May 18th, 2013

FUCK OFF!

Hei leserne mine!

I natt ble jeg gjort oppmerksom på en blogg som kopierer innleggene mine. Jeg vil bare si at jeg er uendelig glad for at dere er på vakt der ute, og at dere tipser meg om sånt. Jeg har ikke ord for hvilke følelser som raste gjennom kroppen min da jeg så det. Jeg er veldig glad for at dere liker det jeg skriver, ikke misforstå, men når dere publiserer det JEG skriver på eget nettsted og unngår å kredittere, syr det inn i dagene deres og later som det er deres eget, da blir jeg forbanna.

Jeg legger tid, følelser og krefter ned i bloggen min. Ordene mine kommer ikke av seg selv. De kommer som et resultat av opplevelser, erfaringer, tanker og det livet jeg lever. Å skrive er noe jeg virkelig brenner for her i verden, og tanken på at noen andre skal utnytte det på denne måten gjør meg sjuk. Jeg har aldri i livet drømt om å slutte å blogge – enda, men er det EN god grunn til å slutte – så er det tyveri som dette. Tekstene mine legges ut, JA, åpne for alle, men dersom noen av den grunn tar de til seg som sine egne barn av alfabetet – da mister jeg lysten til å produsere. Jeg ønsker ikke å gjøre jobben for dere. Kan dere ikke skrive selv – SÅ DRIT I DET! Dere har sikkert noe annet dere er gode i, i dette tilfelle er det en fotograf. Mette Haukeland. Kjempeflink til å ta bilder, sikkert, men hold deg til det! Ikke lat som du er noe mer, ikke lat som du er meg ved tastaturet. Jeg blir kvalm. Og du som er fotograf, av alle yrker i verden, burde VITE bedre enn å stjele andres verk. Hva om jeg tar dine bilder, fjerner vannmerkingen og later som det er mine kunstverk? Nei, tenkte meg det….

Jeg sier ikke at jeg er verdens beste skribent, men jeg skriver tekster basert på egne følelser og erfaringer, og det gjør at mine tekster betyr noe for meg. Å se at andre stjeler og deler de, høster komplimenter og ros på mitt arbeid, det gjør meg dårlig – innside ut. Jeg ville bare si det. Det er ulovlig, og jeg er ikke redd for å ta saken videre. Du stjeler ikke bøker hos bokhandleren – du stjeler ikke tekster fra en forfatter på nett. Punktum. Det punktumet kan du få gratis av meg, men det er ALT du får.

Edit: Hun beklaget seg og rydder opp – det gjør meg glad! Fint i ufint, smil.

Just yelling at one of my readers or whatever for stealing my work. Fuck off, do it yourself – or don’t do it at all.

Postet i bloggen, på hjertet | 12 kommentarer »

May 2nd, 2013

OSL – BERGEN


ph_priv

Er det jeg som er apefjern, eller? Trodde jeg serverte dere en sjelden diamant til frokost i dag, jeg, men dere hadde jo faen meg sett filmen før – hele gjengen. Oppdaget den ikke før her om dagen, jeg, og gledet meg så til å vise den til dere, men så bare… Åja. 1946 ringte og ville ha tilbake filmen sin. Fin, i alle fall! Reiselyyyyst!

Er forsåvidt på reis hvert øyeblikk selv, jeg skal på bloggfest med Nettavisen i Oslo i kveld, sinnsykt dritnervøs. For alle bloggerne hang med hverandre, unntatt Marie. Ikke fikk jeg ha med meg noen heller. Arrangementer som dét er det verste jeg veit, når alle er i sitt rette element med stettglass og høye hæler, også kommer jeg seilende inn med tidevannet i to forskjellige converse og en halvliter øl, som en eller annen fortapt østers. Jeg vet aldri hvor jeg skal se, hvor jeg skal gjøre av meg, og jeg skjønner aldri hvorfor jeg utsetter meg for det gang på gang, når jeg VET hvor dårlig jeg takler sånt…. Men – hey hey, det blir nok stas! Og etter festen seiler jeg videre med nattoget til Bæææægen, hvor jeg blir på ubestemt tid. Det blir iallfall stas. (Bør iallfall bli, med tanke på at en jævla billett koster 815 kr….. Dette er et ran, med vennelig hilsen NSB)

I must be totally lost, I thought I have you this diamond of a video for breakfast, but all of you had seen it before. I was so looking forward to show you when I found it the other day, but suddenly 1946 was calling to get its video back. Anyway – I love that clip! Makes me wanna travel the world – again!

I’m actually traveling as we speak. I’m heading to Oslo for a bloggers party with the online Newspaper I’m in a cooperation with. I’m so nervous! All of the bloggers are hanging out with eachother – except from me. And I wasn’t allowed to bring someone either, I’m gonna be forever alone. Events like that are nightmares for me – everyone else seem so fine with their high heels and sparkling drinks, and here I am – with two different Converse shoes and a beer. Totally lost in space. But – hey hey, it’ll be fun! And after the party I’m going to Bergn for I don’t know how long. That’ll be great! At least, it should be to the price of 815 NOK for six hours with train…. This is a robbery, xoxo NSB.

Postet i bloggen | 12 kommentarer »

April 26th, 2013

LIFE AS WE SPEAK


ph_priv, Blindern, Oslo

Jeg har vært hjemme i snart fire uker, uten å egentlig ha vært hjemme i det hele tatt. Jeg forstår ikke hvor dagene mine blir av, jeg har jo egentlig ingenting på tapetet! Ingen jobb, ingen skole, ingen hverdag – likevel strekker ikke tiden til. Hva driver jeg med?

Vel, i går var jeg i Oslo for å sitte i paneldebatt for Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom. Det var gøy! Gi meg én øl, så er jeg jammen meg politisk jeg óg. Neida, jeg snakket bare om det jeg kan: blogg….. (Jeg tror jeg bør utvide kunnskapslandskapet mitt i nær fremtid, dersom jeg ønsker en, mener jeg)

I dag har jeg vært på Rygge (igjen, for tredje gang på fire uker – hey ho, never let go evt.) og hentet tjenesteuttalelsen min, fra det året jeg gjorde alt. Reiste Norge på tvers, designet et F-16 jagerfly og stelte i stand tidenes flyshow midt i Oslo sentrum. Jeg føler meg rundt 40 år når jeg tenker tilbake på alt jeg har rukket å gjøre i en alder av 22 og et halvt! (Her skulle det stått “Jeg er så heldig!”, men jeg tok meg i å mene det stikk motsatte. JEG ER IKKE HELDIG, jeg er i live, og utnytter det)

God natt, supre, håper dere får en fin fredag!

I’ve been home for like four weeks now, without really being home. I don’t get it, where do my days go? I don’t have a life, no job, no school, nothing – but yet it’s too little time. What am I doing?!

Well, yesterday I was in Oslo to be a part of a panel discussion for Norsk Folkehjelp Solidaritetsungdom, a Norwegian organisation that helps people in troubled countries. That was so much fun! Give me one beer and I’m THERE being political, haha. No, I was just sticking to the subject I know: blogging…. (I think I’ve to expand my landscape of knowledge asap) 

Today I’ve been to Rygge Air Force Base (again, the third time in four weeks – hey go, never let go etc.) to pick up my service statement from the year I did it all. Traveled Norway, designed a F-16 fighter aircraft and made the largest airshow in the middle of Oslo. I feel around 40 years old when I look back on everything I’ve done in a age of twenty-three and a half! (I was gonna write “I’m so lucky!” but I found myself in a disagree. I AM NOT LUCKY, I’m alive without wasting it)

Postet i bloggen, PERSONLIG | 6 kommentarer »

April 24th, 2013

SPEAK YOUR WORDS

Jeg elsker å dra på oppdagelsesferd i alle regnbuens bloggfarger, ikke bare rosa, og her er hva katten dro med seg inn denne gangen:

△ Camilla Didriksen
Holdt et lite øye med henne før, men glemte henne helt bort. Nå har jeg funnet henne igjen – og hun er enda mer inspirerende enn jeg husket! I samme kategori som lissis, hvis dere leser hennes blogg. Fin!

△ Poesi/handlingsreferat
Jeg elsker det hun skriver, selvom de små bokstavene etter hvert punktum gir rettskrivningsnazisten i meg øyeskader. Ordene henne er så magiske så jeg velger å overse dét. Favorittinnlegget mitt (så langt) er tolvte april. Åh kunstverk på en skjerm.

△ Brita Melissa
Fant henne da jeg googlet backpacking før den store reisen – og la henne trygt i min egen ryggsekk. Hun skriver utrolig godt, om reise, og er verdt å følge! Vi prøvde å få til et møte i Brasil, men det ble vanskelig. Så nå håper jeg å møtes i Norge i stedet – jeg vil kjenne mennesker som Brita!

Dere hadde så mange fine tips forrige gang jeg gråt på skulderne deres over det fortapte bloggriket svøpt i rødt, hvitt og blått, så fortsett gjerne å sende meg linker om dere har fler på lur! Jeg har ikke rukket å gå gjennom alle bloggene fra sist gang, så det kommer nok flere anbefalingsinnlegg som dette i fremtiden. If ya wanna.

Some inspiring Norwegian bloggers – check them out! And feel free to give me some URLs to follow, I love bloggers who travel, inspire and aim for their dreams. 


ph_priv

Postet i bloggen, tipser | 22 kommentarer »

April 20th, 2013

TRAVERSE13



Hei! Jeg kunne ønske jeg sparte dere for disse kjappe, elendige oppdateringene – men jeg klarer ikke å la være. Dere hadde elsket å være her! Så jeg prøver å dra dere hit med ordene mine, kanskje mot deres vilje – det får så være. Blogging i England er bare så utrolig anderledes enn hjemme! Hold dere fast; Traverse 2013 er fylt med HUNDRE reisebloggere fra UK. Hundre, minst! Hvor mange har vi i Norge? Ca. ingen. Én og annen prøver vel å reise litt mellom ukens mange outfit, men “hei jeg er brun tynn og deilig på stranda, se da hihi må drikke drinker og bli brun snx” – det bryr meg ikke. En reiseblogg dyrker kulturer, historier, land bak kulissene. Jeg har vært på tre-fire foredrag rettet mot reisebloggere i dag – og jeg er så inspirert!

Bloggmiljøet her, slik jeg har forstått det, er topplistefritt. De driver liksom sin egen greie hver for seg, mange av dem, uten å ha det samme jaget etter de o’ store listene som vi har i Norge. Og jeg har fått reaksjon på reaksjon når jeg har sagt hvor mange av dere JEG har på slep – bloggere i Norge har tilsynelatende oppnådd uoppnåelige lesertall i forhold til de over her. Dessuten er vi mye mer sponsor, penge- og reklamestyrt, allikevel føles det ut som om det er HER mulighetene for en blogg, iallfall innen reise, ligger. Jeg mener… Et stort bloggevent KUN for reisebloggere, hvilket event har vi i Norge? Vixen Blog Awards som kun deler ut priser for å sanke sine egne lesertall og hylle rosa. Neida. Joda. Virkelig – jeg kunne ønske vi tenkte større, bredere, heiet hverandre opp og frem. I dag har jeg sett et bloggmijø hvor frilansere, bloggere, bloggründere og sponsorer mingler sammen i ett eneste miljø av et fyrverkeri – inspirerer hverandre, deler erfaringer, URLer og bygger nettverk. Jeg ønsker meg det hjemme óg, jeg. Og da uten at kveldens outfit og antall mg restylane skal gjøre utslaget på om du er en bra bloggerinne eller ikke.

Ellers stortrives jeg som Norgesambassadør! I dag ble jeg intervjuet og filmet av tyske Expedia, sa de måtte ta turen til iallfall Andøya og Gaustadtoppen. (Det var en kortfilm) To av mange steder jeg gleder meg til å briefe med fremover! Dere må fortsette å hashtagge #LookToNorway på bilder dere har fra vårt lille land på instagram – snart skal jeg ta med den britiske ambassadøren på rundtur, og da trenger jeg alle tips jeg kan få!

NÅ må jeg løpe – ny minglekveld med bloggere og bransjefolk. Skrives i morgen! Ilu!

Ps. Bildet av vinglasset er fra Q&A-timen vi hadde som avslutning i dag – hvor vi bestilte drinker via en hashtag på twitter. Vi twitret hva vi ville ha, og hvor vi satt – så kom de ansatte løpende med glass til oss. Herregud, jeg elsker sosiale medier. 

Hey! I wish I could spare you for these quick, crappy updates – but I can not help it. You’d have loved to be here! So I try to drag you over here by my words, might be against your will – so be it. Blogging in the UK is just so incredibly different than home! Listen, Traverse 2013 is filled with hundreds of travel bloggers from the UK. Hundreds, at least! How many do we have in Norway? Approx. none. Well, one and another are tryuing to travel a bit between many weekly outfits, but they be like “hey I’m thin brown and sexy on the beach, watch this hihi must go drink drinks and tan see you” – I don’t CARE. A travel blog grow cultures, histories, countries behind the scenes. I have been to 3-4 lectures aimed at travel bloggers today – and I am so inspired!
The blog community here, as I understand it, is toplist free. They run their s own thing separately, many of them, without having the same chase after the oh so holy lists that we have in Norway. And I get reactions when I tell them how many followers I have – bloggers in Norway have apparently achieved unattainable readership compared to over here. Besides, we are much more sponsor, money and advertising-driven, yet it feels like it is HERE the possibilities of a blog, at least in travel, is. I mean … A great blog event ONLY for travel bloggers, which event do we have in Norway? Vixen Blog Awards only awards prizes to collect their own readership and to get attention. JK. (No I’m not) Really – I wish we were thinking bigger, broader, cheering each other up and forward. Today I have seen a blog community where freelancers, bloggers, blog entrepreneurs and sponsors mingle together in a single environment like a firework – inspire each other, share experiences, URLs and build networks. I want the same for us i Norway! And that it will be without that tonight’s outfit and the number of mg Restylane will decide if you’re a good blogger or not.

Otherwise I love beeing a Norwegian Ambassador! Today I was interviewed and filmed by German Expedia, I told them that they had to go to at least Andøya and Gaustadtoppen. (It was a short film… Didn’t have time for more) Two of the many places I can not wait to flash in the future! You must continue to hashtag # LookToNorway photos you have of our small country on instagram – soon I’ll bring the British ambassador on a tour around our country, and then I need all the tips I can get from you guys!

Now I have to run – new mingle night with bloggers and industry people. See you in the morning! Ilu!

Postet i bloggen, England | 19 kommentarer »

April 10th, 2013

BOORING BLOGGERS

Bloggere, dere kjeder meg… Dere bør føle dere truffet hvis dere har et iPhonedeksel som ser ut som en stor neglelakkflaske, hvis dagens outfit i løpet av de fire siste ukene har bestått av en stripete sort/hvitt-bukse, og hvis dere eier en Carhartt-lue som garantert har fått spalteplass i løpet av vinteren. Designet ditt er helt sikkert i lyse pastellfarger, du er ivrig promotør av fitspirationtrenden med bilder av deg selv i korte magetopper og overdrevent sunn mat. Du er akkurat som et dusin andre. Hvor ble av kreativiteten? Orginaliteten? Hvor ble det av evnen til å tenke nytt, gutsen til å skille seg ut?

Hele bloggriket har tapt seg, det er ikke rart at en “sisteplass” havner på første. For jeg tror ikke jeg er alene om å kjede meg gjennom bloglovin for tiden, hvor det ene innlegget matcher det andre, hvor alle design består av hvit bakgrunn og bloggerens navn skrevet i sort til overskrift, eller et eller annet bilde i duse farger med et blendende smil, og alle dagens outfit bunner ut fra samme palett. Vi trengte en sisteplass inn på listene våre, et frisk pust, noe ANNET! Herregud, gi meg noe annet! Bloggere, dere er prikk like fra topp til tå, fra bokstav til punktum, og det frustrerer meg at det ikke plager dere. Jeg blir så uinspirert!


ph_priv

Jeg kan gå inn på blogg.no og trykke på et navn på topplisten, men idet jeg kommer inn på bloggen er det umulig å si om det er Betina, Andrea, Caroline, Aurora eller Erica jeg leser om. Bare for å slenge ut noen tilfeldige navn :-)) Selvfølgelig forstår jeg at 100 moteinteresserte jenter som tilfeldigvis blogger hver for seg kan ha samme smak i enkelte klær, samme interesser og en hverdag som kanskje minner om hverandres – men er det fordi dere tilfeldigvis faktisk tenker så forbanna likt, eller kan det ha noe med at dere ubevisst imiterer hverandre? I så fall er dette et forsøk på å gjøre dere bevisst: DERE IMITERER HVERANDRE! Dere er 100 forskjellige bloggere samlet til én stereotype som gjør det umulig å skille hvem som er hvem. Og stereotypen dere danner er dritkjedelig.

Våkn opp, bloggnorge! Jeg savner bloggere som inspirerer meg, bloggere som har noe NYTT å berike livet mitt med. Enten det er design, klesstil, velskrevne tekster, søte hverdagsfortellinger, gode tips, bare et nytt lite deksel til telefonen som de andre bloggerne ikke har sett enda ville ha lyst opp bloglovinkontoen min. En blogg skal være din plattform, et sted hvor du viser frem DEG og DITT, og når du og dine ting blir hennes, hennes, hennes, hennes og henne sitt også – hvor interessant er du da? Teskje: UINTERESSANT!

Her er noen bloggere jeg har funnet i det siste, som lett kommer til å erstatte den duse bloggeren med de stripete buksene og Carhartt-lua:

△ (FJERNET) skriver tekster jeg ikke forstår hvor hun tar fra, det er så nydelig!

△ Mira trollbinder meg med både tekst og bilder.

△ Kristiane, jeg velger å overse Carhartt-lua i headeren, heh. Kristiane er fin blogger.

Har dere noen inspirerende blogger å anbefale? Vær så snill…?

Postet i bloggen | 102 kommentarer »

April 3rd, 2013

THE NEW SUPERMARIE


ph_priv, Jono

Vær hilset! Nå som verken kjærlighetssorg, Luftforsvaret eller livet som backpacker gjør at hverdagsblogginnleggene og ordene mine faller like naturlig lenger, blir jeg nødt til å høre hvordan dere vil at den “nye” supermarie.net skal være. Hvilke innlegg liker dere best? Hva vil dere ha mer av, mindre av, noe nytt dere vil jeg skal begynne med, er det noe jeg bare kan droppe? Vil dere fortsatt lese om hverdagene mine? Boktips, musikktips, sminketips skjer ikke, men kom gjerne med andre tips til hva dere ønsker å finne her inne! Vi’kke kaste bort tiden deres, heller.

Jeg har nesten syv måneder med verdensreise å brette utover, så bilder, filmer og små historier fra den kommer selvfølgelig fortsatt til å pryde bloggen. Og hvordan det er å være hjemme igjen, hvordan jeg ser på mitt lille land med mine nye, litt mer verdensvante øyne, – et lite nachspiel med ord etter reisen. De grønne fortellingene kommer til å fortsette i det små, jeg er jo fortsatt sersjant vet dere, og kjøttkverna og kjøttdisken fortsetter som før. Hvor ofte kommer litt an på deres hjertesorger, og min lyst på menn. Jeg kommer nok til å fortsette å kjøre min greie her inne, men jeg vil gjerne fortsette å ha dere på slep – så tøm hjertene deres, så danser vi sammen på tastaturet litt til!

Klar, ferdig, gå!

Just wondering what you would like to read about/see on supermarie.net? :-)

Postet i bloggen | 36 kommentarer »

March 30th, 2013

SM PÅSKEEGG

Rekk opp hånda som IKKE tenkte ‘SuperMarie’ da de leste ‘SM’ i tittelen, hæhæ! Beklager å skuffe dere, men jeg legger bare uskyldige SM-påskeegg. Her har jeg samlet noen innlegg som en gang i tiden var skrevet for å inspirere, håper dere liker dem! GOD PÅSKE!

△ Du tenker på å trene for en grunn, ikke sant?
△ Den store bloggsperren
△ 22 lys på den kaken jeg kaller livet
△ Til dere som trenger en militær motivator
△ Oppskriften
△ Jeg gir dere et verktøy
△ Livet er en gave du bare får én gang

Noen dere hadde lest fra før av? :-)

Postet i bloggen, inspirasjon | 9 kommentarer »

March 29th, 2013

WHEN THE SUN DOESN’T, YOU DO

Lesermail/An email from one of my followers:

«Desember ’11 va æ nervøs. Herregud så nervøs æ va! Æ søkte opp og i mente om alt som va mulig om militæret. Det meste æ fant va kordan man kunne slippe militæret, alle unnskyldningen man kunne hoste opp. Hjertet mitt sank. Koffer ville alle så gjerne vekk derifra? Koffer har æ – som jente – valgt å dra inn.. frivillig?

Så fant æ bloggen din. Æ va så fornøyd, tenk at ei JENTE hadde det så fantastisk i militæret? Æ leste lengre og lengre bak i arkivet, og plutselig va alle de negative tankan borte. Tvilen va forsvunne. Selvfølgelig skulle æ gjøre det her! Nåkka anna ville rett og slett vært for dumt.

Æ dro inn med blanke ark. Æ tenkte at æ en gang for alle sku bevise folk at også ”barbiejenta” kunne gjøre nåkka fornuftig. Folk forvente så lite av en når hobbyan dine e hår, sminke og klær. It’s a curse and a gift. Æ va så sikker. Æ SKU kicke ass, æ sku gruse alle andres forventninge rett i grusen.

Så ble æ syk, da. Forsvaret kunne ikke ta sjangsen på å ha mæ inne lengre, ble derfor erklært midlertidig tjenesteudyktig. Sorgens dag. Æ trivdes jo, æ hadde det jo fint – at æ va litt syk gikk nu vel helt sikkert over.. etterhvert. Dessverre gjor det ikke det. Det tok lang tid. For lang tid. Mest skuffa va æ at ‘folk flest’ fikk rett. De forventa at æ ikke sku klare det. Selv om æ hadde stålvilja på plass, motivasjonen va i høygir – så klarte ikke kroppen min det. Lite e like kjedelig som å bevise at folk fikk rett – æ feila.

Og se nu, da. Nu e det litt over 2 uke til innrykk! Æ e så uendelig takknemlig for at æ fant bloggen din – akkurat når æ trengte det mest. Æ har lest hver bokstav, hvert punktum. Det synet du har på livet, den positive innstillinga til alt.. ta vare på den. Den e gull verdt! Om 16 daga får æ gleden av å fullføre det æ en gang starta på; å gå i dine fotspor. Det e en helt anna plass, ei helt anna gren – men å fullføre, det e det du e verdensmester i. Å fullføre med stil. Og det skal æ òg!

Æ kan ikke takke dæ nok. Æ har prøvd i ny og ned å skrible ned noen ord ihåp om at du hvertfall sku få en liten anelse over kor gla æ e, kor takknemlig æ e og kor stort soldathjertet mitt e blitt. Æ klar det aldri, men forhåpentligvis får du et lite snev av det.

Haha! Æ huske så godt når du va på Terningmoen. “Ho e HER, på ”min” leir!” Kanskje det va meninga at akkurat DU sku være på Terningmoen den dagen, bare for at universet (eller nåkka) sku minne mæ på at det va DU som ga mæ motivasjon og styrke nok til å dra inn første gangen og at æ aldri i verden sku gi opp. Æ va så kry, det kribla i magen. “VET du kem ho e?! Hallo, da-a, det e Supermarie! Oppfør dåkker!” sa æ til mine daværende soldata. Æ torte ikke si hei.. men neste gang, æ love!

Tusen takk. Førr all del kjærligheta, all mot og styrke DU har gitt mæ med militærbokstavan dine. Om kort tid står æ på oppstillingsplassen i Kongens klær – og det e din fortjeneste. Virkelig. ♥»

……….

Av og til får noen av dere meg til å ville legge meg ned og grine, helt matt av styrken fra ord som det her. Og dere må ha en slags sjette sans under huden, herregud, hver eneste gang lyset mitt blafrer i et vindpust og truer med å gjøre det mørkt for meg – setter en eller annen seg ned ved en annen skjerm et sted i verden, og heller bensin på den vesle flammen og får det til å lyse opp rundt meg som om mørket ikke engang var et konsept. Dere vet ikke hva dere er for meg, og jeg vet tydeligvis ikke hva jeg er for dere heller for jeg blir like forvirra (men så himla glad!) hver gang jeg får mailer som denne. Tusen takk, Gavin, for at du liker det jeg skriver, og for at du ble bensinen min med ordene dine den dagen da flammen min nesten døde <3 Jeg håper andre finner inspirasjon i evnen din til å aldri gi opp (det gjør jeg!) og jeg heier på deg herfra til forsvarssjefen og helt ned til menig igjen! Kjempe, mestre, vinne!

Postet i bloggen, inspirasjon, militæret, på hjertet | 9 kommentarer »

March 14th, 2013

#25 dear stranger

Kjøttkverna er et konsept hvor dere kan skrive ut all frustrasjon, sinne og sorg over røde roser og hjerteknusere. Det er sykt deilig å sette ord på ting og få det ut av systemet, bare… Gjør det, gjør det, gjennomfør det: blogg@supermarie.net. Vær gjerne anonym, hvis det er bedre. Husk at du ikke er alene, og hvis ting er VIRKELIG ille kan jeg sikkert være kjæresten din jeg. Hjerte.


ph_priv, Jericoacoara

Kjære fremmede. Jeg ser deg hver dag, og jeg ser deg nesten aldri. Av og til glemmer du meg, selv om jeg står rett foran deg. Ofte er du bare så alt for langt unna, og når du er min ser du meg bare en gang i året. Bare en stund hadde jeg deg lenge, jeg hadde deg nært, og jeg tror du så meg. Jeg sier tror fordi jeg ikke husker lengre. Jeg var så liten da du så meg, men så ble jeg så alt for stor. Du gikk, og jeg glemte.

Jeg må dele deg med så mange. Da jeg vokste opp gjorde det til tider vondt. Jeg så deg med vennene mine. Dere var så nære. Selv om dere kranglet. Jeg snakket aldri om deg med vennene mine. Jeg hadde ikke noe ønske om det. De hadde alltid hatt den tryggheten og kjærligheten du gav til dem. Jeg følte ikke jeg kunne snakke med dem om det lille tomrommet du hadde skapt i meg. Det var så mye tryggere å late som om du ikke eksisterte.

Da du var min måtte jeg dele deg med to andre. Men jeg var sjenert og liten, og du var så fremmed. De andre to kjente deg bedre, og av og til var det en stemme i hodet mitt som hvisket at du elsket dem mere. Det fikk tårene til å presse på, likevel holdt jeg dem som oftest tilbake, og jeg lærte å trøste meg selv og få opp motet.

Du ga meg liv, du og mamma. Slik dere ga alle liv.

Nå er jeg litt eldre, og jeg har vokst innvendig også. Derfor gjør det ikke vondt. I stede er du ikke lengre helt min, og jeg er heller ikke din. Og jeg tenker.

Kanskje var det til det beste at jeg aldri kjente deg, pappa.

- Sunniva Sommer

The ‘meat grinder’ is a concept where you can print out all you frustration, anger and grief over lost love and red roses. It’s insanely delicious to put bad expirences into words and get it out of your system, just… Do it, do it, implement it: blogg@supermarie.net. Feel free to be anonymous, if that’s better for ya’. Remember that you’re never alone, and if things are really really bad, let ME be your girlfriend. Love

Dear stranger. I see you every day, and I see you almost never. Sometimes you forget me, even if I am standing right in front of you. Often you’re simply too far away, and when you’re mine you see me only once a year. Just one time I had you for a long time, I had you close, and I think you saw me. I say ‘think’ because I can’t remember anymore. I was so little when you saw me, but then I grew up to be such a big girl. You left, and I forgot.

I have to share you with so many. When I grew up it sometimes hurt. I saw you with my friends. You were so close. Even if you were arguing. I never talked about you with my friends. I had no desire for that. They had always had the confidence and the love you gave to them. I did not feel I could talk to them about that little gap you had created in me. There was so much safer to pretend you didn’t exist.

When you were mine, I had to share you with the other two. But I was shy and little, and you were so foreign. The other two knew you better, and sometimes there was a voice in my head whispering that you love them more. That made my tears wanting to go free, however, I mostly kept them back, and I learned to comfort myself and get up the courage.

You gave me the life, you and mom. Like you gave life to everyone.

Now I’m a bit older and I’ve grown inside aswell. Therefore, it does not hurt anymore. Instead, you are no longer totally mine, and I am not yours. And I’m thinking.

Maybe it was for the best that I never knew you, Dad.

Written by Sunniva Summer

Postet i kjøttkverna | 2 kommentarer »

« Eldre innlegg
Annonser på bloggen selges av Mediehuset Nettavisen. Ansvarlig redaktør for Mediehuset Nettavisen er Gunnar Stavrum.