Eat with

Hun jeg bor hos banket forsiktig på døra mi akkurat da jeg hadde lagt fra meg telefonen i går kveld, og da jeg åpnet stod hun så fint pyntet og lurte på om jeg ville bli med på den der middagen. Jeg nølte litt, unnskyldte utseendet mitt med at jeg var trøtt, før jeg aksepterte tilbudet – jeg blir med, men bare for en liten stund.

Jeg kastet på meg litt sminke, og gikk ut til de andre. Det var tre amerikanere som satt der, og jeg stusset litt på hvorfor jeg ikke hadde hørt dem fra rommet, amerikanere skal jo være masete? Jeg hilste og satt meg ned og fordommene mine mot utadvendte amerikanerne døde med den stillheten som fulgte. Herregud, de er jo like introverte som meg, tenkte jeg og visste ikke helt hvor jeg skulle se. Stillhet stresser meg når det ikke er jeg selv som produserer den, ironisk nok.

Det var ikke Airbnb experience jeg fikk være med på, som jeg trodde, det var Eat with – et konsept jeg aldri hadde hørt om før. Det går ut på å få en autentisk kulinarisk opplevelse hos de lokale, mot betaling så klart. Så genialt! Jeg skal definitivt prøve det selv en gang.

Vi fikk servert suppe før middagen, det er vanlig i Kroatia, fortalte Alberta – hun jeg leier hos. Og en hjemmelaget likør, litt som den bestefar lager – bare mye sterkere i smaken. Den var god, men jeg klarte ikke å svelge den unna uten å skjære grimaser. Hun serverte vin, og vi ble sittende og småprate mens hun stelte i stand neste rett. Jo flere glass, jo lettere fløt samtalen og det var så hyggelig! Jeg, amerikanerne og kroateren.

De spurte meg hvordan nordmenn ser på amerikanere litt utover kvelden, «Do you really wanna know?» smilte jeg før jeg svarte på vegne av oss alle; la ut om amerikanere som tror Norge er hovedstaden i Sverige, om de som tror vi har isbjørn i gatene, og hvor pratsomme og ekstroverte vi ser på dem som. Og de stereotypiske frasene som «Oh my goood, that’s amaaazing!». Jeg la til at de tre endret synet mitt på amerikanere til det bedre, de var så… normale? Haha. Og så morsomme og hyggelige, og vi fant den berømte tonen, alle fire.

Jeg «blir en liten stund» ble til seks timer. Vi satt og hygget oss fra syv til ett, Alberta sa at jeg var sjefen, at jeg kunne bestemme når kvelden skulle ta slutt, jeg som hadde vært våken siden klokka fire om natten, hun trodde (og håpet?) kanskje at jeg ville kaste håndkleet ganske kjapt. En vanlig Eat with-kveld varer sånn i tre timer. Lite visste hun om at jeg har lakenskrekk og når jeg først har fått i meg et par glass vin, kan jeg bli sittende til daggry.

Kvelder som i går er det som gjør at jeg elsker å reise alene.

2 kommentarer

  1. Det der høres ut som en perfekt kveld, og så hyggelig!

    1. supermarie

      Det var det! <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *