Balansegang

Okei, bloggen. Jeg skal prøve. Jeg skal prøve å forklare hvorfor forholdet vårt har blitt så anstrengt i det siste.

Ja, vennligst. Det var en gang et tastatur, og du pleide å legge hjertet ditt på det.

Jada, jeg vet det. Det var tider, meeen det er litt enklere for en tjueénåring med forbigående kjærlighetssorg å kaste rundt seg med bokstaver, enn det er for en tjueåtte år gammel pappajente som har mistet faren sin og må leve med den sorgen for resten av sitt liv. Det er under ett år siden, fremdeles, gi meg litt slakk!

SLAKK. Med store bokstaver. Sånn. Hvordan går det med deg i dag?

Det er jo det som er problemet! Jeg VIL fortelle hvordan det går med meg i dag, men jeg vil ikke.

Du vil og du vil ikke…?

Nei! Jeg finner ikke helt ut av det her, hvordan jeg skal sjonglere ønsket mitt om åpenhet med behovet mitt for å lære meg sorgen på egenhånd, uten tusenvis av øyne rettet min vei. Det er vanskelig.

Jeg ser den, men du husker at du skrev noe i dag tidlig..? Legg ut det? 

Nei, jeg kan ikke legge ut det. Og det er ikke skrivingen det står på – jeg er nødt til å skrive for å få det ut av systemet, for å riste av meg tanker og følelser, jeg må skrive for å ikke glemme hvordan mørket kjennes ut når jeg står midt oppi det. Det er jo ikke bokstavene det står på.

Hva er det da?

Det er tanken på å vrenge sjela mi på internett i dag, for så å gå ut i verden igjen i morgen og måtte forholde meg til kjente og ukjente som leser, eller ikke leser, det jeg skriver. Det vil si MEG, de får jo lese helt inn til innvollene mine! Og jeg aner ikke hvem som leser, hvorfor kommer ikke du med samme innsikt som Snapchat og Instagram, egentlig? Skaff deg en sånn «navn navnesen har lest bloggen din»-oversikt du også, ikke bare det føkkings tallet! Hvem ER alle?

Sorry.

Det går bra.

Men går det bra?

NÅ går det bra. Men i dag tidlig stod sorgen over meg som et monster så fort jeg slo opp øynene, jeg rakk ikke å tenke dagens første tanke engang. Jeg skal legge ut det innlegget en dag, jeg lover.

Jammen der har vi jo løsningen! Skriv når du føler, publiser når du ikke gjør det. Hæ?

Ja, det har jeg alltid gjort. Men det er mai, og så kommer juni, og så kommer juli. Skal bloggen stå tom frem til høsten, da? Jeg hater at det snart er sommer, jeg hater det.

Så skriv det, da. 

Jeg hater at det snart er sommer.

21 kommentarer

  1. Jeg er jo ikke alle, men jeg er én. Og jeg leser fordi du skriver innmari bra.

    1. supermarie

      Åh, du <3 Tusen takk!

  2. Jeg er heller ikke alle. Men jeg har fulgt deg siden du dro inn i Forsvaret. Tekstene dine om sorg treffer meg mitt i hjertet. Du er flink!

    1. Da vil jeg bare rette på en skrivefeil: mitt = midt

    2. supermarie

      Kine <3 Tusen takk! Og så kult at du har hengt på så lenge!

  3. Jeg er også fast leser, har fulgt deg siden 2013 elns? Du har vært min favorittblogger siden den gang! Rett og slett fordi du skriver så utrolig bra, tekstene dine treffer meg.

    1. supermarie

      Mari <3 TUSEN TAKK

  4. På en (helt) annen måte så hater jeg også at det snart er sommer. Selv om det også er min favorittårstid. Klem!

    1. supermarie

      <3 stor klem!

  5. Jeg er her for du setter ord på alt jeg ikke klarer. For meg er det en trøst å ha deg her, for jeg kan vrenge sjela mi til deg også om jeg vil.
    Også må du huske at du har en stående invitasjon til privatsjåfør i den militær grønne X’en min

    1. supermarie

      Tusen takk, fine Sess <3 Det kan du og den bilen din ser ut som en DRØM, jeg hadde elsket å bli kjørt rundt i den, haha!

  6. Jeg er den av leserne du plutselig har hatt fra Colombia, Chile eller ett annet land der i området. Jeg er egentlig ingen bloggleser, men har fulgt deg lenge. Verdensreisen fikk meg hekta. Noen ganger er jeg innom daglig og andre ganger går det måneder imellom. Men jeg kommer alltid tilbake. For du er annerledes. Jeg liker at du ikke lever av bloggen, det vises på innholdet. Sorg er en veldig privat greie, du trenger ikke dele den for å holde på oss. Selv om vi ikke vet nøyaktig hva du går gjennom skjønner vi det er tungt. Om det ikke er noe nytt på en stund gjør ikke det noe, kvalitet fremfor kvantitet!

    1. supermarie

      Tusen takk for fine ord, Sandra <3 Det betyr mye! Takk for at du alltid kommer igjen, uansett hvor i verden du er <3

  7. Ordene dine berører, enten innen sorg eller turer eller prosjekter. Du deler et helt menneske, med opp og ned og kanskje litt tilbake, og det gjør inntrykk. Sorg er vondt, mista mammaen min til hjerteinfarkt når hun var 41 år, jeg var 19 år. Skulle sagt ord som ikke treffer som klisjè om at alt blir bedre, men vi er her hvis du vil skrive om den. Det hjelper ofte det og <3

    1. supermarie

      Tusen takk, Tina – det varmer så mye <3 Virkelig! Stor klem til deg

  8. Hadde lyst til å skrive noko, men fekk det ikkje fram som eg ville. Sandra skriv det fint.
    «For du er annerledes. Jeg liker at du ikke lever av bloggen, det vises på innholdet. Sorg er en veldig privat greie, du trenger ikke dele den for å holde på oss. Selv om vi ikke vet nøyaktig hva du går gjennom skjønner vi det er tungt. Om det ikke er noe nytt på en stund gjør ikke det noe, kvalitet fremfor kvantitet!»
    Dette kan eg skrive under på. Ikkje publiser for våres del, gjer det om det føles riktig for deg! Du er verkeleg den beste bloggeren.
    <3

    1. supermarie

      Solfrid <3 Tusen takk for at du alltid er som du er, blir så glad av kommentarene dine! TAKK!

  9. Jeg følger deg fordi du treffer meg midt i sjela. Du setter ord på det jeg selv ikke tør, og det ingen andre tør prate om. Det er godt å ikke føle seg alene om ting.
    Så jeg er her fortsatt. Ta tiden du trenger <3

    1. supermarie

      <3 <3 <3 Tusen takk, Elise!

  10. Jeg er også bare 1, men bak tallet er jente, som går i surr hvor mange år jeg har blitt (34 snart? Virkelig?), som akkurat har fått psoriasis, og som med det kom på den fine bloggen om supermarie og leoparden jeg pleide å kikke innom for noen år siden, før jeg tok meg bloggleserpause. Finner god støtte og trøst i tekstene dine. Håper du også har noen du finner støtte og trøst i, særlig nå, som jeg forstår du har det vanskelig.

    1. supermarie

      Et lesertall er ikke bare et lesertall, det er helt sikkert <3 Tusen takk for at du er her, leopardsis! Det er en støtte i seg selv <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *