Brač

Etter fire dager i Split var det godt å komme seg litt ut av byen. Altså, man kan jo bade og nyte solen der også, men det er noe med det å utforske litt mer når du først er et sted.

Før jeg dro hørte jeg mye om Hvar, en øy som ligger to timer med ferje utenfor Split. Jeg snakket med Alberta, utleieren min, og hun anbefalte meg heller Brač. Den ligger nærmere, det er litt færre folk der og flest lokale. Solgt!

Turen over tok femti minutter, og kostet 33 kuna (cirka førti norske) – du kan kjøpe billett gjennom nettsidene til Jadrolinija, ferjeselskapet. Det står at du må skrive ut billetten, men det fungerte fint å vise den på mobilen også.

Supetar, ankomsthavnen på Brač. Det første vi gjorde da vi gikk i land var å leie scooter for å kjøre selv til Bol og stranden Zlatni Rat, på andre siden av øya. Du kan ta gruppetaxi også, de venter på havna, men det koster 50 kuna per pers – per vei, og scooter kostet rundt 200 kuna for en hel dag + at du får større frihet. Kjøreturen tok cirka tre kvarter, gjennom et vakkert, svingete landskap og utallige bakker både opp og ned. Åh hey, hvor det gikk i oppoverbakkene med to på én scooter… Fint tempo for å selfies, da.

Vi kom frem til slutt! Zlatni Rat er kjent for å endre fasong etter vind- og strømretning. Stranden er formet som en pil, som én dag kan peke nord – en annen sør (elsker hvor opplyst Wikipedia får meg til å fremstå). Vi hadde ikke ordentlig sol før en stund utpå dagen, men det gjorde ingenting. Stedet bestod av trær med boder under, hvor du kunne kjøpe mat, smoothies og pannekaker, strendene hadde solsenger du kunne leie, og atmosfæren der var mye mer avslappende enn i Split. Ikke at Split er så himla masete, men allikevel. Det var noe annet.

Vi ble værende helt til solen begynte å blekne, før vi kjørte mot Supetar igjen. Pila på scooterens bensinmåler falt som en stein overraskende fort, og med alle motbakkene foran oss begynte jeg å se for meg to idioter av noen turister og en scooter stående langs veien, tomme for drivstoff og langt fra nærmeste bensinstasjon. Det hadde vært så typisk. Vi putret i uvisshet videre selv om pila var på rød – lenge, og jeg begynte ikke å slappe av før vi hadde kommet oss opp siste bakke. Derfra kunne vi bare ha trillet ned til byen igjen, men tanken holdt faktisk helt frem! Tips til deg som vurderer samme tur; fyll bensin i Bol også, sånn i tilfelle. Ingen vil være de turistene.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *