seg sandkorn som traff de bare leggene mine som titusen bittesmå kniver for hvert steg jeg tok. Så jeg måtte ta til takke med å løpe langs fortauet ovenfor, og de majestetiske bølgene ble byttet ut med en forurensende motorvei. Fint.

I går hang jeg med min første host igjen, Don, hele dagen. Vi spiste sushi, dro til Kirstenbosch botaniske hage – for et nydelig sted, dro opp i fjellet for å se på solnedgangen og drikke vin, og deretter få utsikt over hele Cape Town by night. Det var breathtaking! Viser dere bilder senere. I dag skal jeg pakke sekken og krysse fingerne for at min neste host er like bra som den første! Men før det skal jeg ligge og lese meg brun i solen. Har allerede begynt å få upassende skiller over hele overkroppen, flasser på skulderen og er brent på magen. Og da jeg spiste frokost blåste vinden alle rundstykkesmulene utover hele sølveplet mitt. Bare for å vise dere at livet mitt ikke er perfekt, det heller. He-he-he. :—)))) Snakkes senere!

Hey! Wow, it’s so cool that so many of you want to recieve a postcard from me! I’ll try to send a card to one of my readers from every country I go to, so the 56 that don’t get one now will get the chance again. Smile!

I started my day with a run on the beach. Well, at least I tried. No matter how sexy that looks on film, it’s not sexy at all in real life. The wind was blowing the sand so hard against my legs – it felt like thousands of tiny knives cutting up my skin! I had to give up, and run along the busy freeway instead. So not sexy…

I spent yesterday with my first host again, Don. We had sushi for breakfast, went to Kirstenbosch, watched the sundown and I got to see Cape Town by night, with its thousand lights. So pretty! Looked like a sparkling blanket. I’ll show you pictures later. Today I’ve to pack my bag again, and hope for my next host to be as nice as my first one. Wish me luck! See you later!

time is running out

Dagens treningstips for avanserte late: Gi deg selv et tidspress i hjemmet før du legger ut på tur. I dag la jeg opp kvelden min med TV-programmer og kveldsmat, sånn at jeg MÅTTE rekke å løpe distansen på max 15 minutter. “Jøss, da har du løpt kjapt!”, sa mor da jeg kom inn igjen. Stolt, sa ansiktet mitt. Tidspresset utløste en desperat målbevissthet der ute, og en motivasjon til å løpe raskere for hvert steg. Hvis ikke kunne jeg jo komme til å gå glipp av Linnèa Myhre på TV2, som ventet meg der hjemme. Bare husk å vær selektiv med hvilket tidspress du legger på deg. Ikke sett på potetene, for eksempel, og løp for livet for å rekke tilbake innen de koker. Det blir brann av sånt!

Nå skal jeg ut en tur, hejhej!

runrunrun

Den der “Hei jeg heter Marie og må løpe anhver dag!!!!”-fasen jeg er inne i begynner å irritere meg grenseløst. I dag hadde jeg virkelig ikke lyst til å SE PÅ joggeskoene mine engang, men jeg hadde så mye pms negativ energi som måtte ut at jeg ble pent nødt. Løp ikke så langt, bare akkurat nok til kroppen ble svett og samvittigheten tilfredsstilt. Man trenger jo ikke dra den helt ut hver eneste gang for å bli fornøyd med egen innsats, det er deilig med sånne små intense også. Prøv det, når viljen slår seg vrang. Det er lettere å hoppe i treningstøyet når du vet at de bare skal klemme kroppen din i en liten, søt halvtime!

I går var jeg på konsert i Oslo spektrum, med (kunstpause) the BEACH BOYS! Herregud, så fantastisk gamle de er! Og så bra! Det er så kult å ha sett dem, de er jo rene legender i musikk. Og det gjorde meg litt trist igjen, for det minnet meg på at musikk 2012 er så fullstendig ødelagt i forhold til all den gode musikken som ble laget før. Bare tenk over det; Beatles, Beach Boys, Johnny Cash. Så ekte! De hadde/har jo TALENT! I dag? Skrillex, Britney playback og Justin autotune. Datalaget fra helvete, jeg blir nesten forbanna. Men bare nesten, må beholde smilet litt til for i morgen skal jeg på photoshoot med datteren min! Hjertehjerte.

Ditt absolutte favorittband? Mitt: KAIZERS ORCHESTRA. Og Muse.

du tenker den tanken på å trene for en grunn, ikke sant?*

△ Du trener fordi du vil ta vare på den vakre kroppen du har fått for å flytte sjelen din rundt med, vel?

△ Du trener i sann takknemlighet for at du har fått en plass på jorden, og fordi takkekort blir litt vanskelig viser du det heller med sunnhet og styrke? For du må ikke kaste bort den verdifulle plassen din på et låst latskap, bruk heller nøklene – beina dine, og gjør noe ut av deg! Skap noe. Skap den beste versjonen av deg selv. Skap, uten “lat-” foran.

△ Du trener fordi det får deg til å føle deg bra og opplagt, og fordi du vet at du ikke ser bedre ut enn du føler deg?

△ Du trener for din egen del, og aldri noen andres, sant? De andre er ikke verdt noen av dråpene dine, verken gråt eller svette, så bare dropp/dråp det (hehe). Du er din egen lykkes smed, men du er ikke din egen lykkes smed fordi noen andre tredde det yrket over hodet på deg, ved å kalle deg noe stygt som du føler du må stå opp for. Du skal være den smeden pga fri vilje og egen motivasjon. Så lenge DU føler deg frisk og fin, er du finest i verden.

△ Du løper de ekstra meterne bare fordi du kan, ikke sant? Heldig. Sender tanker ut til de som så gjerne vil være i dine joggesko, men som ble frastjålet muligheten til å være det. Sånn som pappaen min. Av og til løper jeg litt lenger, fordi han ikke kan.

△ Du er ikke redd for fysiske utfordringer, vel? Å presse deg litt ekstra? Hvis du ikke takler å løpe, puste og pese i en motbakke av gress og grus, hvordan skal du da takle motbakkene livet setter ut foran deg? Sånn som savn, sorg og andre tyngder. Fysiske utfordringer tar knekken på enhver, men de knekker som tannpirkere i forhold til de psykiske. Ikke vær redd, du er sterkere enn du tror.

△ Du setter ikke begrensninger for deg selv, vel? Du ser ikke på oppoverbakken, tenker “klarer ikke” og går rundt i stedet? Fint, fortsett sånn.

△ Du gir deg ikke halvveis i en pushup, vel? Du samler kreftene dine og kjemper deg opp igjen, når du ligger der på magen og tror du har gitt alt? For det er i psyken din det ligger, og det er bare på grunn av psyken din at du blir liggende der halvveis i en pushup. Du klarer det, opp og hopp!

△ Du svetter noen dråper for de du er glad i også, ikke sant? For jo bedre du tar vare på helsen din, jo lenger forblir kjærligheten kjærlighet, og jo lenger er det til den må forvandles til hjerteskjærende savn. Ta vare på deg selv, det gjør dine nære og kjære så glad.

△ Du har troen på deg selv, vel? For hvis du har det, er du allerede halvveis i det du prøver på.

*Så hva er den grunnen?