Archives for the ‘militæret’ Category

HERCULES BRING ME HOME


ph_priv, 2012

Throwbacks fra 2012, da Hercules fløy meg fra Stavanger og landet i min egen daværende hage på fine lille Rygge. Jeg gleder meg til å sette meg ned i godstolen om et par år, og fortelle barnebarna mine alle de utrolige eventyrene, små og store, som jeg  var på da jeg var ung.

Throwbacks from 2012, I traveled home from Stavanger in a Hercules – military Aircraft. Such an experience, can’t wait to sit down with my grandchildren in a couple of years (hehe) and tell them about all the shit I did when I was young. I’m starting to realize it’s quite a lot. 

OPERATIVE

Velkommen hjem, Marie. Til ingen verdens ting. Det superkvinnemennesket av en mor jeg har pusset taket mitt mens jeg var i krigen – det begynner å nærme seg et nytt hjem! Det er ekko i rommet bare jeg SER på tastaturet, og en fredagskveld på sofaen foran TV’en kan jeg se ganske langt etter – men Å, så fint det skal bli! Jeg drømmer om bokhyller, speil og kuskinnet som endelig snart skal få omfavne furuen under føttene mine. Gulvet må bare pusses ned først.

I helga ber vi inn hele familien, vi skal male vegger og tak og spise deilige rundstykker med nøkkelost og leverpostei, det blir så koselig at vi må finne opp et NYTT ord for koselig! Jeg er heldig som har en så fin gjeng til opphav.

Nå ligger jeg altså langflat på gulvet mitt og skriver. Den grønne uken er over (faen), og jeg kan slenge på CV’en at jeg har kurs i operativ ledelse. Hvor vilt militært høres ikke det ut? Stor stas å sprade rundt i uniformen igjen, og alt den bringer med seg av mennesker, oppdrag og god stemning. Ber fortsatt på mine knær om å få ha den på litt oftere, og det kan se ut som det sakte men sikkert løser seg. Ni dager i året er for lite for mitt kamuflerte hjerte.

Ps. Kongen har bursdag i dag. Gratulerer så mye med 77, sjef!

Welcome home, Marie. Home to absolutely nothing. My livingroom is all gone, that superwoman – my mom – has made my roof ready to get painted while I was out in war. Tomorrow my whole family will meet here to paint that, and the walls. It’s gonna be so nice when we’re done! 
With no furnitures – I’m laying straight out at the floor writing. The green week is done, such a joy to jump around in my uniform again. I’m a Press officer in the Home Guard, for those of you that doesn’t know. And I love it, but I only get to do that for 9 days a year. I’m begging them to give me more days, and it finally seems like they can fix that! Fingers crossed. 

MILI MOMENTS


ph_priv, Army 2011

Det rørte noe i meg da jeg på rekruttskolen ble fortalt at troppsjefen ikke spiser før nestkommanderende har spist, nestkommanderende spiser ikke før lagførerne har spist, og lagførerne spiser ikke før laget deres har spist. De tenker på de nederste først, spiser ikke de – spiser ingen. Herregud, for en vakker næringskjede! Jeg humret litt da jeg fikk høre at guttene måtte levere en skriftlig søknad hvis de ville anlegge bart eller skjegg, med en god begrunnelse om hvorfor. Ironisk nok er batteriet i et skarpt bombefly (F-16) knall rosa, og sokkene i marsjtøvlene skal være nøytrale. Der lever jeg litt på kanten, med mine Hello Kitty og hjertesokker på.

Nyter nest siste dagen i grønt i dag, ha en fin torsdag!

MIKE ALFA ROMEO INDIA EKKO



I dag har jeg sett skogens konge løpe forvirret stolt forbi Heistadmoen militæreleir mellom snøkrystallene, fortalt liksompressen at det ikke er vanlig praksis i Forsvaret å brenne ned telt – uhell skjer, og spist bringebærgelé til dessert. Jeg ble så grillet av journalister (på liksom, men herregud så ekte det føltes akkurat der og da) under øvelse Hovedstad i fjor høst, at alt etterpå bare blir som en litt bitter vaniljesaus til gelén min. Det la liksom rustningen for resten av karriera, prøver noen å stikke meg i magen med den skriveglade blyanten sin igjen knekker spissen mot metallet.

Today I saw a big moose run by our base, told the fictive press that we don’t burn down tents by purpose – accidents do happen, and had rasberry for dessert. I was so grilled by journalists (it was a play, but still – felt so real) during the training in Oslo last fall so everything after that feels like a piece of cake. 

 

POSTCARD FROM KONGSBERG

Sengestrekken døde visst sekundet jeg dimma fra førstegangstjenesten. Sjekk, a. Jeg prøvde LENGE, virkelig, men måtte til slutt gi opp og legge meg ned på en eneste stor krøll i stedet. Sovna som et spebarn allikevel.

Jeg kom som dere vet frem til Heistadmoen i går kveld, og det deilige med å komme kvelden før en øvelse knekker i gang er det pusterommet jeg får mellom det sivile og militære livet mitt. En litt svevende tilstand hvor jeg ikke har noe jeg skulle gjort annet enn å pakke ut, ringe en fin fyr og lese en god bok fremfor pensum til jeg sovner. Synd, trist, leit men veldig veldig greit at befalskaserna ikke hadde internett – en tvinges ut i offlinemodus, godt for hjernen og hjertet óg.

Sånn her bor iallfall jeg denne uken. Ikke noe primus, knappetelt og kuldegroper til seng denne gangen heller. Finner nok Z’ene allikevel. God natt!

My military crib this week. I guess I failed on stretching my bed haha. Forgot all about that the second I finnished my duty. 

ØVELSE SØLVBYEN

Hei sveis. Tar meg et lite sølveple* før neste punkt på programmet. I dag har vi stort sett bare hørt på briefer og fått en myk start på øvelsen. Like myk som fleecen på bildet, hadde den vært en mann hadde vi vært GIFT – jeg er så glad i den jakka! Jeg holdt en brief selv i dag også, skulle fortelle forsamlingen hva en PIO** er og gjør for å vise ledelsen at jeg har forstått rollen min. Nervene mine beslagla et par viktige detaljer, men det viktigste er jo at jeg kan det og forstår hva jeg er satt til den grønne verden for å gjøre – ikke at jeg har hukommelse nok til å dekke all verdens briefer. Menneskelig svikt.

Jeg går en kul, kul militær tid i møte, den nye generalinspektøren for Heimevernet som er så gira på kommunikasjon (er lik vårt beite som PIOer, er lik stort engasjement og motivasjon i mitt hjertet) og sjefen min her på Heistadmoen slang et drømmeforslag ut i luften i dag og jeg sitter bare og gnir på vinklene mine og har stjerner i siktet. Jeg har det beste fra to verdener – sivile måneder å jobbe, reise, tulle og studere på, med et krydder av deilige grønne døgn med en brennende penn og nypussa marsjstøvler. HVA MER, dere. Hva mer? (Hodepine, men den går nok over når jeg får råd til nye briller)

Skrives senere! Hva gjør dere i dag? Har dere vinterferie? Hva er ferieplanene?

*MacBook **Presse- og informasjonsoffiser

Military training started up today – ah I love these green days. We have had a soft start with presentations of all the sections in our staff all day long. I held a short brief myself, about my role as a Public Affairs Officer. Forgot a couple of details, but hey – the most important thing is that I know what I’m doing and why, right? Gotta go, google translate all above if you want to read more about my day and green future! Hugs

GOING GREEN AGAIN

Jeg drar mot gull og grønne skoger igjen, til Heistadmoen for en ny uke i marsjstøvler og M04*. Bloggen går som vanlig med noen forhåndsskrevne ord, og kanskje et par grønne hvis jeg får tid og tastatur mellom slagene. Hej så lenge!

*navnet på uniformen

Going green once again, to Heistadmoen for another week in my military boots and uniform. The blog will behave as normal with some pre-written words and maybe a few green ones if I get time and keyboard in between the program. So long!

DUTY

1. Mini-meg blir formet i sjel og sinn av pappas militærhjelm. 2. Et grønt farvel til hotellrommet jeg har bodd på denne uken.
Jeg skriver til dere fra sofaen min i Fredrikstad igjen, med verdens tyngste, grønnmalte panserhjerte. Vi pakket sammen etter bare tre timer i dag tidlig, men neste grunn til å hoppe i uniformen igjen er om bare elleve dager, så jeg slipper å surmule så veldig lenge. Nå starter vintereventyret, og jeg feirer OL-åpningen med å GI FARGE TIL RUSSLAND, håper dere har gjort det samme! 

1. Mini-me being shaped in soul and mind by my father’s helmet. 2. My green life left in the hotel room I’ve been staying at this week.
It’s over now, I’m home and sad about it. But my next reason to wear my uniform will be in just 11 days so I won’t be sad for long. I have to go back to the Olympics now, CLICK HERE to paint Russia and show your support to equality.

BIG BOSS


ph_priv, 2012

I dag møtte vi den øverste sjefen for hele Heimevernet, generalmajor Rune Raabye, borte på Terningmoen. For. en. MANN! Jeg skal ikke feie under teppet at Heimevernet har hatt et usexy rykte på seg i mange år. Kulemager, lua på snei, ingen vil egentlig være der men de MÅ-type rykte. Hadde fordommer selv, jeg, før jeg ramlet stupte langflat inn i de rekkene selv. Det var kanskje sånn i nitten-jeg-vakke-født-engang, men i dag er det ryktet så innmari ufortjent. (Noen av dere husker kanskje at jeg skrev om det her (<-klikk!)) Og hvis hele Norge bare hadde hørt de ordene generalen kastet rundt seg i dag….. Da hadde ikke ‘lua på snei’ og ordet ‘Heimevernet’ eksistert i samme setning en gang.

Han gjorde meg så uendelig STOLT! Det var så mye vilje, menneske og gnist i alt han sa. Måten han la frem sitt Heimevern, hvordan det er satt sammen, fungerer, hvor viktige vi er for samfunnet. Etter den inspirerende briefen hans for diverse sjefer i området, møtte han oss personlig. Han satt seg ned med samtlige presseoffiserer rundt et bord, og delte sine tanker om media og den jobben vi skal gjøre for han. Å være PIO har vært en drøm helt siden jeg lærte meg hva de tre bokstavene stod for, men etter i dag…. Herregud, jeg vet ikke hvordan jeg skal få utløp for alt det her på bare NI DAGER i året! Bottom line: Jeg digger den nye GIHV*, og gleder meg til resten av mitt grønne liv med en brennende penn og stjerner i øynene.

Nå må jeg løpe ned til middag, see you!

*Generalinspektøren for Heimevernet

Click here for translation, love!

PUBLIC AFFAIRS OFFICER

1 Før middagen, 2 Kveldsdopet, 3 Pjusk, 4 Surpomp (fordi pjusk)

Få bilder å illustrere dagen med, selv om (kloss)majoren var kjapp med å erklære at samtlige offiserer måtte gå inn på supermarie.no under åpningen i dag (….), kjenner jeg at bloggeren i meg foretrekker å arbeide gerilja. Fanger øyeblikk i smug, og aller helst når jeg er alene. Så hotellrommet it is. Og speilbildene må bortforklares med at jeg glemte stativ. Så jeg er tilgitt.

Jeg finner ikke ordene som kan beskrive hvor deilig det er å være tilbake i mitt gode skinn – uniformen. Det er som å forsvinne ut av én verden, og tre inn i en helt annen. I denne verden føler jeg meg så hjemme, jeg vet ikke hvordan jeg skal gjøre det forståelig – men alt i den sivile er så rotete og fryktelig vanskelig å forholde seg til etter å ha en gang vært grønn. Det er tøft nok å se at ingen går i takt og ingen kler seg likt der ute, men i tillegg må du hele tiden strebe etter noe du ikke helt vet hva er. Du må BLI noe, uten at du klarer å definere hva dét er, annet enn en av samfunnets forventninger. Du må bare på død og liv bli noe. I den sivile verden er jeg ei jente med midlertidige jobber her og der (selvom de absolutt er givende og spennende de óg, ikke misforstå), en tanke om et studie jeg har lyst til å ta – men ingen forsikring på at jeg kommer inn, at den passer meg eller at jeg ender opp med en jobb jeg brenner for.

Med vinklene på brystet vet jeg nøyaktig hva rollen min er, og akkurat hvilke muligheter jeg har. Jeg har ikke et HAV av studieretninger som jeg ikke en gang vet om jeg kommer til å like, her har jeg en enkel sølepytt – og alt i den er innafor noe jeg allerede VET at jeg elsker. (Herregud måtte aldri mentaltreneren min lese det her, vi var jo så enige om at Forsvaret var ute av fremtidsbildet mitt – nå ser jeg stygge symptomer på at jeg er like forvirra igjen. Jeg antar kjærlighet gjør blind) Det er så ryddig og ordentlig, lett å navigere! I denne verden er dessuten (stort sett) alle jeg møter så dannet, så kunnskapsrike og positive. De har liksom noe VED seg som jeg ikke klarer å sette fingeren på, noe som tilsynelatende ligger latent i uniformen du får utdelt på depoet og som bare smitter over på kropp og sjel så fort du får den på. Folkeskikk og respekt til ryggraden, faste håndtrykk og brede smil. I den sivile verden…. Nei, orker ikke begynne en gang. Det er så himla mye rart.

Å, ja tilbake til Elverum. Hei! Dagen har bare rast av gårde. Det er ikke øvelse jeg er på, mer en konferanse hvor alle PIOene i Heimevernet fra hele landet samles. Jeg har vært PIO* på to øvelser, så er enda litt bambi og sitter her mest som en svamp. Suger til meg kloke ord fra de som har vært i gamet lenge. Jeg har hørt så mye bra i dag, det gjør meg GAL at dette ikke er fulltidsjobben min. På fredag kommer jeg til å være SÅ GIRA, stappfull og i fyr og flamme med masse nye lærdommer og idéer, som jeg ikke får tatt i bruk før….. til neste år. Og da er halvparten glemt. Neida, men joda, jeg savner en grønn hverdag og antar at kjærligheten mellom huden min og uniformen har blusset opp igjen. Godt vi får spoone i to dager til.

Nå skal jeg spoone dyna – i morgen møter vi GENERALEN, sjefen over hele Heimevernet. (=Gud) Jeg gleder meg!

*Presse- og informasjonsoffiser, altså de som uttaler seg i media når det er noe om Forsvaret, de som lager saker, tar bilder, skriver, Forsvarets egen presseavdeling, og sjefenes kommunikasjonsrådgivere. Vi som er i Heimevernet jobber ikke i uniform til daglig, men har fulltidsjobber ved siden av. Noen jobber i NRK, noen i P4, TV2, med kommunikasjon i politiske partier mens andre gjør noe helt annet som ikke har noe med media å gjøre i det hele tatt, til hverdags. Vi tas ut på øvelse 9 dager i året, litt fler hvis du er PIO i Innsatsstyrken. 

Words about today, first day back in the uniform. Copy+paste into Google Translate, I have to sleep – sorry!