Lykke

-Hva slags duftpinner har du nede på badet? spurte jeg forvirret da jeg kom opp i stuen igjen. Tre dager etter begravelsen, jeg vaklet som et føll rundt i verden og prøvde å gjenvinne balansen etter å ha mistet halvparten av grunnmuren min. Lukten på badet hennes fikk hjertet mitt til å banke raskere, det luktet akkurat som den kremen pappa hadde på seg de siste dagene han fikk leve, og jeg ble uvel av å kjenne den på ny – i et helt annet rom, i en helt annen tid, hvor pappa ikke lenger var en del av denne verden. En lukt jeg forbandt med et enormt tap og en uutholdelig sorg, var noen andres duft av velvære i eget hjem, det ble bare for sprøtt for meg.

-Det går bra altså, sa jeg og viftet bort bekymringen hennes.
-Det var bare litt rart å kjenne den duften igjen. 

Det lille displayet på lokaltoget viste 06:57. Jeg satt som vanlig med musikk på ørene, hodet lent mot vinduet og skulle falle tilbake inn i søvnen, for det er dét togturene inn til Oslo har blitt for meg; en behagelig forlengelse av sengen. Jeg snufset og åpnet øynene igjen med det samme. Der var den igjen. Lukten av pappas siste dager. Jeg satt meg opp i setet, kastet et blikk rundt i vognen, snudde meg rundt og prøvde å finne ut hvor duften kom fra, men det var umulig å si, det kunne være fra hvem som helst. Og det gjorde meg med ett sint. At hvem som helst bare kunne valse inn i vogna og lukte pappa – og minne meg på de verste dagene jeg har vært gjennom så langt i livet. Klokken er ikke syv engang, jeg prøver å hente noen fredelige Zzz’er til, og her kommer hvem som helst og sender meg rett tilbake til det levende marerittet. Faen ta deg, jeg orker ikke i dag!

Jeg vandret hvileløst rundt på flyplassen. Stoppet innom den interiørbutikken som alltid har så mye fint og unikt, hvor jeg alltid blir gående og sikle, men aldri legge igjen penger, for både kontoen min og verden blir litt finere når jeg kan drømme om å eie ting – fremfor å kaste penger rundt meg og kjøpe alt jeg får lyst på i et svakt øyeblikk. Jeg stoppet ved et bord med duftpinner og duftlys, jeg må snart ha en ny duft til det nye badet, kanskje de hadde noe. Navnene var så fine, det var duften av Skog, Øy, Fjell, Sjø, Hytta, Hygge, og jeg luktet meg gjennom de alle – med en nese som nesten var tett på grunn av forkjølelsen, men jeg kjente eimen allikevel. Jeg plukket opp den syvende krukka. Lykke, het den. Jeg tok av lokket, holdt den opp under nesen og tiden frøs til is.

Den duften igjen.

Duften til pappa fanget i en krukke med ordet «lykke» på. Jeg ble stående lenge, løfte krukken opp til nesen og ned igjen og tittet rundt meg, luktet en gang til. Og så smilte jeg. Duften minner meg kanskje om våre siste dager sammen, men den trenger ikke være en vond påminnelse. Heller et fint minne om det som en gang var, og kanskje det hele tiden bare var noen stille tegn sendt fra pappa – tegn på at han fortsatt er her, følger med meg, og på flyplassen på fredag sendte han meg litt lykke.

Jeg lurer på hvor duften din dukker opp neste gang, pappa.

6 kommentarer

  1. Kjenner følelsen! Stor klem Marie <3 for en nydelig tanke å snu det fra noe negativt til noe positivt.

    1. supermarie

      <3 <3 klem tilbake!

  2. Sender deg mange hjerter Marie<3<3 ❤️❤️❤️
    Lukt er kanskje det man husker best og forbinder med minner. Det var et veldig fint innlegg. Kan ikke sette meg inn i din posisjon direkte, men føler med deg da du skriver så godt som du gjør. Håper du har det greit og at du får den tiden du trenger. Klems fra en følger som har fulgt deg i mange år men som skriver sjeldent.

    1. supermarie

      Tusen takk, fine deg <3 Jeg har det fint i dag! Så hyggelig at du fortsatt er her <3

  3. For å se det positive i det: tenk så heldig du er som har en spesifikk duft som kan få deg til og minnes det gode ved han 🙂 Det skulle jeg ønske jeg hadde til min søster.

    1. supermarie

      <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *