August 27th, 2014

FOUR GOOD REASONS TO RUN

Kroppshysteriet har for lengst sluttet å gå inn under huden på meg, og jeg spiser og elsker mat, og drikke, og jeg koser meg uten å blunke, og med uten et snev av dårlig samvittighet. Samvittigheta min tilhører de jeg elsker og bryr meg om, en overfladisk tankegang tvunget frem av en overfladisk verden skal ikke få stikke et eneste stikk i den.
Men jeg husker de tankene som regjerte da hysteriet faktisk var i ferd med å ta meg underveis på reisen min (her). Det var tanker om utseendet, om det konstruerte skjønnhetsidealet samfunnet vil at vi alle skal hoppe inn i, og fokuset var overfladisk ett hundre prosent. Måtte trene for å se bra ut. Måtte spise mindre for å ta tilbake kontrollen, passe inn i klærne, se fin ut på bilder, på bloggen. Og den tankegangen burde ikke noen noengang være nødt til å gå rundt med. For det finnes gode grunner til å løpe, og utseendet og et fiktivt ideal er ikke noen av dem.

Her er mine personlige grunner til å komme seg over dørstokken med joggesko på og motivasjon i sinn:

- For å være i god nok form til å kunne springe ned og rekke bussen i en alvorlig situasjon, sånn at du kommer deg hjem til de du trenger å være hos, trenger å se. Jeg hadde aldri tilgitt meg selv hvis den fredagen hadde gått fullstendig galt, og jeg ikke var tilstede, ene og alene fordi jeg var for andpusten og utrent da jeg skulle løpe etter bussen.

- For at kroppen min skal være i form nok til å takle tøffe påkjenninger, både mentalt og fysisk, sykdom og infeksjoner, jeg vil være rustet for hva enn som kommer av sitroner min vei

- For å beholde friheten til å kunne gjøre akkurat det jeg vil gjøre, uten at fysikken skal stoppe meg: jeg vil reise, leve, danse, jeg vil bestige fjell som pappa gjorde, jeg vil hoppe i fallskjerm, løpe et maraton, ri på araberhester og se utover verden fra toppen av Kilimanjaro. Og KROPPEN skal være det SISTE som hindrer meg

- For LIVET. Løp for livet. Én kropp, ett liv, trenger vi egentlig flere grunner til å ta på joggeskoene og komme oss ut?

Det var så rart, dette med punkt én. Dagen før var jeg på tur med Helly Hansen og Redningsselskapet, hvor de også fortalte oss om viktigheten av å være i fysisk form for å kunne redde seg selv og andre når uhellet er ute. Og dagen etter ble jeg testet selv, da jeg kjempet mot klokken for å rekke den der bussen hjem til pappa som lå på sjukehus med pustemaskin og alt. Det vekket meg så mye, at jeg nevner det én gang til bare i håp om at noen av dere skal ta med den tanken videre og fortsette å løpe for de riktige grunnene. De viktige grunnene.

Nå er det høst og høsten er klar og kald og deilig, og med livet som felles motivasjon burde vi løpe oss en tur alle sammen.

I’ve stopped listening to the society with their sick ideals of how we chould look, how thin we should be, how pretty, how perfect. I quit that long time ago. But I still remember those thoughts I use to have when the social media beauty hysteria was running our daily life, and those thoughts weren’t good. It was all about look. I had to take a run to fit my clothes, to look good for the pics, for my blog, for the world. Now my focus is nothing like that at all. I’ve got four good reasons to run, and those are not buildt on superficial reasons:
- To be able to catch a bus when the crisis has hit. As last friday, when my dad was in the hospital and I didn’t know if he could make it, and I had to run run run down to the bus to get home. I could never forgive myself if he left that day, and I couldn’t be there because I was too lazy and out of shape to make the run.
- To keep my body strong enough to handle diseases and other attacks
- To keep my freedom of doing whatever I want to: travel, dance, live, climb a mountain, ride an arabian horse, take a hike. My body shall be the LAST thing to stop me from living
- For LIFE. Run for your life. That should be a reason enough alone, to start running

July 30th, 2014

SWEAT

Vi har endelig fått oss spisebord på kjøkkenet! Hahaha, morsom historie, minn meg på at jeg forteller dere den en gang. I dag har jeg:

- Vært på kontoret og på møte, og gått derfra igjen med en følelse av at jeg har kapret den beste kontorstolen i hele verden på grunn av de fantastiske arbeidsoppgavene som følger med, så kreativt, og jeg vil jobbe der foralltid, eller iallfall ut året for da går kontrakten min ut (igjen)

- Tatt en helt ny vei hjem til leiligheta, jeg ramler rundt på oppdagelsesferd i nabolaget og blir litt mer forelsket for hver dag som går, måtte Thea og jeg forbli mannløse begge to sånn at vi kan bo her til evig tid! Neida. (Joda)

- Løpt til Vigelandsparken og tilbake igjen, det tok meg en time og en snau mil og så langt har jeg ikke løpt på lenge, på grunn av all latskapen som er. STORFORNØYD!

- Bestilt meg kjole til et bryllup jeg skal i om noen uker, og jeg håper den passer for den var så innmari fin

Tusen takk for alle koffertene dere la fra dere i forrige innlegg, det ser ut som Samsonite blir nødt til å være min neste følgesvenn ut i verden, smil! Og god natt!

We’ve finally got ourselves a table in the kitchen! Hahaha, funny story, remind me to tell you about that sometime. Today I’ve
- Been at the office, had a meeting, and I left again with a feeling that I have the best job in the world. So many creative and fun tasks and I want to work there forever, or at least for the rest of the year ’cause then my contract is running out (again)
- Walked a different way than I usually take to get home, I’m exploring our neighborhood and fall a little bit more and more in love each day, Thea and I should stay men-less so that we can live here forever! (Just kidding) (No, I’m not)
- Went for a run down to Vigelandsparken and back, took me an hour and 9 km and I haven’t run that far in a long long time because of all the lazyness and it felt amazing!
- Ordered myself a dress for the wedding I’m invited to later this summer, I do hope it fits ’cause it’s beautiful!

Thanks a lot for all the suitcase advices in my last post – it looks like Samsonite will be my next follower around the world. Smile and good night!

June 27th, 2014

LIKE A WIND

Jeg prøver så godt jeg kan å følge treningsprogrammet jeg fikk fra Driv Trening, som skal gjøre meg fit for fight til å løpe Nordmarkstraver’n 2014 i september, med tre ulike løpeøkter i uka og én liten en med styrke, og denne uka har jeg fått til to økter og er fornøyd med dét, men så ser jeg på de andre bloggerne, som også skal løpe maraton som en del av #TheDare for Helly Hansen sammen med meg, og de trener HVER DAG, de.

Hver dag.

Så flinke og spreke at jeg blir stressa. Jeg skulle gjerne ha låst opp latskapet mitt selv, og løpt for livet, men jeg har liksom mista nøkkelen og sier meg fornøyd med den innsatsen jeg allerede gjør. En kan ikke drive og sammenligne seg selv med alle andre heller, vi er jo så forskjellige, og hos meg har trening aldri vært en brennende lidenskap. Målet mitt for Nordmarkstraver’n er ikke å komme først i mål, det er å KOMME i mål. Å fullføre. Selv om jeg kjenner konkurranseinstinktet mitt gnage i alle ender, fus i alt, vet dere, må jeg prøve å overse det og heller konsentrere meg om meg selv og målet mitt. KOMME I MÅL, ikke vinne. Den eneste jeg skal vinne over der ute i skogen er meg selv, og bevise at en ikke trenger nøkkel for å låse opp et latskap. En kan bryte seg inn.

I’m trying so hard to follow the program I got from the personal trainer at Driv Trening some weeks ago, the program that’ll make me fit for fight for the marathon in September – Nordmarkstraver’n 2014. The program is about three running sessions a week, and one strenght session, and this week I’ve done two of them and I’m happy about that. But then I’m reading the other blogs who also are attending this marathon #TheDare with Helly Hansen, and they are training EVERY day. Everyday. So good and sporty that I get stressed out. I would love not to be lazy myself, and run for my life, but I’m not able to. I’m happy with the energy I’m already putting into it, and I have to stop comparing myself to others. We’re all so different, and running has never been a burning passion of mine. My goal for the maraton is to finnish it – not to be the first crossing the line. Even though I can feel the competative side of me biting me, I’ve to ignore it and continue to focus on myself, and my goal. I can do this. The only one I’m going to win over is myself.

June 11th, 2014

PICK ME UP

I dag våknet jeg, strakk meg som en katt, og tenkte “Å, hva skal jeg blogge om i daaaag…..”.

Og så bare:


ph_priv, Sea King search and rescue, training with the Royal Norwegian Air Force

Å, ja. Da så.

Luftforsvaret, jeg har savnet deg! Redningshelikopteret, Sea King, hadde øvelse i dag, og da skal det ikke stå på MEG, iallfall, når et helikopter trenger noen å plukke opp fra en båt der ute i fjorden. Det var. så. gøy. Måtte det aldri skje igjen – for vanligvis rykker de jo ut når en virkelig er i krise, og en trenger å bli reddet, det står om liv eller død, og jeg er så takknemlig for at dette bare var en øvelse og for at jeg fikk oppleve det på denne måten, og ikke den andre. Tastaturet mitt har ikke bokstaver nok til å beskrive hvilken følelse jeg fikk da jeg så de komme borte i horisonten der, og iallfall ikke den jeg fikk da jeg stod på dekk og forstod at nå var det min tur til å stige til værs, redningsmannen sa det han óg, at jeg så så betenkt ut der jeg stod, og jeg vet akkurat hva han refererte til, for på et punkt stod jeg bare og måpte og lurte på hvorfor i all verden jeg skulle heises opp i en simpel line fra en båt, opp i et buldrende helikopter, midt ute på fjorden – helt frivillig. Men så ble jeg enig med meg selv om at det beste bare var å slutte og tenke, og la redningsmannen gjøre sitt, og før jeg rakk å blunke var jeg høyt over vann og så inne i et Sea King. De VET hva de gjør, disse mennene (og kvinnene), og jeg er så glad for at vi har mennesker som dét i samfunnet vårt, som vier livene sine til å gjøre det de kan for å redde andres liv, der de kan. For noen helter!

Så fort jeg var oppe, var det ut igjen, og det var egentlig det beste og det verste. Å bli heiset opp var én ting, å bli dyttet ut igjen fra helikopteret var en helt annen, og det var da hjertet mitt slo raskest. Det overdøvet både bråket fra propellen, og motoren, og alt. Men mannskapet ombord på helikopteret viste meg akkurat hvordan jeg skulle holde meg fast, og jeg gjorde som de sa, og plutselig stod jeg trygt der nede på båten igjen – like hel, og enda blidere enn da jeg fór opp. HerreGUD, for en opplevelse! Herregud, for en opplevelse. (Hvor ER ordene mine?) Herregud. FOR en opplevelse.

(Resten av dagen har gått nogenlunde som normalt, jeg var innom kontoret i Sagveien etter øvelsen med Sea King, og så dro jeg på visning, eller skulle dratt – den ble avlyst og det var så kjipt, for det var en leilighet vi brant sånn for! Bedre lykke neste gang, alt skjer for en grunn etc etc. Nå venter jeg på venninnen min, vi skal oppdatere hverandre over en øl eller to. (Herregud, for en opplevelse.))

Skrives plutselig!

Sea King, the search and rescue helicopter of the Royal Norwegian Air Force (my former workplace), had an exercise today – I and got to be in it! It was such an amazing experience, being picked up from a boat in the middle of the fjord, I hope it’ll never happen again. ‘Cause usually you’re in deep trouble if you have to be picked up like that – I’m so grateful and happy that I got to experience the “happy side” of this, and not the other one – with life and death, and you’re in panic and oh… No, these men really impressed me. I’m so glad that we have these kind of people in our community, people who are ready to go out and rescue you wherever and whenever. Oh, Air Force. I miss you so!

May 28th, 2014

MY KIND OF GYM


ph_priv, Driv Trening, Oslo

I dag tok jeg med meg kolsen min til min aller første PT-time. Neida, Linda. Du tok jomfrudommen min. Men dette var den aller første personlige treneren jeg ikke kjente fra før av som skulle veilede meg, og det blir noe helt annet, det gjør jo det.
Han het Martin, jobber hos Driv Trening oppe på Thune, og han var superflink! Og det var visst jeg óg, til tross for at jeg ikke har løpt siden jeg gikk med bleier og fremdeles har hosten langt opp i halsen. Jeg løper fint, sa han! Han gikk gjennom dette med løpeteknikker med meg, viste meg noen styrkeøvelser som også kommer godt med når en skal legge ut på sitt livs maraton og jeg ble supermotivert for å begynne å løpe igjen. Jeg har ikke følt ordentlig på den løpegleden siden jeg var i Forsvaret, og jeg har savnet den bak dette uendelig havet av dørstokkmil som har vært rundt meg den siste tiden, så det var godt å få et kick til å komme seg opp og ut igjen. Leoparder skal jo løpe. Martin setter opp et program til meg som SKAL få meg i god nok form til å løpe 30 kilometer i høst, og det tror jeg han på. Jeg er iallfall klar for å gjøre mitt beste!

Treningssenteret til Driv Trening lignet ikke på noe jeg har sett før. Det var så lyst, og luftig, og dekorert med natur, og de delte lokale med en møbelbutikk så inngangen var dødskul! Dessuten var det tomt for mennesker der, det var PT og meg og treningen – og ingen andre. Og damegardroben så ut som forrommet til en spaavdeling – deilig musikk, stilfullt interiør og de hadde en skål med hengelåser stående på vasken som en bare kunne låne til de fine treskapene som sto der klare for å passe på tingene dine mens du trener. Disse små detaljene som bare gjør hele treningsopplevelsen til en litt finere greie for oss som ikke lever og ånder for å lee på seg sju dager i uka. Smask!

PT-timen var første del av “The Dare”, en utfordring Helly Hansen har gitt meg. Den går egentlig bare ut på å løpe seg opp til å fullføre det jævla maratonet i september, Nordmarkstraver’n 2014. Den er 30 km lang, og det vet jeg at jeg klarer – jeg fikset jo marsjmerket da jeg var i militæret, det var like langt men med våpen og pakning og uniform i tillegg, så det her burde gå greit, men jeg er evig takknemlig for at de har et ordentlig opplegg rundt det allikevel – for jeg kjenner meg selv. Jeg har en greie for dørstokker og trenger den hjelpa jeg kan få.

Nå må jeg pakke siste rest, i morgen hopper jeg elegant over hele stokken og flyr av gårde til Marokko!

Har dere løpt et maraton før? Er det ålreit?

____________
Today I had my very first lesson with a personal trainer. His name was Martin from the gym Driv Trening in Oslo, and he was super! He showed me different types of running techniques and a couple of strengthening exercises as well, that will make you more prepared to run a marathon. I’ll run 30 km this fall, and I’m so grateful for the help I get to reach that goal. It’s a part of Helly Hansen’s “The Dare” – a blogger challenge to get us fit enough to make this run happen. So exciting! Well, I have actually done 30 km once before, when I was in the Army – and that was with weapon and in uniform and with a package as well, so this will be even easier. But still – I need all the help I can get haha.  The gym was so different – not like anything I’ve seen before. So much space and air and they had decorated the walls with nature and there was no one there – just me and the PT and I liked that. Even the wardrobe was special, looked like a spa with a classy interior and relaxing music. Loved it! Now I’ve to pack the last things for my trip tomorrow – can’t wait to bring you guys with me to Morocco!

Have you ever been running a marathon? How is it?

May 8th, 2014

FREE NORWAY


ph_priv, 2012

Rise and shine, mitt lille land! Og gratulerer så mye med frigjøringsdagen, og veterandagen!
8. mai 1945 ble Norge frigjort fra tysk okkupasjon, takket være våre motstandsmenn, kvinner og soldater, og i dag må vi sende våre varmeste tanker og tusen klemmer til veteranene våre, og til de som sloss og falt for vår frihet – ikke en ting av det vi har i dag, friheten, freden, tryggheten og vår lille diamant i nord slik den er i skrivende stund, har kommet gratis, og det må vi aldri aldri glemme. Tusen takk for alt dere ga, og fortsatt gir der ute i internasjonale operasjoner, veteraner! Og til dere som satt, og fortsatt sitter igjen hjemme i stolthet og bekymring og venter i noe som kjennes ut som en håpløs evighet, på deres nære og kjære. Tusen takk for innsatsen, jeg er full av respekt og beundring!

Kjenner dere noen som har vært/er ute?

_________________
Rise and shine! And congratulations on the Liberation Day, Norway! 8th of May 1945 our country was liberated from German occupation, thanks to our fighters and soldiers, so today I’m sending my warmest thoughts and thousands of hugs to our Veterans and to those who fought for our freedom  – not a single thing of what we have today, the freedom, peace, safety and our small diamond in North as it is, has come for free – we must never forget that. Thank you so much for all you’ve given, and still give out there, veterans! And to those who sat, and still sits at home in pride and worries, waiting for your beloved ones. <3

May 7th, 2014

PROGRAM

Det var ei som spurte om jeg kunne dele treningsprogrammet Linda laget til meg, og det kan jeg jo! Værsågod! Programmet varer ca i 40 minutter, og de fleste øvelsene kan du faktisk alternativt gjøre hjemme med litt fantasi. Alle øvelsene og hvordan du gjør dem ligger også ute på youtube, vi fant ut at det ble altfor gresk å prøve å forklare dem med ord. Nummer 7 var en overraskelse, og den vil dere egentlig ikke vite…

Hvis dere bor i Bergen og vil ha en jævlig PT som sørger for den biffen jeg nevnte tidligere i dag, kan dere alltids spørre Linda herself om hun har tid: linda.opsahl@sats.no :-)

 ____________
Just sharing my training program that Linda made for me yesterday – you can youtube all the exercises if you wanna know the secret to “summer body 2014″ lol

May 6th, 2014

NO MERCY


Enda godt jeg ikke trenger låra mine, skuldrene mine eller rumpa for å blogge, for da hadde det blitt stilt her til evig tid. Jeg møtte lydig opp til trening med venninna mi etter jobb i går, og én time senere var t-skjorta mi på svømmetur og jeg så livet passere i revy mens jeg heiv etter pusten. HELT ferdig!

Det hun sikkert så for seg da hun satt opp treningsprogrammet “Operasjon Biff 2014″ for meg:

Hvordan jeg følte meg:

Håpløst. Men det var en bra økt, og jeg blir vel sterkere med tiden jeg óg, og jeg gruer meg veldig til å bevege meg rundt i hele dag. Jeg kan allerede kjenne stølheten plukke fra hverandre livslysten min, og jeg har bare flyttet meg fra seng til sofa. Men det er vel litt av moroa, å kjenne at en har trent!

Etter trening dro vi hjem og lagde kyllingfajitas, og så spontanbestilte en reise til neste måned, og hoppet i sofaen i ekstase og ga hverandre høye fem. Det var et av disse øyeblikkene vi lever for, og nå skal vi på tuuur!

Bare for å sjekke ståa – hvor opptatt av trening er dere?

_______
Oh my, I’m feeling yesterday’s workout ALL over my body today. My friend is working as a personal trainer and she killed me at the gym after work last night. Her vision of our goal is the fit girl above. The next pic, the beef, is more like I felt after one hour with sweating. But I guess I’ll get strong one day me aswell. But today’s gonna be a nightmare to move around haha. After the workout we made chicken fajitas for dinner and spontaniously booked a travel for next month. I just love those moments!

April 9th, 2014

AIN’T NO VACATION

I dag fant jeg endelig motivasjonen til å løpe meg en tur igjen, etter jobb, nedover langs Nidelva og rundt på stiene der. Jeg kjenner jo ikke området, så jeg brukte anhver jogger som passerte meg som hare, det må ha sett helt ape ut, jeg FØLTE meg iallfall helt ape. Monkey see, monky do. Da grusstien tok slutt borte ved Bakklandet, ante jeg ikke hvor jeg skulle fortsette for å finne neste grussti, så jeg hang meg i ryggen på ei jente som tilfeldigvis løp forbi akkurat da, og lå i ryggen hennes helt til grusen kom til syne igjen og hun begynte å gå. Da løp jeg forbi og latet som ingenting, sakket ned etter en stund, og så kom en ny mann joggende og jeg la på sprang etter han óg. Og sånn fortsatte det, dere skjønner tegninga. Helt komplett idiot, men jeg fikk meg nå iallfall en tretti minutters løpetur rundt der ute! Beklager til alle som følte seg forfulgt.

Jeg fant en kul løpejakke da jeg var i Haugesund, som jeg tenkte å vise dere, så jeg smilte dritpent og trykket på knappen, men så bare:

Faen.

Og så:

Faen.

Og:

Hahaha, det GIKK ikke! Helt umulig! Blitzen fanget bare opp jakka, ikke noe fjes, og det er ikke så rart for stoffet den er laget av er en eneste stor reflex. Jeg syns den er dritkul, og de gangene jeg løper langs veien hjemme i mørket er den jo en redningsmann i seg selv. Skulle hatt en tights i samme stoff, det hadde sett helt fantastisk sjukt ut!


ph_priv

Den er kjøpt på H&M for 200,- på salg :-). Nå skal jeg dusje av meg svetta og dra ut og finne meg en middag, tenkte å gå på en av de resturantene dere forslo på Instagram (@supermarie) – jeg setter SÅ STOR pris på alle tipsene dere legger igjen der, det er så kult at halve statistikken min bor i Bartby!

How cool is my new running jacket? It’s made out of reflex! Love it. Today I finally found the motivation to go for a run after work, felt amazing. Now I’m going to take a shower and go out for dinner at one of these places you’ve been recommanding at Instagram – @supermarie. Thanks a lot for your tips, it’s so fun to see that half of my stats are living in Trondheim haha!

March 10th, 2014

FLASHBACK

16. september 2010 22:31

Dette bildet er tatt en halvtime før IB, inspiserende befal, kom og ga oss rosignal. For tre år og et halvt år siden lekte deler av den daværende basetroppen lykkelig rundt i gangene på 137 Luftving Rygge. Åh, kasernelivet, dere. Vernepliktige fra hele landet er fanget på en base langt hjemmefra, det blir ikke morsommere enn du gjør det til selv! En blir både kreativ og morsom, nesten automatisk, av å være stuet inn på en kaserne. Svensken, daværende velferdsjeger, hadde kledd seg i snøkamuflasje den kvelden, og gikk i ett med de hvite veggene. Prøvde, iallfall… Jeg skulle egentlig bare gå og tisse litt, men syns hele situasjonen var så innmari fjern at jeg måtte pixelere det, tilfelle jeg en dag ville ta minnet frem igjen og smile litt.

Sånn som nå.

A pic from my time in service at the Royal Norwegian Air Force. A soldier is trying to blend in with the white wall – such a random night, but I took a picture – just in case I wanted to pick it up one day, remember all the fun – and smile about it. Like today.