Låst

«Ordpropp», skrev Thea, og der! Der har vi ordet, tenkte jeg. Litt den samme aha-opplevelsen som da en av dere sendte meg ordet «ventesorg» og tilstanden min, alle følelsene mine, plutselig fikk en knagg de kunne henges på. Jeg tror jeg har fått ordpropp, strømmen av bokstaver stopper opp et sted uten at jeg har kunnet forklare hvorfor, før Thea plutselig hadde et ord for det. Ikke skrivesperre, for jeg skriver jo. Det er bare ingen som får lese.

Thea var her på onsdag, forresten. Vi tok noen øl og snakket om livet før vi forsvant ut livet i Moss, havnet på Manchester-kamp på Tivoli og hadde det så gøy at klokken rakk å bikke fire før vi til slutt landet i senga. Helt om natten, helt om dagen, hvordan alarmen klarte å dytte meg ut på det kalde soveromsgulvet bare noen timer senere forstår jeg fremdeles ikke, men jeg fungerer overraskende godt på lite søvn og gled inn kontordørene akkurat i tide for dagens første møte.

Det var noe av det jeg tok med meg ut av døden i fjor sommer. Det der med at det er så viktig å fylle hverdagene med mer enn bare jobb. Jeg sier ikke at jeg skal være en tjuefiretimers helt hver eneste uke og hver dag, men om det blir en sen onsdag i ny og ne gjør det ingenting. De små eventyrene kan ikke bare være forbeholdt helgene, det blir for trangt, det er hverdagene det er flest av og hvor mange vi får av dem er det ingen som vet, dagene må brukes på mer enn bare forpliktelser, ansvar og fornuft.

(Nå har håret mitt blitt rosegull på ekte, jeg liker det bedre nå, egentlig, den lillafargen var litt intens en periode)

Jeg har låst SIM-kortet på telefonen min ved et uhell, og pin-koden ligger på kontoret så i helgen har jeg bare vært tilgjengelig når jeg har hatt wifi. Det er en stor forskjell når du er vant til å være 4G-tilgjengelig døgnet rundt, det har egentlig vært ganske deilig. Jeg måtte kjøpe togbillett i papir i stad, og jeg gikk for å vente på toget tre kvarter før jeg hadde trengt, bare for å sitte der i sola og være fullstendig utilgjengelig og lese bok i fred og ro. Det er nesten så jeg vurderer å skru av 4G på heltid, så folk må ringe eller sende en god gammeldags tekstmelding hvis det er noe – eller pent vente til jeg har kommet meg hjem eller på jobb for å få svar på messenger og snap og alt annet som spiser meg fra innsiden for tiden. Er det bare jeg som begynner å bli lei av sosiale medier? (På privaten, altså. Jeg elsker fortsatt jobben min, hånden på hjertet)

Jeg har begynt å pakke! Jeg pleier aldri å være ute i god tid, men denne gangen gleder jeg meg faktisk på ekte til å dra. Det er trist å si det, men det er det lenge siden jeg har gjort. Jeg har jo gledet meg, men ikke på samme måte. Det er ikke så lett å glede seg over verden når han som var med på å bringe deg inn i den er på vei til å forlate den sakte eller brått, det visste vi jo aldri. Kanskje alarmberedskapen omsider er på vei ut av kroppen min.

Ps. Utrolig gøy at så mange av dere har hengt med på så mange mars’er! Det var i grunn dere som fikk meg til å sette meg ned foran tastaturet igjen. Ordproppen løsnet litt når jeg skjønte at det fortsatt finnes mennesker der ute som har lyst til å lese det jeg skriver. 

3 kommentarer

  1. Bare en liten kommentar. PIN og PUK kodene som du trenger, skal du normalt finne på MinSide hos ditt teleselskap.

    1. Herregud, så klart. Takk! Haha

  2. Bare hyggelig. 🙂

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *