December 17th, 2014

MICKEY MOUSE IS A CACTUS

Photo: Private, Galápagos, Ecuador

Jeg så femten white tip sharks, slappet av med haviguaner på stranden, svømte med en hundre år gammel skilpadde under vann, så fugler med knallblå føtter og stod hånd i loff med en sjøløve. Galápagos var et eventyr.

I saw fifteen white tip sharks, relaxed at the beach with marine iguanas, went swimming with a hundred years old sea turtle underneath the water and stood hand in hand with a sea lion. Galápagos was an adventure.

December 10th, 2014

50 DESTINATIONS I WANNA VISIT BEFORE I DIE

Day Zero-project no. 6: Make a list of 50 destinations I want to visit before I die.
Here it is:

1. Iceland
2. Australia
3. Tokyo
4. Keukenhof, in the Netherlands:


Photo: Allard Schager

5. Antarktis
6. North Cape
7. Jotunheimen
8. Afghanistan
9. Albania
10. Russland
11. New York
12. Gran Canyon
13. Tibet
14. Nepal


Photo: Passage-S.com

“Wedged between the high wall of the Himalaya and the steamy jungles of the Indian plains, Nepal is a land of snow peaks and Sherpas, yaks and yetis, monasteries and mantras.”
Lonely Planet

15. Croatia
16. Ethiopia
17. Egypt
18. Singapore
19. Bali
20. The Dead Sea
21. Jordan
22. Kyrgysztan
23. Atlantic Ocean Road, Norway


Photo: Here

24. Dubai
25. Praque
26. Tallinn (Estonia)
27. Switzerland
28. Kilimanjaro
29. Zanzibar
30. Qatar
31. Iran
32. Uluru, Australia
33. Burma


Photo: Here

34. Cambodia
35. Vietnam
36. South Korea
37. Mongolia
38. Uzbekistan
39. Kazakhstan
40. Beirut, Lebanon
41. Maldives
42. New Zealand


Photo: Here

43. Finnmark
44. Santorini, Greece
45. Bora Bora
46. The Subway, Zion National Park, Utah
47. Scotland
48. Peru
49. Mount Roraima, Venezuela
50. Glass Igloo Village Hotels, Finland

Have you been to any?

December 7th, 2014

BEST FISH MARKET ON EARTH


Photo: private, Santa Cruz, Galápagos, Ecuador

Reiser du til Galápagos en vakker dag, er fiskemarkedet i Santa Cruz et MUST. Du passerer det mange ganger uten å skjønne at det faktisk er et fiskemarked, men sørger du for å være i nærheten akkurat når fiskerne kommer inn med dagens fangst, forvandles den ellers så tomme betongplassen seg til et yrende liv av lokale, fiskere, sjøløver og pelikaner. Jeg lo så fælt av den sjøløva, SE på han! Han oppførte seg som en hvilken som helst person som stod der og hang ved disken, og når jeg stelte meg opp ved siden av la han loffen sin på hånda mi og jeg tenkte jaja, nå står jeg her, hånd i hånd med en sjøløve og jeg vet ikke engang hva jeg skal bli her i livet.

If you’re ever going to Galápagos, the fish market in Santa Cruz is a must-do. You’ll pass it several times without knowing it’s there, but if you’re around when the fishermen come in with today’s catch – the whole place – which is usually just an random area of concrete – is turning into a busy places with locals, fishermen, sea lions and pelicans. I was laughing so much of that sea lion – look at him! He behaved just like another person standing there watching the fishermen, he even put his “hand” on mine and I stood there thinking wow, I’m here, standing hand in hand with a sea lion and I don’t even know what to do with my life.

 

December 3rd, 2014

BUCKETLIST: VISIT AN ACTIVE VOLCANO

Leser du mellom linjene i pensum, kan du se at denne jenta ikke klarer å la verden ligge. Her kommer noen flere bilder fra Galápagos og Ecuador, og den utrolige turen jeg hadde til Sierra Negra og vulkanen Chico!

If you’r reading between the lines in my school books, you’ll find that this girl isn’t able to let the world be. Here comes some more pictures from Galápagos and Ecuador, and the amazing tour I had to Sierra Negra and the volcano Chico!


Jeg savner alltid norsk frokost når jeg reiser! Sånn her ser frokosten min som regel ut når jeg er ute på tur i land som ikke selger vanlig brød og pålegg, haha. Sunn as fuck!

// This is how my breakfast usually looks in countries that don’t sell bread. Healthy as hell!


Sierra Negra – det 11 km i diameter brede krateret vi passerte på vei til vulkanen. Tåken gjorde det umulig å se noe som helst, men de små glimtene vi fikk forlot meg målløs. SÅ. ENORMT!

//Sierra Negra – the 11 km in diameter big krater on the way to the volcano area. The fog made it impossible to see anything at all, but the small glimpse we got left me speechless. SO. HUGE:


Our guide

Vi spiste lunsjen vår på toppen av vulkanen Chico. En ubeskrivelig opplevelse jeg ikke engang visste at jeg hadde på listen min over ting jeg må gjøre før jeg dør. Sørg for at den er på deres!

// We had our lunch at the top of the volcano – Chico. An incredible experience I didn’t even knew I had on my bucketlist. Make sure it is on yours!

…og når vi skulle gå tilbake igjen kom tåken snikende som et teppe og dekket til hele lavalandskapet bak oss. For en underlig tur, og for en magisk opplevelse – å se jorden vår så ekte, rå og ærlig. Og levende. Jeg håper vi mennesker snart kan la deg være, verden. Du er for vakker til å skulle falle i grus.

//…and when we left, the fog came down as a blanket – covering all the volcano and lava landscape. What a strange tour, and what a magical experience – to see our Earth so real, so raw and honest. And alive. I hope the humanity can leave you alone soon, world. You are way too beautiful to be left in dust. 

November 27th, 2014

YOU CAN’T SEE


Photo: private, Isla Isabela, Galápagos, Ecuador

Tilgi meg, jeg klarer ikke la vær å drysse rundt meg med bilder av iguanene. De fascinerte meg så innmari, tenk at steinene jeg står på på bilde nummer to er FULLE av iguaner, men dere ser dem ikke, for de har kamuflert seg og går i ett med naturen! Akkurat som iguanene som lå utover betongen i Puerto Ayora, de var mørke og smeltet sammen med underlaget, men så hadde de hvite flekker her og der også – for å gå i ett med fuglebæsjen! Åårhh!

Bildene er fra Isabela.

Forgive me, I simply can’t stop showing you pictures of the iguanas. They fascinated me to the bone, can you imagine the rocks I stand on in the second pic – they were FULL of iguanas, but you can’t see them, ’cause they are just blending in with it. Just like the iguanas at the road in Puerto Ayora, they were dark and matched the ground, but they had white spots on ‘em as well, to match the bird poop! How fascinating isn’t that?!

These pics are from Isabela. 

November 26th, 2014

GO TO ISABELA

Tusen takk for responsen deres på reisehangoveren min! Det er godt å vite at jeg ikke er alene om å være rastløs til beinet og mentalt fraværende ut livet, haha. Jeg trøster meg med de mange bildene som jeg har med meg hjem fra reiser jeg alt har vært på, og det hjelper iallfall litt i en hvileløs tid som dette.


Photo: private, Isabela, Galápagos islands, Ecuador

Noen bilder fra da vi kom til Isabela. Båten over fra Puerto Ayora (Santa Cruz) går to ganger om dagen fra piren, sju om morgenen og tre om ettermiddagen. Det koster 30$ for én person, og båtturen er humpete og tar 2-3 timer, og blir du lett sjøsyk – ta for all del pillen din. Det er verdt å ta turen, for selv om jeg trivdes bedre på Santa Cruz, var Isabela vakker med sine krater og vulkaner, Chico – som jeg viste dere, og lava-tunnelene, hvor vi kunne snorkle, det gjorde ikke jeg og jeg angrer, så vær så snill – gjør det. Både for deres egen del, og litt for min.

Some pictures from our arrival at Isabela. You can go there twice a day from Puerto Ayora in Santa Cruz: at 7 am, and 3 pm. It cost 30$ per person, and the ride is bumpy and takes about 2-3 hours. It’s worth it, though. For the Sierra Negra and the Chico volcano which I showed you, and the lava tunnels – that I didn’t do, and I regret that, so please do it. For yourself, and for me.

November 25th, 2014

START WANDER, GET LOST

Noen ganger lurer jeg på hva det er som er GALT med meg. Jeg vet vi ikke er trær, men alle rundt meg slår røtter, hvorfor slår jeg ikke røtter? Hvorfor er jeg så rastløs? Hvorfor er jeg så flyktig, hvorfor blir jeg aldri fornøyd der jeg er, hvorfor må jeg ut, hvorfor lengter jeg sånn UT, hva er der ute som jeg ikke kan finne her, og hvorfor drømmer jeg så stort, og så langt, og hvorfor får alle rundt meg til å slå røtter – men ikke jeg? De er jo ikke trær de heller! Og når alle menneskene jeg er glad i har blitt til denne skogen rundt meg, hvorfor trives jeg ikke i den? Hvorfor blir jeg ikke hos dem, hvorfor hopper jeg fra gren til gren og prøver å få luft under vingene i stedet for å bare være her hjemme med de nære og kjære?

Noen ganger angrer jeg på at jeg i det hele tatt dro in the first place. Jeg forbanner den rotløse stien jeg har gått opp for meg selv, snur meg rundt og gir den fingeren. Hvorfor reiste jeg verden rundt? Hvorfor påføre seg den smerte, og den evige rastløsheten og trangen til å reise og utforske som følger etter hjemkomst? Det får hverdagslivet her hjemme til å kjennes ut som lenker. Hvorfor skaffe seg et så stort perspektiv på ting at det gir deg flammer i øynene når du åpner ditt eget skap, og du såvidt klarer å se på alt du har, når så mange andre har så lite? Hvorfor tvinge seg selv til å leve et liv så rikt av minner og lærdom at hodet ikke føles stort nok før du har kommet halvveis, og hjertet føles for stort, det er for mye og for mange der inne, og du vet om alt som finnes der ute, og vil bare ut ut ut, samtidig som du ønsker deg et rede å hvile vingene dine i her hjemme, men hvordan skal du få til dét, når du alltid drømmer deg ut av det igjen. Hvorfor kan jeg ikke slå meg til ro med leilighet, jobb og et “vanlig” liv? Hva er denne følelsen av å hele tiden ville mer? Hva ER mer?

Noen ganger ligger jeg med angst og uro i kroppen før jeg skal sovne, og hodet raser gjennom tusen bilder av hvordan livet mitt skal være, burde være, og hvordan jeg drømmer om at det skal være, og ingen av bitene passer sammen, det er mer som digre, tunge kontinenter på jordas overflate, som kræsjer i hverandre, lager digre skjelv, støtes fra hverandre igjen, og jeg står med én fot på hvert kontinent, som stadig sklir lenger vekk fra hverandre, og snart må jeg velge hvilket bein jeg skal stå på, før jeg ramler i midten og blir foralltid fortapt i det dype havet midt i mellom.

Jeg ER foralltid fortapt i det dype havet midt i mellom. Hjerte og sinn søker ut, kropp og fornuft holder seg her, jeg går på autopilot, dagens høydepunkt er virkelighetsflukt med Gossip Girl og melkesjokolade, og verden er der ute, mens jeg er her. Aldri reis. Bli hjemme. For når du først har tatt et skritt ut i den vide verden, er det altfor altfor sent å snu, og selv om kroppen din er tilbake der du startet, så er hodet ditt alltid et annet sted.

Med vennlig hilsen
reisehangover

Travel hangover. Google translate for English version. 

November 25th, 2014

MARINE IGUANAS


Photo: private, Tortuga Bay, Puerto Ayora, Santa Cruz, Galápagos

Pappa, se! Åh, du hadde ledd deg ihjel av dem! Det er sånne dyr det er så typisk oss å le av.

Tortuga Bay, more like Marine Iguana Bay. Oh, I love these creatures! 

November 23rd, 2014

ROUNDABOUT


Photo: Private, Santa Cruz, Galápagos, Ecuador

Galápagos for meg vil alltid forbindes i ord som unikt; med dyrearter som bare lever der, kaktustreet (nederste bildet) som ikke vokser andre steder i verden, øyer ulikt noe annet land og sted jeg har vært i verden, jeg elsket naturen der, og fargerikt - særlig havet, som er så uendelig turkist og vakkert, og fiskene, og fuglene med de blå føttene, og iglene. Samtidig var det mye gråere og tristere der enn jeg hadde sett for meg, men det kan ha vært på grunn av skyene, og at jeg glemte et øyeblikk at ikke alt er som det ser ut på bilder. Men ord som unikt og fargerikt består allikevel, og alle som får muligheten bør reise til Galápagos. Det var et eventyr, og jeg kjenner allerede et stikk av lengsel bakom ribbeina.

Bildene er fra Santa Cruz, den første øya du kommer til om du lander på Baltra og tar ferja over. Langs havna der kan du se pelikaner, seler og sjøløver, og krabber og rare fisker når fiskerne kommer inn fra havet, og iguaner óg, som går i ett med betongen. De mindre fuglene, og de små firfirslene, ser du på vei til Tortuga Bay – den fantastiske stranden alle MÅ besøke.

Sølveplet mitt har blitt fylt opp med tusenvis av bilder fra Ecuador, så selv om reisen fysisk sett tok slutt på fredag, skal vi reise litt til, vi. Gleder meg til å gjenoppleve mine to siste uker, og til å vise dere hva Ecuador was all about!

(Og tusen TAKK, igjen, til bloggkjæresten min KLM som gjorde reisen mulig, jeg er så uendelig takknemlig for muligheten forholdet vårt har gitt meg!)

For nye lesere: Jeg er i et samarbeid med flyselskapet KLM, og er deres stolte bloggambassadør (bloggkjæreste!). De har sponset flybillettene mine til Amsterdam, og nå til Ecuador. For ordens skyld: flybillettene fra Guayaquil til Glapápagos betalte jeg selv.

Galápagos to me will always be connected to words such as unique and colourful. The islands is home for so many special animals and creatures and trees that only grow there (like the cactus tree above), I just love the nature. And the colour of the sea, and the fishes and the blue feet of the Booby bird, and the iguanas. A living rainbow! At the same time it’s colourful, I felt it was much greyer and sader than I pictured it before I arrived, but that might be the cloudy weather, or the fact I forgot about how things look different than it is in pictures. But words like unique and colourful will remain anyway, and all of you should visit Galápagos if you get the chance. It’s an adventure, and I already feel the loning behind my ribs. The pics above is from Santa Cruz, the first Island you get to when you arrive from Baltra Airport and take the ferry. You can se pelicans, sea lions, seals, funny fishes and iguanas that match the road they’re lying on. The small birds and the lizards are to be found on your way to Tortuga Bay – the amazing beach you simply HAVE to go to when you visit the island.

November 22nd, 2014

I SIMPLY CAN’T

Hjemme. Vasker backpackerlukta ut av klærne, kaster dopapiret i do igjen, går hjem fra Flybussekspressen uten jakke og fryser litt, får lyst til å gi samboeren en klem fordi jeg er så glad for å se henne igjen, og at alt er som før, men dropper det for jeg er ikke et klemmemenneske, men tror hun så at jeg var glad allikevel. Lager taco på en fredagskveld, tar en øl, popper popcorn og lager gløgg med rødvin oppi, forteller om bruddstykker fra reisa, oppdaterer meg på hennes liv, ser på Skavlan og alt er som før.
I dag gjør jeg ingenting, er bare hjemme. Det er så godt å være her igjen, mens Ecuador, som alle andre reiser, føles fjernt både i tid og distanse. Det er så urettferdig mot alle minnene og opplevelsene jeg har der ute i verden, men jeg får liksom ikke tilgang til dem her hjemmefra. Aldri. Uansett hvor dypt inn i mitt eget hode jeg dykker. Det kan beskrives omtrent sånn her:

Jeg sitter bak en skolepult, spør personen foran meg om å få låne en blyant, hun snur seg, rekker blyanten mot meg, men jeg får akkurat ikke tak i den. Jo hardere jeg prøver, jo lenger jeg strekker armen min, jo lenger unna drar hun blyanten, og sånn sitter vi; jeg med et evig behov for blyanten, hun som sørger for at jeg aldri når den. Jeg når den bare når jeg reiser meg opp og henter den selv.
Jeg når bare mine egne reiser, minner og opplevelser når jeg reiser. 

Trøsten er de tusen bildene jeg tok med meg hjem, og pleddet jeg kjøpte på Galápagos, fra kvinnen i en lokal drakt/kjole som satt og gråt så sårt kvelden i forveien. Jeg håper hun har det bedre nå. Døgnrytma mi går det forresten ape med, jeg sovnet på flyet hjem fra Ecuador, såpass mye at jeg var forvirra når jeg våknet og så at det bare var halvannen time igjen til Amsterdam. La meg til vanlig norsk fredagstid, sånn halv tolv-tolv, men sovnet ikke før rundt fire en gang. Glad jeg har en lørdag og søndag å komme meg på. Glad jeg har kjøpt brød og gulost og leverpostei, for nå skal jeg nyte min første norske frokost på to uker. Åh som jeg har savnet brød!

Hva er deres planer i helgen, superstars?

Home again. Washing my clothes out of the backpacker-smell, throwing the toilet paper in the toilet again, walks outside without a jacket and freeze a bit, wanna give my roomie a hug ’cause it’s so nice to see her again, but I don’t ’cause I’m not a hugger, but I think she saw I was happy to be home anyway. Making taco on a Friday night, have a beer, pops the popcorn, making warm christmas drinks with redwine in it, tell my roomie about my travel, getting updated on her life as well, watching TV and everything is as usual. 
Today I’m not doing anything, I’m just being home. It’s good to be back, and Ecuador – as all my other travels – feels far away, in both distance and time. It’s so unfair to my memories and journeys, but they feel unreachable from here. I can’t really get my head around them, no matter how hard I try, it’s like the deeper I dive into my thouhts an memories, the more far away they go. I can only reach my memories and my travels when I’m out traveling. Strange feeling. My comfort is all my pictures I brought home, and the blanket I bought from the crying local lady at Galápagos. I hope she’s alright now. Now I’ll have my very first Norwegian breakfast again. Oh I’ve missed that so!