January 28th, 2015

I FUCKING LOVE THAT CORNER

En liten hilsen før jeg setter i gang det femten timer lange prosjektet “what to wear på Vixen Blog Awards, hvor alle motebloggerne (og løvene óg) i hele Norge samles og tar bilder av hverandre, skåler og ser perfekte ut”.

Rett fra hjertet, dere aner ikke hvor malplassert jeg føler meg på sånne arrangementer, eller hvor mange sosiale antenner som knekker hos meg på veien dit, eller hvor stor angsten bygger seg opp til å bli i mitt stille sinn, eller hvor h å p l ø s jeg generelt er der ute i den oh-so-classy mingleverden med smalltalk og hvor en god gammeldags øl er like sjeldent som et hårstrå som ligger feil, og stettglass og paljetter og hårspray regjerer. Funfact fra blogghelgen på Geilo? Jeg delte leilighet med fem andre bloggere – fem – og kun én av dem fant jeg tonen med, de andre klarte jeg ikke engang å forholde meg til, utover et høflig “hei” og et smil i forbifarten. Det er hvor sosialt tilbakestående jeg er. Jeg har jo ikke noe problemer med det selv, jeg trives godt som hun der i hjørnet som sitter og ser og tenker sitt, jeg, men det må jo se helt krise dumt ut fra utsiden. Flaks for meg at det er innsiden som teller.

Introvert Sosialt tilbakestående til tross, jeg viser trynet mitt på alle mulige eventer allikevel, så det skal ikke stå på komfortsona, iallfall! Og jeg storkoser meg alltid, med de fine og flotte jeg finner tonen med. Så – VBA it is. Mens jeg finner klær (15 timer fra…. NÅ) kan dere jo lese det innlegget HER så lenge. Lenge leve oss!

A tiny hello before I start my 15 hours long project “what to wear at Vixen Blog Awards where all the beautiful fashion bloggers of Norway are gathering to take pictures and look faboulous”. From the bottom of my heart – you have no idea how lost and uncomfortable I feel at events like that, I’m so social retarded when it comes to mingeling and smalltalk haha. But at least I’m showing up, life is what happens outside of the comfortzone, right? Wish me luck! Read THIS post in the meantime, I’ll come find you later. So long!

January 8th, 2015

JE SUIS CHARLIE

Tragedier og mørke nyheter fra verden over speiler seg i de blanke øynene våre hver eneste dag, det er så mange av de at en nesten blir immun, slutter å ta det til seg, trekker på skuldrene og scroller bare videre. Jeg bryr meg, hver eneste gang, men jeg klarer ikke å svelge det. Det er for mye. Det er for mye, for vondt og for tungt å skulle ta innover seg alt som skjer der ute i verden, det er så himla mye elendighet at det går bare ikke, men noen saker brøyter seg gjennom filteret og sager meg i mellomgulvet. I går var en sånn sak. Det gjør fysisk vondt i mellomgulvet mitt, jeg kjenner på følelser som sinne, sorg og fortvilelse, og jeg har virkelig null forståelse for disse menneskene som skyter med våpen og ikke med penn, når nettopp en penn mot papir var det som “skjøt” først.

Å ytre meg skriftlig er min største og sterkeste lidenskap, jeg klamrer meg til en brennende penn både privat på bloggen, og på jobben jeg har ved siden av studiene mine – studiene som OGSÅ dreier seg om å kommunisere, om medier og måter å uttrykke seg på. Jeg brenner for det her, og derfor treffer terroraksjonen i gårsdagens Paris meg så innmari hardt i magen, for det var ikke bare et angrep på et satiremagasin med kontroversielle tegninger, men på ytringsfriheten til (nesten) en hel verden. På frihetsfølelsen som blir med pennen i det du drar den bortover et ark. Dra den litt for langt, lengre enn noen mener er greit, så blir du skutt og drept. Det er ikke til å holde ut!

Jeg sender mine dypeste tanker og medfølelse til familie, venner og kollegaer av de som falt for demokratiet i går, og ti Paris, og jeg tenker videre på ytringsfriheten som vi aldri må ta for gitt, og som vi aldri må la noen ta fra oss heller. Når jeg ser hvordan medier og over hele verden reagerer, tenker jeg at de vi mistet i går, mistet vi ikke forgjeves. Vi skal dra pennen videre. For vi er også Charlie.

My heart bleeds for Paris. My deepest thoughts goes out to the family and friends of the fallen ones. This is unbearable. The freedom of speech – we must never take it for granted, nor let anyone take it from us. We are all Charlie. (Google Translate for more)


Photo: Private and David Pope

January 5th, 2015

GIVE ME THE GREEN LIGHT

Åh, det var nordlys over Oslo i går, og det var stjerneklart og alle forholdene lå til rette – og jeg VAR der, til og med! Uten å se en dritt! På vei hjem til leiligheta fra Oslo S bråsnudde jeg meg hver gang jeg skimtet grønt lys i sidesynet, lyskryss etter lyskryss, og så like skuffa hver gang jeg skjønte at det var grønt lys for bilene jeg så, og ikke Aurora. Åh, jeg har så lyst til å se nordlyset at jeg nesten kunne ha flyttet permanent til Kautokeino for å få oppfylt den drømmen!

Ellers har flere og flere blogglesere inntatt Snapchaten min, så jeg har begynt å legge ut MyStories (heter det det?) for første gang i mitt liv, jeg vet ikke engang om jeg får det til og jeg aner ikke hva jeg gjør, men hvis dere vil kan dere følge meg der på superbrud.

Ellers #2 har jeg mailet med bloggkjæresten i dag (KLM), og jeg klør over hele meg etter å kaste reisemål opp i luften og la de drysse utover kalenderen min for 2015. Jeg hater å ikke ha en reise å se frem til, så jeg ser frem til å endelig kunne ha en å se frem til! Lurer på hvor det blir i år.

Hvordan er deres mandag? Blå? Rosa? Grå? Min er stuptrøtt, ellers fin! I dag skal jeg til og med jogge!


Photo: Thorbjørn Riise Haagensen, here

We had Northern Lights above Oslo last night, the sky was clear and I was outside and I missed it! I couldn’t see a shit! I was throwing my head around whenever I could get a glimpse of green light from the side, only to discover that the source was the traffic lights and not Aurora B…. I wanna see her so bad that I could consider to move to Kautokeino just to make it happen! 

I’ve got a lot of followers finding their way to my Snapchat lately, so I’ve started to put out some MyStories over there. Follow me at superbrud if you wanna see what I’m up to in my daily life. Other than that: I’ve e-mailed with my blog’s boyfriend, KLM today. And I am so ready to throw some travels up in the air, and make them fall all over my 2015 calendar. I can’t stand not having a travel to look forward to, so I simply can’t wait to book and to finally get some! 

How’s you Monday? Blue? Pink? Grey? Mine is tired, but good! I’m even gonna run today!

December 5th, 2014

A WHOLE NEW CHRISTMAS

Er det bare meg, eller er julegavekonseptet i år hundre prosent håpløst? Jeg ønsker meg ingenting! Ingen verdens ting. På vegne av vennene mine ønsker jeg ikke dem noe heller, og ikke familien min, og det er så vidt jeg ønsker noe for fin fyr óg. Jeg elsker dem, vil at de skal være lykkelige og ha det bra og jeg unner de alt godt i verden, men hva SKAL vi alle sammen med enda flere ting? Ærlig talt! Vi har for mange TING, jeg klikker! Vi har alt vi trenger og det vi ikke har det kjøper vi i løpet av året, og så kommer jula og så ønsker vi oss ingenting, for vi har alt sammen og vi sitter der som nisser med skjegg i postkassa og vet ikke hva vi skal finne på til hverandre. Jeg ble så glad da jeg så ei på Facebook, på min alder, skrive en status om at hun ikke ønsket seg noe som helst til jul i år - jeg har alt jeg trenger, skrev hun, og ba de som planla å kjøpe julegave til henne heller kunne donere penger til Dyrebeskyttelsen. Det der er fremtiden, tenkte jeg og trykket “like”.

Vi har rundet julegavene, la oss gå et steg videre og gjøre en liten forskjell for den store vide verden i stedet.  For hverandre.

(kunstpause)

…….

ÅH OKEY DA, som Oslo-beboer (holdt på å skrive ‘student’, men det er jo faktisk husleia som ruinerer meg – ikke studiene) og juleentusiast har jeg lett febrilsk etter noe jeg kunne tenke meg å finne under treet allikevel. Det er ikke SÅ lett å ha et brennende ønske om å redde verden, og samtidig elske tradisjonell pakkejul OG ha en oslofarget økonomi.

Årets ønskeliste:

– Varme sko til vinteren (vær så snill, la det bli litt vinter i år)

Kjære av Linnéa Myhre

– Den siste boken i triologien til Helga Flatland

– Sengetøy

– Matboks

– Paraply

– Undertøy

– Regntøy

Hva er deres julegavetanker i år? 

Ps. til venner og familie: ikke les meg feil, jeg har kjøpt julegaver til dere i år som alle andre år, og med gode tanker og smil og sjel bak hvert eneste en – jeg elsker å glede dere og spør ikke om ønskelister bare for å være høflig, jeg spør fordi jeg oppriktig LIKER å glede andre med noe de faktisk har ønsket seg. Frustrasjonen over her er mest basert på min egen materialistiske ULYKKE, jeg har kommet til et punkt i livet hvor jeg h.a.t.e.r å ha så mye, når andre der ute har så lite – vi lever på en og samme jord, for faen! Kan vi ikke spre det litt utover, jevne ut forskjellene og…. FIKSE det her?! Åårh! Jeg bor i et av verdens rikeste land, og jeg er så innmari heldig og takknemlig og glad for å ha vunnet det lotteriet, og så innmari SINT på en og samme tid. Verden er skjev, og vi klarer ikke rette den opp!  

Ps II. julegavetips som gleder og varmer og som ikke består av TING: donasjoner til organisasjoner vennnen din brenner for, eller en geit i Burma, eller hvis du vil gi NOE, som ikke går til verden, men til vennen din og vennskapet, så kanskje et gavekort på kino, et fotoalbum med bilder av felles opplevelser med den du ønsker å gi det til, gavekort hos Billettservice, massasjetime, reisegavekort, håndskrevne gavekort på feks middager, en date i parken når våren kommer, hyggelige ting man kan gjøre sammen, lag noe – skriv en oppskriftsbok for hånd, kombiner deilige matretter med koselige beskjeder og beskjeder til den du gir boka til, vær kreativ! Personlige gaver er de gavene som varmer mest, og som iallfall jeg husker lengst. 

One of the most disturbing thing about living in one of the richest countries in the world: all the things we’ve got, all of the stuff we own. Finding gifs for Christmas is a nightmare this year, my wishlist is empty, and I almost don’t wish anything for my friends and family either. Don’t get me wrong – I do love them, and I want them to be happy and to have all their dreams come true – but what’s about all these THINGS? We’ve got to many things, it’s freaking me out! We’ve got all we need, and if we need something – we buy it during the year for our own money, and when Christmas is here again we have no idea what to get for each other, ’cause we’ve already bought it all by ourselves. I was so glad to read my friend on Facebook’s status – she wrote that she’s got all she need, and she doesn’t want any gifts this Christmas. She wants her friends to donate money to the Animal Rescue instead of buying things to her, and I was thinking – THERE. That’s the future right there. We’ve completed the Christmas Gift concept, let’s do something for the world instead of filling up out homes with more stuff every year. Do something for the people and animals who need it, do something for the world and for each other instead. At least I want to. Living in Norway makes me feel SO lucky, and yet so angry. The world is so unfair, we have so much while other people other places in the world don’t have anything. Why can’t we just spread it out instead?! 

November 27th, 2014

B FOR BEAUTIFUL

I dag tikket min første eksamenskarakter inn på Studentweb, og jeg fikk B! B, dere! På hjemmeeksamen i mediehistorie som jeg avsluttet dagen før jeg rømte til Ecuador! Jeg visste ærlig talt ikke hva jeg kunne forvente å få, jeg leste oppgaven nøye, flyttet inn i pensum – både fysisk og psykisk – og skrev og skrev om helt til øynene mine nesten begynte å blø, og jeg hadde ingen spesiell følelse når jeg leverte, annet enn at denne gangen gikk det iallfall bedre enn med exfacen.
Første eksamen er vel alltid litt sånn, skolen er ny, faget er nytt, professorene er nye og en vet ikke helt hva de forventer av deg. Nå fikk jeg B, og vet sånn cirka, og jeg er storfornøyd og plutselig så hverdagslivet mitt én karakter lysere ut! M for mestringsfølelse og motivasjon!

Håper deres eksamener går som de skal, og at dere holder ut der inne! Jeg har bare én igjen før det er juleferie, og det skal bli d.e.i.l.i.g. Hva med dere?

Got my first grade today – B on media history exam! So happy with that, that was my first exam ever at uni and I didn’t really know what to expect. 

November 25th, 2014

START WANDER, GET LOST

Noen ganger lurer jeg på hva det er som er GALT med meg. Jeg vet vi ikke er trær, men alle rundt meg slår røtter, hvorfor slår jeg ikke røtter? Hvorfor er jeg så rastløs? Hvorfor er jeg så flyktig, hvorfor blir jeg aldri fornøyd der jeg er, hvorfor må jeg ut, hvorfor lengter jeg sånn UT, hva er der ute som jeg ikke kan finne her, og hvorfor drømmer jeg så stort, og så langt, og hvorfor får alle rundt meg til å slå røtter – men ikke jeg? De er jo ikke trær de heller! Og når alle menneskene jeg er glad i har blitt til denne skogen rundt meg, hvorfor trives jeg ikke i den? Hvorfor blir jeg ikke hos dem, hvorfor hopper jeg fra gren til gren og prøver å få luft under vingene i stedet for å bare være her hjemme med de nære og kjære?

Noen ganger angrer jeg på at jeg i det hele tatt dro in the first place. Jeg forbanner den rotløse stien jeg har gått opp for meg selv, snur meg rundt og gir den fingeren. Hvorfor reiste jeg verden rundt? Hvorfor påføre seg den smerte, og den evige rastløsheten og trangen til å reise og utforske som følger etter hjemkomst? Det får hverdagslivet her hjemme til å kjennes ut som lenker. Hvorfor skaffe seg et så stort perspektiv på ting at det gir deg flammer i øynene når du åpner ditt eget skap, og du såvidt klarer å se på alt du har, når så mange andre har så lite? Hvorfor tvinge seg selv til å leve et liv så rikt av minner og lærdom at hodet ikke føles stort nok før du har kommet halvveis, og hjertet føles for stort, det er for mye og for mange der inne, og du vet om alt som finnes der ute, og vil bare ut ut ut, samtidig som du ønsker deg et rede å hvile vingene dine i her hjemme, men hvordan skal du få til dét, når du alltid drømmer deg ut av det igjen. Hvorfor kan jeg ikke slå meg til ro med leilighet, jobb og et “vanlig” liv? Hva er denne følelsen av å hele tiden ville mer? Hva ER mer?

Noen ganger ligger jeg med angst og uro i kroppen før jeg skal sovne, og hodet raser gjennom tusen bilder av hvordan livet mitt skal være, burde være, og hvordan jeg drømmer om at det skal være, og ingen av bitene passer sammen, det er mer som digre, tunge kontinenter på jordas overflate, som kræsjer i hverandre, lager digre skjelv, støtes fra hverandre igjen, og jeg står med én fot på hvert kontinent, som stadig sklir lenger vekk fra hverandre, og snart må jeg velge hvilket bein jeg skal stå på, før jeg ramler i midten og blir foralltid fortapt i det dype havet midt i mellom.

Jeg ER foralltid fortapt i det dype havet midt i mellom. Hjerte og sinn søker ut, kropp og fornuft holder seg her, jeg går på autopilot, dagens høydepunkt er virkelighetsflukt med Gossip Girl og melkesjokolade, og verden er der ute, mens jeg er her. Aldri reis. Bli hjemme. For når du først har tatt et skritt ut i den vide verden, er det altfor altfor sent å snu, og selv om kroppen din er tilbake der du startet, så er hodet ditt alltid et annet sted.

Med vennlig hilsen
reisehangover

Travel hangover. Google translate for English version. 

November 6th, 2014

FRESH AIR OMG

Jeg vil anbefale ALLE sammen å mure seg inne fra en lørdag til en torsdagsmorgen, det gjør SÅ godt når en endelig trer ut av hiet sitt igjen! Herregud! Jeg følte meg som en BJØRN! På våren! Gned mørket ut av øynene, blunket med vipper med mascara på igjen (sminke ilu), joggisen jeg har vasset rundt i de siste fem dagene lå igjen hjemme på gulvet (sorry, mamma, fortsatt rotete) og det sjukeste av alt –  f.r.i.s.k. l.u.f.t. Det er den friskeste, klareste luften jeg har pustet i siden toppen av Table Mountain, lungene mine SMILTE, det er jeg sikker på!

Åja, eksamen er levert, men det skjønte dere kanskje. Hjemmeeksamen fra mandag til i dag, og jeg føler meg så uendelig fri nå. Spør meg om å skrive 10 sider om offentligheta, da! Done! Printeren hjemme var tom for blekk (typisk), men jeg var rev nok til å stå opp tidlig så jeg hadde god tid til å komme meg på kontoret og skrive ut der i stedet, og så dra til skolen og levere. Det føltes helt absurd å bevege meg ute blant folk igjen, se trærne, solen skinte, fikk en klem, en skal ikke kimse av den jobben en mor gjør på fødestua – men det her VAR som å bli født på ny. Og neste eksamen er ikke før i desember, og på lørdag reiser jeg! Endelig!

Så. Hva har skjedd hos dere etter at jeg gikk i eksil? Har bloggen oppført seg pent, hva har dere gjort, hvem har dere vært med? Fortell meg HVA SOM HELST annet enn hva den norske pressen dreiv med på 1800-tallet! 

I haven’t been out since Saturday. Haven’t weared any makeup. Haven’t been outside for any fresh air at all. I recommend everyone to do the same – ’cause the feeling when you’re finally out again? Amazing! So as you probably understand – I delivered my exam today. 10 pages about the public in the years of 1700-1800. Wow. Please, tell me anything. I’m desperate to be social and back in the 2014 again. (Although I really found the subject kinda interesting!)

October 30th, 2014

EX FUCK

I dag satt jeg i et kvarter med hodet i hånden og trommet med pennen mot papiret i lesesal C, mens jeg leste meg sveiseblind på oppgaveteksten i eksamen i EXFAC, og sekundene tikket og tiden gikk. Jeg lo litt, bannet litt (innvendig) og lurte på hvordan i all verden jeg skulle komme meg ut av gjennom det her. Jeg lette febrilsk i tankerekkene etter noe som kunne hjelpe meg, en setning, et ord, en enkel bokstav, hva-som-helst, for jeg vet at blikket mitt iallfall har streifet innom det jeg i dag skulle bevise at jeg kunne, men ingenting kom tilbake til meg når jeg virkelig trengte det, ikke et punktum en gang. Ikke et punktum! 

Jeg hadde klokka på kvart over seks i dag tidlig, bare for å lese meg opp en siste gang i noen timer før eksamen som startet klokken ni, jeg spiste frokost, kledde meg opp fint (for jeg har hørt at antrekk gjør noe med deg – kle deg smart, bli smart) og jeg leste I HELE GÅR – kun avbrutt av tissepauser og en matbit, og jeg trodde jeg hadde sånn noenlunde oversikt over de største overskriftene i pensum, og så får jeg servert to spørsmål jeg OVERHODET ikke kan svare på. HVA ER DET HER?! Det er så typisk! Jeg vurderte å trekke meg i siste liten, men jeg har hørt så mange si at “du kan mer enn du tror!”, så jeg satt til slutt pennen mot papiret, lukket øynene og lot det stå til. Det sa stopp etter bare tre sider, og hjernen kjentes ut som en vridd svamp, og jeg leverte til de hyggelige pensjonistene, og lo hysterisk hele veien hjem. Det gikk så latterlig dårlig! Dere skulle vært der! Åh, herregud.

Så nå er jeg forberedt på nye runder med Humanoria og Samfunnsvitenskapelige tenkemåter, for hvis dette ikke blir stryk, så stryker jeg a.l.d.r.i. Jeg har litt lyst til å snuble i toppen av en trapp med vilje, bare for å straffe meg selv for den halvhjerta innsatsen jeg la i å lese i høst, det er FOR SENT å skifte gir når det er to uker til eksamen, og 600 sider med pensum, Marie! Men jeg skal gå pent i trappene, og fortsette der jeg slapp. Jeg har jo bøkene, og jeg har hjernen, og viljen óg. Stoffet er kanskje tungt, men det er så interessant! Om mennesker, om selvet vårt, om hvorfor vi gjør som vi gjør, om hvordan samfunnet er og hva det er, og om kommunikasjon, mediering og påvirkning, og jeg vil jo virkelig lære det her. Jeg har lest mye de siste fjorten dagene, og kan mye mer enn for fjorten dager siden, det er bare snakk om å få kontroll på det siste. Og det skal jeg få, jeg må bare finne tilbake den skoleflinke jenta jeg en gang var – og fortsatt er, jeg hadde bare glemt hvor jeg slapp henne av sist.

Det er som med hesten, når du først har falt av er det bare å komme seg opp i salen igjen og fortsette!

Ph_priv

Exam in EXFAC today. I failed, totally. I’ve been reading for this, but I started too late and I didn’t have my priorities right at all. But now I’ll get them right, and I’ll do it all again. So it’s time to get back up on the horse, and continue riding. I am gonna do this!

October 25th, 2014

YELLOW AND BLUE

Vi var på IKEA på tirsdag for å fikse nytt bord til redet – e.n.d.e.l.i.g. Jeg glemte å ta før- og etterbilde, men før hadde vi det lille kvadratiske LACK-bordet fra IKEA til niogtredve kroner. Så når vi spiste middag her alle tre, samboeren, hennes påtvungne stamgjest (Fin Fyr) og jeg, måtte FF spise middag ved en krakk, mens vi brukte den lille flekken av et bord. Nå har vi óg LACK, bare en halv jordklode større, noe armen min kan bevise hvis dere bare scroller litt ned.

SJEKK A! Dere som følger meg på Instagram så kanskje den lille IKEA-tralla med rosa sløyfe på som vi drar rundt på hver gang vi tar bussen til Furuset, den har spart oss for mye penger i frakt, men herregud for en heisatur det blir hver gang vi skal hjem igjen. Vi tar aldri hensyn til at vi ikke har all verdens transportmuligheter når vi hamstrer med oss fra IKEA, vi har bare den stusselige tralla til en hundrelapp, allikevel røsker vi med oss alt av stumtjenere, skohyller, skrivebord, stuebord og det som større er. Vi får det jo alltid til, og kommer oss alltids hjem, men denne gangen var stuebordet altså så ENORMT stort at overarmen min ble en forlengelse av tralla og nå tør jeg ikke sitte uten jakke på restaurant med FF for folk må jo tro at han er over gjennomsnittet voldelig. (Førstemann til å dra en Brudevold-vits…)

Nå sitter jeg her. Det er LØRDAG, og jeg har planer om å lese EXFAC til jeg stuper, og repeat i morgen. Måtte bare si hei, før selvdisiplinen drar frem pisken. Noe den gjør sånn ca nå. LES, Marie. Les. Håper dere har en deilig helg, superfjes!

We went to IKEA to buy a new table for our livingroom on Tuesday. We’re always dragging our tiny blue trolley to the furniture store by bus to save some money on transport,  ’cause the bus is for free and the trolley cost us only a hundred NOK, but we never think about our limited transport when we’re shopping in there. We’re always buying like we have a whole truck to fill, all kind of furnitures and stuff, and it always works out, it does, but this time my arm had to pay for it, as you can see. Blue and yellow! So now I don’t dear to sit bare shouldered when I’m eating out with my BF, ’cause people would think he’s an abuser haha. Well. I’ve to leave you guys, back to the books and preparing for exam…. Enjoy you weekend!

October 1st, 2014

CRYSTAL AIR

Ph_Private

Jeg stikker til fjells! TTYN!

Going up to the cabin in the mountains! TTYYN!