ph_priv, one last view of Brasil

Jeg nøler med å kaste toalettpapiret i do, jeg spiser nøkkelost som om hver eneste millimeter av den type ost skulle bli slettet fra jordens overflate i løpet av det neste kvarteret, jeg tror jeg har rukket å dø og kommet til himmelen hver gang jeg kryper under dyna mi og jeg går orienteringsrunder hver time i min egen leilighet. Jeg er definitivt hjemme.

Jeg ventet til første april med å fortelle dere det med vilje, bare for å se om dere trodde det var narr. Hehe. Va’kke det. Jeg er fysisk hjemme, kom hjem natt til lørdag, men tankene mine har jeg ikke klart å lande helt enda. Det kalles reisetåke. Jeg ser at jeg er tilbake i det huset jeg forlot for snart syv måneder siden, men øynene sender bildene i rundt i systemet mitt som i en labyrint, og hodet forstår ikke, for innen bildene når hjernen har de gått i tusen biter og blitt til et puslespill jeg må prøve å sette sammen på nytt. Det tar tid. Men det unner jeg meg selv nå. All tid i verden.

Jeg har akkurat åpnet pakke nummer en i pakkekalenderen mamma fikset til meg mens jeg var på Guam. Hun klarte ikke la være, fine mammaen min! Så i 24 dager fremover tar jeg desemberen på etterskudd, og til helgen skal vi feire jul, påske og hjemkomst med hele familien! Har allerede møtt halvparten, de skulle hente meg på flyplassen i går kveld – men jeg kjørte mitt eget løp så de rakk ikke engang å legge seg for å samle krefter til den kjøreturen før jeg plutselig stod på døra. Forteller dere om den siste reisen min senere! Og mye mer. Norge skal oppleves med nye øyne, og det må dokumenteres.

Håper dere har hatt en magisk ferie, hvor enn dere har vært! Og takk for alle mailer og kommentarer den siste tiden, i går fikk en av dere frem tårene mine i innboksen. Igjen. Åååh! Dere er så himla bra, jeg vet ikke om jeg sier det nok? Dere ER det. Og jeg håper dere vil fortsette å følge meg, selvom jeg har tatt av meg både uniformen og backpackersekken. For denne gang, iallfall…… Smile lurt. Love you!

Fortell meg om deres påske, da! Jeg vil høre alt!

I hesitate to throw the toilet paper in the toilet, I eat “key cheese” as if every inch of that type of cheese will be erased from the earth’s surface during the next quarter, I think I’ve managed to die and come to heaven every time I crawl under my dune and every hour I go for a orientation walk in my own apartment. I’m definitely home.

I waited until April 1st to tell you that on purpose, just to see if you thought it was a lie. Hehe. It wasn’t. I am physically home, I came home Friday night, but my thoughts – I haven’t managed to land them yet. It’s called ‘traveling mist’. I can see that I’m back in the house I left for almost seven months ago, but the images goes from my eyes around in my system in a labyrinth, and my head doesn’t understand, ’cause when the images hit the brain they have gone into a thousand pieces and become a puzzle I have to try to put together again. It takes time. But I’ll give myself that now. All the time in the world. ‘Cause I need it to realize what I’ve just done. 

I just opened the package number one in the pack calendar Mom fixed me while I was on Guam in December. She just could not help it, my sweet mum! So in 24 days from now I’ll have my December that I missed, and this weekend we will celebrate Christmas, Easter and my return with the whole family! I’ve already met half of them, they would pick me up at the airport last night – but I ran my own race so they did not even get to sleep to gain strength for the journey before I was at the door. I’ll tell you about my travel home later! And alot of other things. Norway will be seen with my new eyes, and that must be documented.

Hope you all had a magical holiday, wherever you have been! And thanks for all the emails and comments lately, yesterday one of you filled my eyes with tears. Again. Aaah! You are so effin’ good, I do not know if I say it enough? You ARE. And I hope you will continue to follow me, although I have taken off both uniform and my backpacker backpack. Love you!

Tell me about their Easter then!

ph_priv 2011

Hjertet banker så hardt at de to ordene ikke burde skilles av en mellomromstast. Nei, ta det bort, for dette er definitivt hjertebank. Kroppen min sjonglerer med symptomer, for andre kveld på rad. Det gjør vondt i magen, hele kroppen er urolig, jeg stresser, jeg googler angst. Angst utløser en forsvarstilstand som forbereder kroppen på flykte fra eller konfrontere (slåss mot) en trussel. Å flykte er ikke et alternativ, det må bli konfrontasjon. Og trusselen er reisen min hjem. 

Er du deprimert lever du i fortiden. Har du angst lever du i fremtiden. Er du i balanse lever du i nuet. Jeg ser alltid fremover, i disse dager er det nettopp det som er kilden til angsten. Jeg tenker veldig mye, og resonerer meg kjapt bakover i tiden som har gått for å finne ut hvorfor. Det er ikke så vanskelig å finne de brikkene som danner dette bildet av en søvnløs jente alene på et hotellrom i Brasil. Jeg hoppet på et ellevilt tog for tre år siden, og nå ser jeg plutselig enden av togskinnene mens toget ikke gjør tegn til å stanse. Resten av historien vil skrive seg selv, hvis jeg ikke tar kontroll på den pennen og GJØR noe.

Dere som har fulgt med fra starten av vet at mine første blogginnlegg handlet om livet med kjæreste, servitørjobb hos Peppes og dyrkingen av Dr Phil. Hvis dere ser bortifra det siste var det et relativt A4 liv, at dere i det hele tatt fant det interessant er meg fremdeles en gåte. Det var fremtiden min også, den gang som nå. Jeg kunne ikke forutse at det valget jeg tok om å tre inn i de grønne rekker skulle bli et nesten treårig eventyr uten sidestykke. Jeg kan ikke redegjøre for skillet mellom dagene, ukene, månedene, det er så vidt jeg klarer å legge hver opplevelse ryddig under hvert sitt år. Alt gikk i ett, alt gikk så himla fort, og plutselig var det over. Da tok jeg på meg sekken umiddelbart, og reiste jorden rundt alene i en liten evighet på et halvt år, uten å se meg tilbake. Og det var kanskje der jeg klusset til dette med togskinnene. Det gikk for fort. Jeg rakk ikke engang å gå av på neste stasjon for å trekke pusten, jeg ble bare sittende på toget og så fór det videre i hundre og helvete ut i verden. Uten at jeg rakk å tenke over hva som egentlig skjedde i det første, var jeg allerede midt ute i det neste eventyret. Og nå har jeg ikke flere skinner å gå på, jeg har ingen flere store eventyr som venter, jeg får et bråstopp og det gir meg hjertebank langt ut i søvnløse netter.

Ikke misforstå, jeg vil ikke annet enn å reise hjem når den datoen til slutt kommer, men hva som venter meg etter at hjemkomstrusen er sovet ut skremmer meg. Eller det som IKKE venter, rettere sagt. Det er først nå det går opp for meg at jeg ikke lenger har en jobb i Luftforsvaret å komme hjem til, og det stresser meg. At det grønne livet mitt så og si er over, og snart reisen også. Herregud. Hastigheten har vært så høy siden drømmelivet startet, jeg har levd på det høyhastighetstoget jeg fikk mulighet til å ta da jeg var i Kina, og har helt glemt å ta til meg alle omgivelsene og landskapet rundt underveis. Nå kommer toget til å bråstoppe, og alle vognene fra tiden som har gått vil brase inn i meg bakfra med en så stor kraft at jeg må anstrenge meg for å ikke rase utenfor stupet med de, der hvor skinnene plutselig stoppet.

Heldigvis er pennen mitt våpen, og den trenger jeg ikke å være soldat for å beherske. Med den kan jeg fortsette å tegne togskinner ut i hvilken som helst retning jeg vil. Jeg må bare klare å forsone meg med at skinnene i dagene etter jeg kommer hjem ikke er laget for den samme hastigheten som før. De er laget for å puste ut, fordøye de to drømmene jeg nå har levd ut, og samle krefter til å ta fatt på de neste. I mellomtiden skal jeg gå av på hver eneste lille stasjon som dukker opp, og nyte de små pustepausene med verdens beste samvittighet. For jeg er min egen konduktør, jeg bare glemmer det av og til.