Ett år

Det går bra, tenkte jeg da vi to gikk oppover bakken i Trondalen på begynnelsen av nittitallet, og jeg var liten og så at du dro på beinet ditt. Du smilte jo?

Det går bra, tenkte jeg da du og mamma satt dere ned og fortalte oss om diagnosen i nittiseks. Du var jo ikke syk, du, selv om du haltet litt. Og du sang fortsatt nattasanger for oss hver kveld.

Det går bra, tenkte jeg da krykkene smalt i gulvet for første gang. Du gikk jo fortsatt på egne bein, krykkene var bare en støtte i ny og ne. Og vi kunne fortsatt spille fotball i hagen, du og jeg.

Det går bra, tenkte jeg da jeg kom hjem og fant deg på gulvet for første gang. Du kom deg jo alltid opp igjen, vi fikk deg alltid opp igjen. Og du hjalp meg fortsatt med leksene.

Det går bra, tenkte jeg da du ga fra deg krykkene og fikk en rullator i stedet. Den var jo stødigere enn krykkene, og nå kunne du bære med deg ting også, i kurven. Og vi kunne fortsatt sitte og tegne sammen ved kjøkkenbordet, du og jeg.

Det går bra, tenkte jeg, da vi fikk stolheis opp til andre etasje. Nå slapp du jo å falle mer i trappa. Og vi spilte fortsatt brettspill sammen hver fredag, alle fire.

Det går bra, tenkte jeg da rullatoren ble til en rullestol. Du satt jo så trygt i den, du slapp å miste balansen mer. Og jeg kunne fortsatt sitte på fanget ditt. Kanskje litt mer enn før, til og med, for nå satt du mye oftere.

Det går bra, tenkte jeg da rullestolen ble elektrisk. Nå kunne du jo stå igjen, ved hjelp av den, og hvis jeg noen gang gifter meg skal jeg styre stolen din i stående posisjon ved siden av meg nedover kirkegulvet, tenkte jeg og smilte når jeg så det for meg. MS kan ta fra deg evnen til å gå, men den kan ikke ta fra meg deg.

Trodde jeg.

Det går bra, tenkte jeg da du ikke lenger kunne spise selv. Jeg kunne jo hjelpe deg de gangene mamma ikke var hjemme, og så ble det en hyggelig far-datter-stund med deg og meg på kjøkkenet mens vi tullet og lo mellom munnfullene.

Det går bra, tenkte jeg da du ikke lenger kunne svelge mat på vanlig måte. Du fikk jo fortsatt den næringen du trengte, og nå slapp du å sette i halsen mer. Du var fremdeles familiens kloke overhode. Du var fremdeles vår trygge havn der hjemme.

Det kunne kanskje gått bedre, tenkte jeg da ordene dine forsvant. Men du lo jo fortsatt så hjertelig, så ofte. Og du klarte å uttrykke noe.

Det går bra, tenkte jeg da du måtte gi opp rullestolen og legge deg ned for godt. Du kunne jo fortsatt følge med på livene våre fra avstand, du kunne fortsatt høre oss. Smilet ditt og latteren fortalte oss dét.

Dette går kanskje ikke så bra, tenkte jeg da ambulansearbeiderne hentet deg ut fra huset vårt på julaften og du aldri mer fikk komme hjem igjen.

Det går kanskje bra allikevel? tenkte jeg da jeg kom på besøk første gang. Nå var det jo så mange som passet på deg, døgnet rundt, og du lyttet fremdeles da jeg la alt jeg hadde på hjertet mitt i fanget ditt.

Det går ikke bra, men han smiler jo fortsatt, tenkte jeg da jeg satt ved sykesengen din en ukes tid før den skulle bli noen andres.

Det gikk ikke bra.

Men smilet ditt nektet du å gi fra deg.

24. juni og mitt første år uten. Jeg savner deg, pappa.

26 kommentarer

  1. Sender deg en god klem ❤

    1. <3 <3

  2. ❤️

    1. <3

  3. ❤️❤️❤️

    1. <3

  4. Fineste jeg har lest❤️❤️

    1. <3 takk, Louise!

  5. Du skriver så godt at det kjennes nesten ut som at mitt eget hjerte brister litt.
    Stor klem til deg <3

    1. Tusen takk, Sandra <3 !!

  6. ❤️

    1. <3

  7. Herregud, dette var fint. På en vond måte. Hvis du skjønner hva jeg mener? <3
    Jeg syntes det første året var verst. Man må liksom gjennom den første bursdagen sin uten ham, den første bursdagens hans uten ham, den første julen uten ham osv. Det var ikke direkte gøy året etter heller, men _litt_ lettere.
    Kjærlighet til deg <3

    1. Tusen takk, Linn <3 Det var meningen det skulle være fintvondt, hehe. Ja, det er nettopp det. Helt sprøtt at det har gått ett år allerede! Kjærleik <3

  8. ❤️

    1. <3

    1. <3

  9. Så fint skrevet♥️♥️

    1. Takk! <3

  10. Det er så vondt, jeg syns så synd på deg! Det der er ikke lett, og dette innlegget traff meg MIDT i brystbeinet, akkurat nå. Jeg har selv sittet sånn. Det går bra, selv om du aldri kan jobbe igjen, det går bra selv om du fikk kreft. Det går bra selv om du fikk stomi, det går bra selv om du må gå på utallige medisiner, det går bra selv om du fikk piccline på armen. Det går bra, selv om du fikk dren på nyra…….. nå tror jeg ikke lenger det går bra, og hver gang mamma ringer synker hjertet mitt og jeg gruer meg til å ta den…. hva er beskjeden?

    1. Du <3 Stor klem til deg! Telefonskrekk har fått en helt ny betydning etter det siste året med pappa også – ventetiden (på hva?!) er helt jævlig. Jeg føler sånn med deg <3

  11. ❤️

    1. <3

  12. <33

    1. <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *