Fasade

Det dere leste:

(…) Nå er jeg hjemme igjen, det har vært noen fantastiske dager i grønt, men i morgen kaller mitt sivile liv! Det er ikke så verst det heller.

Håper dere har hatt en fin helg, superhær!

(Lenke)

Det jeg egentlig skrev (men slettet igjen):

Nå er jeg hjemme igjen,

og pappa er fortsatt død.

Jeg har bevisst latt folderen fra begravelsen ligge fremme på kjøkkenbordet, med det snille, gode fjeset hans på forsiden, sånn at jeg ikke skal fortrenge virkeligheten, sånn at jeg skal huske alt som har skjedd og ikke skyve det unna, som jeg har en tendens til å gjøre. Jeg har skjøvet bort sorgen over å miste pappa langsomt i så mange år, det er sånn jeg har klart å leve med den, det er sånn jeg har taklet det. Ved å ikke ta det innover meg, ikke helt. Aldri helt. Men nå ligger folderen der, som en forferdelig påminnelse om hvordan det hele endte, og det virker.

Hver jævla gang.

Noen fine dager på Vinjerock?
Rett hjem til sorgen.
En deilig ferie på Aruba?
Rett hjem til sorgen.
Et avbrekk fra hverdagen med militærtjeneste?
Rett hjem til sorgen.

Jeg kom hjem fra de skjønne, grønne dagene hvor tankene faktisk fikk hvile, og følelsen av å være glad var oftere tilstede enn den triste, fant folderen på kjøkkenbordet igjen og innså på ny at pappa faktisk er borte. Han er INGEN steder i verden og jeg får aldri se han igjen.

…og gikk rett tilbake inn i sorgen.

«Håper dere har hatt en fin helg, superhær!», med utropstegn for å fremstå genuint glad, det lille ekstra for å overbevise, mens virkeligheten egentlig er en lang rekke med punktum, og alt jeg ønsker meg er et komma.

Et hvilket som helst tegn på en fortsettelse.

11 kommentarer

  1. Mathilde

    ❤️❤️❤️❤️❤️

  2. Jeg og ..til alt du skriver for tiden! Å miste foreldre er helt jævlig, og jævlig vanskelig. Man må liksom lære seg å ta vare på seg selv på en helt annen måte: trøste seg selv, backe seg selv, være sin egen trygghet i livet, bygge opp en smuldra grunnmur.. Jeg hater det. Men elsker å lese alt du skriver om det, for da vet jeg at jeg ikke er alene om alt det rare jeg føler❤️❤️

    1. supermarie

      <3 <3 <3

  3. Takk for at du deler det som skjuler seg bak fasaden, Marie Jeg følger deg så godt i det du skriver og det treffer meg rett i hjertet. Spesielt innleggende om pappaen din. De treffer ekstra hardt. Men så er pappaer ganske spesielle óg da. På en «rett i hjertet» måte.
    Takk

    1. supermarie

      <3 tusen takk selv, for fin kommentar! Ja, de er det <3

  4. Kjære Marie. Tusen takk for at du deler. Skulle ønske jeg var like ærlig og real med verden som det du er, og har vært gjennom alt dette.
    I dag har jeg hatt min sorg hengende over meg som en tordensky, men den letta litt nå. Igjen, tusen takk for at du deler. Vit at du ikke er alene. Stor klem <3

    1. supermarie

      <3 tusen takk for gode ord! Det er kommentarer som din som gjør at delingen er verdt det. Stor klem til deg og!

  5. Hedda I.

    Åååh, kjære Marie <3 Man klarer nok aldri å akseptere at man blir fratatt pappaen sin så tidlig i livet. Det er bare urettferdig og tragisk! Det blir aldri lettere, men på en eller annen (ganske fantastisk) måte, lærer vi mennesker oss å leve med sorgen med tiden. Den er alltid bakhodet, men presses lenger og lenger bak, slik at man kan fortsette livet og hverdagen. Så får du prøve å tenke på at alt du lærte av pappaen din – alle verdiene hans, alle visdomsordene, selve oppdragelsen han ga deg – det bærer du med deg resten av livet. Han kommer alltid til å være tilstede i deg, vet du! Og husk at selv om du prøver å få det hele litt på avstand, betyr det ikke at du verken har glemt det eller at du ikke er lei deg. Kanskje kan det hjelpe å legge folderen i en skuff, for din egen del. Du har den jo fortsatt der, men du slipper å få den fæle påminnelsen så ofte, nå som det er så ferskt. Det siste han hadde villet er at du skal være lei deg <3 Tenker på deg og sender deg en stooor klem!

    1. supermarie

      <3 tusen takk for fin kommentar, Hedda! Du er så god. Ja, jeg tar med meg mye av han videre – det er en fin trøst. Stor klem!

  6. Rebekka

    Ble rørt av å lese dette innlegget. Det er ærlig og ekte. Fint at du deler dette, også for oss som ikke har vært gjennom et nært dødsfall

    1. supermarie

      <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *