Nå har jeg fortalt dere om et skjønt liv i grønt i over to år, og tenkte å fortelle dere litt om det å spre disse uniformerte bokstavene. Dette er på ingen måte Forsvarets egne retningslinjer for bruk av blogg og sosiale medier, det er kun basert på egne erfaringer fra min tid som blogger i militæret. Har fått noen spørsmål fra flere som skal inn og lurer på å blogge derfra, så tenkte dette kanskje kunne være til hjelp!
Dette er del 2, del 1 finner dere her.
o Representant for Forsvaret. Vær klar over hva uniformen din er i øynene til ‘resten av verden’. Hvordan “dagens outfit” på bloggen plutselig blir sett på som en talsmann for en hel armé. Når du ytrer noe, og har på deg uniform, er det ikke for alle “bare Marie” som snakker/skriver, da er det “en i Forsvaret” eller “Forsvaret” som organisasjon som sier noe. Du representerer noe større enn deg selv, mannen i gata ser en av Forsvarets uniformer og ikke deg som privatperson når du gjør noe. I hans øyne kan det rett og slett være Forsvaret som sto bak handlingen/ytringen din. Det er det lurt å ha i bakhodet! (og det er DERFOR jeg febrilsk har prøvd å fjerne tissen i bånd fra headerne mine, for den kan være ganske forstyrrende sett i sammenheng med alvoret Forsvaret bærer preg av…)
o Bedreviterne. Vær forberedt på at medsoldater følger med, og ikke sparer på kruttet hvis de mener du gjør noe “feil”. De kritiserer med glede måten du ser ut på, måten du fremstiller soldatlivet ditt på, måten du i det hele tatt er soldat på. De kommer som regel fra andre miljøer, med andre holdninger og andre måter å være soldater på. Jeg har bl.a. fått kritikk for å være på fornavn med sjefene mine – jeg var jo tross alt bare en liten drittsoldat, hvem er vel jeg som tilkaller brigaderen ved å si det hellige fornavnet hans? Hestehalen min har aldri vært i henhold til reglementet, og jeg må visst gjøre meg FORTJENT til å ha det hyggelig på jobb. Men der medsoldater gikk til strid i kommentarfeltet – skrøt sjefene og Forsvarets kommunikasjonsmennesker av meg. Skryt for at jeg sa det som det var, og brøt ned de fordommene om at militæret er så strengt, fritt for å ha det verst. Nei. Soldatlivet mitt har vært hyggelig, det, beklager hvis ditt har vært noe annet.
Når det er sagt: Hvem er de egentlig til si at du gjør noe “feil”? Det de ser på som feil i militærlivet, kan du være oppdratt til å se på som rett. F.eks. det med å være på fornavn med sjefer, eller det at jeg sminket meg med kammokrem på akkurat den måten. Jeg er på fornavn fordi jeg ble bedt om å være det. Og jeg sminker meg sånn med kammoen, fordi det var sånn befalet mitt lærte meg at jeg skulle sminke meg på rekruttskolen. Alle soldater blir ikke reist på samme måte, befal har forskjellige læremåter og forskjellige måter å gjøre ting på. Det glemmer disse bedreviterne, men ikke glem det du! Det er greit å huske på så du ikke brytes ned av medsoldater som ligger i skyttegraven og sikter på deg med sine rødfis*-bokstaver.
o Stå på egne, uavhengige bein. Ikke la Forsvaret overta bloggen deres, da mister den troverdigheten sin. Så fort du blir en dedikert forsvarsblogger, kan du oppfattes som en levende reklameplakat fordi Forsvaret som organisasjon har satt deg til å blogge om dem. Hvor troverdig er ordene dine om livet i grønt, da? Vær en blogger i Forsvaret, ikke en av Forsvarets bloggere. Vær selvstendig, vær deg selv i uniform og vær ærlig om livet ditt i den. Det er lettere å tro på fortellingene dine hvis du er en uavhengig blogger i grønt, og dine ord kan bety så mye for andre som lurer på å gå samme vei som deg. Go tell them!
Lykke til med bloggtjænest! Tenk – trykk – tal. Og smil.
*løspatroner, brukes bl.a. ved simulerte krigssituasjoner under trening for militære, ved saluttering, eller ved filminnspillinger. I Norge kalles ofte løspatroner for «Rødfis», da de er laget i rød plast. De er ikke ufarlige, men hensikten med dem er som regel ikke å skade folk.
