Archives for the ‘TRAVEL’ Category

ROSKILDE RISING


ph_priv, Copenhagen, Denmark, Roskilde Rising

Jeg har landet med begge beina inn i tirsdagen, og med et blikk over skulderen kan jeg se tilbake på en fantastisk helg i Køben. Bildene oppsummerer stort sett hele greia. Dere som lurer på hva jeg egentlig gjorde der nede i Danmark skal selvsagt få svar – jeg ble invitert ned for Roskilde Rising, jeg og 11 andre bloggere fra forskjellige land i Europa. Vi fikk blant annet møte de som booker artistene til Roskilde-festivalen, spise n-y-d-e-l-i-g mat servert av Folkets Madhus, som også kommer til å servere mat på festivalen, og høre noe av musikken som skal spille på Roskilde i sommer: Communions, Mont Oliver, Blaue Blume (favoritt!) og The Awesome Welles. Klar, ferdig – nei, dropp det, dere har vel allerede begynt å glede dere, dere som skal dit, og jeg håper å få dratt selv så jeg tror jeg blir med dere på den sommerfugldansen som skjer bak navelen bare av tanken på hvor kult det skal bli.

Nå skal jeg nyte ca ett døgn hjemme i Fredrikstad, før jeg legger fra meg Internettet og setter nesen mot fjellet og hundre prosent LADING. I går skrek jeg så høyt jeg bare klarte, av ren frustrasjon over ingen verdens ting, og bråstoppet bilen og marsjerte inn på bensinstasjonen for å kjøpe meg en boks med snus, og jeg snuser ikke engang, og så satt jeg meg rett ned og gråt et par tårer for no reason at all. Det er ca hvor sliten jeg er.

Ha en deilig kveld, hvor enn dere er og hva enn dere gjør!

I’ve landed safely with both of my feet into this Tuesday, and with a quick look over my shoulders I can look back at a wonderful weekend in Copenhagen. The pictures above are pretty much telling everything you need to know about my program down there. I was invited down for Roskilde Rising, me and 11 other bloggers from different countries in Europe. We got to meet the ones who’re booking artists and bands to the festival, we got to eat DELICIOUS food served by Folkets Madhus (who’s also serving during the festival) and we got to experience some of the bands that are gonna play at Roskilde this summer: Communions, Mont Oliver, Blaue Blume (my fav) and The Awesome Welles.

PAUSE

God kveld fra toget! Det nærmer seg mitt siste hvilested, hjem kjære hjem, og der har jeg ikke vært på sju dager (kjennes ut som søtti) så det skal bli godt, og jeg er spent på om plantene mine fortsatt står. Jeg har hatt det så fint i København, med fantastisk (!) mat, deilig musikk (sjekk ut Blaue Blume), nydelig vær og bra mennesker. Kameraet er fylt med magiske øyeblikk som jeg skal vise dere senere, men først og fremst er det borte bra – men hjemme best, og jeg klarer ikke fokusere på så mye annet.

Bildene over er fra den beste frokosten i manns minne, på Bang&Jensen i Istedgade – noter dere det stedet. Mm-mm-m.

Tusen takk Lahme og Roskilde for noen fantastiske dager i Danmark, jeg har drømt om å oppleve festivalen i årevis og denne sneakpeaken av en helg gjorde ikke drømmen noe mindre i størrelse. Let’s go! Hei – skal noen av dere på Roskilde i år?

Sulten. Sove. MANNEARMER! Ttyn*.

*talk to you never 

____________
Good evening from the train! I’m getting closer to my final destination; home sweet home, and there I haven’t been for seven days (feels like seventy) so I’m really looking forward to it and I wonder if my plants are still alive. I’ve had such a good time in Copenhagen, with the most delicious food, fantastic music (check out Blaue Blume), lovley weather and cool people. My camera is filled with magic moments that I’ll post later, right now is home where my heart and mind’s at. I just can’t focus on anything else haha.

The pics above is from the best breakfast ever, at Bang&Jensen in Istedgade, write that down! Yumyumyum.

Thank you so much Lahme and Roskilde for a couple of GREAT days in Denmark, I’ve been dreaming of experiencing the festival for so many years now and this sneakpeak of a weekend didn’t made that dream any smaller in size. Hey – are any of you guys going to Roskilde this year?

Hungry. Sleepy. ARMS OF A MAN. Ttyn*.

COPENHAGEN


ph_priv, Copenhagen, Denmark

Deilige Danmark! Strålende sol, inspirerende mennesker bloggere (egen rase) og fantastisk god mat. Det oppsummerer pretty much lørdagens første timer på dansk jord. Jeg rakk akkurat frem til riktig gate i tide til å henge meg på de andre for en kaffe, etterfulgt av lunsj på Atlas Bar / Flyvefisken. Mm-m-m. Det er bloggere fra Nederland, Tyskland, Danmark og Norge, har ikke rukket å hilse på alle enda men nok til å få et inntrykk av at det her blir en innmari fin helg i København!

Etter lunsj spredte vi oss, og jeg stakk, etter en lynrask shoppingtur, med halen mellom beina for å sjekke inn på hotellet og nå er klokka såpass mye at jeg rekker ikke mer enn å trekke pusten, ta en dusj og get ready for i kveld. (Språkforvirra allerede, det tok nøyaktig én time)

Senere!

Lovely Denmark! Sun, inspirational people bloggers (it’s a race for themselves) and delicious food. That pretty much summarize my first hours on dannish ground. I just made it from the Airport to the right street ten minutes before the others arrived. We went for coffee and then for lunch at Atlas Bar / Flyvefisken – loved the food there. We’re a group of bloggers from the Netherlands, Germany, Denmark and Norway, I haven’t said hello to all of them yet but I’ve met enough to get an impression that tells me that this weekend is gonna be great. After lunch we spread, and I went after a short shopping trip, to the hotel to check in. And now I don’t have time for more than a shower and to get ready for tonight – so I’ll have to get started, see you later!

HECTIC

Spennende tempo på livet mitt det siste døgnet, jeg regelrett SPOLER meg gjennom det. G.a.l.s.k.a.p, men nå er det verste over og jeg kan nesten begynne å puste igjen.

I går jobbet jeg mine siste timer i Trondheim, sprang i bilen kvart over fem og kjørte nonstop til Elverum, tisset litt, og kjørte videre straka vegen til kontoret i Oslo, og slang fra meg bilen nesten nøyaktig syv timer etter at jeg vred om nøkkelen oppe i bartebyen. Og så løp jeg videre med koffert, poser og bagger over hele meg, ned til veien, og hoppet i en taxi, sjekket inn på mitt neste hotell, sov i fem timer, og opp igjen, sjekke ut, og ut på gata, inn på toget, ut igjen, opp, sjekk inn, frokost? Kaffe! Og nå sitter jeg her, på flyplassen, og venter på boarding og flyet mitt til København. Der skal jeg møte bloggere fra litt forskjellige land, som er der allerede, jeg er fashionable late, og vi skal henge med Music Export Denmark som har invitert oss på Roskilde Rising. Jeg er litt sliten, men finner energi og driv i alt jeg har å se frem til. Jeg gleder meg, København!

Kjøreturen i går var nydelig, forresten. Ingen sjuke trailere i speilet, veien var bar og fin og solnedgangen malte fjellovergangen rosa og blå. Norge på sitt aller vakreste, jeg slet med å holde øynene på veien!

Straks boarding, ha en deilig helg så lenge, supers og god tur til dere som reiser på påskeferie! Skrives fra Danmark, hvis jeg finner tid til det!

Interesting pace in my life the last 24 hours, I’m literally browsing fast forward, it’s insane. But the worst part is over now, and I can almost start to breathe again. Yesterday I worked my last hours in Trondheim, before I ran to my car quarter past five, drove non-stop to Elverum (5 hours), peed a little, drove further and straight to my office in Oslo, parked my car almost exactly seven hours after I started it in Trondheim. Then I ran down to the street with suitcase and bags all over myself, grabbed a taxi, checked into my next hotel, slept for five hours, woke up again, ckecked out, went outside again, catched a train to the Airport, checked in, breakfast? Coffee! And now I’m sitting here – waiting for my flight to Copenhagen. I’m there to meet up with a bunch of bloggers for the Music Export Denmark and Roskilde Rising. A bit tired, but I’m finding energy in the excitement for the weekend! Looking forward to it all!

The drive yesterday was beautiful, by the way. No mental truck drivers behind me this time, the sunset painted the mountains pink and blue and the road were good. Norway on his best!

Have a lovley weekend, and happy Easter Holiday!

ROCKHEIM


ph_priv, Trondheim, Norway

I går tok jeg turen til Rockheim for lunsj, et kult sted med fantastisk god mat! Til kvelden gikk jeg til MatUte for middag, etter tips fra en leser – og der jobbet verdens hyggeligste dame som snakket spansk og kalte meg seniorita, og hun serverte meg god mat fra Chile. Nå skal jeg heise ned til frokosten før den stenger, vi skrives senere! Hejhej!

Ps. Hvis du heter TONJE og deltok i konkurransen om å vinne gratiskode hos appen Polagram, så må du sjekke mailen din! Hvis jeg ikke får svar i dag sender jeg koden videre til noen andre. Sjekk også søppelmail, jeg har en tendens til å havne der. Trekker de fire siste vinnerne i dag, så følg med dere andre óg!

Yesterday I went to Rockheim for lunch, a cool place with excellent food. In the evening I went to MatUte for dinner, a lovley place with such a nice Spannish-speaking lady who called me seniorita and served good food from Chile.

THERE IS ALWAYS SOMETHING


ph_priv, Trondheim, Norway

Du er så fotogen, Trondheim! Jeg tar bilder i blinde, og uansett hvilken vei jeg holder kameraet mitt og i hvilken retning, så blir det et fint bilde fordi alt bare ER så fint. I dag gikk jeg over Gamle bybro og over til Bakklandet, og så videre opp til festningen med utsikt over hele byen.
Det er noe der i bakgrunnen min som binder meg til Trondheim, de bildene jeg har sett av meg og broren min i et fotoalbum fra nittito, da pappa fortsatt kunne gå og han tok eksamen sin i kvalitetsledelse her, og vi var med, og mamma óg. Det er minner som er limt fast med limstift og skrevet ned med kulepenn, for uten det fotoalbumet hadde jeg ikke husket at vi var her i nittito i det hele tatt.

Det er rart og fint på en gang, det å vite at mamma og pappa hadde med seg oss på tur, at de rakk å gjøre sånne helt alminnelige ting som å reise til Trøndelag på grunn av en eksamen, og ta det som en tur med hele familien – alle vi fire, før livet tok en annen retning og alt måtte tilpasses dét. Det ble ikke så dumt det heller, vi dro jo til Sverige og Danmark og Rhodos, til og med, med krykker og rullator på slep, og Danmark reiser mamma og pappa til fremdeles, de, for Danmark er flatt og fint og de er flinke til å tilpasse seg rullestolbrukere. Men det er litt rart allikevel, å vite at en gang var vi en sånn familie – en helt alminnelig småbarnsfamilie på tur oppover i det ganske land. Men igjen, er det ikke det ene – så er det det andre. Får du ikke MS, så blir det skilsmisse eller så føder du et sykt barn, eller du får kreft og må fjerne både det ene og det andre, eller du kjøper en hund som blir påkjørt etter åtte år som lojal bestevenn, eller så er det noe annet som ikke blir som du hadde tenkt. Det er noe med oss alle sammen, vi rammes av urett rett som det er, det gjelder bare å finne en måte å leve med det på, og gjøre det beste ut av det en har. Det har jeg lært av de to jeg var i Trondheim med i to-og-nitti.

Og hvis jeg fletter de minnene og inntrykkene jeg nå får i Trondheim, sammen med pappa sine som han fikk da han var her – så kan vi jo nesten si at vi har vært på en tur sammen, allikevel – far og datter. 

__________________
Trondheim is so photogenic! I’m taking my pictures with closed eyes and no matter which way I’m holding my camera or in which direction – the picture turns out fine because EVERYTHING around here is looking so fine. Today I went over the old ciy bridge, to Bakklandet and then further up to the fortress with a view over the whole city. There’s something in my background that connects me to this place, those pics I’ve seen of me and my brother in an album from 1992 when my dad could still walk and he took his exam here and we were here with him, and so was my mom. These are memories that are glued with glue stick and written with a pen – ’cause if it wasn’t for this album I wouldn’t have remembered being here at all.

It’s weird and nice at the same time to think about that my mom and dad went here with me and my brother, that they got to do such things as traveling to Trondheim for an exam and bring their family with them, the two little children – us, before life took another direction and everything had to be adjusted to that. It didn’t turned out as bad – we did continue our travels to Sweden, to Denmark and even to Greece, with the crutches and the walker in tow. Actually my mom and dad are still traveling to Denmark once a year, ’cause Denmark is such a nice place for those who sits in a wheelchair. But still it’s a bit weird to know that once upon a time we were this family – a completely normal family traveling to Trondheim. But again – it’s either that, or something else. If you don’t get MS, you get a divorce, or you’re giving birth to a sick child, or you get cancer and have to remove something, or you buy a dog that get killed in traffic after 8 years as your bestfriend, or there’s something else that hits you that make your life different than you planned. There is always something with all of us, isn’t it? We’re all getting affected by something, it’s just about finding a way to deal with it, to live it and to adjust and make the best of it. I learned that from the two people I went to Trondheim with in 1992. And – if I blend my memories from today’s Trondheim, into my dad’s memories from his time in this city – it’ll almost feel like we’ve been to a father-daughter trip together afterall :-)

THE WOW-EFFECT


ph_priv, Trondheim, Norway

Jeg kjente duna på armen min reise seg i ren beundring under jakkeermet, av alt det utenfor som bare var så uendelig pent å se på. Det toppet seg da Nidarosdomen kom til syne, så majestetisk og vakker og svakt opplyst i mørket den natten da jeg ankom denne byen. Øynene mine skinte av begeistring, ansiktet mitt sprakk opp i et stort smil og så tenkte jeg lettet at DER var den, jo. Wow-følelsen. Den konkrete reaksjonen på et inntrykk som treffer en og fester seg til minnet for all fremtid.

Jeg mista den følelsen underveis på reisen rundt jorda. Ikke det at jeg ikke ble imponert, for det ble jeg, og jeg fikk haugevis av inntrykk som slo meg over ende, men inntrykkene og wow-følelsene var så mange og på rekke og rad at de til slutt mistet verdien sin litt. Jeg ble immun. Jeg klarte ikke gispe lenger, for jeg hadde gispet det som var av luft, og jeg klarte ikke kvele flere hyl for ekstasen hadde hengt seg opp som en ødelagt CD-spiller, og jeg åpnet munnen min men lydene slapp ikke ut for det var tomt. Alle de voldsomme og vakre opplevelsene gjorde meg litt nummen med tiden, men så kommer jeg til Trondheim og domen og så løsner det bare, og følelsene strømmer på igjen som om de aldri har gjort annet.

Det er dét som er faren ved å legge ut på sitt livs reise som varer noen uker og måneder: alt går så himla fort, og alt er så stort og så mye og så overveldende at en skjønner ikke helt hva som foregår før du setter deg ned i sofaen hjemme mange måneder og sterke inntrykk senere, og lurer på hva det var som skjedde.

I går var det domen som skjedde, det vet jeg iallfall.

____________

My skin got goosebumps underneath my jacket, out of pure admiration – all that was outside of my car were absolutley stunning. When I reached Nidarosdomen (the ‘church’ on the pic above) I almost fell out of my seat. So majestic, beautiful and lit up in the dark that night I arrived this city. My eyes were shining, my face became a big smile and I thought THERE it is. The wow-effect. The concrete reaction to an impression that hits you and sticks to you for all time. I kind of lost that feeling when I traveled the world, not because I didn’t get impressed out there – ’cause I did, but the impressions and the wow-effect were so many and so strong, in a row and in the end it kinda lost it’s value. I got imune. I wasn’t able to gasp anymore, ’cause I had gasped all the air out and I couldn’t squeal anymore, ’cause I didn’t had any sounds left in my throat – it was like a broken record player. All the strong and beautiful experiences had made me numb during my journey, but then I get to Trondheim and the dome and everything just loosen up and the feelings are running wild again as they’ve never done anything else. That’s the tricky thing with traveling far for a long time – everything goes so fast and is so huge and overwhelming that you’re loosing foot grip and don’t understand what’s going on ’till you’re back home in your sofa and wonder what the hell just happened out there. Yesterday the Nidarosdomen happened. That I know for sure.

TRONDHEIM

Å, kjæære. Jeg besvimer hver gang jeg drar kortet og åpner døren til mitt nye hjem på Thon Hotel Prinsen. Det er så uendelig SVÆRT! Nesten ekko når jeg nyser! Jeg har en hel stue inne på rommet mitt, og det er så høyt oppe i skyene at jeg nesten kan gripe tak i kirkespiret til Nidarosdomen hvis jeg lener meg langt nok ut av vinduet. Her skal jeg leve lykkelig til helgen skiller oss ad!

I går kjørte jeg kassebil fra Fredrikstad og hit til bartebyen. De fire første timene gikk som på skinner, jeg sang og koste meg skikkelig i eget selskap, og glemte at jeg egentlig ikke liker å kjøre bil i det hele tatt. Barndommen min passerte i revy utenfor vinduene gjennom Østerdalen og forbi, med Aukrustsenteret, vakreste Rondane, og Røros. Minner, minner, minner, og det var en skikkelig fin tur.

Men så ble fire timer til fem og seks, og det begynte å bli mørkt ute og fjellene spiste opp radiosignalet mitt. Alt som var igjen var valget mellom en andakt på P1 (…….), eller en radiodokumentar om seriemorder Thomas Quick på P2, som egentlig var spennende, men som ble til radiosnø hver gang de viktige poengene og svarene skulle sies. Og så kom angsten, for jeg hater å kjøre i mørket og særlig når det regner, og jeg var helt alene der oppe, ingen lys noe sted, ikke fra noen kanter.

Kjøring sånn i mørket er angstfremkallende nok i seg selv, skuldrene mine låser seg til himmelen, og øynene blir store som tallerkner og og hjertet mitt holder nesten ikke ut, men så kom det en kronidiot av en trailersjåfør fra BRING (les: BRING. Jeg blogger riper i lakken deres med vilje, for det der var livsfarlig kjøring og ingen har lyst til å dø sånn) som var helt manisk bak rattet der i tillegg. Jeg var én liten elg fra å bli drept, jeg! Så tett opp i meg lå han, og i så høy fart at ett bråbrems fra min side så hadde jeg fått hele fronten hans i bakhodet og dødd. Så jeg måtte jo bare holde gassen inne for ikke å bli rent over, men ikke så langt inne at det gikk for fort for da kommer angsten igjen, og det var en helt sjuk plassering for meg der mellom kjøreangsten i front og trailerskrekken bak. Og når han skjønte at jeg kom til å holde fartsgrensa, og ikke kjøre én cm over, skrudde han rett og slett på fjernlyset og BLENDET meg i speilet, og jeg er helt sikker på at han gjorde det med vilje for han blinket en hel sang i morsekoder før han bestemte seg for å la de stå på.

Men jeg blir sta, jeg, og provosert og tenkte at den idioten ikke skulle få gleden av å skremme meg av veien. Og den tanken holdt jeg sikkert én time, med speilet vendt nedover for å slippe å bli snøblind, helt til nervene mine var helt fillete, og jeg bare MÅTTE ta en strekk på beina. Da svingte jeg av på en bensinstasjon nedi Sør-Trønderlag der, og den jævelen av en trailersjåfør, tror dere ikke han LA seg på hornet sitt når han kjørte forbi meg? Det var den midterste fingeren hans som tok form i en brølende lyd, det er jeg helt sikker på. Han KJEFTET på meg med traileren sin. Herregud.

Jeg er bare glad det ikke kom en elg, jeg.

Nå skal jeg ut på lunsjdate med denne karen:


ph_priv

Hejhej!

____________
OMG, can you believe how big my hotel room is? I’m in Trondheim – arrived last night after the 8 hours drive from my hometown. It was a beautiful drive between mountains and nature, and I passed a lot of my Childhood Memories such as Rondane (mountain hike), Røros (town), and the Aukrust center (kind of museum) – but I was also scared to death by the darkness around me, the rain that made the roads wet and slippery and scared of the crazy truck driver that drove behind me for a couple of hours. I was driving in the speed limit – and he was NOT happy about that, he wanted to go faster but he could’nt pass me ’cause of the narrow and winding road so he was just NAILED to my back, nagging and blinded me with his lights and it was just a nightmare out there. I didn’t want him to win so I just ignored the blinding lights of his, and kept my speed as I wanted to – but after I while I got sooo tired and nervous, I just had to stop for a while. And when he finally passed me he pushed his horns on me – like he used his truck to yell on me, giving me his middle finger. GOD, I was just happy I was still alive – he was insane, the whole drive with him behind me was insane. NOW I’m hungry, so I’ll get out for lunch some place.  See you later!

MUSTACHE CITY


ph priv, Stiftsgården, Trondheim, Norway 1992

So we’ll meet again, Trondheim! I’ll be driving for the next eight hours, still if feels like nothing ’cause of my long travels across Brazil. 30 hours ride from Salvador to Rio, just saying, so what’s eight gotta to with it? Hah! See you in Trondheim, super faces :-)

BLUE WORLD


Make yours @ BigHugeLabs.com

Ett år siden føttene mine landet på norsk jord igjen etter å ha backpacka jorda-rundt i litt over et halvt år, feirer med å fargelegge verdenskartet i blått og tenke at det var en sjuk opplevelse. Jeg gleder meg til å sette blå fotspor på enda flere land, må bare jobbe litt til først.
Har dere lagt noen reiseplaner i år?

1 year since I went back to Norway after a 6-7 months long travel around the world. I’m celebrating by painting the world map blue and think that it was one hell of an adventure out there. Can’t wait to colour even more countries in blue, just have to do some work first. Do you have ant travels planned for this year?