January 31st, 2015

COMMITTED

I går gjorde jeg noe helt spektakulært til meg å være, og noe som hodet mitt kommer til å fighte, og elske, og hate gjennom hele året…. Jeg tegnet medlemskap hos Sats/Elexia! Jeg kan allerede se trailere fra mitt eget hodet på upcoming scenarioer, hvor viljen min klamrer seg  til den oh so komfortable sofaen hjemme i stua vår, mens samvittigheten overnfor bankkontoen min gnager fra all verdens kanter og gir meg øresus og gjør meg gal, så det ender med at jeg sleper den motvillige haugen min med kropp og skjellett ned mot senteret allikevel. Jeg håper iallfall det, for med den månedsprisen har jeg ikke noe valg, det nytter ikke å være støttemedlem til 6000 kroner i året. Seks tusen. Det er en kvart verdensreise, det!

I dag er jeg iallfall støl som døden, og det er veldig deilig og veldig ubehagelig på en gang, og jeg har savnet å føle meg trent, og dessuten har Sats/Elexia en garanti på at jeg skal komme i form på åtte uker, hvis ikke får jeg pengene igjen og gjett om jeg skal utforde de på den!

Nå vasker jeg klær og vanner blomster og teller ned til i kveld, som jeg har gledet meg til siden jeg ble født: jeg skal ut med det fantastiske firkløveret fra videregående! Åh, det skal bli så gøy! Skal prøve å ta med kameraet. Jeg har blitt så lat når det kommer til å ta bilder, jeg lover å prøve å snu dét!

Hvordan står det til med treningen deres?

I signed up for a year of workouts at the local gym yesterday – fuck me! I’m too lazy for this, but to that prize – 6000 NOK a year, I can’t afford to be, haha. I can already watch trailers in my head, from upcoming scenes where my mind wants so badly to stay in with Netflix and the Internet, but my conscience won’t let me ’cause my bank account is gonna suffer from this membership. I had my first workout yesterday, and it felt fantastic, though. It hurts a bit today, but I’ve missed this feeling and I’ve faith that I will keep this going at least for a while. I hope! Tonight I’m going out with my three bffs from college – cannot wait, it’ll be so much fun! Until then I’ve got som washing clothes to do. See you later! Tell me about your workout routines in the meantime?!

January 27th, 2015

THE GENERAL AND I

Hodet mitt er fremdeles fylt med stjerner, det var så hyggelig å spise lunsj med generalinspektøren og kommunikasjonsjefen hans! Selv om det var et salig kaos bak de glitrende øynene mine, for det første var jeg lettet over at han kom i sivilt – og ikke i uniform med alle stjernene og gullet på, men dét igjen gjorde at hodet mitt ikke klarte å stokke om på hvem jeg skulle være, jeg tror jeg glemte et øyeblikk at jeg satt fremfor den øverste sjefen min (bare forsvarssjefen og Kongen er over, sånn ca), og jeg bare lo og spiste ikke opp kakestykket mitt og snakket av og til i munn på han OG MED MAT I MUNN, herregud, men så ålreit ER han da, som person og menneske, at du et flere sekunder “glemmer” hvilken grad han faktisk har, når den ikke er synlig på uniformen hans foran deg. Stjernene som skulle ha lyst mot meg fra andre siden av bordet, satt seg i øynene mine i stedet, for jeg storkoste meg, og det er så inspirerende og motiverende å ha en sjef som er så opptatt av kommunikasjon og sosiale medier og “min verden”, og han er så fin å høre på og snakke med. Jeg håper jeg klarte å gi fra meg et par tips jeg óg, vi ble iallfall sittende en time og nå er jeg mett og blid og klør i fingrene etter å gå i ett med skogen igjen, men neste øvelse er ikke før til sommeren så jeg får sitte pent og vente her på skolebenken så lenge.

Åja, skolen startet også opp i dag, med emnet “Journalistikk, makt og medier”. Superinteressant! Nå skal jeg slenge sammen pensumbøkene og lese hele veien til Gardermoen, som jeg ikke skal til for å reise denne gangen, men jeg skal jobbe på et event der fra i dag til i morgen, og hjem igjen til byen igjen for Vixen Blog Awards i morgen ettermiddag, som jeg håper jeg rekker for det er meldt streik akkurat rundt den tiden jeg må dra, og det kan bli veldig spennende. Jeg støtter saken og applauderer de som streiker, men det passet jo litt dårlig med det der toget jeg skulle tatt, da. Vi får se.

The General and I, a picture from today’s meeting about social media and communication. He is such a motivation and inspiration for me, being one of his Public Affairs Officers. He wants to stay updated on what’s going on in the Social media world and he knows the importance of communication. It was a really good meeting, and I was glad he showed up in civilian clothing and not the uniform with all the stars and stripes of gold, that would freak me out haha. I even forgot for a second that he is a General, and that says everything about his person. So relaxed and funny and such a good speaker worth listening to. Can’t wait till I get to wear my uniform again, I love the days I’m in service for my country!

January 26th, 2015

WHY SO STARSTRUCK

Dere vet de bikkjene som plutselig bare klikker ape og spinner frem og tilbake, frem og tilbake, frem og tilbake i en vill fart på gulvet foran deg? Jeg føler jeg har en sånn going on fra mellomgulvet og opp i halsen. Opp og ned, opp og ned, opp og ned, nerver klikker ape.

Jeg sitter og prøver å forberede meg, i morgen skal jeg møte generalinspektøren i Heimevernet (GIHV), og for å si det på sivilt: han er sjefen for hele Heimevernet, og generalmajor. GENERALmajor. Og jeg burde ta det her med knusende ro, jeg spant jo hverdagene mine rundt beina på GIL, sjefen for hele Luftforsvaret og alle stjernene hans da jeg tjenestegjorde på Rygge for noen år siden – men det føles nå, som det gjorde da: som om Askepott er bedt inn på smørbrød hos Gud sjøl. Neida. Nå har jeg jo faktisk fått en stjerne å skimte med jeg óg, den gang hadde jeg bare en krans kvist på brystet (grenader), i Heimevernet er jeg i det minste en offiser selv, en liten og stolt fenrik med en stor, glitrende stjerne på.

De logrende nervene til tross – jeg ser så frem til det her! Han ville ha et møte med meg for å snakke om sosiale medier i en uniformert hverdag, og er det noe jeg burde kunne så er det jo dét etter snart sju år på tastaturet, to og et halvt av dem i Forsvaret. Det blir spennende å se om jeg klarer å si noe lurt, i verste fall får jeg forestille meg at han er et tastatur. Jeg har lettere for å legge igjen tanker og idéer på et sånt et, vet dere.

Hva er deres planer denne uken? Studiene mine begynner igjen i morgen – så jeg bør vel snart legge fra meg stjerneangsten og lese litt til det óg. Og på onsdag er det Vixen Blog Awards, det blir gøy! Heia den som vinner!

I’m so nervous I could die. Tomorrow I’ve a meeting with the general to discuss the use of social media in the Army. He is asking me for advice – that alone is a heavy thought to carry haha, I feel so small with my single star and he’s got like… plenty of gold on his uniform. Well, I should be used to this, afterall I did my service in the same building as the General of the Royal Norwegian Air Force back in the days, I should not get starstruck any longer, but well here I am! My comfort is that social media is something I really know, I’ve done this for seven years, and almost three of them was done wearing a uniform myself. So I guess I’ll have something to tell him about that. 

January 21st, 2015

MILITARY GLIMPSE

God kveld! Håret! Det ser helt hvitt ut, det er ikke det, og jeg ser helt blek ut, men akkuret dét stemmer faktisk. Hjertet mitt hopper fortsatt over et slag hver gang jeg ser mitt eget nye speilbilde, men jeg gir meg en uke så har jeg sikkert vent meg til mitt blonde jeg. Jeg er iallfall fornøyd!

I dag har jeg hatt fri, og tegnet dagen min i krussiduller, støvsuging, og roadtrip til mitt tidligere militære rede (Rygge) hvor jeg har møtt min nye uniformerte sjef, og for dere som ikke skjønner noe nå kan jeg forklare at jeg er fenrik (!!) i Heimevernet, og jobber som stolt presseoffiser (PIO) noen dager i året, og helt frem til nå har jeg tilhørt Heimevernet i Telemark og Buskerud, som jeg kommer til å savne for den gjengen der ute på Heistadmoen er helt fantastisk, før jeg ble overflyttet til Østfold og Vestfold i stedet, hvor jeg tross alt egentlig hører hjemme, fra Fredrikstad og alt. Det var et bra møte, og jeg deler PIO-hatten med en supermann, og jeg gleder meg ihjel til å jobbe sammen med min nye stab! Herregud, dere skal kjenne hjertet mitt spinner av gårde hver gang jeg nærmer meg mitt tidligere liv/en militærleir/en uniform/en norsk skog som ligner en uniform, hva som helst, sjelen min døde litt i det jeg ble sivil igjen i 2012, og jeg er så takknemlig til beinet for at Heimevernet eksisterer, for at jeg fortsatt kan være en liten del av det grønne liv og fremdeles ha det norske flagg på skulderen i ny og ne, hvis ikke hadde jeg selv havnet i en eksistensiell krise, ærlig talt.

Å ja, og så har jeg endelig landet neste reise med KLM, takket være en superfleksibel sjef (jeg gruet meg en halv dag før jeg turte å be om fri – igjen, null tull, så tusen takk), påsken går til….. MEXICO! Rekk opp hånda alle som gleder seg!

Hva har dere brukt denne onsdagen til, supers?

Good evening! The hair! It looks totally white, but it isn’t, and I look really pale, but yeah that’s actually true. My heart still skips a beat whenever I pass a mirror, I think I need another week to get used to my new look, haha. But I like it, though! Today I had a day off, and spent it cleaning the appartment before I went to the Air Force Base I used to be a part of when I was a soldier. Soo good to be back! I was there to meet my new military boss, as some of you might know I’m a public affair officer in the Army/Home Guard, which makes me use the uniform a couple of weeks a year. I love it, and the meeting today was really good, I can’t wait to work together with my new staff on the next big exercise! Oh, yeah, and I’ve also booked my next travel today –  thanks to a way too flexible boss. I’m going to Mexico this Easter!

October 14th, 2014

GIRLS! WE’RE IN THE ARMY NOW

Jenter! Nå er vi snart vernepliktige alle sammen! Jeg, og vi som allerede frivillig har signert denne verneplikten, og dere – født i 1997 og senere. I dag ble det vedtatt kjønnsnøytral verneplikt, og loven trer i kraft i januar 2015. Nå skriver vi historie!
Jeg er så glad på Forsvarets vegne. Og på jentenes óg, og guttenes – de skal ha en bit av kaka de og. For hvor mange av de har vel ikke irritert seg over at vi har hatt det privilegiet å kunne velge å snu ryggen til og gå, hvis vi ville, bare noen dager inn i rekruttskolen? For å si det på sivil: Neitakk, denne kjolen passet meg ikke, jeg prøver en annen butikk. Og der sitter han, lengter kanskje ut, men har ikke noe valg, for Forsvaret vil beholde han. Hvor mange gutter har ikke forbannet uniformerte jenter i sitt stille sinn, når andre har måttet bære sekkene deres fordi det har vært for tungt for dem? Og vi som er der frivillig og alt, vi drar inn av fri vilje, finner ut at utfordringene blir for tunge, og lar andre ta byrden for oss. Det går ikke an! Og hvor mange ganger har jeg ikke hørt, fra kvinnelig befal riktignok, at vi må ikke klage, det forventes mer av oss jenter – vi som er her frivillig, vi må gi ALT. Og vi må ikke klage! Apapp! Bit det helst i deg, selv om sekken er tung og du går og hater, hater, hater. Guttene hater de og, men hatet ditt veier dobbelt så mye – for du har VALGT dette, jente! Frivillig!

Jeg tror ikke det blir noe lettere nå, ikke misforstå. Jeg tror ikke sekkene blir slanket noen kilo, og jeg tror ikke det kollektive hatet som soldater bærer i sine stille sinn ute på marsj forsvinner, og jeg tror ikke klagingen fra verken jenter eller gutter stilner, men nå står vi i det minste sammen om det – side om side. Skulder ved skulder, og med norske flagg på den høyre. Helt likt utgangspunkt vedtatt i lov, og dette kommer vi oss gjennom – sammen.
Nå er det heldigvis nye tider, det skal sies, og de fleste som fullfører førstegangstjeneste gjør det mest sannsynlig fordi de har lyst, og er motiverte, vi er tross alt såpass mange som VIL inn at det skal ikke så mye til for å slippe, og plasser nok til alle er det heller ikke, men noen få vil kanskje være der fordi de må også. Og da er det lov å sutre, uansett om du er gutt eller jente, for nå er vi likestilt. Vi er “tvunget” – sammen.

Jeg tror det her blir fint for utstyret også. Nå må Forsvaret tilrettelegge, og tilpasse, e.n.d.e.l.ig. De gigantiske sekkene som ikke passer, uniformene som ser ut som firkanter, hvis de ikke allerede har blitt tilpasset – det er tross alt tre år siden jeg fullførte min egen førstegangstjeneste, så må de nå sees på jenteryggene, på formene og kroppene våre, og de må justeres, oppgraderes og passe. For det var ingenting ved våre enorme sekker i 2010 som PASSET en eneste jentekropp.

Jeg har aldri hatt noen brennende mening om kjønnsnøytral verneplikt selv, men når vi nå får den kjenner jeg meg glad. Jeg er glad for at flere jenter blir “tvunget” til å se hva Forsvaret er for noe, hvilke muligheter vi har der, og at de i beste fall får utdelt en uniform på depoet, og marsjerer gjennom noe de senere vil se på som sine livs opplevelser. Med utgangspunkt i plikt eller ei. Jeg hadde ikke noe grunnlag for å bli militær jeg heller. Ingen i familien har gjort noen karriere der, pappa og bestefars militærtjenester har jeg ikke hørt mer enn én setning om – til sammen, og jeg hadde verken fysikken, musklene, eller noen stor drøm om å tjene landet mitt. Jeg var bare nysgjerrig, og ramlet ’tilfeldigvis’ gjennom sesjon, ble tjenestedyktig, innkalt og takket ja fordi jeg fant ut på rekrutten at jeg elsket det. Drømmene om å tjene landet og være en del av noe større falt på plass underveis. Og jeg tror det er mange jenter som meg selv. Mange som ikke er noen “typiske” militærjenter, og som ikke har peiling på hva det vil si. Jeg tror det er mange som går glipp av det jeg nå ser tilbake på som mitt livs beste valg – førstegangstjenesten, fordi de ikke vet. Eller fordi de ikke tror det er noe for dem. Nå må de iallfall kaste et blikk, og det er mer enn hva jeg hadde gjort hvis jeg ikke hadde snublet inn i rekkene ved en relativt spontan tilfeldighet.

“Typiske” militærjenter gleder jeg meg også til vi kan sette en strek over. Jeg håper iallfall den kjønnsnøytrale verneplikten kan bidra til å vise at vi er alle slags jenter i uniform, alle slags mennesker. For hva er en typisk “militærjente”, egentlig? Svaret på det kan jeg kun skrive i egen erfaring, og den erfaringen er: hun er maskulin. Hun har kort hår, hun er robust, tettbygd, og hun kjører mest sannsynlig i den andre fila. Hun er ikke noe en snur seg etter på gata, heller, har jeg blitt fortalt. Hun er sånn og sånn, og hvis ikke tror de nesten ikke på deg når du sier det. Bildet de har av meg når jeg sier at jeg er militær er et helt annet enn det som fysisk står foran dem, og det bildet håper jeg vi med denne uniformerte likestillinga kan få visket ut. En militærjente skal ikke være “typisk” noe som helst. Kort hår, langt hår, tynn, kraftig, muskler, ikke-så-mye, en typisk militærjente er det hun er på INNSIDEN, ei som har motivasjon til å tjene landet sitt, ei som er fokusert på å løse oppdrag på best mulig måte, ei som er som en hvilken som helst annen soldat – gutt eller jente, same same but different. Ikke definer oss NÅ i en stereotyp de fant på for hundre år siden, da miljøet var macho og maskulint, mye mer enn det er i dag. I løpet av de neste hundre bør den “typiske militærjenta” være erstattet med en “typisk SOLDAT”.

Jeg er glad for at Forsvaret nå får velge ut sine kvinner og menn blant de beste vi har, og ikke bare de beste vi har – av kun halvparten av oss. For utelukker du ett helt kjønn, utelukker du også 50% av de beste kandidatene, nå vil Norgevårt heller få de aller beste soldatene – uavhengig av kjønn. De menneskene som er best til å fylle Forsvarets behov, og de beste til å løse oppdragene. Og det er et fantastisk steg fremover! Jeg tror denne verneplikten er en bra ting, jeg, og jeg gleder meg til å se hva den gjør i praksis.

Har dere noen tanker om denne plikten vår?

For de spesielt interesserte:
En god kronikk i Aftenposten
Og litt på Forsvaret.no

Today our parlament decided that we’ll have gender neutral conscription in Norway. I’m just letting my thoughts out around that. Use Google Translate for English version, thank you :)

September 12th, 2014

WHEN YOU’RE MISSING HOME

Mitt gode skinn, uniformen, henger til tørk igjen, og jeg er hjemme igjen, og har blitt syk – igjen. Skyt meg! To år på rad har jeg rundet av de militære storøvelsene med en feiende flott forkjølelse, som kronen på verket, med feber og med snørrpapir langt opp i hjernebarken. Jeg kan dø lykkelig nå.

Øvelsen har vært så bra, dere. Jeg er så FORNØYD når jeg får være i grønt. Og høydepunktene står og tripper fremst i tankerekken min og sperrer veien for alt annet, som da jeg fikk være med politiets utrykningsenhet og innsatsstyrke Derby på samtrening for å ta bilder og gjøre intervjuer, og dagen med forsvarssjefen og sjefen for hele Heimevernet, og da jeg plutselig rykket opp fra sersjant til fenrik etter en lang lang dag med stress, og hele distriktstaben må få et punkt for seg selv, den staben jeg er en del av og de menneskene jeg har vært på øvelse med. De er så sjukt joviale, og så blide og hyggelige, og prater i vei, og som den østfoldingen jeg er føler jeg meg som en bortkommen kattunge, adoptert inn i verdens luneste, militære hjem i Telemark-og Buskerud heimevernsdistrikt. Det varmer så godt når de på slutten av en øvelse stikker hodet inn på kontoret og takker for den jobben en har gjort, og forteller at det vi driver med som presseoffiserer er viktig. Da gløder den brennende pennen min litt ekstra, og jeg gleder meg allerede til neste gang jeg får sette mine skriftlige flammer på et papir i kamuflasjefarger. Smil!

Nå må jeg tvinge feberen ned med et par tabletter, og gjøre en siste innsats for å få det ryddig til besøket mitt kommer. Ha en deilig fredagskveld, og en riktig god helg! Og tusen takk for alle gratulasjoner – stjernen på brystet mitt skinner om kapp med de som er på himmelen!

I’m home again. And I’m sick again…. It happens every time I come home from a big military training, the fever is settling down in my body and my nose is filled with paper. Anyways, this week has been amazing and I’m so happy when I’m green. Now it’s back to normal, with studies and work, but first I’ve to deal with a cold and to tidy up my nest for my visitor. She’s coming within an hour, so I gotta go! Have a great weekend, superstars!

September 11th, 2014

PROMOTION

I går var helt ape. HELT ape!

Tar det fra begynnelsen av.
Tirsdag kveld på kontoret til sjefen. Hørte gjennom briefen han skulle holde for forsvarssjefen dagen etter.
Gikk for å legge meg.
Forstod plutselig at jeg også skulle møte forsvarssjefen dagen etter.
FORSVARSSJEFEN.
Ad-mi-ral Haakon Bruun-Hanssen.
Oi.
Klokken var 2300, bereten var firkanta, og jeg skulle møte forsvarssjefen dagen etter.
Vurderte å kjøre full GRU* med stridshjelm for å slippe å vise beret som var firkanta til forvarssjefen.
Måtte vel ha beret.
Vurderte å dusje med bereten.
Vurderte å sette en lusespenne på bereten.
Vurderte å sove med bereten.
Endte opp med å SY bereten.


Drittfornøyd.

Onsdag morgen klokken 0600.
Sminket meg, limte håret til hodet med hårspray, pusset skoene med en tom boks skokrem.
Skinte litt.
Bra nok. Ha’kke tid.
Spiste frokost.
Nerver i spenn.
Dro til Brevik havn.
Nerver i spenn.
Hilste på forsvarssjefen og Generalinspektøren for Heimevernet (øverste sjef for Heimevernet) med en beret som ikke var firkanta.
Tok i mot lokal presse.
Nerver i spenn.
Diltet etter admiralen og generalmajoren med pennen på papir og åpne ører.
Hjertebank bak ribbeina, og et indre nervøst sammenbrudd bak de store blå, under en beret som ikke lenger var firkanta.
(Heldigvis!)
Skjerpet til sinns.

Nå skjer det. En hel stjernehimmel på distinksjonene foran meg, og der stod jeg med tre vinkler og en beret som var sydd.

Intervjuet forsvarssjefen.
Intervjuet Generalinspektøren for Heimevernet.
Pustet lettet ut.
Gikk bra!
Prestasjonsangsten slo inn, har en sak å levere.
Satt meg ned for å skrive sak om forsvarssjefen og GIHV** rett på bakken.
Satt meg ned for å skrive sak i bilen, mens vi kjørte mot Heistadmoen igjen.
Ble kvalm.
Heistadmoen.
Satt meg ned for å skrive på kontoret.
Ikke spist siden frokost klokken 0630.
Stress, stress, stress, deadline helst i stad.

PUNKTUM!

Sendte av gårde sak for sitatsjekk.
Stresset la seg, og ryddet plass til andre følelser.
Sulten, jeg.
Dro til butikken for å kjøpe pizza vi kunne steke på brakka.
Dro tilbake til leiren for å ha kveldsbrief.
Kveldsbrief utsatt.
Gikk til brakka for å steke pizza.
Sulten, sulten, sulten!
Telefonen ringte, måtte komme til kveldsbrief.
Tenkte at men, åh, jeg har jo ikke spist siden 0630…..
Kastet lengselsfulle blikk på en pizza jeg ikke fikk spise allikevel.
Stress.
Løp til kveldsbrief.
Rakk akkurat slutten, og så var det utdeling av heder og ære.
Klappet for de som ble ropt opp og kalt frem til sjefen for å få et merke av gull til uniformen. Vært i Heimevernet i 25 år. Gratulerer!
”Marie Brudevold”
Klap…..
Hæ?
Har ikke engang LEVD i 25 år, jeg.
”Gratulerer!”
“Å!”

FENRIK Marie Brudevold.

Jeg er ikke befal lenger, jeg er OFFISER. I dag har jeg stjerner i øynene, og én på brystet.

*Grunnutrustning
**Generalinspektøren for Heimevernet

_______________
Yesterday was crazy. The Chief of Defence was visiting our military training, together with the Chief of the Norwegian Home Guard. I was the one to interview them, and felt so stressed out about all the stars and stripes haha. But I did fine I think, and they had so many good answers to my Qs. After a long stressful day out in the “media field” I finally got my article ready, and went out to buy some food. I hadn’t been eating since breakfast 12 hours ago, I was starving, but when the pizza finally was ready – I got a call about a brief I had to go to. I literally ran to the meeting, and when I got there the brief was almost over. It was time for the boss to speak, and then I realized why they made me come over. My name was called, I had to come up and the next thing I know – I got a promotion. You’re now reading the words of Second Lieutenant Marie Brudevold. WOHO!

September 9th, 2014

MONDAY BLUES (AND GREENS)


ph_priv

00:40

TIDENES blåmandag, med et nydelig grønnskjær, og i dag har vært så kul at natten skal slite lenge med å få meg med inn i sin dypeste søvn. Jeg kommer ikke over hvor priviligert jeg er som har den stillingen jeg har i uniform, presse- og informasjonsoffiser (rettelse: befal), og får være med ut der det skjer. I dag hadde innsatsstyrkene samtrening med politiet i Telemark, og det var så evigkult å se på dem, mennesker som aldri har møtt hverandre før, som aldri har trent sammen før, og så samarbeidet de om oppdraget de fikk som om de aldri hadde gjort annet, og med verdens største selvfølgelighet og opererte med en knusende ro. Jeg var glad for at jeg hadde et svært kamera å gjemme meg bak, for et øyeblikk der ute ble jeg så rørt av å se på dem at jeg hadde lyst til å hylgrine. Jeg vet ikke helt hva det var for noe, men jeg tror det var stolthet blandet med beundring og takknemlighet for at vi har det vi har i vår vakre diamant i nord. For noen mennesker! For en innsats!

Og da jeg ikke trodde dagen kunne bli noe særlig bedre, kom Luftforsvaret flyvende inn over tretoppene med tre av Bell-helikopterne sine fra Rygge, og de skulle plukke oss opp og fly oss videre til neste oppdrag med neste innsatsstyrke, og der satt jeg og gliste som om alt jeg så var stjerner og planeter. Så fornøyd! Og for første (og forhåpentligvis siste) gang fikk jeg sitte i baksetet av en politibil på vei hjem.

Les mer om dagen min her

Jeg tror det hjalp å skrive det litt av seg, for nå kjenner jeg faktisk hvor trøtt jeg er. Har tross alt vært oppe siden kvart på seks…. Hvis noen lurte på hvordan det gikk med bikkja mi, forresten, kan jeg bekrefte at den nå har blitt FIRKANTA:

Jeg skjønner ingenting.

Pics from today – Armed Forces training with the Police!

September 6th, 2014

THANK YOU AND GOOD NIGHT

I dag fikk jeg kjeft for berreten min – lua, og det er rart det skulle ta så lang tid før noen sa noe, for den har virkelig sett ut som en punktert sopp i to år nå. Jeg får det ikke til! Den skal barberes og koses med, og klappes litt, og dusjes med og formes og rulles, og det er mer stell med den enn det er med en førsteklasses utstillingsbikkje. Jeg får melde berreten på neste hundeutstilling og bruke dét som motivasjon til å brette opp armene og sette i gang. Si fra hvis dere har noen gode råd, dere som har vært gjennom det her før meg. (Båtlua, vit at jeg savner deg!)

Nordmarkstraver’n 2014 gikk av stabelen i dag, med de 30 kilometerne sine, som jeg skulle ha løpt. Og jeg skulle løpe! Jeg ba meg fri fra tjenesten for lenge siden, for å få fullføre den utfordringen som Helly Hansen ga meg rundt påsketider, og som jeg har trent opp mot siden da, og treningstøyet mitt ligger klart i militærbaggen, men med en øvelse kan man aldri vite hva som skjer når på forhånd, og i siste liten på tordag ble jeg nødt til å melde frafall, når jeg så hvordan spillet skulle gå her inne. Det er kjipt å gå glipp av kronen på “The Dare”-verket, men en kan jo ikke bare si til fienden “brb, skal bare løpe en tur” heller. Sånn fungerer det ikke i krig. Men jeg har lovt meg selv å løpe de 30 km allikevel – bare for å ha GJORT det. Heldigvis for FF*, for jeg kan jo ikke løpe alene, heller – smil!

*Fin fyr

I kveld har jeg sittet i møter og jobbet, og så kom jeg ut i gangen og passerte han her – som jeg HELT SERIØST trodde var en mann i uniform:

Så da gikk jeg og la meg, jeg. Natta.

Too tired to translate – tell Google I said hi.

September 5th, 2014

DJERV

Dagens oppdrag utført: pressemelding. Les HER og HER.

Et lite dryss fra i dag, grønt er skjønt! God natt, bloggen!

Pics from today – and links to a couple of articles we got out in the media about the military training going on. Good night!