Ikke vår

Det begynner å bli en stund siden vi stilte klokka til sommertid. Stilte og stilte, den stiller seg selv nå, klokka, vi er i tjuenitten. Stilte kroppen min seg selv også? Det kjennes sånn ut på humøret. Én time nærmere sommeren. Én time nærmere en årstid jeg ikke vet hva jeg føler om lenger. Det er snart mai, og jeg begynner å bli kvalm.

Jeg veksler konstant mellom to følelser, en åh så deilig med sol og bare veier igjen, og en FAEN, stopp tiden, jeg er ikke klar for en ny sommer! Den forrige tok pappaen min fra meg og alle disse kulissene; varmen, sola, måneder uten «R» i seg, tar meg rett tilbake til tragedien.

Jeg går barnslig bort til kjøkkenvinduet hver eneste dag for å se om Hawaii-rosen er i ferd med å blomstre igjen, den som reiste seg som føniks opp fra asken like etter at pappa døde i fjor. En ny blomst ville gitt meg en ny følelse av hans nærvær, en stille hilsen fra han som ikke er noe sted lenger, men knoppene uteblir. Bladene vokser og blir grønnere og grønnere for hver solskinnsdag som går, men hvorfor blomstrer du ikke, pappa?

Jeg hater at verden blomstrer, og jeg hater at den ikke gjør det.

Vår er ikke like magisk når den ikke lenger er vår.

8 kommentarer

    1. <3

    1. <3

  1. Du og de såre og vakre ordene dine, Marie. Sender deg en klem og varme tanker. Jeg forstår at tiden er god og vond på samme tid! ❤️

    1. <3 tusen takk, fine!

  2. <3
    Utruleg fint og sårt.

    1. <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *