Bursdagen

Skrevet i november 2018

«Du kan skrive et brev til han», sa hun, og jeg lovet henne å prøve, men da jeg noen uker senere satt der med penn og papir fant jeg ikke et eneste ord. Hodet mitt som alltid er fullt av dem, jeg har alltid noe på hjertet òg, men det å skrive var plutselig blitt en uoverkommelig oppgave, og jeg ble bare lei, provosert og deretter sint. Sintere, på grensen til forbanna.

Hvorfor i helvete skal du få meg til å skrive et brev til han, han får vel for faen aldri lest det uansett, hva er poenget?! Hva er POENGET med det??? Det er det mest meningsløse forslaget jeg noen gang har hørt, det blir som å kaste ord ut i ingenting og late som om noen er der til å ta dem i mot, men han er ikke der – han er borte, og det brevet kan du bare drite i, jeg skriver ikke!

Jeg har ingenting å skrive.

Skrevet 16. mai 2019

Jeg ga aldri oppgaven en ny sjanse. Det fremstår like meningsløst i dag, for å være ærlig, selv om jeg lytter når andre som har opplevd sorg sier at det har noe for seg. Jeg er bare ikke der, ikke enda. Jeg har mer enn nok med å forstå at jeg på denne dagen for ett år siden kunne gi pappa en bursdagsklem og vise han det hjemmelagde broderiet med det ene ordet som oppsummerte det hele. Jeg har mer enn nok med å ta innover meg at jeg fikk det samme broderiet tilbake bare en drøy måned senere, og at det nå henger på en vegg det ikke var ment for. Jeg har mer enn nok med å ikke stange hodet i den samme veggen og bli gal av hva den representerer.

Jeg har mer enn nok med å komme meg gjennom bursdagen hans – uten han.

Men hvis jeg skulle ha skrevet noen ord til deg allikevel, pappa, ville jeg ha skrevet at du fremdeles har en like stor plass i livet mitt som du hadde da du fremdeles hadde ditt. Bare så du vet det. Kanskje litt større, til og med, for når kjærlighet endrer form og blir til sorg og savn krever det litt mer av meg.

Det gjør ingenting, jeg har mer enn nok av plass.

Jeg ville ha skrevet at livet på sitt absurde vis tar meg med videre, men ikke et eneste sted uten å kjenne ekkoet etter den du var. Latteren din, tryggheten du ga meg og alt det lure du sa, det blir med meg uansett hvor jeg skal.

Jeg ville ha forsikret deg om at du ikke blir glemt selv om tiden så nådeløst går, og om at jeg husker deg som deg – og ikke som sykdommen jeg såvidt enset at du hadde fordi du tok den så bra, så lenge du bare kunne.

Og så ville jeg ha avsluttet med

«Gratulerer med dagen, verdens beste pappa! Love you!»

Og kanskje lagt til et utropstegn eller to i broderiet ditt;

faen!!

10 kommentarer

  1. Sender klemmer <33

    1. supermarie

      <3

  2. Har du sett After life på Netflix? Mørkt og morsomt. Tror du ville likt det <3

    1. supermarie

      Jaa, så den for litt siden – fantastisk serie! <3

  3. <3

    1. supermarie

      <3

  4. Klem herfra også..

    1. supermarie

      <3

  5. ❤️

    1. supermarie

      <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *