Mat er en så grunnleggende greie for oss mennesker, at det å reise jorden rundt uten å spise maten som hører til i de forskjellige land og kulturer er for meg en bortkastet reise. Med en klype salt. Jeg fråtset i curry i India, spiste hund og frosk i Kina, baluten i Filippinene og sorte bønner med ris hver dag i Brasil. Jeg drakk lokal øl under karnevalet gjennom seks byer (det er mye øl!), dro på vinsmaking i Sør-Afrika og prøvde ut den populære rotien i Trinidad. Jeg smakte på hele verden, og ga fingeren til kroppshysteriet dere drev og gnålte om her hjemme i Norge. Jeg ville, og vil, heller være lykkelig, utforskende og livsnytende til beinet. Iallfall så lenge jeg klarte.
Jeg har snakket med dere om det her en gang før, innrømmet at alle de tusen blogginnleggene og instagrambildene fra alle kanter, om at “fit is the shit”, var i ferd med å gå til hodet på meg. Og det er det eneste fit faktisk har blitt: en shit, og da mener jeg drit. Da jeg kom hjem igjen til Norge, flere kilo tyngre enn da jeg reiste ut, stod jeg plutselig ansikt til ansikt med et samfunn så forbanna sunt at det ble usunt. Dere trenger ikke gå med lupe mellom linjene mine for å vite hvor stor motstander jeg er av den nye trenden medier og bloggere har tredd over hodene våre.
Heldigvis har jeg klart å holde hodet kaldt gjennom alle de tusen oppskrifter på hvordan bli fit, spise sunt, gå ned i vekt, oppnå skjønnhetsidealet. Mitt skjønnhetsideal er så enkelt som et smil under nesen og øyne som glitrer fordi livet er fint, ikke fordi kroppen min i følge et samfunnsbestemt ideal er det. Jeg skal prøve å skrive dette på en ryddig måte, så dere forstår og ikke oppfatter feil budskap:
Da jeg kom hjem og fant alle klærne mine for trange, ble jeg litt spak. Jeg tenkte åh, faen. Jeg har ikke RÅD til en helt ny gardrobe. Så kroppen min måtte rett og slett tilbake til der jeg var, sånn ca. De ekstra kiloene mine gjorde meg så lite, det var nesten DEILIG å gå i motsatt retning, når resten av Norge var så obsessed med å bli fit. Men kiloene var for mye for alle buksene mine, som igjen blir for mye for kontoen min. Så jeg begynte å jogge.
Nå passer klærne mine igjen, en drøy måned senere.
Og det er nå jeg kommer til selve poenget:
Jeg trengte ingen PT, intet strengt kostholdregime med bare én “spisedag” (WHAT THE FUCK???), ingen selvdisiplin utover en Day Zero-liste som “tvinger” meg til å jogge to ganger i uka. Jeg trenger ingen “ass to the grass”, ingen ville treningstimer på et senter, ingen umenneskelige timer i tunge øvelser med den indre stemmen som gjentar etter bloggerne: “train like a beast, look like a beauty”. Det eneste jeg trengte for å få igjen bukseknappen igjen var to faste joggeturer i uka, en gåtur i skogen i ny og ne og et normalt, norsk kosthold. Jeg har ikke endret på noe. Jeg nekter å endre på noe! Alt som trengs for et sunt og friskt liv er en balansegang. Spis og kos deg hver eneste dag, om du vil, og gå heller en tur ekstra om du frykter at å nyte livet tvinger deg ut av klærne dine. Så enkelt kan det gjøres! Ikke HØR på dem! Fitnesstrenden er kanskje fysisk sunnere enn å strebe etter size 0, men psykisk er det like ille: Vi jakter på noe uoppnåelig, vi føler oss aldri bra nok, vi blir fortalt at vi aldri er bra nok, vi må trene, trene, slite og svette daglig for å oppfylle idealet. Det er pisspreik, fra ende til annen! Slutt å tro at du må ha de fineste treningsklærne, personlig trener, spiseplan som overstyrer det du egentlig har lyst på. Og slutt å føle at dere feiler fordi dere ikke gjør som dem. Du er fin som du er, og om du absolutt må pynte litt på kroppen din – gå deg heller en ekstra lang tur i skogen, ikke tro at det alle disse hysteriske treningsbloggerne gjør er det som må til. Det kan gjøres så mye enklere, så mye sunnere og dere så mye lykkeligere – om dere bare gir slipp på den dårlige samvittigheten over at dere ikke trener som dem.
Vi er bare mennesker. Og vi har bare ett liv. Ikke kast det bort på å strebe etter noe vi selv har skapt i hodene på hverandre. You see?
Food is such a basic thing for us humans, traveling the world without eating food that belongs in the different countries and cultures is to me a waste. With a pinch of salt. I reveled in the curry in India, ate dog and frog in China, Balut in the Philippines and black beans with rice every day in Brazil. I drank local beer during the carnival through six cities (that’s a lot of beer!), went wine tasting in South Africa and tried out the popular roti in Trinidad. I tasted the world and gave my middle finger to the body hysteria you struggled with here in Norway. I would, and will rather be happy, exploratory and life-enjoying to the bone. At least as long as I could.
I have talked to you about this once before, iadmitted that all the thousands of blog posts and instagram photos, that “fit is the shit”, was about to go to my head. And that it is the only fit actually has became: A shit, and then I mean shit. When I came back home to Norway, several pounds heavier than when I went out, I suddenly stood face to face with a society so damn healthy that it was unhealthy. You don’t have to go with magnifying glass between my lines to know how against I am the new trend that media and bloggers have strung over our heads.
Luckily I managed to keep my head cool through all the thousands of recipes on how to get fit, eat healthy, lose weight, achieve the beauty ideal. My ideal of beauty is as simple as a smile under my nose and eyes that sparkle because life is good, not because my body follows a particular social ideal. I’ll try to write this in an orderly way, so you don’t misunderstand:
When I came home and found all my clothes too tight, I was a little oh shit. I can not afford a brand new gardrobe. My body had to get back to where I was, approx. The extra kilos of mine, I didn’t care, it was almost nice to go in the opposite direction, when the rest of Norway was so obsessed with being fit. However, my pounds was too much for all my pants, which is too much again for my account. So I started jogging.
Now I fit my clothes again, about a month later.
And now I’ll come to the point:
I needed no PT, no strict diet regime with only one “eating day” (WHAT THE FUCK??), No discipline beyond a Day Zero-list that’s “forcing” me to jog twice a week. I do not need any “ass to the grass”, no heavy exercise hours at a center, no inhuman hours in insane exercises with the inner voice that repeats the bloggers: “train like a beast, look like a beauty.” The only thing I needed to get the trouser button together again were two regular jogs in the week, a hike in the woods now and then and a normal Norwegian diet. I have not changed anything. I refuse to change anything! Everything needed for a healthy life is a balance. Eat and enjoy every single day, if you wanna, and go for a extra walk if you fear that enjoying life forces you out of your clothes. As simple as that! Do not listen to them! The Fitness trend may be physically healthier than the strive for size 0, but mentally it’s just as bad: We are looking for something unattainable, we never feel good enough, we are told that we are never good enough, we have to train, train, struggle and sweat daily to fulfill the ideal. It’s bullshit, from beginning to end! Stop thinking you have to have the finest training clothes, personal trainer, eating plan that overrides what you really fancy. And stop feeling that you are wrong because you do not do like them. You are fine as you are, and if you absolutely have to embellish a little on your body – you either get an extra long walk in the woods, do not believe that all these hysterical fitness bloggers are doing the only thing it takes. It can be made so much easier, so much healthier and you so much happier – if you just let go of the bad conscience that you do not train like them.
We’re only human. And we have only one life. Do not throw it away in the pursuit of something we have created in the minds of each other. You see?
