SE! Jeg har fått postkort fra India! Åh, så glad jeg ble. Dere vet å lyse opp dagene mine, superstjerner. Tusen takk, Eirin! Og tusen takk for all responsen på forrige innlegg, jeg leser absolutt alt dere skriver og dere er så himla fine. Noen ganger får jeg bare lyst til å gi sølveplet mitt en real klem, det nærmeste jeg kommer dere. Til tastaturet skiller oss ad!

Hva har dere gjort i helgen? Jeg var ute i Moss og tok noen øl med en jeg jobbet med i Forsvaret på fredag, og i går tok jeg vinkartongen under armen og gikk ned til broren min igjen. I morgen skal jeg gjøre det godt igjen for kroppen min, jeg tar den med til legen. På tide å finne ut hva verden har satt av spor i meg! Og så har jeg fått vite når mitt neste oppdrag som ambassadør for Expedia skal skje, i morgen får jeg vite HVA også. Det gleder jeg meg til – vi får snart besøk, dere! Og det er jeg som skal vise h*n landet vårt!

Skrives plutselig!

Look! I received a postcard from India the other day! That made me smile. You know how to brighten up my day, superstars! Thank you, Eirin! And thanks for all the response to my last post, I read everything you write and you are so good, all of you. Sometimes I just want to give my MacBook a real big hug, that’s the closest I get you. Untill the keyboard tear us part!

What have you been up to this weekend? I went out in Moss and had some beers with someone from the Military on Friday, and yesterday I took my box of wine and went down to my brother again. Tomorrow I’ll make it up to my body, I’ll take it to the doctor. It’s time to find out what the world has done to me! I’ve also found out when my next mission as an ambassador for Expedia is to happen, and tomorrow I will know WHAT that is. I’m looking forward to it – we will soon get a visitor, supers! And I am going to show him/her our country!

See you!

“Hvor løp du i dag, da?” spurte mamma mens hun stod ved strykebrettet. Jeg stoppet opp. Et så ubetydelig spørsmål skulle bety alt for hvordan jeg følte meg resten av kvelden. Svaret mitt, på hvor jeg løp, er fullstendig verdiløst. Hun spurte allikevel, som om det var verdens mest interessante informasjon å få, det gjorde noe med meg. Jeg ble helt varm innvendig. Å ha noen som ser meg, hører meg og vil vite hva som rører seg, hvordan det går. Det er avgjørende. Nå må dere ikke tro at jeg aldri i livet har fått oppmerksomhet i heimen før, for det har jeg siden den dagen jeg tok mitt første åndredrag, men jeg har liksom ikke tenkt noe særlig over det. Før nå.

Vår historie blir skrevet i jeg-form. Jeg skriver blogg. Mitt liv, mine bilder, min kropp, mitt utseende, mine ting. Se på MEG, hvor vellykket jeg er, hvor pen jeg er, hvilken stil jeg har, jeg er en gave til Internettet. Flertallet av oss har et enormt behov for å eksponere oss selv, bli sett, få kommentarer, få likes og følgere. Twitrere kjøper store antall følgere fra utlandet for å fremstå populære. Kjendiser på vei ut av rampelyset skriver bøker for å lufte traumatiske historier fra da de var yngre, “for å hjelpe andre” sier de, for å bli sett? Spør jeg. Og media nører opp under. Guider til hvordan DU får bikinikroppen, hvordan DU får drømmehjemmet, DU, DEG og DITT. Alltid.

Mange bloggere stiller spørsmål i slutten av et innlegg. Tror dere det er fordi de faktisk er genuint interessert i å høre om hva vi, en fremmed gjeng på 10 000, har gjort i helgen? Eller er det bare et forsøk på å samle så mange kommentarer som mulig så oppmerksomhetssyken deres blir lindret?

Vi lar vær å svare på det andre sier for å unngå å oppmuntre dem til å fortelle oss mer. Vi driter i det, hva andre har behov for å snakke om. Med mindre det er sladder, noe HELT spektakulært eller noe som dreier seg om oss selv, da. Det er alltid gøy. Jeg har reist verden rundt i et halvt år, bare min egen mor har bedt om å få se bildene mine. Og jeg har vokst opp i jeg-reformen, så jeg tar de ikke frem på eget initiativ heller. “Ingen bryr seg”, tenker jeg. For bildene mine er ikke av dem.

Det kan hende det bare er i mitt eget hode, men jeg føler at alle vinduene våre har blitt til speil. Vi ser ikke ut lenger, vi ser kun oss selv. Vi samles daglig på de tusen blogger og sosiale medier, men kun for å gnåle om oss selv. Eller for å hente inspirasjon og motivasjon til å dra hver for oss å trene oss like vellykket som de på skjermen vår, sånn at vi kan havne på andres skjermer og få den samme oppmerksomheten i fremtiden. Jeg kunne ønske vi var litt mer interessert enn det! At historien baserer seg på noe annet enn “JEG”, at vi bryr oss litt mer – ikke bare om minioritetsgrupper og de som skiller seg ut i samfunnet, men om enkeltpersoner. En lillebror, en tante, venninna di – spør hvordan hun har det, ikke vent til det skjer noe drastisk i livet hennes med å vise at du er der. For vi er her alle sammen, hele tiden, vi legger bare ikke merke til det lenger. For vi ser ikke hverandre.

Og nå spør jeg, fordi jeg er intressert – har du følt deg sett og hørt i dag?

ph_priv, Stratos, Oslo

Hallo fra Bergen! At jeg i det hele tatt får gitt fra meg et lite livstegn er et mirakel. Det snødde jo isbjørner og blåste kniver fra alle kanter da jeg kom! Og jeg kom som gårsdagens Marie – i olajakke og to forskjellige Converse, det eneste jeg manglet var den der ølen. Veldig lite forberedt på vinter, fordi ‘mai du skjønne milde’ – men så åpenbart ikke, da…. Jeg måtte kjempe meg gjennom stormen for å komme frem til mitt siste hvilested. Det tok én frokost og to episoder med Dr Phil før jeg fikk varmen tilbake!

Apropos varme – bildene gir meg sydenfølelse. Gårsdagens event på Stratos i Oslo var veldig hyggelig! Jeg fant Hvaskjerakine-Kine og Fashionforall-Andrea, hun med en million følgere på Instagram (nei, det er ikke et utrykk for å understreke at hun har veldig mange følgere – hun HAR faktisk en million følgere på instagram), og øl. Var blid! Holdt meg til de tre hele kvelden. Hilste på søteste June også, og tok snikbilder av kjendisadvokat John Christian Elden i baren. Ikke vet jeg. Jeg er som nevnt ikke helt komfortabel i arrangementer av dét kaliberet, og vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg. Snikbilder av halvkjendiser er kanskje ikke innafor?

Jeg er iallfall glad jeg er innendørs! Vi hadde planer om å bestige både ett og to fjell mens jeg er her i Bergen, men ettersom jeg ikke har pakket for polferd tror jeg vi må nøye oss med å bestige vinkartonger i stedet. Det går fint, jeg klarer det óg, jeg. Vi skrives senere, superhelter – håper dere har en fin fredag!

Day Zero-entusiaster, her er enda en liten ting dere kan bryne dere på! Skyr/Q-meieriene har en kampanje gående til støtte for Dale Oen Experience, minneforeningen for svømmeren Alexander Dale Oen som så altfor tidlig forlot oss i fjor. For å støtte kampanjen trenger dere bare å gå inn på skyrvarden.no og registrere et lite, personlig hverdagsmål – f.eks. ta trappen i stedet for heisen, spise mindre sukker, smile oftere, sånne små fine. Alle som registrerer et mål får sin egen stein på varden, med navn og hverdagsmålet sitt risset inn. I tillegg får Dale Oen Experience 30 kroner av Q-meieriene for hver stein/hvert mål som blir satt! Hvor flott?! Dere gir penger til en god sak, selv uten å gi penger!

Målet med kampanjen er at flest mulig nordmenn skal sette seg et lite mål i hverdagen om små forbedringer i eget liv, samtidig som de støtter en god sak. Deltakelsen er gratis, og tar bare ett minutt: SKYRVARDEN.NO.

Jeg ble spurt om å sette meg et lite hverdagsmål selv, og om å spre ordet videre til dere, så det gjør jeg nå! Målet mitt er å gi ett kompliment til noen hver eneste dag. Hva er deres? Husk å registrere det på SKYRVARDEN.NO, ikke bare i kommentarfeltet mitt….

Just asking my Norwegian followers to support a good cause by register a everyday-goal at skyvarden.no, and by doing that they automatically give 30 NOK to Dale Oen Experience, the memory of our Norwegian swimmer Alexander Dale Oen that passed away last year. My goal is to give a compliment to someone everyday. 

ORIGINAL 07.06.12 source; Romila Barryman
«She’ll confess things to you. Like how she write things out with a voice in her head that sports a British accent. It’s still her, you see, but a part of her that only she knows she has.
She’ll tell you about the time she wanted to jump off that bridge with a bungee cord and she’ll get so tongue twisted she’ll turn away wide-eyed and fiercely blushing after having said ‘jumbee cord’ instead.
She gets tongue twisted a lot; too many things run through her head at once.
Not in a cluttered pile,
but like blood rushing through veins too quickly after a heart attack.»

NORSK BLOGG 05.04.13
«Hun vil tilstå ting for deg. Som hvordan hun skriver ting i hodet med noe som ligner på en britisk aksent. Det er fortsatt henne, men en del av henne som bare hun vet hun har.
Hun vil fortelle deg om den gangen hun ønsket å hoppe i strikk fra en bro hun passerte for to somre siden, og andre historier som gjør at tungen tvinnes,
og hun kommer til å snu seg storøyd og intesnt rødmende fordi hun uttalte et eller annet ord feil.
Tungen hennes tvinnes ofte; altfor mange ting raser gjennom hodet hennes på en gang.
Ikke i en rotete og overfylt haug,
men lik blod som styrter alt for raskt gjennom årene etter et hjerteattakk.»

Jeg ble gjort oppmerksom på at en av bloggene jeg anbefalte her om dagen ikke skriver tekstene sine selv, noe som gjorde meg forferdelig skuffet… Jeg har fått link etter link, originaler satt opp mot hennes tro kopi, og det er ingen tvil. Jeg som var så glad for å endelig ha funnet en skribent som skrev seg inn under huden min! Og hun tok i mot all ros som om den var fortjent, med tusen takk. Jeg bare: “hun skriver tekster jeg ikke forstår hvor hun tar fra (…)”
Nå vet jeg hvor hun tar de fra.
Og det er ikke greit.

Det er så mange som jobber så hardt der ute, dere. Om noen hadde tatt mine tekster, oversatt dem til engelsk for så å ta æren selv, hadde jeg revet av meg fingerne i ren frustrasjon. Om dere skal bygge blogg på andres verk, så gi i det minste en liten link til sjelen bak kunststykket – ikke bukke, nikke, neie som om det var ditt eget.

Edit: Mange av tekstene forsvant sporløst, etter at jeg twitret henne om at jeg hadde sett de engelske originalene, men jeg velger å la dette innlegget stå allikevel. Bare for å minne dere på at… Det er ukult å ta æren for andres skriftlige resultat av brennende lidenskap. Skriv selv, eller drit i det. 

Det hjalp ikke akkurat på reisedesperasjonen min at jeg i går fikk en splitter ny ryggsekk. Det var hjerteskjærende å forlate min godt brukte bestevenn gjennom nesten syv måneder på reklamasjonsdisken hos G Max i går, men den var rett og slett utslitt. Ødelagt av verden, som så mange andre av oss. Så jeg fikk velge meg ut en erstatter, som plaster på såret, og det ble denne – 75 liter med reiselyst som matcher øynene mine, óg det bak: dyp blå og fantastisk reiseklar! Jeg gleder meg til å erobre resten av verden med deg i ryggen, baby.

I dag har jeg gått igjen i gangene på Rygge militære flystasjon. Jeg følte meg som et spøkelse, det var helt sprøtt å være tilbake – men åh så deilig! Det var så koselig å se igjen gamle sjefer, gamle kolleger, gamle kontor. Til og med GIL* tok meg i hånda og ønsket meg velkommen hjem. Å bli husket av han gjorde meg mer starstruck enn man blir av å se alle stjernene som pryder skuldrene til en slik general. Tiden min som soldat i hans rekker kan ikke engang kan måles i stjerner. Jeg savner det, til beinet.

*Generalinspektøren i Luftforsvaret, Luftforsvarets øverste sjef (under forsvarssjefen)

I got myself a new backpack yesterday, that did NOT help on the intense wanderlust of mine. It was heartbreaking to leave my faithful friend through seven months on the  complaint desk at the sport shop yesterday, but it was simply worn out. Destroyed by the world, as so many others. So I got to pick a new one – a 75 L of wanderlust that matches my eyes; deep blue and ready to travel! Can’t wait to conquer the rest of the world with you right behind, baby.

Today I’ve been visiting Rygge Air force Base, where I was working before I left Norway to travel the world. I felt like a ghost – it was totally weird being back, but oh so lovley! It was so nice to see my former boss, my former co-workers and my old office. Even GIL, the highest leader of the Royal Norwegian Air Force, shaked my hand and welcomed me home. To be remembered by him made me more starstrucked than I usually am when I see all the stars on the soulders of a high General as him. My time as a soldier in his rows can’t even be measured in stars. I miss it so bad, to the bone.

God morgen! Nå er jeg på vei til flyplassen igjen, verden kaller! Neida, skal bare til Stavanger. Men i går kveld hadde jeg faktisk en intens trang til å reise igjen, jeg er jo ikke vant til å være ett sted lenger enn en uke! Det var helt forferdelig, en slags brennende lengsel langt inn i sjela som nesten gjorde fysisk vondt, den skrek at jeg måtte videre – æh vanskelig å forklare, heldigvis sov jeg det fra meg. Jeg MÅ få meg en jobb som binder meg til landet snart, før jeg gjør noe drastisk spontant…. Vi skrives senere, det er mandag – ukens spebarn, gjør det beste ut av det! Hejhej!

Good morning! I’m on my way to the Airport again, the world is calling! Just kidding, I’m only going to Stavanger. But last night I actually had this strong desire to travel again, I’m not used to being stuck in one place for more than a week! It was horrible, it was like a burning longing deep in my soul that almost hurt physically , it screamed that I had to continue on – ah, hard to explain, luckily I slept it off me. I HAVE to get a job that will keep me in Norway for a while, before I do something spontaneously stupid… See you later, it’s Monday – the weeks newborn, make the best of it! Love