Jeg var så flink, så lenge

Skrevet i september en gang

Jeg tatoverte kvarteret ditt på armen, og jeg var så flink, så lenge, pappa, til å følge filosofien din bak. Til å ikke tenke lenger enn femten minutter frem i tid, det var faktisk mulig. En behagelig horisont hvor ingenting føltes overveldende, ingenting stresset meg, for det lå ikke innenfor det neste kvarteret uansett. Hundre prosent tilstedeværelse. Ingen bekymringer, null overtenking. Så fredfull på innsiden.

Jeg tok med meg tankegangen inn i sorgen óg, på den måten hadde jeg full kontroll på mitt stille sinn. Jeg satt opp sperrebånd for tidsperspektivet, bekymret meg ikke for fremtiden, stresset ikke med noe. Jeg tenkte aldri langt frem i tid, og så meg ikke tilbake, alt jeg forholdt meg til var her og nå, og alt og alle som fysisk var rundt meg i øyeblikket. Å nyte hvert sekund var ikke lenger noe vi bare sa, det ble et handlingsmønster.

Her og nå, og alle følelsene som kom og gikk i tiden og boltret seg i meg som de var nødt til, for jeg vet jeg skal gjennom dette, det er ingenting å utsette eller skyve bort og hvis det innebar å grine på toget, så gjorde jeg det. Jeg gjorde faktisk det, bak solbrillene en solskinnsdag. Sorgen skal få herje som den vil med meg, og det er helt greit. Jeg tok bare et kvarter av gangen, var tilstede der og da og levde så fint med dét. Med de bittesmå museskrittene gjennom livet.

Men så skjedde det noe på veien.

Museskritt ble til vill galopp, som om tankene plutselig slet seg løs fra tøylene jeg hadde holdt de igjen med; kvarteret gikk i oppløsning, fremtiden ble uoverskuelig, fortiden så overveldende, og jeg har aldri følt på en sånn intens indre uro noengang. Det eksploderte i et kaos av tanker og overtenking, og jeg dyttet han fyren panisk ut av livet mitt, sendte av gårde den mailen, tok den ubehagelige telefonen til sjefen, for plutselig så jeg alt sammen, og mye lenger frem enn de trygge femten minuttene mine, som pleide å være dine, og jeg fikk panikk og begynte å endre på alt her i livet – litt for mye, litt for fort, drevet av en indre uro, og et fullstendig sprengt tidsperspektiv.

Må. Spole. Gjennom. Sorgen, med sammenbitte tenner.

Jeg skulle kanskje ha hørt på henne da hun sa at sorgen ikke er tid og sted for store endringer i livet, men bråket i hodet overdøvet alt og alle, og alt jeg ville var å endre på alt – til det bedre, men helt ærlig? Det føles bare verre.

Og jeg burde kanskje ha skjønt at selv om jeg febrilsk endrer på hvert eneste aspekt i livet, forandrer ikke dét det uforanderlige;

du er borte.

Men kvarteret ditt lever videre, pappa. Jeg tror jeg har fått tak i det igjen nå. Uroen i meg kommer og går, men den går oftere enn den kommer, og jeg tar bare et kvarter av gangen. Akkurat som du sa.

9 kommentarer

  1. Sterkt skrevet. Takk for at du deler ❤️

    1. supermarie

      <3

  2. ❤️
    Jeg har mye å lære av de kloke ordene til faren din

    1. supermarie

      <3

  3. Åh Marie, takk for at du skriver mine ord og følelser. Jeg vet enkelte dager ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom det ene kvarteret, men så ser jeg plutselig at du har lagt ut noe på Snap eller her inne som gjør at jeg holder ut. Takk, du skulle bare visst hvor mye dine ord betyr for meg ❤

    1. supermarie

      <3 ! Tusen takk, Sessan! Det betyr så mye å lese, det er kommentarer som dette som gjør det verdt å dele. Takk selv!

  4. Jeg tenker også på det kvarteret når livet føles for mye, og man bare vil gi litt opp. Så takk til faren din<3

    1. supermarie

      Åh, nå ble jeg glad! <3 Deilig å lese at «han lever videre» gjennom ord og tanker!

  5. <3 Takk!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *