Kapittel 6 av 12: juni

Juli. Tenk at det har blitt juli allerede, jeg la ikke engang merke til at juni passerte. Jeg var så oppslukt i hvert eneste øyeblikk vi fremdeles hadde en pappa, at tid og sted den siste måneden bare sluttet å eksistere; alle junis tredve dager er en eneste stor grøt, sett i retroperspektiv.

Hvordan oppsummerer man noe sånt?

Jeg trodde jeg visste hva ventesorg var, inntil mai bikket juni og sanden i timeglasset plutselig ble så tydelig, så gripbar – uten at vi kunne stoppe den fra å renne ut, og uten at vi kunne se når aller siste sandkorn kom til å falle gjennom. U-ut-holde-lig, hvis jeg skal beskrive en helt ubeskrivelig situasjon.

Dro til Tyrkia som planlagt i begynnelsen av måneden, men måtte avlyse den militære utvekslinga, avlyse hverdagen og alt den innebar, og sjefen min har vært så enestående oppi alt. Er, fremdeles.

Jeg bikket 28 år uten å feire, klamret meg til han som får meg til å le, til støtten fra venninner og ukjente, til min nærmeste familie, og var hos pappa till the bitter end.

Helt til alt ble stille.

Seks dager senere dro storebror og jeg på Eminem-konsert, så absurd timet at jeg nesten mistenker at det óg var en siste honnør fra pappa. Hvert fall da tenåringshelten vår stod der fremme på scenen og sa «raise your hand if you’ve ever lost someone you loved», og broren min og jeg stod der side om side med hver vår arm i været og bare…. Her står vi, pappa. Begge to.

Helt ærlig? Juni var et helvete. Men selv helvetet kan være et fint sted med de rette menneskene rundt seg, det vil si familien min, og de små øyeblikkene vi hadde underveis kommer jeg alltid til å huske. Det kan storme så mye det vil i det vesle opphavet mitt, vi kommer oss alltid styrket gjennom det.

Vi gjør det.

Denne gangen også.

12 kommentarer

  1. ❤❤

  2. ❤❤❤

  3. Ord blir fattige, sender <33

  4. Tårene triller og tankene mine går til deg kjære Marie.
    Vi er mange som ikke kjenner deg, men som allikevel kjenner på sorgen og savnet du føler.
    Ta vare på hverandre i denne tøffe tiden.
    Og til dere som er Maries venner, husk at når blomstene visner og hverdagen kommer, da vil hun trenge dere mer enn noen gang. Da skal livet starte opp uten en pappa

  5. ❤❤❤

  6. ❤️❤️❤️

  7. Jeg gråte og gråter hver kan du skriver noe som helst for tida, Marie! Etter å ha lest bloggen din i alle disse åra føles det som jeg kjenner både deg og familien din <3 En stakkar trøst er det i alle fall å lese at dere har hverandre oppi alt. Ta vare på det! Stor klem <33

  8. ❤❤❤

  9. Jeg gråter. Du skriver så utrolig fint Marie!
    Sender deg mange klemmer <3

  10. <3 <3

  11. Store klemmer til deg og familien din. ❤️

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *