Mørbanket

«Men… det ække sånn at veggene kan rase og så får vi naboen i hodet?».

Jeg stod der bekymret og blek med bestefars brekkjern i hånda og sank sammen hver gang mamma slo et hull i gipsveggen. Mamma bare: «Marie…. Nei, Marie», men hva vet vel JEG, det hadde vært så typisk. Det gikk bra! Naboen er fortsatt en nabo – ikke samboer, veggene er borte, og jeg ble så glad da jeg så at treverket bak gipsen så friskt ut – jeg ante ikke hva jeg kjøpte da jeg kjøpte, og siden badet mitt ikke har/hadde fliser skal jeg innrømme at jeg var veldig spent på det her, om det var fuktskader eller råte etter det som verre er bak der. So far, so good. Tusen takk for hjelpen, supermamma! Hendene mine er fulle av sår og monsterkinken er tilbake i nakken, men hei – det blir verdt det.

Nå har jeg akkurat dratt fra kontoret – vi har heldigvis dusj i kjelleren, så jeg skal klare å holde meg ren de neste ukene. Og til dere son var bekymret for toalettbesøkene mine; dassen min hjemme er fremdeles brukbar, hehe.

I kveld skal jeg på Litteraturhuset i Fredrikstad og høre på Helene Sandvig med «Et langsomt farvel», om hvordan hun mistet faren sin sakte til demens. Annen sykdom, men helt sikkert mange av de samme tankene og følelsene. Jeg vet ikke, trenger bare å høre noen andre sette ord på det.

2 kommentarer

  1. Hei, det er mange ting som er bedre på badet enn fliser, med tanke på fukt, fliser er ikke tette (og skal ikke være det). Det er jobben bak som er viktig 😉

    1. supermarie

      Da har de tydeligvis gjort en bra jobb, de der snekkerne på 80-tallet! Hehe.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *