Et helt halvt år

Det var vel en mening bak alt sammen. At du skulle dukke opp i livet mitt akkurat da du gjorde og bli med et stykke på vei, gjøre hverdagen litt kulere og latteren litt løsere, og lite visste vi om hva som ventet noen måneder senere, men du ble værende, du, mens jeg forsvant inn i et levende mareritt – og lot deg stå igjen på utsiden.

For jeg kan utlevere sjela mi til tusenvis av ukjente øyne på internett, men å være så nær et annet menneske at jeg nesten kan høre tankene der inne, se deg inn i øynene og fortelle hvordan jeg har det?

Jeg klarer ikke.

Jeg klarte det ikke.

Men jeg trengte det ikke heller, for sammen med deg hadde jeg det alltid bra, jeg glemte tid og sted og tingenes tilstand, det var ingenting å snakke om, marerittet var på utsiden og du var mitt fristed.

Det var kanskje meningen hele tiden, at du skulle komme inn i livet mitt akkurat da du gjorde, bli det fristedet, en distraksjon, et pusterom jeg kunne oppsøke mellom slaga, da det stod på som verst. At du skulle være den i verden som fikk meg til å smile og le, enda jeg ikke hadde noe å smile for, men du fikk det til, du, mot alle odds, og det kommer jeg alltid til å huske deg for.

Han som var der mens pappa lå for døden, og sørget for at jeg lo fra tid til annen.

For at jeg holdt ut.

Jeg holdt ut, jeg.

Men jeg hadde ikke holdt det ut en gang til, ikke nå. Det å gå rundt og vite at vi snart tar slutt, å vente på å miste noen – igjen, uten å vite når, uten å vite hvordan.

Det føles tryggere å ikke ha noen å miste.

Selv om det for en periode betyr et ekstra savn og en ekstra sorg å bære på, men du ga meg nok smil til at jeg skal holde ut det óg. Du vet; smil fordi det skjedde, ikke gråt fordi det er over osv.

Jeg holder ut.

3 kommentarer

  1. :´(

  2. Sjokoladepiken

    Åh, sender deg en stor klem.

    1. <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *