I møte med en sørgende

–Ja, var det en fin begravelse?

Første dag på kontoret igjen.

–Ja, veldig, svarte jeg litt for høyt og litt for entusiastisk i det åpne kontorlandskapet, i lettelsen over at han tok hull på tankeboblene mine. Tankene om at temaet på et tidspunkt jo måtte bringes frem, fordi han visste og jeg visste at han visste, og jeg satt og vred meg litt i stolen ved siden av og tenkte at han tenkte at jeg var i sorg, og at han ikke visste helt hvordan han skulle snakke til meg, og jeg vil jo bare bli snakket til som vanlig, men det er kanskje ikke alle som syns dét er like enkelt, men så stilte han bare det spørsmålet rett ut og jeg ble letta.

Jeg var så anspent før hvert eneste første møte med hvert eneste kjente fjes i omgangskretsen min, like etter at pappa døde. Så spent at jeg av og til gruet meg til å møte dem, enten det var nære venner, kollegaer eller bekjente.

Hvordan møter de meg nå? «Hun som akkurat har mistet faren sin», hva er det første man sier og gjør, liksom, vet de det? For jeg vet ikke. Gruer DE seg, fordi de syns sorg er vanskelig, og de ikke vet hvilken Marie de møter? Fordi de ikke vet hvordan jeg vil reagere på hver minste påminnelse om hva som har skjedd? (Som om jeg trengte en påminnelse…)

Jeg holdt pusten hver gang, før et første møte, helt til klemmen var gitt, og noen sa noe med det samme, andre ventet og så sikkert an hvor jeg var i følelsene mine, jeg så det i de medfølende og litt forsiktige, spørrende blikkene deres, og begge deler var like fint – jeg syns det var godt at de i det hele tatt anerkjente det som hadde skjedd, og sorgen min, uansett om det tok et sekund eller to timer.

For det er sikkert vanskelig å vite hva en skal si, om en skal si noe i det hele tatt, eller om det bare gjør vondt verre. Når man møter en som akkurat har mistet klippen sin i livet.

Nå har det gått over ni måneder siden pappa døde. Jeg er på et godt sted for tiden, selv om det ikke går en eneste dag uten at jeg drar tilbake til den dagen, eller tenker på pappa slik jeg husker han; latteren hans, humoren, smilet, tryggheten i å alltid ha han der. Selv om tiden går, og bare fortsetter å gå, er sorgen her konstant i en eller annen grad og form. Jeg bærer den alene, og forventer selvfølgelig ikke at alle rundt meg til en hver tid skal ta litt av vekten, men herregud så fint det er når folk fortsetter å spørre. Så «lenge» etterpå. Kollegaer i trappa, venninner etter x antall vinglass, senest i forrige måned fikk jeg et granskende blikk og et spørsmål om hvordan det egentlig går, og det varmer sånn.

«Du kommer til å huske de som var der for deg», sa hun til meg en kveld, hun som visste så altfor godt hva hun snakket om.

Nå vet jeg hva hun snakket om óg, og jeg husker, og det varmer sånn.

4 kommentarer

  1. <3 <3
    Er ikkje så god på det sjølv, det er vanskeleg å vite kva ein skal seie eller gjere. Har skjønt litt etter litt at det beste er å vere der, treng ikkje seie så mykje.
    Kjem på no kor lite eg har spurd foreldra mine om korleis det går etter besteforeldre har gått bort. Det burde eg gjere meir.

    1. supermarie

      Ja, sant <3 Det er det viktigste!

  2. Klump i halsen av dette innlegget <3 Alt du skriver, så sant!

    1. supermarie

      <3 <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *