Som natt og dag

Hej! Jeg har det bra, altså, sånn på ordentlig, i tilfelle du skulle lure på det motsatte etter gårsdagens innlegg. Jeg skrev det i forrige uke en gang, når jeg ikke klarte å forstå om det var verden som var kjip, eller om det bare var meg – med et kjipt syn på verden.

Det er som regel det sistnevnte, og det er så rart? At jeg faller i det samme, destruktive tankemønsteret måned etter måned, alltid uka før p-pillebrettet tar slutt. Jeg vet det jo, at jeg blir en helt annen person de dagene, en person jeg ikke liker, en som overtenker, dramatiserer og klapper sammen innvendig, men når uka kommer klarer jeg aldri å huske det. At det er en sånn uke. At tankene som herjer ikke nødvendigvis er reelle. Det er som om hjernen stenger ute all fornuft, blir tåkelagt og jeg finner ikke veien ut av det, så jeg tumler bare rundt og rundt i kjipe tanker, som i en vaskemaskin som ikke klarer å få det rent.

Og så legger jeg meg én dag, og våkner den neste med et helt nytt tankemønster. Får ikke tak i de der følelsene jeg slet med rundt ensomhet, ubalanserte relasjoner, følelsen av å være utslitt, underernært, ikke god nok. Får ikke tak i dem i det hele tatt, skjønner knapt hvor de kom fra for bare et titalls timer siden. De er forduftet, som om noen trykket på svenskeknappen og jeg ble startet opp på nytt.

Jeg går ut i verden som et nytt menneske, blir glad av å ha på meg favorittskoa som bestefar limte sammen ved kjøkkenbenken, sjarmert av yngre menn som slipper meg av bussen før de går selv, i ekte ‘damene først’-stil. Lykkelig når ei venninne serverer vafler uten å vite at jeg hadde absurd lyst på det akkurat den dagen. Rolig til sinns når jeg ser at Hawaii-blomsten som blomstret bare dager etter at pappa døde, nå har fått tre knopper og er i ferd med å blomstre igjen. Tre nye Hawaii-roser, og jeg klarer ikke la være å tenke at de tre symboliserer mamma, meg og broren min, og at de er fra pappa, de óg, én til hver av oss.

Sånne små ting jeg ikke har en sjanse i havet til å oppdage på de dagene verden er kjip, eller jeg har et kjipt syn på verden, alt ettersom. Jeg elsker de dagene hvor jeg legger merke til så mye, setter pris på det meste og er takknemlig for alt. De dagene er det heldigvis flest av – selv om det er sommer.

Si at jeg ikke er alene om å bli fanget i en kjip sentrifuge noen dager hver måned, a?

5 kommentarer

  1. Ååh, kjenner meg sånn igjen! Har du vurdert å gjøre noe så enkelt som å skifte prevensjon? Bytta til stav for to år siden og har blitt et helt nytt menneske!

    1. supermarie

      Nja har tenkt på det, men jeg er faktisk bedre til sinns nå enn da jeg gikk på de pillene jeg brukte før – så dette er liksom «ingenting», haha. Mulig jeg vurderer stav senere igjen!

  2. Du er absolutt ikke alene! Får det ikke hver mnd, men med gjevne mellomrom. Blir like slått ut hver gang og tror jeg har ramla ned i ett mørkt hull kalt depresjon. Like overrasket blir jeg i de periodene hvor jeg er skikkelig oppblåst, har munchies og spiser hele tiden. Så går det over og jeg glemmer det igjen til neste gang.

  3. Prøv å les om PMDD (premenstrual dysphoric disorder). Jeg tror jeg har det. Føler meg ordentlig deprimert og av og til suicidal i PMS-uka. Falt noen brikker på plass når jeg skjønte at det var et syndrom.

    1. supermarie

      Oi, hørtes ikke noe særlig ut! Jeg har det ikke SÅ tungt, så tror ikke jeg har det samme. Men skal lese om det – takk <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *