Koh Tao

Koh Tao, Koh Tao. Da jeg googlet øya før vi dro hjemmefra stakk det litt i magen når søketreffene begynte å komme opp. Artikler om en rekke turister som har blitt drept de siste fem årene, om mafiaen som styrer hele «skilpaddeøya» (som koh tao egentlig betyr på thai), om ti gode grunner til å ikke dra dit. Jeg har reist alene gjennom Brasil, vandret gatelangs i flere byer som ligger høyt på listen over verdens farligste – med flest drap per innbygger, men nå ble føttene mine plutselig kalde. Skal, skal ikke? Vi tok sjansen. Jeg følte meg litt tryggere når vi skulle være to, og høyden hans nesten er den dobbelte av den gjennomsnittelige asiater.

Ferja fra Koh Samui til Koh Tao brukte rundt en time, hvis jeg husker riktig. Da vi kom i land gikk vi for å finne hotellet, det var bare fem minutter å gå hvis vi gikk strandveien, skrev hotellet i en e-post, supert, tenkte jeg sarkastisk og så ned på trillekofferten min. Det endte med at jeg tok den på hodet og bar den i afrikansk stil. Jente som på liv og død aldri skal ta i mot hjelp, helt nakken min nesten knakk på midten og jeg takket ja allikevel.

Vi bodde på Koh Tao Beach Club. Se så fint!

Vi sov der i to netter, og brukte dagene på stand-up-padling (håpløst prosjekt, brettene var ustødige og havet urolig, årene ubrukelige og jeg var så sulten og sint på et tidspunkt der at jeg holdt på å hoppe i vannet og BLI DER!!!), holdt oss ved bassenget, gikk litt rundt og tilbragte kveldene på en og annen bule hvor vi enten bare satt og tok noen øl, eller spilte biljard mot hverandre og av og til på lag mot andre reisende. Ikke for å skryte, men jeg er faktisk dritgod i biljard.

Vi fant oss et favorittsted på øya; In Touch. god mat, så billig og så koselig! Jeg elsker konseptet med puter på gulvet og bare… øl og solnedgang.

En av kveldene dro vi den helt ut, og endte opp fulle på et flammeshow nede ved strandkanten. De er veldig glad i disse showene der nede, det var overalt – hele tiden, flammene ble kastet rundt, sjonglert med, hoppet tau med og jeg blir aldri lei av å se på flammer. Flammer og hav kan jeg se på til evig tid.

«Hva vil du gjøre nå?» spurte han på vei hjem og jeg bare «BADE!» og så gjorde vi dét; kledde av oss og badet i Siambukta – midt på natten, ikke så veldig gjennomtenkt, sånn fra et edru perspektiv, for mens vi stod ute i bølgene hørte vi noe rasle i buskene like ved der klærne våre lå, med veska mi og mobiltelefon og penger og alt. Plutselig spratt det frem en skikkelse som la på sprang, og vi prøvde å løpe opp mot land igjen (prøv å løpe fort i vann….) for å stoppe det vi trodde var en tyv. Håpløst prosjekt, vi så h*n forsvinne og i den samme retningen så vi to vakter komme gående med lommelykt som lyste utover det sorte vannet, og der sto vi uten en tråd og jeg begynte å le nevrotisk mens jeg hinket på et bein og prøvde å få på meg klærne igjen før de rakk å komme bort. Tenkte i mitt berusede sinn at nå blir vi fengslet av mafiaen OG DREPT, men herlighet – det var verdens hyggeligste vakter! De spurte bare om alt var ok, om alle tingene våre fortsatt lå der (det gjorde de), for de hadde sett skikkelsen de óg, og så ønsket de oss en fin kveld videre. Vi valgte å avslutte kvelden der og da, heehe.

Koh Tao

Med researchen vår i bakhodet hadde Koh Tao en spesiell sfære over seg, men jeg må innrømme at stedet var nydelig – og det ble favoritten min av de tre øyene vi rakk å besøke i løpet av turen. Til tross for det mørke bakteppet. Stemningen var så avslappet, menneskene som jobbet der så fine og hvis jeg kunne valgt igjen hadde jeg blitt værende et par netter til.

Men – vi måtte videre for å rekke den o’ store fullmånefesten på Koh Phangan. Fortsettelse følger!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *