March 6th, 2014

MUSIC OF WAR

I min forrige tankegang var Forsvarets Musikk en selvfølgelighet som bare var der, like lett å legge merke til som en hvilken som helst dråpe i havet. Det er først nå jeg ser dem. 

Jeg satt med en stor klump blandet med hjerte i halsen og fulgte vantro minneseremonien på TV fra Evenes, etter det ble bekreftet at et norsk Hercules-fly var forsvunnet og meldt savnet i Kebnekaise under øvelsen Cold Respons 2012. Det som egentlig ikke kunne skje hadde skjedd, og fem av våre kollegaer var sporløst forsvunnet under et oppdrag på vegne av nasjonen Norge. Det var surrealistisk, tragisk og med et kontor midt i blant Luftforsvarets øverste ledelse, samt et identisk flagg på min egen arm, følte jeg hele tragedien på kroppen. Pårørendesenteret, kollegaer som kastet seg rundt, redningsarbeidet, alt var plutselig så nært, og så uendelig vondt. Og et levende bevis på at vi er best når det gjelder.

Å skrive følgende i en verdirapport som er laget for nettopp Forsvarets Musikk er kanskje som å stikke hånden inn i et vepsebol; Men det var ikke før da jeg satt der i sofaen og fulgte seremonien på Evenes at det gikk opp for meg: Også Forsvarets Musikk står i beredskap til enhver tid, klare for å løse skarpe musikalske oppdrag når en hendelse først er ute. Det var da det gikk opp for meg at liv og død også er en del av hverdagen til våre uniformerte musikere, og hvor utrolig viktig deres jobb og kompetanse er for Forsvaret og samfunnet generelt. Hva hadde vel minneseremonien på Evenes vært uten Forsvarets Musikk? Hvilket annet musikalsk miljø kan levere med samme presisjon, snu på hælen og profesjonelt spille for sine plutselig savnede kollegaer, og, i verste fall, falne soldater? Det gjorde meg både stolt og rørt av Forsvaret Musikk, følelser jeg tviler på at jeg hadde kjent hvis jeg ikke tidligere i år hadde blitt introdusert for dem og invitert inn til å arbeide med deres rapport. De rammer inn følelsesmessige seremonier, minnemarkeringer, viktige begivenheter og sprer glede som ingen andre kan. Forsvarsmusikken er en så stor og viktig del av det vi driver med, derfor overrasket det meg at det måtte en AHA-opplevelse til før jeg skulle bli bevisst på det.

en kronikk jeg skrev som ble publisert i Forsvarets Musikk sin Verdirapport, 2012.

February 26th, 2014

AFGHAN SKI CHALLENGE

First time I heard about ASC I was so glad – finally a positive letter from Afghanistan! Usually the Norwegian newspapers only deliever us the tragedies, and it is tragic – a lot of it is, but that is no reason to ignore the bright side of the country either. Such as this one! Happy skiing!

Follow the event on Facebook HERE, and read more about the Afghan Ski Challenge HERE. It is open to all.

February 25th, 2014

HERCULES BRING ME HOME


ph_priv, 2012

Throwbacks fra 2012, da Hercules fløy meg fra Stavanger og landet i min egen daværende hage på fine lille Rygge. Jeg gleder meg til å sette meg ned i godstolen om et par år, og fortelle barnebarna mine alle de utrolige eventyrene, små og store, som jeg  var på da jeg var ung.

Throwbacks from 2012, I traveled home from Stavanger in a Hercules – military Aircraft. Such an experience, can’t wait to sit down with my grandchildren in a couple of years (hehe) and tell them about all the shit I did when I was young. I’m starting to realize it’s quite a lot. 

February 21st, 2014

OPERATIVE

Velkommen hjem, Marie. Til ingen verdens ting. Det superkvinnemennesket av en mor jeg har pusset taket mitt mens jeg var i krigen – det begynner å nærme seg et nytt hjem! Det er ekko i rommet bare jeg SER på tastaturet, og en fredagskveld på sofaen foran TV’en kan jeg se ganske langt etter – men Å, så fint det skal bli! Jeg drømmer om bokhyller, speil og kuskinnet som endelig snart skal få omfavne furuen under føttene mine. Gulvet må bare pusses ned først.

I helga ber vi inn hele familien, vi skal male vegger og tak og spise deilige rundstykker med nøkkelost og leverpostei, det blir så koselig at vi må finne opp et NYTT ord for koselig! Jeg er heldig som har en så fin gjeng til opphav.

Nå ligger jeg altså langflat på gulvet mitt og skriver. Den grønne uken er over (faen), og jeg kan slenge på CV’en at jeg har kurs i operativ ledelse. Hvor vilt militært høres ikke det ut? Stor stas å sprade rundt i uniformen igjen, og alt den bringer med seg av mennesker, oppdrag og god stemning. Ber fortsatt på mine knær om å få ha den på litt oftere, og det kan se ut som det sakte men sikkert løser seg. Ni dager i året er for lite for mitt kamuflerte hjerte.

Ps. Kongen har bursdag i dag. Gratulerer så mye med 77, sjef!

Welcome home, Marie. Home to absolutely nothing. My livingroom is all gone, that superwoman – my mom – has made my roof ready to get painted while I was out in war. Tomorrow my whole family will meet here to paint that, and the walls. It’s gonna be so nice when we’re done! 
With no furnitures – I’m laying straight out at the floor writing. The green week is done, such a joy to jump around in my uniform again. I’m a Press officer in the Home Guard, for those of you that doesn’t know. And I love it, but I only get to do that for 9 days a year. I’m begging them to give me more days, and it finally seems like they can fix that! Fingers crossed. 

February 20th, 2014

MILI MOMENTS


ph_priv, Army 2011

Det rørte noe i meg da jeg på rekruttskolen ble fortalt at troppsjefen ikke spiser før nestkommanderende har spist, nestkommanderende spiser ikke før lagførerne har spist, og lagførerne spiser ikke før laget deres har spist. De tenker på de nederste først, spiser ikke de – spiser ingen. Herregud, for en vakker næringskjede! Jeg humret litt da jeg fikk høre at guttene måtte levere en skriftlig søknad hvis de ville anlegge bart eller skjegg, med en god begrunnelse om hvorfor. Ironisk nok er batteriet i et skarpt bombefly (F-16) knall rosa, og sokkene i marsjtøvlene skal være nøytrale. Der lever jeg litt på kanten, med mine Hello Kitty og hjertesokker på.

Nyter nest siste dagen i grønt i dag, ha en fin torsdag!

February 19th, 2014

MIKE ALFA ROMEO INDIA EKKO



I dag har jeg sett skogens konge løpe forvirret stolt forbi Heistadmoen militæreleir mellom snøkrystallene, fortalt liksompressen at det ikke er vanlig praksis i Forsvaret å brenne ned telt – uhell skjer, og spist bringebærgelé til dessert. Jeg ble så grillet av journalister (på liksom, men herregud så ekte det føltes akkurat der og da) under øvelse Hovedstad i fjor høst, at alt etterpå bare blir som en litt bitter vaniljesaus til gelén min. Det la liksom rustningen for resten av karriera, prøver noen å stikke meg i magen med den skriveglade blyanten sin igjen knekker spissen mot metallet.

Today I saw a big moose run by our base, told the fictive press that we don’t burn down tents by purpose – accidents do happen, and had rasberry for dessert. I was so grilled by journalists (it was a play, but still – felt so real) during the training in Oslo last fall so everything after that feels like a piece of cake. 

 

February 18th, 2014

POSTCARD FROM KONGSBERG

Sengestrekken døde visst sekundet jeg dimma fra førstegangstjenesten. Sjekk, a. Jeg prøvde LENGE, virkelig, men måtte til slutt gi opp og legge meg ned på en eneste stor krøll i stedet. Sovna som et spebarn allikevel.

Jeg kom som dere vet frem til Heistadmoen i går kveld, og det deilige med å komme kvelden før en øvelse knekker i gang er det pusterommet jeg får mellom det sivile og militære livet mitt. En litt svevende tilstand hvor jeg ikke har noe jeg skulle gjort annet enn å pakke ut, ringe en fin fyr og lese en god bok fremfor pensum til jeg sovner. Synd, trist, leit men veldig veldig greit at befalskaserna ikke hadde internett – en tvinges ut i offlinemodus, godt for hjernen og hjertet óg.

Sånn her bor iallfall jeg denne uken. Ikke noe primus, knappetelt og kuldegroper til seng denne gangen heller. Finner nok Z’ene allikevel. God natt!

My military crib this week. I guess I failed on stretching my bed haha. Forgot all about that the second I finnished my duty. 

February 18th, 2014

ØVELSE SØLVBYEN

Hei sveis. Tar meg et lite sølveple* før neste punkt på programmet. I dag har vi stort sett bare hørt på briefer og fått en myk start på øvelsen. Like myk som fleecen på bildet, hadde den vært en mann hadde vi vært GIFT – jeg er så glad i den jakka! Jeg holdt en brief selv i dag også, skulle fortelle forsamlingen hva en PIO** er og gjør for å vise ledelsen at jeg har forstått rollen min. Nervene mine beslagla et par viktige detaljer, men det viktigste er jo at jeg kan det og forstår hva jeg er satt til den grønne verden for å gjøre – ikke at jeg har hukommelse nok til å dekke all verdens briefer. Menneskelig svikt.

Jeg går en kul, kul militær tid i møte, den nye generalinspektøren for Heimevernet som er så gira på kommunikasjon (er lik vårt beite som PIOer, er lik stort engasjement og motivasjon i mitt hjertet) og sjefen min her på Heistadmoen slang et drømmeforslag ut i luften i dag og jeg sitter bare og gnir på vinklene mine og har stjerner i siktet. Jeg har det beste fra to verdener – sivile måneder å jobbe, reise, tulle og studere på, med et krydder av deilige grønne døgn med en brennende penn og nypussa marsjstøvler. HVA MER, dere. Hva mer? (Hodepine, men den går nok over når jeg får råd til nye briller)

Skrives senere! Hva gjør dere i dag? Har dere vinterferie? Hva er ferieplanene?

*MacBook **Presse- og informasjonsoffiser

Military training started up today – ah I love these green days. We have had a soft start with presentations of all the sections in our staff all day long. I held a short brief myself, about my role as a Public Affairs Officer. Forgot a couple of details, but hey – the most important thing is that I know what I’m doing and why, right? Gotta go, google translate all above if you want to read more about my day and green future! Hugs

February 17th, 2014

GOING GREEN AGAIN

Jeg drar mot gull og grønne skoger igjen, til Heistadmoen for en ny uke i marsjstøvler og M04*. Bloggen går som vanlig med noen forhåndsskrevne ord, og kanskje et par grønne hvis jeg får tid og tastatur mellom slagene. Hej så lenge!

*navnet på uniformen

Going green once again, to Heistadmoen for another week in my military boots and uniform. The blog will behave as normal with some pre-written words and maybe a few green ones if I get time and keyboard in between the program. So long!

February 7th, 2014

DUTY

1. Mini-meg blir formet i sjel og sinn av pappas militærhjelm. 2. Et grønt farvel til hotellrommet jeg har bodd på denne uken.
Jeg skriver til dere fra sofaen min i Fredrikstad igjen, med verdens tyngste, grønnmalte panserhjerte. Vi pakket sammen etter bare tre timer i dag tidlig, men neste grunn til å hoppe i uniformen igjen er om bare elleve dager, så jeg slipper å surmule så veldig lenge. Nå starter vintereventyret, og jeg feirer OL-åpningen med å GI FARGE TIL RUSSLAND, håper dere har gjort det samme! 

1. Mini-me being shaped in soul and mind by my father’s helmet. 2. My green life left in the hotel room I’ve been staying at this week.
It’s over now, I’m home and sad about it. But my next reason to wear my uniform will be in just 11 days so I won’t be sad for long. I have to go back to the Olympics now, CLICK HERE to paint Russia and show your support to equality.