November 27th, 2014

B FOR BEAUTIFUL

I dag tikket min første eksamenskarakter inn på Studentweb, og jeg fikk B! B, dere! På hjemmeeksamen i mediehistorie som jeg avsluttet dagen før jeg rømte til Ecuador! Jeg visste ærlig talt ikke hva jeg kunne forvente å få, jeg leste oppgaven nøye, flyttet inn i pensum – både fysisk og psykisk – og skrev og skrev om helt til øynene mine nesten begynte å blø, og jeg hadde ingen spesiell følelse når jeg leverte, annet enn at denne gangen gikk det iallfall bedre enn med exfacen.
Første eksamen er vel alltid litt sånn, skolen er ny, faget er nytt, professorene er nye og en vet ikke helt hva de forventer av deg. Nå fikk jeg B, og vet sånn cirka, og jeg er storfornøyd og plutselig så hverdagslivet mitt én karakter lysere ut! M for mestringsfølelse og motivasjon!

Håper deres eksamener går som de skal, og at dere holder ut der inne! Jeg har bare én igjen før det er juleferie, og det skal bli d.e.i.l.i.g. Hva med dere?

Got my first grade today – B on media history exam! So happy with that, that was my first exam ever at uni and I didn’t really know what to expect. 

November 25th, 2014

START WANDER, GET LOST

Noen ganger lurer jeg på hva det er som er GALT med meg. Jeg vet vi ikke er trær, men alle rundt meg slår røtter, hvorfor slår jeg ikke røtter? Hvorfor er jeg så rastløs? Hvorfor er jeg så flyktig, hvorfor blir jeg aldri fornøyd der jeg er, hvorfor må jeg ut, hvorfor lengter jeg sånn UT, hva er der ute som jeg ikke kan finne her, og hvorfor drømmer jeg så stort, og så langt, og hvorfor får alle rundt meg til å slå røtter – men ikke jeg? De er jo ikke trær de heller! Og når alle menneskene jeg er glad i har blitt til denne skogen rundt meg, hvorfor trives jeg ikke i den? Hvorfor blir jeg ikke hos dem, hvorfor hopper jeg fra gren til gren og prøver å få luft under vingene i stedet for å bare være her hjemme med de nære og kjære?

Noen ganger angrer jeg på at jeg i det hele tatt dro in the first place. Jeg forbanner den rotløse stien jeg har gått opp for meg selv, snur meg rundt og gir den fingeren. Hvorfor reiste jeg verden rundt? Hvorfor påføre seg den smerte, og den evige rastløsheten og trangen til å reise og utforske som følger etter hjemkomst? Det får hverdagslivet her hjemme til å kjennes ut som lenker. Hvorfor skaffe seg et så stort perspektiv på ting at det gir deg flammer i øynene når du åpner ditt eget skap, og du såvidt klarer å se på alt du har, når så mange andre har så lite? Hvorfor tvinge seg selv til å leve et liv så rikt av minner og lærdom at hodet ikke føles stort nok før du har kommet halvveis, og hjertet føles for stort, det er for mye og for mange der inne, og du vet om alt som finnes der ute, og vil bare ut ut ut, samtidig som du ønsker deg et rede å hvile vingene dine i her hjemme, men hvordan skal du få til dét, når du alltid drømmer deg ut av det igjen. Hvorfor kan jeg ikke slå meg til ro med leilighet, jobb og et “vanlig” liv? Hva er denne følelsen av å hele tiden ville mer? Hva ER mer?

Noen ganger ligger jeg med angst og uro i kroppen før jeg skal sovne, og hodet raser gjennom tusen bilder av hvordan livet mitt skal være, burde være, og hvordan jeg drømmer om at det skal være, og ingen av bitene passer sammen, det er mer som digre, tunge kontinenter på jordas overflate, som kræsjer i hverandre, lager digre skjelv, støtes fra hverandre igjen, og jeg står med én fot på hvert kontinent, som stadig sklir lenger vekk fra hverandre, og snart må jeg velge hvilket bein jeg skal stå på, før jeg ramler i midten og blir foralltid fortapt i det dype havet midt i mellom.

Jeg ER foralltid fortapt i det dype havet midt i mellom. Hjerte og sinn søker ut, kropp og fornuft holder seg her, jeg går på autopilot, dagens høydepunkt er virkelighetsflukt med Gossip Girl og melkesjokolade, og verden er der ute, mens jeg er her. Aldri reis. Bli hjemme. For når du først har tatt et skritt ut i den vide verden, er det altfor altfor sent å snu, og selv om kroppen din er tilbake der du startet, så er hodet ditt alltid et annet sted.

Med vennlig hilsen
reisehangover

Travel hangover. Google translate for English version. 

November 6th, 2014

FRESH AIR OMG

Jeg vil anbefale ALLE sammen å mure seg inne fra en lørdag til en torsdagsmorgen, det gjør SÅ godt når en endelig trer ut av hiet sitt igjen! Herregud! Jeg følte meg som en BJØRN! På våren! Gned mørket ut av øynene, blunket med vipper med mascara på igjen (sminke ilu), joggisen jeg har vasset rundt i de siste fem dagene lå igjen hjemme på gulvet (sorry, mamma, fortsatt rotete) og det sjukeste av alt –  f.r.i.s.k. l.u.f.t. Det er den friskeste, klareste luften jeg har pustet i siden toppen av Table Mountain, lungene mine SMILTE, det er jeg sikker på!

Åja, eksamen er levert, men det skjønte dere kanskje. Hjemmeeksamen fra mandag til i dag, og jeg føler meg så uendelig fri nå. Spør meg om å skrive 10 sider om offentligheta, da! Done! Printeren hjemme var tom for blekk (typisk), men jeg var rev nok til å stå opp tidlig så jeg hadde god tid til å komme meg på kontoret og skrive ut der i stedet, og så dra til skolen og levere. Det føltes helt absurd å bevege meg ute blant folk igjen, se trærne, solen skinte, fikk en klem, en skal ikke kimse av den jobben en mor gjør på fødestua – men det her VAR som å bli født på ny. Og neste eksamen er ikke før i desember, og på lørdag reiser jeg! Endelig!

Så. Hva har skjedd hos dere etter at jeg gikk i eksil? Har bloggen oppført seg pent, hva har dere gjort, hvem har dere vært med? Fortell meg HVA SOM HELST annet enn hva den norske pressen dreiv med på 1800-tallet! 

I haven’t been out since Saturday. Haven’t weared any makeup. Haven’t been outside for any fresh air at all. I recommend everyone to do the same – ’cause the feeling when you’re finally out again? Amazing! So as you probably understand – I delivered my exam today. 10 pages about the public in the years of 1700-1800. Wow. Please, tell me anything. I’m desperate to be social and back in the 2014 again. (Although I really found the subject kinda interesting!)

October 30th, 2014

EX FUCK

I dag satt jeg i et kvarter med hodet i hånden og trommet med pennen mot papiret i lesesal C, mens jeg leste meg sveiseblind på oppgaveteksten i eksamen i EXFAC, og sekundene tikket og tiden gikk. Jeg lo litt, bannet litt (innvendig) og lurte på hvordan i all verden jeg skulle komme meg ut av gjennom det her. Jeg lette febrilsk i tankerekkene etter noe som kunne hjelpe meg, en setning, et ord, en enkel bokstav, hva-som-helst, for jeg vet at blikket mitt iallfall har streifet innom det jeg i dag skulle bevise at jeg kunne, men ingenting kom tilbake til meg når jeg virkelig trengte det, ikke et punktum en gang. Ikke et punktum! 

Jeg hadde klokka på kvart over seks i dag tidlig, bare for å lese meg opp en siste gang i noen timer før eksamen som startet klokken ni, jeg spiste frokost, kledde meg opp fint (for jeg har hørt at antrekk gjør noe med deg – kle deg smart, bli smart) og jeg leste I HELE GÅR – kun avbrutt av tissepauser og en matbit, og jeg trodde jeg hadde sånn noenlunde oversikt over de største overskriftene i pensum, og så får jeg servert to spørsmål jeg OVERHODET ikke kan svare på. HVA ER DET HER?! Det er så typisk! Jeg vurderte å trekke meg i siste liten, men jeg har hørt så mange si at “du kan mer enn du tror!”, så jeg satt til slutt pennen mot papiret, lukket øynene og lot det stå til. Det sa stopp etter bare tre sider, og hjernen kjentes ut som en vridd svamp, og jeg leverte til de hyggelige pensjonistene, og lo hysterisk hele veien hjem. Det gikk så latterlig dårlig! Dere skulle vært der! Åh, herregud.

Så nå er jeg forberedt på nye runder med Humanoria og Samfunnsvitenskapelige tenkemåter, for hvis dette ikke blir stryk, så stryker jeg a.l.d.r.i. Jeg har litt lyst til å snuble i toppen av en trapp med vilje, bare for å straffe meg selv for den halvhjerta innsatsen jeg la i å lese i høst, det er FOR SENT å skifte gir når det er to uker til eksamen, og 600 sider med pensum, Marie! Men jeg skal gå pent i trappene, og fortsette der jeg slapp. Jeg har jo bøkene, og jeg har hjernen, og viljen óg. Stoffet er kanskje tungt, men det er så interessant! Om mennesker, om selvet vårt, om hvorfor vi gjør som vi gjør, om hvordan samfunnet er og hva det er, og om kommunikasjon, mediering og påvirkning, og jeg vil jo virkelig lære det her. Jeg har lest mye de siste fjorten dagene, og kan mye mer enn for fjorten dager siden, det er bare snakk om å få kontroll på det siste. Og det skal jeg få, jeg må bare finne tilbake den skoleflinke jenta jeg en gang var – og fortsatt er, jeg hadde bare glemt hvor jeg slapp henne av sist.

Det er som med hesten, når du først har falt av er det bare å komme seg opp i salen igjen og fortsette!

Ph_priv

Exam in EXFAC today. I failed, totally. I’ve been reading for this, but I started too late and I didn’t have my priorities right at all. But now I’ll get them right, and I’ll do it all again. So it’s time to get back up on the horse, and continue riding. I am gonna do this!

October 25th, 2014

YELLOW AND BLUE

Vi var på IKEA på tirsdag for å fikse nytt bord til redet - e.n.d.e.l.i.g. Jeg glemte å ta før- og etterbilde, men før hadde vi det lille kvadratiske LACK-bordet fra IKEA til niogtredve kroner. Så når vi spiste middag her alle tre, samboeren, hennes påtvungne stamgjest (Fin Fyr) og jeg, måtte FF spise middag ved en krakk, mens vi brukte den lille flekken av et bord. Nå har vi óg LACK, bare en halv jordklode større, noe armen min kan bevise hvis dere bare scroller litt ned.

SJEKK A! Dere som følger meg på Instagram så kanskje den lille IKEA-tralla med rosa sløyfe på som vi drar rundt på hver gang vi tar bussen til Furuset, den har spart oss for mye penger i frakt, men herregud for en heisatur det blir hver gang vi skal hjem igjen. Vi tar aldri hensyn til at vi ikke har all verdens transportmuligheter når vi hamstrer med oss fra IKEA, vi har bare den stusselige tralla til en hundrelapp, allikevel røsker vi med oss alt av stumtjenere, skohyller, skrivebord, stuebord og det som større er. Vi får det jo alltid til, og kommer oss alltids hjem, men denne gangen var stuebordet altså så ENORMT stort at overarmen min ble en forlengelse av tralla og nå tør jeg ikke sitte uten jakke på restaurant med FF for folk må jo tro at han er over gjennomsnittet voldelig. (Førstemann til å dra en Brudevold-vits…)

Nå sitter jeg her. Det er LØRDAG, og jeg har planer om å lese EXFAC til jeg stuper, og repeat i morgen. Måtte bare si hei, før selvdisiplinen drar frem pisken. Noe den gjør sånn ca nå. LES, Marie. Les. Håper dere har en deilig helg, superfjes!

We went to IKEA to buy a new table for our livingroom on Tuesday. We’re always dragging our tiny blue trolley to the furniture store by bus to save some money on transport,  ’cause the bus is for free and the trolley cost us only a hundred NOK, but we never think about our limited transport when we’re shopping in there. We’re always buying like we have a whole truck to fill, all kind of furnitures and stuff, and it always works out, it does, but this time my arm had to pay for it, as you can see. Blue and yellow! So now I don’t dear to sit bare shouldered when I’m eating out with my BF, ’cause people would think he’s an abuser haha. Well. I’ve to leave you guys, back to the books and preparing for exam…. Enjoy you weekend!

October 1st, 2014

CRYSTAL AIR

Ph_Private

Jeg stikker til fjells! TTYN!

Going up to the cabin in the mountains! TTYYN!

September 25th, 2014

WRITINGS

På tirsdag la de ut kvalifiseringsoppgaven man må gjennom for å kunne ta eksamen i EXFAC, og jeg ble så GLAD når jeg fikk den i armene mine! Jeg klappet i hendene og løftet den fornøyd opp som Rafiki løftet Simba når han var nyfødt og skulle vises frem til hele Afrika fra Løveklippen, glad! Tenk at det faktisk var om det lille jeg har LÆRT i løpet av den første måneden som student! Så nå drikker jeg pepsi max, hører på deilig bakgrunnsmusikk og koser meg mens jeg skriver. Om den blir godkjent vet jeg ikke, men jeg gjør iallfall mitt beste og håper at professoren vil bøye seg i støvet slik alle dyrene i Afrika gjorde for Simba.

Det her er en fin uke, jeg koser meg med jobb, skole og venninner og mann, og dagdrømmer om eget hus og i går sjekket jeg muligheten for å realisere – HAHA, banken bare lo i andre enden. Hei, jeg er student og jobber verken fulltid eller fast, men jeg tar gjerne et lån på flere millioner. Jeg lo jeg óg, og innrømte at jeg var litt VEL ambisiøs, men en kommer ingen vei hvis en ikke prøver heller.

Til helgen kommer mamma og tante på besøk i leiligheta (som forresten er ISKALD, vi våkner med istapper i håret, når er det vanlig at de skrur på varmen, egentlig?), og det gleder jeg meg masse til! Mens jeg venter på dét skal jeg pakke meg inn i ullsokker, gensere og pledd, skrive litt til, jobbe litt mer og i kveld er det Elvelangs i fakkellys langs Akerselva. Jeg tar med meg samboeren, kameraet mitt og gleder meg til å vise dere bilder! Kanskje noen av dere også skal?

See you!

This Tuesday we got the qualification task we have to pass before we can take the exam in the subject Examen Facultatum at the University, and I was so happy when I read what the task was about. It’s about the one thing I’ve actually learned during my first month as a student, haha. So now I’m drinking soda, listening to calm background music while I’m writing with an eager pen. I hope I’ll get through it, can’t wait to be done with this subject – the curriculum is so heavy…. Anyway – this has been such a good week! I’m enjoying my work, love the school and I’ve been with all my best friends and my man, and I’m daydreaming about buying my own house. I even tried to make it happen, but the bank was just laughing of me haha. Hey I’m a student, I don’t work 100% and I don’t even have a job after this Christmas, but listen – I want to take a loan of about 3 millions. I laughed myself, and admitted that I was a bit too ambisious, but you can’t succeed if you don’t even try, ey?
This weekend my mom and my aunt are coming to visit me in Oslo, I’m really looking forward to that! Meanwhile – I’ll write, work and tonight it’s a happening along the river here in Oslo, with light designers and diverse other stuff. I’ll bring my roomie, my camera and get back to you! So long!

September 18th, 2014

DROWNING IN BOOKS

Så ble jeg en slave av pensum jeg også. Det fine med å bo med ei som allerede har tatt en bachelor, er at hun kan gi meg medfølende blikk og berolige meg med at jeg definitivt ikke er alene om å ha det sånn jeg har det. Skippertak, bare én måned inn i studentlivet! Jeg leser og leser og leser, og jeg gjør ikke noe annet enn å lese. Jeg var jo så inne i det! Jeg hadde akkurat funnet ut av det, og kommet inn i en behagelig rytme i sjongleringen av jobb og studier, men så dro militæret meg rett ut av det igjen. Korthuset jeg hadde bygget på siden skolestart bare KOLLAPSET foran øynene mine, jeg hadde med meg bøkene mine og mente virkelig at jeg skulle lese om kveldene under hele øvelsen, men det gikk jo ikke med den “krigen” som var, og alt vi hadde å gjøre. Så nå henger jeg etter i alle fag. Men jeg ER flink pike, jeg er det, og jeg leser meg sakte men sikkert opp igjen. Å gi opp er iallfall ikke et alternativ, så det er bare å bite.

Hvordan går det med dere, medstudenter? 

(All denne lesingen er forresten supereffektiv på innredningen av rommet mitt, nå er den ene bildeveggen min ferdig og jeg har fått både teppe på gulvet og nattbord ved sengen! Jeg må snart lese meg til IKEA også, så jeg får på plass et skrivebord og en liten kommode. Lenge leve pensum!)

I’m spending my days reading. All I do is read. The military training last week made me miss out on several classes, so I’m a bit behind on the curriculum. But I’m doing my best to get back on track, to give up is not an alternative. 

September 14th, 2014

BECAUSE I’M HAPPY

Hey supers! Har helgen vært fin? Min har bare rent ut mellom fingerne mine som vann, eller snørr, for det har med hånden på hjertet vært mer av dét enn noe annet. Passet meg forferdelig dårlig å bli sjuk når dette var den helgen jeg fikk besøk fra Bergen, og det skal sies at jeg har gjort en heroisk innsats med meg selv for å ikke kjede besøket mitt halvt i hjel. Jeg har følt meg som et påkjørt ekorn, og initiativet har vært deretter. Vi fikk oss iallfall en luftetur ned på Løkka for en kaffe i går, og to deilige middager hjemme i leiligheta. Nå sitter jeg og skjærer tenner i frustrasjon over at jeg heller ikke får blitt med samboeren og jentene på konsert med Pharrel Williams, men den moste gnageren i meg orker ikke tanken på å gå ut at all så da får jeg vel bare bli sittende her og vente på bedre tider. Vekk i morgen!

Slenger med ett bilde fra Sør-Afrika, da jeg jobbet som frivillig på Kwantu Game Reserve på starten av verdensreisa. I morgen har jeg en FANTASTISK konkurranse til dere, i samarbeid med bloggkjæresten! Da kan dere jo gjette hva premien er?

Hey supers! How was your weekend? I’m still feeling sick, so mine wasn’t as good as I hoped. My best girl came all the way from Bergen to visit me, so at least I didn’t have to suffer alone. Tomorrow I’ve got an amazing contest for you, can’t wait to tell you more about it!

Photo_priv, Kwantu, South Africa 2012

September 10th, 2014

TWO TIMES SEPTEMBER




Mens september 2014 legger seg over oss som et teppe av fargerik løv, spinner tankene mine tilbake til fjorårets:

Jeg jobbet som manusforfatter i redaksjonen til MMA-studio for TV2 Zebra, og hadde kontor i Nydalen, men bodde hjemme i Fredrikstad, og jeg hatet hver dag som pendler på Østfoldbanen. Jeg løp og løp i skogen og i god tro om at befalskoleopptaket var mitt neste trekk (før mentaltrener Tommy Fjeldheim snudde oppned på dét), og reiste til Italia og Roma med min kjære mor, jeg hadde bloggtørke, og var på øvelser med Heimevernet, to på rad, og jeg elsket det, og jeg elsket høsten, den fargerike, krystallklare høsten. Ps. I love you still.

Jeg føler at årets september er en tro kopi av fjorårets, bare i en litt fornyet drakt, og det trenger ikke være noe negativt det: jeg jobber fortsatt i Oslo, men nå med sosiale medier, event og digital markedsføring, og ikke manus, og jeg bor ikke lenger i Fredrikstad, men i hovedstaden selv, og slipper derfor å hate hver dag som pendler – takk og pris! Jeg løper fremdeles, men med et godt liv som mål, ikke et opptak, og jeg er på øvelse med Heimevernet – og elsker det like høyt, og jeg reiser kanskje ikke noe sted i september i år, men jeg planlegger høstens senere eventyr, så reise er en ingrediens i årets september også, men i tankene, og bloggen tørker i år som i fjor, og det eneste nyenye er at jeg har flytta til Oslo og blitt student. Og det er helt greit. Det er greit å ikke designe jagerfly, reise jorda rundt og oppleve et fyrverkeri av eventyr, inntrykk og impulser HVERT år. I det store bildet er det hverdagene det er flest av, og det er de som danner det livet du skal sitte og se tilbake på om noen år.

…………

Det er iallfall det jeg sier til meg selv, i et håp om å stilne den evige lengselen og savnet etter “noe mer”, “noe større”, “noe villere” hele tiden. De siste årenes eventyr har gjort meg så rastløs, jeg får helt mark av å ikke vite at jeg har noe stort i vente rundt neste sving. Hvordan jeg skal få dette kaoset av en sammenkrølla papirlapp tilbake til et straight A4-ark er meg en gåte.

Har noe forandret seg for dere, fra én september til en annen?

Looking back on last year’s September: I worked as a screenplay writer for MMA-studio at TV2 Zebra, had my office in Oslo but lived in Fredrisktad and hated that hour with train everyday. I ran in the forrest, was getting fit for fight and the Army School, and went to Italy and Rome with my mom, my blog was dry and I attended two military trainings with the Home Guard and I fell in love with Autumn. This year’s September is almost the same, the only difference is my new job (with social media, event and pr) and I’m living in Oslo now so I don’t have to hate the everyday traveling, and I’ve become a student. Smile, Marie, you’re life is impeccable!