Forknytt

Jeg føler meg som en knute der jeg sitter. Fra innsiden og helt ut i fingerspissene; hendene mine er viklet i hverandre og jeg bruker krefter på å holde de sånn, forknytt, uten at jeg legger merke til det, ikke før etterpå, når jeg omsider kan slappe av, puste ut, og jeg ser ned i fanget mitt og oppdager at fingrene mine går fra å være kritthvite til å få tilbake sin normale farge igjen.

«Jøss».

Jeg har tenkt litt, og jeg tror jeg vet hvorfor pulsen gikk opp til 112 like før du kom og hentet meg. For jeg er en knute, og du har muligheten til å løsne den opp litt, og jeg liker det ikke. Jeg liker det ikke, og jeg vet ikke helt om jeg vil at du skal, for hvem blir jeg da, egentlig?

Heller en hard knute enn masse løse tråder.

4 kommentarer

  1. Åh, språket ditt og bildene du maler med ord treffer meg hver gang. For en formidlingsevne du har!

    1. Ææ, TUSEN TAKK INGRID! Det varmer så mye <3

  2. Jeg liker bildet du tegner. Det er typisk meg, før i tiden altså, å la løse tråder flagre fritt, hehe.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *