Nytt år

Okei, så er vi her. 2019. Godt nytt år! Eller bare «nytt år», som jeg pleide å kommentere tørt til pappa idet jeg ga han en klem etter å ha kommet hjem fra nyttårsreisene mine, hvert fall de to siste, for hvor godt kunne et nytt år bli for han, egentlig. Å ønske et «godt nytt år» føltes bare meningsløst, nesten sarkastisk.

«Nytt år» til meg óg. Jeg har fjernet «godt», jeg ombestemte meg.

Jeg la litt for mye i hva dette årsskiftet skulle gjøre for meg, jeg gjorde det. De naive tankene om et nytt år, nye muligheter, om at det som skjer i 2018 blir i 2018, og 2019 skal bli mitt år, det vondeste året i mitt liv er over, nå skal alt bli så meget bedre; alle de naive tankene eksploderte et sted der oppe på himmelen sammen med fyrverkeriet da klokken slo 00:00 og jeg fikk januar tredd nedover hodet mitt. De gikk opp i røyk, helt uventet, for jeg har vært bortreist de siste syv nyttårsskiftene, jeg har ingen familietradisjoner, tanker eller følelser knyttet til den magiske dagen hvor alt og alle skal nullstilles, og gjenoppstå som gull. Jeg trodde ikke jeg skulle føle noe spesielt i år heller, annet enn lettelse, kanskje, og et snev av glede – over et godt nytt år.

Det var kanskje dét i seg selv som var problemet.

Jeg var ikke forberedt på tårene den natten, ikke i det hele tatt, de som helt ut av det blå begynte å falle i det sekundet himmelen over oss eksploderte i farger. De rundt meg jublet med blikket og hendene mot himmelen.
Det kjentes ut som om himmelen falt i hodet på meg.

Sorgen igjen. Sorgen over at jeg gikk inn i et helt nytt år, og i 2019 finnes ikke pappa. Han fantes i 2018. Den betydelige forskjellen burde jeg kanskje ha tenkt på i forkant, men jeg hadde ikke tenkt på det, jeg var ikke forberedt og det ble så brutalt krystallklart der jeg stod. Så definitivt, så endelig. Mitt første år uten. Jeg ble stående og stirre opp på den sprakende himmelen og tenke nei, neineinei, 2018, pappa, ikke gå, bli, ikke bli borte, jeg er ikke klar, kan vi ikke bli her litt til, men klokken viste 00:02 og kalenderen insisterte på 1. januar 2019, og 2018 ble revet bort under føttene mine som et teppe.

Hadet, da…

365 nye dager med 2018 i datomerkingen ville selvfølgelig ikke ha gitt meg pappaen min tilbake, men det var noe ved det å befinne seg i et år hvor han fortsatt var blant oss. Nå er det året forbi, det er bak oss, og han ble ikke med over i det neste, og det kjentes ut som om himmelen falt i hodet på meg der jeg stod, da det gikk opp for meg. Igjen.

I 2019 skal jeg være positiv og inspirerende, hadde jeg tenkt. Se, jeg klarer meg så fint. Kom meg helskinnet gjennom det. Sterk og sta. Jeg skulle ikke fortsette å skrive om død, sorg og hvor mørkt blikk jeg har fått på verden. Det er derfor det har tatt meg tre dager å finne de første ordene i 2019, for jeg hadde tenkt at de skulle være så glitrende, inspirerende, motiverende. Men jeg klarer ikke. Alle ordene jeg prøvde meg frem med virket så kunstig, så falskt. Alternativet ville vært stillhet. Men jeg klarer ikke det heller, for jeg må skrive meg ut av det, så jeg skriver. De første linjene i et nytt år uten ‘godt’ foran.

Det blir snart bedre igjen, jeg vet det. Sorgens landskap er fullt av daler, og i en dal må det nødvendigvis også være en topp. Jeg kommer meg litt nærmere den igjen, etterhvert. Det var bare så dumt av meg å tenke at jeg automatisk ville starte der oppe så snart vi ble ferdig med fjoråret, for virkeligheten passet ikke til de skyhøye forventningene, og dalen ble med ett mye dypere enn den kunne ha vært, hadde jeg bare vært litt mer realistisk før klokken slo tolv.

Realisme: tiden skal være til hjelp, ikke brukes som et våpen for å bekjempe det som er vondt. Tiden kan ikke brukes i det hele tatt, den kommer og går helt utenfor min kontroll, og uten at jeg kan bestemme og sette frister for når den verste sorgen skal være over. Herregud, seks måneder i sorg er ingenting i forhold til de tjueåtte årene jeg fikk med den mest fantastiske mannen jeg vet om.

Litt mer realisme: en nyttårsaften er ikke en snarvei som kan spole følelsesmessig fremover, det er bare akkurat det det er; en kveld som går over i en ny dag, og som tilfeldigvis leder oss inn i et nytt årstall, et nytt år med ny tid, mye tid, og den skal være til hjelp. Ikke krev noe av den, bare ta den i mot. Ett kvarter av gangen. Det er da den fungerer best.

Nytt år, nye kvarter.

8 kommentarer

  1. Jeg hadde akkurat den samme åpenbaringen som deg i det klokken slo 00:00. Det er vanskelig å gå inn i et nytt år der hvor våre kjære ikke finnes, men da får vi gjøre som du sier; ta ett kvarter av gangen. Fint skrevet (som alltid). Nytt år til deg!

    1. <3 ! Nytt år! Håper det bringer med seg mange fine kvarter <3

  2. Du kunne skrevet en bok, og selv om jeg sjeldent leser bøker, hadde jeg slukt din ord for ord. Du skriver vakkert❤️ Ikke hast med å komme over sorgen tenker jeg. Den vil komme og gå som den føler for. Det blir heldigvis lettere etterhvert❤️ Stor klem!

    1. Tuva April <3 Tusen takk for ordene dine! Det gjør den – og jeg har ikke dårlig tid <3 Stor klem!

  3. Du skriver så fint, Marie. Håper dine minutt og kvarter bringer nye fine minner med de du liker å være med. Eller bare deg selv ❤️

    1. Tusen takk, Lisa! <3 Jeg skal sørge for det <3

  4. Aldri har jeg kjent meg så mye igjen i det noen har skrevet om sorg som det jeg gjorde nå. År 2000, alle var ekstatiske. Jeg, jeg grein, fordi noen veldig nær ble igjen i et annet år og et annet årtusen.

    1. Åh <3 stor klem til deg! Den følelsen er uutholdelig når den står på.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *