Archives for the ‘trening’ Category

LAZINESS RUNS IN MY VEINS

Gårsdagens motivasjonstanker for å komme over dørterskelen med joggeskoene på:

- Løper du i kveld, slipper du å løpe i morgen (denne vant!)
- Du kommer ikke til å angre etterpå
- Det er bare en halvtime, som du allikevel hadde brukt på noe bortkastet som TV eller Internett
- Skift til treningsklær, så blir terskelen lavere
- Du må dusje uansett, hvorfor ikke like godt løpe først og gjøre den mer verdt det?

Tanker underveis på asfalten:

- Drapsmenn overalt… Løp, løp, løp! (Det hjelper faktisk å løpe om kvelden, i mørket – da får paranoiaen og adrenalinet fart på sakene, iallfall for meg som blir stressa av alenetid langs veien i mørket)
- Jo fortere du løper, jo raskere kommer du deg hjem igjen
- Det er bare i hodet, det er bare i hodet, det er bare i hodet (Det er faktisk bare i hodet, det at du tror du er sliten)
- Tenk på alt du gleder deg til, alt som gir deg energi! (Stegene blir sykt mye lettere av det)

Jeg tenkte kanskje gårsdagens tanker kunne sparke noen over den samme terskelen i dag. Vær så snill og si at jeg ikke er alene om å slite med å henge på denne treningsbølgen som bare fortsetter å bruse…. Jeg er for lat for dette.

Yesterday’s motivation thoughts to get me over the threshold with sneakers on:
- If you run tonight, you don’t have to run tomorrow (this one won!)
- You’ll never regret
- It’s just half an hour, you would’ve spent it on something useless as TV or Internet anyway
- Change to your workout clothes – it’ll make your threshold lower
- You’ve to take a shower anyways, why don’t you just go for a run to make it worth it?

Thoughts during my run:
- Killers everywhere. Run, run, run! (It actually helps to run at night, in the dark, ’cause my paranoia and adrenalin gets my ass up in speed)
- The faster you run, the faster you’ll be home again
- It’s just in your head, it’s just in your head, it’s just in your head (actually – it is just in your head, when you think you’re tired)
- Think about all the things you have to look forward to, whatever gives you energy! (Your steps will be so much lighter!)

I was thinking maybe my yesterday’s thoughts could help someone to day. Please tell me I’m not alone with being lazy in this crazy fitness times…. I’m to lazy for this! 

TIPS: HANGUPS


ph_priv

Hangups er et skjellsord. Jeg har unngått det i åresvis fordi det ligger en konstant påminnelse i det om at jeg er håpløs. Jeg klarer 0. NULL. Befalskolen sier fem. FEM! Jeg har melket treningsguden (Linda, venninnen min) for måter å forbedre seg i hangups på – alt hun hadde av tips var: ta hangups. Faen ta deg, tenkte jeg.

Unnskyldningen min lenge har vært at jeg ikke har utstyr. Og hvis jeg først trener på et sted hvor de har det rette utstyret, mangler jeg assistanse. “Mangler”. For menneskene er jo der, men jeg har ikke fletter nok til å spørre de om hjelp – det ville rett og slett vært for vondt. Det er ikke sosialt akseptert å være svak i dag, alle er sterke. Og iallfall når du er på militært område, som jeg er når jeg trener styrke. Jentene som trente rundt meg tok guttehangups. I flertall. (Jentehangups i Forsvaret er liggende)

Men – nå har jeg funnet løsningen! Hjemmelaget hangups….greie!

Du trenger:
To stoler (fordel om de er litt tunge/stødige, så de ikke velter)
En mopp/stang/noe langt som tåler kroppsvekten din

Og gjerne et menneske, hvis du er like udugelig på hangups for meg.

Måten å trene seg opp på er nemlig, og skyt meg gjerne hvis jeg skriver feil nå, Linda, å få noen til å dytte deg i ryggen når du tar hangups, slik at du får brystet helt opp til stanga. Deretter slipper den gode hjelperen din ryggen din, og du klamrer deg fast så godt du kan og slipper deg selv saaaakte ned fra stanga igjen. Gjenta. Og gi meg fem.

Homemade hangups…thingy! You just need two heavy chairs and a stick. Good luck!

WORK FOR IT


ph_priv.

Gammelt bilde, altså. Jeg spiste på meg mye større pupper og litt mer kjøtt på beina da jeg var på jorda-rundt-reise. Men poenget – jeg har trent i dag! På gode, gamle Rygge. Jeg føler meg så sykt skurk når jeg gjør det. Idrettsoffiseren har gitt meg lov til å benytte treningshallen for å bli fit for FOS*, men de andre som er i hallen vet jo ikke det. Og jeg har jo ikke adgangskort lenger, så jeg må snike meg inn når andre tilfeldigvis går ut. Føler meg  gæærn. Skal ikke mer til.

Jeg er inne i en god fase for treningen, og det er så deilig (/sjeldent). I begynnelsen av uken var jeg prinsesse Vil-Ikke. Til absolutt alt. ALT i livet var galt. Men jeg fikk lappet sammen psyken min, og nå har kroppen bare blitt en greie som sinnet mitt har ansvar for. Der jeg før måtte krangle med både sinn og kropp for å få på meg treningstøyet, er det nå bare kroppen som ufrivillig blir med på det jeg bestemmer meg for. Jeg har forvandlet tankesettet mitt til at dette er ikke frivillig lenger, dette er noe jeg . For det er det, om jeg skal bestå. Og det skal jeg jo. Jeg skal bli god nok for Forsvaret, jeg. Punktum. Og i dag fikk jeg tidenes motivasjonsboost for treningen – som jeg gleder meg til å fortelle dere om!

Nå tenner jeg et koselig bål i kommentarfeltet, og så setter dere dere ned rundt det og forteller meg noe fint. Hvordan er høsten deres? Hva har dere på dere? Hva gjør dere? Hvor mange pushups tar dere?

*Forsvarets Opptak og Seleksjon

Old picture. I’ve eaten my boobs bigger and body more shapeful since then, during my travels. But my point was – I’ve been working out today! On Rygge, the Military Base I used to live. I feel so criminal when I do that. The sports Officer has given me premission to be there and get fit for the Army School, but the others who’s there doesn’t know that. And I don’t have an access card anymore, so I have to sneak in when someone else’s going out. I feel SO bad ass. Takes no more. 

I’m in a good fase for my training right now, and that feels great. It barely happens to me – I’m always lazy and hard to get to the gym. In the beginning of this week I was miss Don’t-Wanna. To everything. EVERYTHING in my life was wrong. But I got my mind together, and now my body has just become this thing that my mind has control over. Before I had to argue with both my mind AND my body to get myself out for a run, now it’s just my body that against it’s will is coming for anything I tell it to do. Like a robot. I’ve changed my mind set to “this is something I HAVE to do.” It’s no longer an option, I just have to do this. I have to get in shape, I have to be good enough for the Armed Forces. Period. And today I got a huge motivation boost for my training – can’t wait to tell you how! 

FIGHT THAT


ph_priv, instagram @supermarie

I går var en merkedag, vet dere. Årsdagen for da jeg i 2012 stod alene som backpacker på terskelen til resten av verden, også kalt Gardermoen, og ikke ante hva som ventet meg der ute de kommende månedene. Jeg feiret gårsdagen i mitt stille sinn med å runde av en militærøvelse på Heistadmoen, og der jeg tuslet rundt i uniformen min i solskinnet tenkte jeg at det var et tegn. For ett år siden stod jeg fremfor det jeg forlot Forsvaret for, ett år etter var jeg tilbake i uniform. Så i dag, når Forsvaret en-de-lig la ut søknadsskjemaene for neste befalskoleopptak – søkte jeg. Igjen. Så nå er det bare å innse at oppløpet mot fremtiden min er i gang igjen, og denne gangen SKAL jeg klare det. Jeg skal være godt nok forberedt, godt nok trent, god nok for Forsvaret. Jeg har ingen alternativer! Jeg har ingen backup, som jeg hadde sist. Hvis de tar meg inn til opptaket i vinter blir det russisk rullett med fremtiden min, vinn eller forsvinn. Sistnevne er ikke et alternativ. Så nå skal det trenes, og det beinhardt.

Venninnen min, Linn (vi var i førstegangstjeneste sammen), stiller til bikinifitness for første gang denne helgen, i Stavanger. Jeg har fulgt henne på veien dit, og hvordan hun målrettet har nektet seg selv noe som helst annet enn å bli klar for å stille til konkurransen. Og, fra hjertet, uansett hvor mye fitness og det kroppshysteriet rundt strider i mot det jeg står for, kan jeg ikke unngå å bli inspirert. Det hjelper å se noen du kjenner jage drømmene sine, du får så lyst til å gjøre det selv! Jeg skal. Ikke bare jage, men fange den også. Og jeg starter nå, skal ut og løpe.

Yesterday it was 1 years since I left my home to travel the World alone. I celebrated that day in my silent mind, by walking around wearing my uniform. Last year I left my uniform for the World, and exactly one year later I was back in it. I choose to take that as a sign. So today I applied for the Army School again. And this time I’ll make it – I don’t have a choice, I don’t have any backup plans. If the Armed Forces decide to take me in for the tests, I’m gonna play russian roulette with my own future. Win or loose. And the last one isn’t an alternative for me. So now I’ll have to work hard to become that machine I want to be. To become good enough for the Army. 

My friend, Linn (she was in my troop at the military service) is in for her first fitness competition in Stavanger this weekend. I’ve followed her way to her dream by reading her blog and she’s been so hard! Working her ass off to get in the right shape. And from the bottom of my heart, no matter how I hate fitness and all that hysterical around our body and beauty – I couldn’t avoid getting inspired. It helps to see someone close to you chase their dreams, it makes you wanna do the same. And I’m going to. Not only chase my dream, but reach it aswell. Starting now. Out for a run, see you later!

BE LOVELY

Deiligtirsdag! Deilig hjemmekontor, deilig løpetur, deilig dusj, deilig smoothie delt med deiligpappa, deilig ansiktskrem, deilig Wordfeud med deilig venninne. Og jeg har endelig knekt koden! Deiligdeilig! Helt siden jeg røyk ut på 3000 meteren har tankesettet mitt spint rundt løpetider, antall kilometer fordelt utover klokkeviseren, sekunder, meter, minutter, kilometer – det har kvalt motivasjonen min fullstendig. Jeg er for lat til å takle alt det her, jeg! Men så – idrettsoffiseren som skal hjelpe meg med å bestå neste opptak ba meg løpe minst én time i snakketempo, 2-4 ganger i uken. I dag gjorde jeg mitt første forsøk – og det gikk! Overraskende lett! Plutselig var det som om verden var en lekeplass jeg hadde én time å boltre meg på. Det tunge tankesettet som vanligvis henger over meg når jeg tvinger meg ut på de ukentlige løpeturene mine var der ikke lenger, føttene mine fikk vinger som hodet mitt har skapt. Glem tall, glem kilometer, glem de underbevisste tvangsmåla du har tredd over hodet ditt fordi du ser hvor flinke og målbevisste alle andre er. Noen ganger må man bare glemme hele presset, og møte seg selv der man er. Som jeg oppdaget i dag: Jeg er i én time med deilig løping i snakketempo, jeg. Så tar vi det derfra, og oppover. Åh, i dag var løping så fantastisk gøy – måtte det vare mot evigheten – og forbi! (Eller iallfall frem til neste FOS*)

*Forsvarets opptak og seleksjon

Lovleytuesday! Lovely home office, lovely run, lovely shower, lovely smoothie shared with lovely dad, lovely face mask, lovely Wordfeud with lovely friend. And I’ve finally cracked the code! Lovelylovely! Ever since I failed at the 3000 m test for the Armed Forces my head has spint around run times, how many kilometers I can get into my clock, seconds, meters, minutes, kilometers – it has killed my motivation completely. I’m to lazy for all this shit! But then the sports officer that’s gonna help me to make it the next time I’m applying for the Army School, told me to run at least 1 hour in slow speed, 2-4 times a week. Today I did my first try – and I made it! Surprisingly easy! Suddenly it was like the World was a playground that I had one hour to frolic myself around on. The heavy mindset of mine that I usually have hanging over me were all gone – my feet had wings that my mind had made. Forget numbers, forget kilometers, forget all the subconscious goals you’ve forced on yourself because you feel like ‘everyone else’ is doing so good out there, with fitness and all. Sometimes you just need to let the pressure go and meet yourself exactly where you are. Like I did today. I’m in ‘one hour with running slowmotion’, that’s where I’m gonna start. Today the running was fun – I hope it’ll last till infinity and beyond! (Or at least until the next 3000 m test…)

RUN WITH ME

Hey! Beinhinnebetennelse speaking. Ligger til lading og ser på film, jenta har løpt som en F. Gump i dag. På asfalt! Bare et spørsmål om tid, så har jeg leggene mine under betennelsens regime igjen, akkurat som på rekruttskolen…. Men – man må lide litt for skjønnheten, og for drømmene sine óg!

Tipsene jeg fikk da jeg røyk ut av FOS* var å løpe laaaange turer, og heller slå om til intervaller når neste opptak begynner å nærme seg. Jeg har ikke fått snakket med idrettsoffiseren som skal sette opp en killerstrategi for meg enda (annet enn at han har sagt ja til å hjelpe meg, hurra!), så da takker jeg meg til de tipsene så lenge og løper MINST 30 minutter, to ganger i uka. Uten Day Zero-prosjektet mitt hadde jeg sikkert løpt en halv gang i måneden i stedet – å ha den lista hengende over meg er virkelig gull verdt og en stor stjerne til selvdisiplin! Rart med det, det viser jo bare at jeg egentlig har styrken og viljen i meg fra før av – jeg trenger bare å systematisere den i en dum liste før jeg gjør virkelighet ut av det. Sånn fungerer det, liksom, er det ikke snålt? Vårt lille maskineri er litt av et mysterium, og vakkert er det óg.

I dag hoppet jeg på toget til Oslo aaakkurat for sent til å få med meg beskjeden om at møtet mitt var avlyst… Så da slo jeg ihjel tid med en venninne der inne i stedet. Jeg ble stoppet på gata av en av dere óg, (like absurd hver gang…), av @saltsild, og det må jeg si – jeg elsker å bli kjent med dere! Dette enveisforholdet er til å bli gal av, jeg vet jo så lite om hvordan dere ser ut, hvem dere er, hva dere står for – mens dere vet SÅ mye om meg. Så ikke nøl med å si hei, er dere snille! Jeg er sjenert, rødmer kanskje litt og vet aldri helt hva jeg skal si – men når jeg går hjem for dagen gjør jeg ikke annet enn å smile, fordi jeg har avdekket enda et fjes av alle dere fine som leser bloggen min. Og DET blir det humør av! (Og du, @saltsild – dialekten din er til å dø for…)

I morgen er det Oslo igjen – jeg har nemlig fått ny jobb, mens jeg venter på neste reise, neste opptak og neste eventyr!

*Forsvarets opptak og seleksjon

Hey! It’s the Bone membrane inflammation speaking. I’m charging, this girl has been running like Forest Gump today – on asphalt! Just a question about time until my legs are under the regime of the inflammation again, just as in the Recruit School…. But – you’ve to suffer for your beauty, and for your dreams aswell!

The advices I got when I was sent home from FOS (the Norwegian Armed Forces admission and Selection) was to go for loooong runs, and start with intervals when the next selection is getting closer. I haven’t spoke to the guy’s gonna help me reach my goal (run 3000 m on 13 minutes), so I’ll just stick to that advice – run 30 minutes nonstop twice a week. Thanks to my Day Zero-project it’s so easy to stick to that routine! It gives me what I need of self discipline. Funny thing. It shows that I have the strength in me, I just need to systemize it in a stupid list before I make it a reality. That’s just how humans work, isn’t that funny? Our little machinery is such a mystery, and wonderful at the same time. 

Today I got on the train JUST a little too late to get the message that my meeting was off. So I spent my time in Oslo with a girlfriend instead. And I met one of you, guys! I love when that happens – this one-way-relationship makes me CRAZY. I don’t know anything about you, how you look, what you stand for, who you are – and you know so much about me. That’s why I love it when you grab me on the street – even though I’m shy, I always go home with a smile on my face because I’ve discovered another one of your beatiful faces. And THAT makes my mood! (And hey, @saltsild, your dialect is my favourite…)

Tomorrow I’m going to Oslo again – I’ve a new job while I’m waiting for my next travel, next Army selection and next adventure! 

I GOT FITTER WITHOUT MY ASS TO THE GRASS, BITCH

Mat er en så grunnleggende greie for oss mennesker, at det å reise jorden rundt uten å spise maten som hører til i de forskjellige land og kulturer er for meg en bortkastet reise. Med en klype salt. Jeg fråtset i curry i India, spiste hund og frosk i Kina, baluten i Filippinene og sorte bønner med ris hver dag i Brasil. Jeg drakk lokal øl under karnevalet gjennom seks byer (det er mye øl!), dro på vinsmaking i Sør-Afrika og prøvde ut den populære rotien i Trinidad. Jeg smakte på hele verden, og ga fingeren til kroppshysteriet dere drev og gnålte om her hjemme i Norge. Jeg ville, og vil, heller være lykkelig, utforskende og livsnytende til beinet. Iallfall så lenge jeg klarte.

Jeg har snakket med dere om det her en gang før, innrømmet at alle de tusen blogginnleggene og instagrambildene fra alle kanter, om at “fit is the shit”, var i ferd med å gå til hodet på meg. Og det er det eneste fit faktisk har blitt: en shit, og da mener jeg drit. Da jeg kom hjem igjen til Norge, flere kilo tyngre enn da jeg reiste ut, stod jeg plutselig ansikt til ansikt med et samfunn så forbanna sunt at det ble usunt. Dere trenger ikke gå med lupe mellom linjene mine for å vite hvor stor motstander jeg er av den nye trenden medier og bloggere har tredd over hodene våre.

Heldigvis har jeg klart å holde hodet kaldt gjennom alle de tusen oppskrifter på hvordan bli fit, spise sunt, gå ned i vekt, oppnå skjønnhetsidealet. Mitt skjønnhetsideal er så enkelt som et smil under nesen og øyne som glitrer fordi livet er fint, ikke fordi kroppen min i følge et samfunnsbestemt ideal er det. Jeg skal prøve å skrive dette på en ryddig måte, så dere forstår og ikke oppfatter feil budskap:

Da jeg kom hjem og fant alle klærne mine for trange, ble jeg litt spak. Jeg tenkte åh, faen. Jeg har ikke RÅD til en helt ny gardrobe. Så kroppen min måtte rett og slett tilbake til der jeg var, sånn ca. De ekstra kiloene mine gjorde meg så lite, det var nesten DEILIG å gå i motsatt retning, når resten av Norge var så obsessed med å bli fit. Men kiloene var for mye for alle buksene mine, som igjen blir for mye for kontoen min. Så jeg begynte å jogge.

Nå passer klærne mine igjen, en drøy måned senere.

Og det er nå jeg kommer til selve poenget:
Jeg trengte ingen PT, intet strengt kostholdregime med bare én “spisedag” (WHAT THE FUCK???), ingen selvdisiplin utover en Day Zero-liste som “tvinger” meg til å jogge to ganger i uka. Jeg trenger ingen “ass to the grass”, ingen ville treningstimer på et senter, ingen umenneskelige timer i tunge øvelser med den indre stemmen som gjentar etter bloggerne: “train like a beast, look like a beauty”. Det eneste jeg trengte for å få igjen bukseknappen igjen var to faste joggeturer i uka, en gåtur i skogen i ny og ne og et normalt, norsk kosthold. Jeg har ikke endret på noe. Jeg nekter å endre på noe! Alt som trengs for et sunt og friskt liv er en balansegang. Spis og kos deg hver eneste dag, om du vil, og gå heller en tur ekstra om du frykter at å nyte livet tvinger deg ut av klærne dine. Så enkelt kan det gjøres! Ikke HØR på dem! Fitnesstrenden er kanskje fysisk sunnere enn å strebe etter size 0, men psykisk er det like ille: Vi jakter på noe uoppnåelig, vi føler oss aldri bra nok, vi blir fortalt at vi aldri er bra nok, vi må trene, trene, slite og svette daglig for å oppfylle idealet. Det er pisspreik, fra ende til annen! Slutt å tro at du må ha de fineste treningsklærne, personlig trener, spiseplan som overstyrer det du egentlig har lyst på. Og slutt å føle at dere feiler fordi dere ikke gjør som dem. Du er fin som du er, og om du absolutt må pynte litt på kroppen din – gå deg heller en ekstra lang tur i skogen, ikke tro at det alle disse hysteriske treningsbloggerne gjør er det som må til. Det kan gjøres så mye enklere, så mye sunnere og dere så mye lykkeligere – om dere bare gir slipp på den dårlige samvittigheten over at dere ikke trener som dem.

Vi er bare mennesker. Og vi har bare ett liv. Ikke kast det bort på å strebe etter noe vi selv har skapt i hodene på hverandre. You see?

Food is such a basic thing for us humans, traveling the world without eating food that belongs in the different countries and cultures is to me a waste. With a pinch of salt. I reveled in the curry in India, ate dog and frog in China, Balut in the Philippines and black beans with rice every day in Brazil. I drank local beer during the carnival through six cities (that’s a lot of beer!), went wine tasting in South Africa and tried out the popular roti in Trinidad. I tasted the world and gave my middle finger to the body hysteria you struggled with here in Norway. I would, and will rather be happy, exploratory and life-enjoying to the bone. At least as long as I could.

 I have talked to you about this once before, iadmitted that all the thousands of blog posts and instagram photos, that “fit is the shit”, was about to go to my head. And that it is the only fit actually has became: A shit, and then I mean shit. When I came back home to Norway, several pounds heavier than when I went out, I suddenly stood face to face with a society so damn healthy that it was unhealthy. You don’t have to go with magnifying glass between my lines to know how against I am the new trend that media and bloggers have strung over our heads.

Luckily I managed to keep my head cool through all the thousands of recipes on how to get fit, eat healthy, lose weight, achieve the beauty ideal. My ideal of beauty is as simple as a smile under my nose and eyes that sparkle because life is good, not because my body follows a particular social ideal. I’ll try to write this in an orderly way, so you don’t misunderstand:

When I came home and found all my clothes too tight, I was a little oh shit. I can not afford a brand new gardrobe. My body had to get back to where I was, approx. The extra kilos of mine, I didn’t care, it was almost nice to go in the opposite direction, when the rest of Norway was so obsessed with being fit. However, my pounds was too much for all my pants, which is too much again for my account. So I started jogging.

Now I fit my clothes again, about a month later.

And now I’ll come to the point:
I needed no PT, no strict diet regime with only one “eating day” (WHAT THE FUCK??), No discipline beyond a Day Zero-list that’s “forcing” me to jog twice a week. I do not need any “ass to the grass”, no heavy exercise hours at a center, no inhuman hours in insane exercises with the inner voice that repeats the bloggers: “train like a beast, look like a beauty.” The only thing I needed to get the trouser button together again were two regular jogs in the week, a hike in the woods now and then and a normal Norwegian diet. I have not changed anything. I refuse to change anything! Everything needed for a healthy life is a balance. Eat and enjoy every single day, if you wanna, and go for a extra walk if you fear that enjoying life forces you out of your clothes. As simple as that! Do not listen to them! The Fitness trend may be physically healthier than the strive for size 0, but mentally it’s just as bad: We are looking for something unattainable, we never feel good enough, we are told that we are never good enough, we have to train, train, struggle and sweat daily to fulfill the ideal. It’s bullshit, from beginning to end! Stop thinking you have to have the finest training clothes, personal trainer, eating plan that overrides what you really fancy. And stop feeling that you are wrong because you do not do like them. You are fine as you are, and if you absolutely have to embellish a little on your body – you either get an extra long walk in the woods, do not believe that all these hysterical fitness bloggers are doing the only thing it takes. It can be made so much easier, so much healthier and you so much happier – if you just let go of the bad conscience that you do not train like them.

We’re only human. And we have only one life. Do not throw it away in the pursuit of something we have created in the minds of each other. You see?

KEEP ROLLIN’

Noen ganger GLEMMER jeg at pappa sitter i rullestol. I dag kom jeg busende inn etter å ha pisket meg selv rundt på løpetur ute i sluddværet, og bare: “Ååååh!”, stønner høylytt for at han skal spørre hva som er i veien. “Hm..?” sa’n. Pappaliktoppfyllende. Og så legger jeg ut om hvor forbanna TUNGT jeg syns det er å løpe, hvilket slit, hvordan jeg måler hver cm av asfalten der ute i hat, avslutter med at jeg kommer til å DØ av løping en vakker dag. Og så ser jeg ned på han og tenker… Nei, Marie. Fortsett å løpe, du. Du vet ingenting om å hate centimeterne foran deg, før du blir nødt til å legge de bak deg ved hjelp av en rullestol.

Dere kan se så mange fitpso-bilder og maskuline jentekropper dere bare vil, min inspirasjon er  og blir gleden over å ha to bein som fungerer. Og det å ha en pappa som er så god at han får meg til å glemme at hans ikke gjør det. Det er min inspirasjon.

Sometimes I simply forget that my dad sits in a wheelchair. Today I burst into the kitchen where he was sitting, after forcing myself to go for a run out in the snow. I was making loud complains about how horrible I think it is to run, to do my training, and how I hate every inch of the asphalt out there. One day I’m gonna DIE of running, I told him. And then I looked at him, and I was like… No, Marie. Just no. Continue running. You know nothing about hating asphalt before you get forced to leave the inches of it behind you with a wheelchair instead. You can continue watching as many fitspirations-pics and manly girls as you want, my inspiration is, and will always be, the joy to have two feet that get me around. And to have a dad that is so fantastic that he makes me forget that his legs doesn’t work. That is my inspiration.

happinspiration

‘Strong is the new skinny’
- vel, jeg foretrekker at ‘god helse is the new happy’. Ref. I know I’m beautiful but I’m feeling fat.

‘Vær den beste versjonen av deg selv’
- førstemann til ‘den lykkeligste’ i stedet!

‘Skinny girls look good in clothes, fit girls look good naked.’
- men de vakreste er de som smiler <3

‘No excuses’
- nei, trenger ingen unnskyldning for å droppe treningen i dag (heller) – jeg gidder bare ikke… Hvis trening ikke gjør deg lykkelig, hvorfor la deg presse da? Tren for helsen din sin skyld, og den trenger du ikke skylde mer enn et par timer i uka – kanskje! Jeg vet ikke, jeg kan ikke trening…. Men jeg kan lykkelig, og det er IKKE fem dager i uka for meg.

‘I will look so good in 2013′.
- good for you, I’ll just stay happy.

Gjør kamprop om til gledesrop, og spis, elsk, lev! 


ph_priv, in a lagoon close to Jericoacoara, Brazil

I know I’m beautiful, but I’m feeling fat


ph_priv

Kjære sosiale mediers ekstreme kroppshysteri.

Ville bare fortelle deg at du har ødelagt tankesettet mitt - også. Man down. Jeg, som alltid har spist hva enn jeg har hatt lyst på, og trent av alle andre grunner enn for å se kroppen min passe inn i så mange skjønnhetsidealer som mulig, er på vei inn i et tankemønster jeg ikke kjenner meg igjen i. «Strong is the new skinny», men hvorfor kan vi ikke bare «god helse is the new happy» i stedet? Helsemessig tror jeg ikke at de tusen inspirerende treningsinnlegg og instagrambilder gjør deg så happy, jeg. Iallfall ikke mentalt.

Jeg skal ikke beskylde deg for å ha gitt meg en spiseforstyrrelse, for jeg spiser fremdeles (altfor) godt. Det kan du se på meg, etter måneder på reis med færre treningsmuligheter enn før, men mentalt er jeg på et helt annet sted. Jeg er der at mat sniker i tankekøen min rett som det er, og til tross for at jeg har nedsatt syn på begge øyne, har mitt eget kroppsbilde aldri vært skarpere. Jeg har lagt på meg, og det er ikke lov i disse hysteriske tider.

Enhver veltrent ambassadør som er innafor skjønnhetsidealet, kan gå ut i media og si at følgerne av disse sosiale mediene selv må klare å tenke fornuftig når det kommer til trening og helse, at daglige innlegg om mat og økter ikke burde påvirke. Enhver følger som ikke føler seg like vellykket som dem kan rekke opp hånda og svare at denne påvirkningens makt faktisk eksisterer. Neivel, men jeg kan iallfall. For jeg er påvirket, og jeg hater det. Jeg hater det så mye at jeg tok meg i å bli sinna da jeg leste nok et jævla innlegg om trening og kropp her om dagen. Ikke sinna på bloggeren, fint for henne at hun har funnet sin lidenskap med sine mål, men sinna fordi jeg plutselig har latt meg velte av det hysteriet all den lidenskapen i samfunnet vårt bidrar til. Det er ikke meg å være misfornøyd med speilbildet mitt, uansett hvor mye dét måtte provosere jantelovsforkjempere. Det er ikke meg å vurdere lite gjennomtenkte snarveier som å skippe måltider for å miste de få ekstra kiloene reisen min har bidratt til. Og jeg liker å følge det daglige livet til disse ambassadørene dine, hysteri, for supersporty kropp og god helse, jeg har fulgt de lenge før de i det hele tatt begynte med det, men før det går for langt blir jeg nødt til å luke ugress. For jeg har ikke tenkt å bli syk, av noe så dumt som en rosa dagbok på internett.

Jeg savner den hjernedøde rosa atmosfæren som var før, før du kom. Påvirkningens kraft eksisterer ikke, sier de, – men hvordan har det seg da at hele Norges sosiale medietog kollektiv begynte å fokusere på helse, kropp og mat? Bang, sa det, så var alle treningseksperter og supermotivatorer, på twitter, på instagram, på bloggene sine, facebook. Det var som en dominobrikke falt, og utløste et hysteri VG later som de tar knekken på, men som de egentlig bare fortsetter å nøre oppunder. Åårh, men for faen, jeg er så LEI av samfunnet vårt! Hva slags verdier er det å bruke opp all energi på? Kjempeflott å være sunn, sterk og frisk – jeg stemmer for, men ta det pent og se alt det andre vi kan bruke de flotte kroppene våre til også! Og vær så snill – la den fine kroppen min være, jeg savner å se på den med uhysteriske øyne. Jeg savner å føle meg like fin som jeg er. Det var bare det jeg ville si. Nå skal jeg luke ugress.

Dear social medias extreme body focus.

Just wanted to tell you that you have ruined my mindset – as well. Man down. I, who have always eaten whatever I’ve wanted, trained by any other reason than to see my body fit into as many beauty ideals as possible, is heading into a mindset I do not recognize myself in. “Strong is the new skinny “, but why can not we just “good health is the new happy” instead? Healthwise I do not think that the thousands of inspirational training posts and instagram pics makes you happy at all. At least not mentally.

I will not blame you for having given me an eating disorder, because I still eat (too) well. You can see it on me, after months with travelling and fewer training opportunities than before, but mentally I’m in a completely different place. I’m where the food sneaks in my thought queue right as it is, and despite the fact that I have reduced sight in both eyes, my own picture of my body has never been sharper. I’ve gain weight, and that is not allowed in these hysterical times.

Any well trained ambassador who is within the beauty ideal, can go to the media and say that the followers of these social media must be able to think sensibly themselves when it comes to fitness and health, the daily posts about food and sessions should not affect. Any follow who do not feel as successful can raise their hand and answer that this impact force actually exists. Ok, but at least I can. ‘Cause I am affected, and I hate it.

It’s not me being unhappy with my own mirror image, no matter how much it may provoke permanent the well known “Janteloven” (it tells you to not think highly about yourself). It’s not me to think of poorly considered shortcuts as to skip meals just to lose those few extra pounds my journey has put on me. I like to follow the daily lives of these ambassadors for super sporty body and good health, but before it goes too far, I will have to pull some weeds. ‘Cause I am not going to get sick because of something as silly as a superficial diary on the internet.

ref ref 1