En ny normal

Jeg tror ikke jeg har vært på kontoret siden bursdagen min? Nei, det kan jeg ikke ha vært. Det er drøye to uker siden, men kjennes ut som fjorten år og dag. I går dro jeg dit igjen, til kontoret. Min første buss-for-togtur mot en «normal» hverdag, et helhjertet forsøk på å gjenoppta livet etter døden.

Herregud, hvordan gjør man det? Kan noen fortelle meg hvordan man GJØR det?

Hvordan svarer jeg på overfladiske «jaja, går det bra?«-spørsmål i heisen fra mennesker som ikke vet? Juger «Ja-a, det gjør jo det…«, mens kropp og sjel skriker det motsatte, men jeg er på jobb, jeg kan ikke lempe elendigheta over på ethvert menneske som uvitende stiller et uskyldig spørsmål i en heis.

Hold maska. Smil. Pust.

På tirsdag gravla jeg min elskede pappa, på onsdag fikk jeg ny vaskemaskin og på torsdag satt jeg på kontoret (og brukte altfor lang tid på å skrive en altfor kort artikkel som ikke engang ble bra).

Hvordan gjør man det?

Hvordan skal jeg klare å tre ut av – av mangel på et bedre ord; den dødsbobla jeg har befunnet meg i den siste måneden, og inn i en normal hverdag igjen?

Jeg beveger meg rundt i et kontorlandskap hvor alt er som før, og JEG vil være som før, en del av meg vil så gjerne bare gli tilbake inn i det som var, til det normale, mens den andre delen av meg er lammet og fortviler fordi livet nå skal gå videre – uten at pappa er med i det.

Det er det som er den nye normalen. Den jeg må lære meg å leve med. Uten at noen kan fortelle meg hvordan.

I dag, fredag, ble jeg hjemme igjen.

Vi prøver igjen til uka.

9 kommentarer

  1. Da jeg var ferdig med min ventesorg og vi begynte å leve i vanlig sorg-sorg er ett av de sterkeste minnene jeg har da jeg, pappa og søstrene mine dro i butikken sammen noen dager (eller var det kanskje en uke, ti dager….mer??) etter mamma endelig fikk dø. Og jeg følte meg så naken og sårbar som aldri før, og så mange som også var der for å handle kom bort til oss for å ta oss i hånden og kondolere. Så vondt og fint på samme tid.

    Alt jeg kan si, er at det går over. Det trykkende vakuumet av ingenting som du er midt i nå.. det kommer til å passere. Helt smygende og usett, når du plutselig befinner deg på slutten av en dag og du kjenner at hjertet ditt har smilt – hele dagen – uten noen vondter og sorger. Da er du på vei inn i en mye mer håndterbar hverdag igjen, styrket av hele greia.

    Det eneste jeg angrer på i ettertid, er at jeg kastet med ut i hverdagen igjen altfor tidlig. Jeg satt hos mamma dag og natt i 12 dager og 13 netter, og allerede to dager senere var jeg på jobb. På eget initiativ. SÅ TEIT. Så skråsikker på at det skulle gå fint. Så fail.

    Ta tiden du trenger, og ikke ha sånn hastverk med sorgen. Hverdagen venter på deg. Uansett.

    Klemmer <3

  2. Å miste noen er forferdelig. Og sorgen vil alltid være den. Den tar en annen form etter hvert, og ut av det blå kan den stikke deg i ryggen igjen. Men jeg så en sorg-«ekspert» vise at sorg er som en boble. Og den blir ikke mindre med tid. Men resten av livet, som er bobla utenfor sorg-bobla, vokser – og kapsler inn sorgen slik at den tar mindre plass. Jeg liker det bildet. Tenker på deg <3

  3. Elizabeth Lian

    Hei, Marie.
    Kondolerer.

    2 år etter at min pappa døde, kom jeg helt tilfeldig over en dokumentar på NRK.

    Husker ikke hva den het. Det var om en Norsk kvinne, handlet om før og etter hennes mor døde. Hun døde av noe helt annet enn hva min pappa døde av. Min pappa døde av en annen sykdom. Jævelskap uansett, dette med døden og prosessen og om sorgen.

    Det var bare det at i denne kvinnens spørsmål om sorg, dukket det opp en psykolog som hadde sorggruppeterapi. Eller mulig det var en flyer om sorggruppeterapi, damen leste fra. Det kommer litt på det samme her. Det kom frem, at statistisk tar det gjennomsnittlig 3 år, å komme seg over sorg i nære relasjoner.

    Jeg husker jeg ble så lettet. Jeg var 2 år ut i min sorg og tenkte -dette er normalt, jeg er normal! Jeg pustet ordentlig lettet. Uten att jeg var klar over det. Det var deilig å puste lettet ut. Jeg ble litt overrasket over meg selv for å være ærlig.
    Gode og kjipe stunder om enn an. Det er ikke slik at andre med sorg, er over sin. Det er bare ikke så offentlig belyst, at man vet ikke bedre. Ingen hadde snakket med meg om sorgen på sikt.

    Jeg ville bare dele dette fordi det hjalp meg. Man vet aldri hva som fungerer.

    I denne dokumentaren var ikke gruppeterapi løsningen for hovedpersonen.

    Man finner en måte, en dag kan være en ulik en annen. Ingen fasit. Bare husk å drikk vann, noe næring og noe lufting, er ok innimellom.

    Sorg er så mye for så mange. Ulikt. For noen finnes det hjelp i å lese om andres sorg, uten at det har noe med religion eller psykologi å gjøre.

    I dag, tilfeldigvis, har min pappa bursdag. Han døde i 2009. Det kan være utfordrende, merkedager av betydning. Jeg skal i dag puste. Det går fint. Det er urettferdig. Det er lov å faktisk kjenne på det. Så skal jeg se England forhåpentligvis vinne over Sverige. Gruvgleder meg innmari til kampen altså! Uavhengig av min pappa, han vakke det spøtt interessert i fotball. Det forteller meg at jeg er styrket videre.

    Kondolerer igjen, Marie og til dine.

  4. Det er i år 15 år siden pappa døde. Jeg var 12 den gang da. Føltes feil og jævlig og gå på skola igjen, og jeg husker enda at det for det meste gikk fint, mens andre tema vi var gjennom, eller en sang som ble spilt ble for mye. Da hadde jeg avtale med lærer om at jeg fikk lov til å gå ut av klasserommet uten å si noe. Så spurte hun heller litt senere om det gikk bra med meg.

    Sorgen går ikke over, men den blir lettere å leve med. Ubevisst blir jeg sur/grinete/følsom/sliten/trist to uker i året, den ene mer enn den andre. Det kan komme litt brått på, men ser jeg på kalenderen vet jeg hvorfor. Det er pappas dødsdag (fælt ord..) og pappas bursdag. Da tillater jeg meg selv og bare være i det humøret jeg er. Selv 15 år senere, føler jeg på det når jeg trenger det. Også har det hjulpet å være åpen. Kanskje ikke den tilfeldige i heisen, men alt av sportsklubb, kollegaer jeg forholder meg til, klassekamerater har alltid visst. Det har gjort det lettere for meg å bare få være meg i sorgen når den kommer.

    Føler med deg, og skulle ønske jeg kunne gitt deg en klem og en løsning, men dessverre kan jeg ikke det. Men ta tiden til hjelp, ikke stress med det <3

  5. Det vil bli bedre, Marie. Når det vil skje vet ingen, men en dag vil den nye normalen ble litt lettere å leve i. ❤️

  6. Kristin

    Det er ikke mange tips man kan gi, alle er forskjellige! Det eneste jeg kan si er:

    Tid.

    Den leger ikke alle sår, men det blir bedre.

    Med tiden.

  7. Ta tiden du trenger, sorg er en berg og dalbane.. ❤️

  8. Jeg tror i begynnelsen at man har lett for å tenke hvordan hverdagen i det hele tatt kan føles som en hverdag igjen. Ingenting kjennes mer strippet for sjel enn heisprat, vanlig prat, jobbprat, hva-skal-du-til-helgen prat, osv. Det blir helt innlysende hvor separert man blir fra det vanlige livet. Vi er til syvende og sist her (på jorda) for å føle og kjenne hva som er ekte tror jeg, og for det meste går vi rundt overraskende nøytrale til alt det vi kjenner innerst inne. Så skjer det plutselig ting som stopper alt og på en måte vekker alt det sanne i oss, og da funker det ikke med hverdager lenger. Noe helt fundamentalt er blitt borte, bokstavelig talt en del av deg. Det er en spesiell tilstand å være i. For min del «hjalp» det å oppsøke mer dypere tekster om tilværelsen, jeg leste noe av Nietzsche for eksempel (kun to sider, men likte hva som stod), jeg så på mange rare dokumentarer, gikk ut og tusla en natt kl. 02:30, er usikker på hvorfor, en annen dag pendla jeg helt fram til jobbdøra, innså at ingen hadde sett meg enda og snudde, ringte sjefen om at jeg ikke orket og satt deretter på kafé i 6 timer og skrev om en liten gutt som hadde rømt hjemmefra og fant en magisk skog hvor alt var trist. Ingenting stemte, men det stemmer ikke å måtte passe inn i hverdagen igjen heller.

    Som de fleste her sier, ta tida til hjelp. Det er ingen trøst i det hele tatt, men det er kanskje også viktig å vite: trøst hjelper ikke, det er ingenting som hjelper. Livet er ikke normalt lenger, og det er en balansekunst å akseptere at ingenting blir som det var før, samtidig som resten av verden går videre akkurat som det gjorde før. Sorgen prosesseres jo, men livet i seg selv har endret form, og det er helt individuelt hvordan man går gjennom det. Bestemor pleide å si, «alt går alltid bra.» Det gjør jo ikke det, men innen hun døde så hadde hun selv mistet barn, ektemann, venner, og opplevd generelt mye tungt i livet. Likevel satt hun der og trøsta meg, «alt går alltid bra.» Det tenker jeg på noen ganger.

  9. Annemarie

    ❤️
    Jeg var i en begravelse i våres til en som også døde så altfor tidlig, hvor presten leste et «ordtak» om sorg fra Kina tror jeg det var. Det er at i starten er sorgen som en snurrende trekant i hjertet, hvor kantene stikker og gjør vondt når den roterer. Med tiden slites kantene, og etter hvert har den blitt en runding med alle gode minner om personen, selv om sorgen fortsatt av og til kan stikke. Jeg syns det var en fin måte å tenke på sorgen på, og understreker at det eneste som hjelper er tid.
    <3

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *