Et ekte liv

«Marie, som lå med armen rundt faren sin og kjente etter pulsen, det er dette som er det ekte livet. Vi har levd et veldig ekte liv (…)»

Et ekte liv.

Jeg smakte litt på ordene, etter at hun hadde sagt dem. Når en elsket pappa er døende, og til slutt dør, forsvinner alt annet i livet. Absolutt alt blir med ett overfladisk, fra det ene sekundet til det andre, alt som egentlig ikke betyr noe i det store og hele fordufter, og alt jeg stod igjen med var øyeblikkene – nåtiden – og følelsene som herjet i kropp og sjel.

Et ekte liv.

Livet ellers, det hverdagslige, består i all hovedsak av jobb, og jeg har nevnt det før, men jeg må si det igjen og igjen og igjen; sjefen min var enestående fra det sekundet han fikk vite om hva som var i ferd med å skje rett foran øynene mine. «Ikke tenk på jobb nå – vær med familien din». Jeg fikk styre dagene mine selv, komme og gå som jeg ville, og det er ingen selvfølge når et dødsfall varer i ukesvis. Jeg forventet det hvert fall ikke.

Jeg dro på kontoret så langt det gikk, foretrakk å la dagene gå som normalt i en tid hvor ingenting var som normalt, men bare det å vite at han forstod, at jeg hadde den støtten og friheten til å være hos pappa så lenge jeg fremdeles hadde en? Det betydde så enormt mye. Mer enn jeg klarer å beskrive med ord.

Et ekte liv.

Og så fikk pappa omsider hvile. Kjære, fine pappaen min.

Jeg googlet og googlet i den øredøvende stillheten etterpå, «tilbake i jobb etter dødsfall i nær familie» og «hvor lenge fri etter dødsfall» og alle mulige søkekombinasjoner i de gatene der. Desperat etter å få vite hvor lang tid jeg hadde på meg til å plukke meg selv opp igjen. For forferdelige ting skjer, men resten av verden går ubønnhørlig videre, det er ingen som stopper opp for å vente på deg. Jeg sendte mail til sjefen for å si at jeg ikke kom på jobb dagen etter, for pappa døde på en søndag og i morgen var mandag, og jeg tror faktisk sjefen min var den første jeg ga beskjed til utenfor familien, rasjonell og jævlig som jeg har lært at jeg alltid blir i krisesituasjoner.

(…) kom når du er klar.

Sjefen var bedre enn Google. Jeg fikk blomster sendt fra kollegaene mine levert på døra, to av dem viste sin støtte ved å komme i begravelsen óg, og jeg begynte å grine da de spurte om det var greit. Så rørt, så takknemlig, så overveldende og så mye mer enn jeg forventet av arbeidslivet.

Et ekte liv.

«Det kan kanskje kjennes helt fint ut igjen, og så plutselig kommer sorgen. Du får ta en dag av gangen, Marie» sa han en av de første dagene jeg var tilbake på kontoret igjen. Det var som om han løftet flere kilo fra skuldrene mine. For dét var min største bekymring for tiden etterpå, når alle blomstene hadde visnet og tiden har fått lisens som lege, alle ser at jeg «er normal igjen» og tenker sikkert at «nå går det bra». Og så gjør det kanskje ikke det. Jeg gruet meg til å stå igjen helt alene i sorgen i det daglige, mens alle andre hastet videre uten at jeg klarte å henge med. Men med de ordene viste han meg forståelse og støtte for en tid jeg enda ikke hadde kommet til selv på det tidspunktet, forståelse for dødens ekko og de vonde dagene det kan bringe med seg, og det betød så uendelig mye.

Det betyr fortsatt mye. At arbeidsgiveren min vet hva et ekte liv er, og gir meg alt jeg trenger – tid, støtte og forståelse – for å komme meg gjennom det.

Takk.

Bare… takk.

_________
Dette skrev jeg én uke etter begravelsen. Det er over tre måneder siden, og fremdeles får jeg spørsmål om hvordan det går med meg – og familien min, til og med. Jeg står ikke alene i sorgen i jobbhverdagen, og det varmer helt inn til beinet å tenke tilbake på hvordan Gjensidige stilte opp da livet herjet som verst, og hvordan kollegaene mine bare var medmennesker. Jeg er så takknemlig.

I dag er verdensdagen for psykisk helse, og i podcasten vår, Møterommet, snakker vi om nettopp det; psykisk helse i arbeidslivet. Jeg forteller litt om erfaringen min i den óg, jeg føler bare ikke at jeg fikk sagt alt jeg ville, så her kommer litt til. Jeg har ikke hørt på episoden selv enda – men tenkte å gjøre det nå. Gruer meg, haha. En ting er å skrive – men å SNAKKE om det som er vondt, der har jeg fortsatt en vei å gå. 

6 kommentarer

  1. Christine

    For en tekst, du har en helt fantastisk formidlingsevne. Og så fantastiske mennesker du har rundt deg. Jeg blir rørt, og måtte felle noen tårer. Vil bare sende deg en klem jeg.

    1. supermarie

      Åh, tusen takk, Christine <3 Ja, jeg er så altfor, altfor heldig! Stor klem tilbake

  2. Du skriver så utrolig vakkert, sikker på at du rører noe ved oss alle som leser er her inne❤️

    1. supermarie

      Åh, tusen takk fine deg <3

  3. Åh, så rørende! Og så flott det er med sånne gode sjefer <3

    1. supermarie

      <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *