Sort sommer

Hjemme igjen. 16 timer med fly. 16 timer til tankene. Et sted over Atlanterhavet lukket jeg øynene og så sommeren min passere i revy på innsiden av øyelokkene.

Beskjeden om at pappa…. De jævlige ukene som fulgte. Meldingene fra kollegaer. Klumpen i halsen. Telefonen til Forsvaret med skjelvende stemme, jeg kan ikke bli med til USA. Støtten fra sjefen. Kveldene med han, som jeg egentlig aldri inkluderte i alt det mørke som foregikk på innsiden, men som var der som en stille klippe allikevel, en jeg klamret meg til i stormen som herjet, et slags fristed uten medfølende blikk, uten spørsmål, uten tårer, men med latter og smil og en absurd – men nødvendig – normalitet oppi det hele.

Den altoppslukende ventesorgen og fortvilelsen som varte i en evighet mens tiden stod fullstendig stille, googlingen, sammenbruddene, natten hos pappa, den morgenen jeg våknet – og han ikke.

Stillheten etterpå.

Stillheten, stillheten, stillheten.

Alle dagene ute i solen med hodet fullt av tanker. Natten jeg sov med han igjen, etter at stormen var over, og jeg tok meg selv i å ligge der og lytte etter pusten hans, kjenne etter puls og myse etter hjerteslag i mørket, opphengt i det levende og frykten for det motsatte, som om dødens ekko fulgte etter meg inn i forsøket på å gjenoppta livet.

Meldingene jeg fikk, meldingene som aldri kom. Blomstene på døra. Omtanken. Begravelsesbyråmannen som var så fin, presten óg, og alle valgene, alle de jævla valgene før en avskjed jeg ikke ville ta, men ble nødt til.

Kommentarfeltet på bloggen? Det skulle ta meg halvannen måned før jeg gikk inn dit igjen, leste alle ordene dere la igjen i stillheten, og gråt på ny. Den støtten.

Begravelsen, klemmene, tårene, og ventesorgen som omsider endret form og ble til sorg.

Jeg så sommeren passere i revy, og alt ble plutselig så ekte – virkeligheten slo innover meg på ny, et sted der over Atlanteren.

Hvordan går det med deg?

Det går bedre, sier jeg og tror jeg mener det.

Helt til det ikke gjør det, og sorgen rykker meg tilbake til start som om jeg trakk et sjansekort i Monopol med tankene mine, og enten rykket jeg tilbake til start eller så gikk jeg rett i fengsel, på livstid, for sorgen er noe jeg aldri kommer til å slippe ut av, ikke sant? Helt til jeg triller to like terninger og kan gå fri et stykke, helt til jeg trekker det neste sjansekortet, helt til neste gang tankene spinner og jeg våkner igjen og rykker tilbake til start. Tilbake inn i sorgen.

Sommeren er endelig over og den lyseste årstiden har blitt den mørkeste og den blir aldri i livet den samme igjen.

Det skal bli godt med høst nå. Det skal det.

24 kommentarer

  1. Tekstene dine altså! Dette er så vondt å lese, og selv om jeg ikke kan forstå hvordan du har det, så er du utrolig god på å gi oss en liten følelse av hvordan en slik sorg kjennes. Vet ikke hva jeg skal si jeg altså, vil bare at du skal ha det bra <3 <3

    1. Tusen takk, fine June <3

  2. Jeg også blir ordløs. Jeg vil si noe, vet ikke hva, vet ikke en gang om du vil høre det. Aldri har jeg vært i din situasjon, så jeg kan ikke si jeg vet hvordan du har det heller. Men jeg håper du får det bra, litt om litt. Og alle rykker vi tilbake til start i tide og utide, men vi kommer litt lenger for hver gang vi fortsetter spillet.
    I mangel på ord så sender jeg hjerter og tanker <3

    1. <3 tusen takk for gode ord! Du fant dem, du <3

  3. Hei, jeg kom over din blogg veldig tilfeldig. Jeg og mistet faren min denne sommeren, og det er akkurat slik som du skriver det. En sort sommer. Gleder meg til det blir høst. Ser bare på alle som nyter det gode været og jeg er liksom ikke til stedet. Var litt godt å lese ordene jeg og føler.

    1. Så trist å høre <3 Varme tanker til deg! Vi kommer oss nok gjennom det – og det er heldigvis snart høst. Stor klem!

  4. Hørte en podcast for noen år siden om hvorfor man ofte gråter mer av filmer man ser på fly. En psykolog mente det har noe med at man er «tvunget» til å være der man er, og blir mer tilstede. Nå tror jeg ikke at du har prøvd å rømme fra tankene dine, men det er jo en nærliggende forklaring for hvorfor flyturen får deg til å reflektere over dette.. TAKK, Super(duper)Marie, for at du skriver så vakkert om sorg. Tror aldri jeg har lest noe så fint om noe så vondt. Stor klem.

    1. Det gir mening! Føler definitivt på øyeblikkene når jeg flyr. Takk for fin kommentar <3 stor klem

  5. Føler så uendelig med deg! 15 vårer, og 15 somre uten pappa jeg var 12 år, og hadde jeg kunne satt ord på følelsene mine den gang, så tror jeg de ville liknet dine. Jeg var ikke, og er ikke så god til å ordlegge meg som du er. Du skriver så godt. Jeg ble med ett rykket litt tilbake til start nå jeg og, men på et vis på en god måte som jeg kan skjønne at er vanskelig å forstå for deg akkurat nå.

    Fra tid til annen har jeg blitt og blir jeg rykket tilbake til start i sorgen, men sjeldnere og sjeldnere. Oftere er det gode minnene som dukker opp. Takknemligheten for at akkurat min pappa var min pappa. For de 12 årene jeg fikk med han, for all den kunnskapen, alle de verdiene og all den kjærligheten han ga meg i løpet av 12 korte år.
    Sorgen vil alltid være der, noen ganger mer tydelig enn andre, men de gode minnene og takknemligheten vinner alltid❤ og når sorgen melder sin ankomst, la den komme. La tårene flomme over. La pusten gå amokk. Søk trøst hos dine nære eller bare i egne minner. Det føles bedre etterpå Og helt til slutt, ingen kan fortelle deg hvor lenge du «har lov» til å sørge. Ta tiden til hjelp, og bruk all den tiden akkurat du trenger❤

    Stor klem!

    1. <3 !! Tusen takk for at du forteller meg hvordan det er for deg, selv om jeg blir trist av å lese at du óg har gått gjennom tapet av en pappa, er det «godt» å lese orda til en som forstår. Stor klem!

      1. <3

  6. Ser at ikke alle emoji kommer frem. Så, se bort fra håpløs tegnsetting litt over alt.. skulle være noen knuste hjerter og et par hjerter i annen farge.

  7. Jeg tenker på deg, Marie <3

    1. <3 takk, fine Caroline!

  8. Moren min døde av ALS for noen år siden. Kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Man tror man er forberedt, etter uendelig lang tid med ventesorg, men når det skjer oppdager man at man aldri har vært mindre forberedt noen gang.

    Sorgen forsvinner ikke, man lærer seg bare å leve med den.
    Mange klemmer til deg.

    1. Så trist å lese <3 Det er så sant. Tusen takk, stor klem til deg og!

  9. Jeg har frysninger på hele kroppen.

    <3

    1. <3

    1. <3

  10. <3
    Tårene renner, orda dine treff meg midt i hjartet. Ikkje vore gjennom dette, men du skriv så levande og godt. Vil berre gje deg ein stor klem!

    1. <3 <3

  11. For et nydelig bilde øverst <3

    1. <3 jeg liker det!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *