September 12th, 2014

WHEN YOU’RE MISSING HOME

Mitt gode skinn, uniformen, henger til tørk igjen, og jeg er hjemme igjen, og har blitt syk – igjen. Skyt meg! To år på rad har jeg rundet av de militære storøvelsene med en feiende flott forkjølelse, som kronen på verket, med feber og med snørrpapir langt opp i hjernebarken. Jeg kan dø lykkelig nå.

Øvelsen har vært så bra, dere. Jeg er så FORNØYD når jeg får være i grønt. Og høydepunktene står og tripper fremst i tankerekken min og sperrer veien for alt annet, som da jeg fikk være med politiets utrykningsenhet og innsatsstyrke Derby på samtrening for å ta bilder og gjøre intervjuer, og dagen med forsvarssjefen og sjefen for hele Heimevernet, og da jeg plutselig rykket opp fra sersjant til fenrik etter en lang lang dag med stress, og hele distriktstaben må få et punkt for seg selv, den staben jeg er en del av og de menneskene jeg har vært på øvelse med. De er så sjukt joviale, og så blide og hyggelige, og prater i vei, og som den østfoldingen jeg er føler jeg meg som en bortkommen kattunge, adoptert inn i verdens luneste, militære hjem i Telemark-og Buskerud heimevernsdistrikt. Det varmer så godt når de på slutten av en øvelse stikker hodet inn på kontoret og takker for den jobben en har gjort, og forteller at det vi driver med som presseoffiserer er viktig. Da gløder den brennende pennen min litt ekstra, og jeg gleder meg allerede til neste gang jeg får sette mine skriftlige flammer på et papir i kamuflasjefarger. Smil!

Nå må jeg tvinge feberen ned med et par tabletter, og gjøre en siste innsats for å få det ryddig til besøket mitt kommer. Ha en deilig fredagskveld, og en riktig god helg! Og tusen takk for alle gratulasjoner – stjernen på brystet mitt skinner om kapp med de som er på himmelen!

I’m home again. And I’m sick again…. It happens every time I come home from a big military training, the fever is settling down in my body and my nose is filled with paper. Anyways, this week has been amazing and I’m so happy when I’m green. Now it’s back to normal, with studies and work, but first I’ve to deal with a cold and to tidy up my nest for my visitor. She’s coming within an hour, so I gotta go! Have a great weekend, superstars!

September 11th, 2014

PROMOTION

I går var helt ape. HELT ape!

Tar det fra begynnelsen av.
Tirsdag kveld på kontoret til sjefen. Hørte gjennom briefen han skulle holde for forsvarssjefen dagen etter.
Gikk for å legge meg.
Forstod plutselig at jeg også skulle møte forsvarssjefen dagen etter.
FORSVARSSJEFEN.
Ad-mi-ral Haakon Bruun-Hanssen.
Oi.
Klokken var 2300, bereten var firkanta, og jeg skulle møte forsvarssjefen dagen etter.
Vurderte å kjøre full GRU* med stridshjelm for å slippe å vise beret som var firkanta til forvarssjefen.
Måtte vel ha beret.
Vurderte å dusje med bereten.
Vurderte å sette en lusespenne på bereten.
Vurderte å sove med bereten.
Endte opp med å SY bereten.


Drittfornøyd.

Onsdag morgen klokken 0600.
Sminket meg, limte håret til hodet med hårspray, pusset skoene med en tom boks skokrem.
Skinte litt.
Bra nok. Ha’kke tid.
Spiste frokost.
Nerver i spenn.
Dro til Brevik havn.
Nerver i spenn.
Hilste på forsvarssjefen og Generalinspektøren for Heimevernet (øverste sjef for Heimevernet) med en beret som ikke var firkanta.
Tok i mot lokal presse.
Nerver i spenn.
Diltet etter admiralen og generalmajoren med pennen på papir og åpne ører.
Hjertebank bak ribbeina, og et indre nervøst sammenbrudd bak de store blå, under en beret som ikke lenger var firkanta.
(Heldigvis!)
Skjerpet til sinns.

Nå skjer det. En hel stjernehimmel på distinksjonene foran meg, og der stod jeg med tre vinkler og en beret som var sydd.

Intervjuet forsvarssjefen.
Intervjuet Generalinspektøren for Heimevernet.
Pustet lettet ut.
Gikk bra!
Prestasjonsangsten slo inn, har en sak å levere.
Satt meg ned for å skrive sak om forsvarssjefen og GIHV** rett på bakken.
Satt meg ned for å skrive sak i bilen, mens vi kjørte mot Heistadmoen igjen.
Ble kvalm.
Heistadmoen.
Satt meg ned for å skrive på kontoret.
Ikke spist siden frokost klokken 0630.
Stress, stress, stress, deadline helst i stad.

PUNKTUM!

Sendte av gårde sak for sitatsjekk.
Stresset la seg, og ryddet plass til andre følelser.
Sulten, jeg.
Dro til butikken for å kjøpe pizza vi kunne steke på brakka.
Dro tilbake til leiren for å ha kveldsbrief.
Kveldsbrief utsatt.
Gikk til brakka for å steke pizza.
Sulten, sulten, sulten!
Telefonen ringte, måtte komme til kveldsbrief.
Tenkte at men, åh, jeg har jo ikke spist siden 0630…..
Kastet lengselsfulle blikk på en pizza jeg ikke fikk spise allikevel.
Stress.
Løp til kveldsbrief.
Rakk akkurat slutten, og så var det utdeling av heder og ære.
Klappet for de som ble ropt opp og kalt frem til sjefen for å få et merke av gull til uniformen. Vært i Heimevernet i 25 år. Gratulerer!
”Marie Brudevold”
Klap…..
Hæ?
Har ikke engang LEVD i 25 år, jeg.
”Gratulerer!”
“Å!”

FENRIK Marie Brudevold.

Jeg er ikke befal lenger, jeg er OFFISER. I dag har jeg stjerner i øynene, og én på brystet.

*Grunnutrustning
**Generalinspektøren for Heimevernet

_______________
Yesterday was crazy. The Chief of Defence was visiting our military training, together with the Chief of the Norwegian Home Guard. I was the one to interview them, and felt so stressed out about all the stars and stripes haha. But I did fine I think, and they had so many good answers to my Qs. After a long stressful day out in the “media field” I finally got my article ready, and went out to buy some food. I hadn’t been eating since breakfast 12 hours ago, I was starving, but when the pizza finally was ready – I got a call about a brief I had to go to. I literally ran to the meeting, and when I got there the brief was almost over. It was time for the boss to speak, and then I realized why they made me come over. My name was called, I had to come up and the next thing I know – I got a promotion. You’re now reading the words of Second Lieutenant Marie Brudevold. WOHO!

September 9th, 2014

MONDAY BLUES (AND GREENS)


ph_priv

00:40

TIDENES blåmandag, med et nydelig grønnskjær, og i dag har vært så kul at natten skal slite lenge med å få meg med inn i sin dypeste søvn. Jeg kommer ikke over hvor priviligert jeg er som har den stillingen jeg har i uniform, presse- og informasjonsoffiser (rettelse: befal), og får være med ut der det skjer. I dag hadde innsatsstyrkene samtrening med politiet i Telemark, og det var så evigkult å se på dem, mennesker som aldri har møtt hverandre før, som aldri har trent sammen før, og så samarbeidet de om oppdraget de fikk som om de aldri hadde gjort annet, og med verdens største selvfølgelighet og opererte med en knusende ro. Jeg var glad for at jeg hadde et svært kamera å gjemme meg bak, for et øyeblikk der ute ble jeg så rørt av å se på dem at jeg hadde lyst til å hylgrine. Jeg vet ikke helt hva det var for noe, men jeg tror det var stolthet blandet med beundring og takknemlighet for at vi har det vi har i vår vakre diamant i nord. For noen mennesker! For en innsats!

Og da jeg ikke trodde dagen kunne bli noe særlig bedre, kom Luftforsvaret flyvende inn over tretoppene med tre av Bell-helikopterne sine fra Rygge, og de skulle plukke oss opp og fly oss videre til neste oppdrag med neste innsatsstyrke, og der satt jeg og gliste som om alt jeg så var stjerner og planeter. Så fornøyd! Og for første (og forhåpentligvis siste) gang fikk jeg sitte i baksetet av en politibil på vei hjem.

Les mer om dagen min her

Jeg tror det hjalp å skrive det litt av seg, for nå kjenner jeg faktisk hvor trøtt jeg er. Har tross alt vært oppe siden kvart på seks…. Hvis noen lurte på hvordan det gikk med bikkja mi, forresten, kan jeg bekrefte at den nå har blitt FIRKANTA:

Jeg skjønner ingenting.

Pics from today – Armed Forces training with the Police!

September 6th, 2014

THANK YOU AND GOOD NIGHT

I dag fikk jeg kjeft for berreten min – lua, og det er rart det skulle ta så lang tid før noen sa noe, for den har virkelig sett ut som en punktert sopp i to år nå. Jeg får det ikke til! Den skal barberes og koses med, og klappes litt, og dusjes med og formes og rulles, og det er mer stell med den enn det er med en førsteklasses utstillingsbikkje. Jeg får melde berreten på neste hundeutstilling og bruke dét som motivasjon til å brette opp armene og sette i gang. Si fra hvis dere har noen gode råd, dere som har vært gjennom det her før meg. (Båtlua, vit at jeg savner deg!)

Nordmarkstraver’n 2014 gikk av stabelen i dag, med de 30 kilometerne sine, som jeg skulle ha løpt. Og jeg skulle løpe! Jeg ba meg fri fra tjenesten for lenge siden, for å få fullføre den utfordringen som Helly Hansen ga meg rundt påsketider, og som jeg har trent opp mot siden da, og treningstøyet mitt ligger klart i militærbaggen, men med en øvelse kan man aldri vite hva som skjer når på forhånd, og i siste liten på tordag ble jeg nødt til å melde frafall, når jeg så hvordan spillet skulle gå her inne. Det er kjipt å gå glipp av kronen på “The Dare”-verket, men en kan jo ikke bare si til fienden “brb, skal bare løpe en tur” heller. Sånn fungerer det ikke i krig. Men jeg har lovt meg selv å løpe de 30 km allikevel – bare for å ha GJORT det. Heldigvis for FF*, for jeg kan jo ikke løpe alene, heller – smil!

*Fin fyr

I kveld har jeg sittet i møter og jobbet, og så kom jeg ut i gangen og passerte han her – som jeg HELT SERIØST trodde var en mann i uniform:

Så da gikk jeg og la meg, jeg. Natta.

Too tired to translate – tell Google I said hi.

September 5th, 2014

DJERV

Dagens oppdrag utført: pressemelding. Les HER og HER.

Et lite dryss fra i dag, grønt er skjønt! God natt, bloggen!

Pics from today – and links to a couple of articles we got out in the media about the military training going on. Good night!

September 3rd, 2014

YOU KNOW THE DRILL

Jeg har en hel bataljon marsjerende rundt oppå hodeskallen min, det kjennes iallfall sånn ut på måten det dunker der inne, men jeg er så FORNØYD! Jeg er tilbake i mitt gode skinn, uniformen, og i dag har vi vært på skytebanen og testet våpen, og vi har vært i gassboden, og der har jeg ikke vært siden rekruttskolen. Jeg husker da jeg var atten-nitten og tenkte så det knakte på om det var militæret jeg skulle satse på, og at gassboden ene og alene var grunn nok for meg til å bare droppe hele greia. Jeg hadde hørt så mange skrekkhistorier om snørr og tårer og om hvor jævlig det var å gå inn i den gassen, men at alle MÅTTE, og jeg hadde ikke lyst i det hele tatt og da kunne det heller bare være med hele Forsvaret, tenkte jeg. Men så meldte jeg meg jo til tjeneste allikevel, og jeg klarte det da (les om det HER), og i dag var det nesten litt koselig og få gjøre det igjen. Det var veldig koselig at vi slapp å ta av oss gassmaskene der inne, iallfall, jeg tror tastaturet hadde fått en annen finger hvis vi måtte dét.

Toppen av koselig er å være tilbake hos den grønne familien min på Heistadmoen, og jeg gleder meg bare til resten av uka! Nå må jeg sove av meg den bataljonen jeg snakket om, men vi skrives sikkert i morgen.

Det er lenge siden jeg var en “militærblogger” på fulltid, så jeg er bare litt nysgjerrig – hvor mange av dere som leser bloggen min nå er inne/har vært inne/drømmer om å dra i Forsvaret?

I feel like I have a whole army marching on my head, that’s how full of thoughts and expectations it is, but I’m oh so happy to be back in the uniform! Today we’ve been shooting and we’ve been to the gas chamber. That was my biggest fear before I went to the Army as a recruit for the first time in 2010, but today it was almost a pleasure to be back. Especially because we didn’t have to take our gas masks off when we were there haha. The gas makes our skin burn and our eyes and nose flow and it feels like we can’t breathe. Well, my mask was working so I didn’t have to deal with all that. I’m so so happy to be back with my green family and I’m so excited for the rest of this week!

September 3rd, 2014

KICKSTART MY GREEN HEART

Jeg stiger ned fra mine småhøye høstskoletter, og glir tilbake inn i Kongens rekker for en stund. Høstens vakreste eventyr for meg må være de årlige øvelsene vi har, jeg blir som ei lita jente som står og hopper i ekstase over å endelig kunne få pynte seg med sin fineste rosa kjole igjen, selv om mitt antrekk kanskje er litt for grønt til å være rosa.

Jeg vet ikke hvor mye tid jeg får til blogg og sånt, men dere kan alltids følge meg på Instagram (@supermarie) for livstegn!

Hej!

It’s time for this year’s biggest military exercise – Djerv. I’m jumping down from my high shoes and into my green uniform again, where my heart truly belongs. Follow me at Instagram (@supermarie) for daily updates. My blog will live it’s own life until I’m back, I’ve fed it up with some pre-written words for you. See you!

August 27th, 2014

FOUR GOOD REASONS TO RUN

Kroppshysteriet har for lengst sluttet å gå inn under huden på meg, og jeg spiser og elsker mat, og drikke, og jeg koser meg uten å blunke, og med uten et snev av dårlig samvittighet. Samvittigheta min tilhører de jeg elsker og bryr meg om, en overfladisk tankegang tvunget frem av en overfladisk verden skal ikke få stikke et eneste stikk i den.
Men jeg husker de tankene som regjerte da hysteriet faktisk var i ferd med å ta meg underveis på reisen min (her). Det var tanker om utseendet, om det konstruerte skjønnhetsidealet samfunnet vil at vi alle skal hoppe inn i, og fokuset var overfladisk ett hundre prosent. Måtte trene for å se bra ut. Måtte spise mindre for å ta tilbake kontrollen, passe inn i klærne, se fin ut på bilder, på bloggen. Og den tankegangen burde ikke noen noengang være nødt til å gå rundt med. For det finnes gode grunner til å løpe, og utseendet og et fiktivt ideal er ikke noen av dem.

Her er mine personlige grunner til å komme seg over dørstokken med joggesko på og motivasjon i sinn:

- For å være i god nok form til å kunne springe ned og rekke bussen i en alvorlig situasjon, sånn at du kommer deg hjem til de du trenger å være hos, trenger å se. Jeg hadde aldri tilgitt meg selv hvis den fredagen hadde gått fullstendig galt, og jeg ikke var tilstede, ene og alene fordi jeg var for andpusten og utrent da jeg skulle løpe etter bussen.

- For at kroppen min skal være i form nok til å takle tøffe påkjenninger, både mentalt og fysisk, sykdom og infeksjoner, jeg vil være rustet for hva enn som kommer av sitroner min vei

- For å beholde friheten til å kunne gjøre akkurat det jeg vil gjøre, uten at fysikken skal stoppe meg: jeg vil reise, leve, danse, jeg vil bestige fjell som pappa gjorde, jeg vil hoppe i fallskjerm, løpe et maraton, ri på araberhester og se utover verden fra toppen av Kilimanjaro. Og KROPPEN skal være det SISTE som hindrer meg

- For LIVET. Løp for livet. Én kropp, ett liv, trenger vi egentlig flere grunner til å ta på joggeskoene og komme oss ut?

Det var så rart, dette med punkt én. Dagen før var jeg på tur med Helly Hansen og Redningsselskapet, hvor de også fortalte oss om viktigheten av å være i fysisk form for å kunne redde seg selv og andre når uhellet er ute. Og dagen etter ble jeg testet selv, da jeg kjempet mot klokken for å rekke den der bussen hjem til pappa som lå på sjukehus med pustemaskin og alt. Det vekket meg så mye, at jeg nevner det én gang til bare i håp om at noen av dere skal ta med den tanken videre og fortsette å løpe for de riktige grunnene. De viktige grunnene.

Nå er det høst og høsten er klar og kald og deilig, og med livet som felles motivasjon burde vi løpe oss en tur alle sammen.

I’ve stopped listening to the society with their sick ideals of how we chould look, how thin we should be, how pretty, how perfect. I quit that long time ago. But I still remember those thoughts I use to have when the social media beauty hysteria was running our daily life, and those thoughts weren’t good. It was all about look. I had to take a run to fit my clothes, to look good for the pics, for my blog, for the world. Now my focus is nothing like that at all. I’ve got four good reasons to run, and those are not buildt on superficial reasons:
- To be able to catch a bus when the crisis has hit. As last friday, when my dad was in the hospital and I didn’t know if he could make it, and I had to run run run down to the bus to get home. I could never forgive myself if he left that day, and I couldn’t be there because I was too lazy and out of shape to make the run.
- To keep my body strong enough to handle diseases and other attacks
- To keep my freedom of doing whatever I want to: travel, dance, live, climb a mountain, ride an arabian horse, take a hike. My body shall be the LAST thing to stop me from living
- For LIFE. Run for your life. That should be a reason enough alone, to start running

July 30th, 2014

SWEAT

Vi har endelig fått oss spisebord på kjøkkenet! Hahaha, morsom historie, minn meg på at jeg forteller dere den en gang. I dag har jeg:

- Vært på kontoret og på møte, og gått derfra igjen med en følelse av at jeg har kapret den beste kontorstolen i hele verden på grunn av de fantastiske arbeidsoppgavene som følger med, så kreativt, og jeg vil jobbe der foralltid, eller iallfall ut året for da går kontrakten min ut (igjen)

- Tatt en helt ny vei hjem til leiligheta, jeg ramler rundt på oppdagelsesferd i nabolaget og blir litt mer forelsket for hver dag som går, måtte Thea og jeg forbli mannløse begge to sånn at vi kan bo her til evig tid! Neida. (Joda)

- Løpt til Vigelandsparken og tilbake igjen, det tok meg en time og en snau mil og så langt har jeg ikke løpt på lenge, på grunn av all latskapen som er. STORFORNØYD!

- Bestilt meg kjole til et bryllup jeg skal i om noen uker, og jeg håper den passer for den var så innmari fin

Tusen takk for alle koffertene dere la fra dere i forrige innlegg, det ser ut som Samsonite blir nødt til å være min neste følgesvenn ut i verden, smil! Og god natt!

We’ve finally got ourselves a table in the kitchen! Hahaha, funny story, remind me to tell you about that sometime. Today I’ve
- Been at the office, had a meeting, and I left again with a feeling that I have the best job in the world. So many creative and fun tasks and I want to work there forever, or at least for the rest of the year ’cause then my contract is running out (again)
- Walked a different way than I usually take to get home, I’m exploring our neighborhood and fall a little bit more and more in love each day, Thea and I should stay men-less so that we can live here forever! (Just kidding) (No, I’m not)
- Went for a run down to Vigelandsparken and back, took me an hour and 9 km and I haven’t run that far in a long long time because of all the lazyness and it felt amazing!
- Ordered myself a dress for the wedding I’m invited to later this summer, I do hope it fits ’cause it’s beautiful!

Thanks a lot for all the suitcase advices in my last post – it looks like Samsonite will be my next follower around the world. Smile and good night!

June 27th, 2014

LIKE A WIND

Jeg prøver så godt jeg kan å følge treningsprogrammet jeg fikk fra Driv Trening, som skal gjøre meg fit for fight til å løpe Nordmarkstraver’n 2014 i september, med tre ulike løpeøkter i uka og én liten en med styrke, og denne uka har jeg fått til to økter og er fornøyd med dét, men så ser jeg på de andre bloggerne, som også skal løpe maraton som en del av #TheDare for Helly Hansen sammen med meg, og de trener HVER DAG, de.

Hver dag.

Så flinke og spreke at jeg blir stressa. Jeg skulle gjerne ha låst opp latskapet mitt selv, og løpt for livet, men jeg har liksom mista nøkkelen og sier meg fornøyd med den innsatsen jeg allerede gjør. En kan ikke drive og sammenligne seg selv med alle andre heller, vi er jo så forskjellige, og hos meg har trening aldri vært en brennende lidenskap. Målet mitt for Nordmarkstraver’n er ikke å komme først i mål, det er å KOMME i mål. Å fullføre. Selv om jeg kjenner konkurranseinstinktet mitt gnage i alle ender, fus i alt, vet dere, må jeg prøve å overse det og heller konsentrere meg om meg selv og målet mitt. KOMME I MÅL, ikke vinne. Den eneste jeg skal vinne over der ute i skogen er meg selv, og bevise at en ikke trenger nøkkel for å låse opp et latskap. En kan bryte seg inn.

I’m trying so hard to follow the program I got from the personal trainer at Driv Trening some weeks ago, the program that’ll make me fit for fight for the marathon in September – Nordmarkstraver’n 2014. The program is about three running sessions a week, and one strenght session, and this week I’ve done two of them and I’m happy about that. But then I’m reading the other blogs who also are attending this marathon #TheDare with Helly Hansen, and they are training EVERY day. Everyday. So good and sporty that I get stressed out. I would love not to be lazy myself, and run for my life, but I’m not able to. I’m happy with the energy I’m already putting into it, and I have to stop comparing myself to others. We’re all so different, and running has never been a burning passion of mine. My goal for the maraton is to finnish it – not to be the first crossing the line. Even though I can feel the competative side of me biting me, I’ve to ignore it and continue to focus on myself, and my goal. I can do this. The only one I’m going to win over is myself.